Bokelskere.no

Jeg har et ambivalent forhold til denne boken. Den er spennende og de tingene som fungerer, fungerer bra. Så er det de tingene som ikke fungerer. Hvor mye kan man være villig til å overse? Hvor mye kan man godta uten å la det gå ut over leseopplevelsen?

Meyers har kommet langt siden Twilight serien. Hun skriver bedre og bedre for hver bok. Setningene har bedre oppbygging og historien flyter bedre. Hun har alltid vært flink til å gjøre ting spennende, men det er ofte ting rundt som ikke fungerer helt.

Selv om hun har forbedret seg, er det fremdeles noe i Kjemikeren jeg ikke helt likte. Til tross for spenningen og spiontemaet, blir den for søt.

Skal hovedplottet være avgjørende? Da er boka god.

Eller skal sidehistoriene avgjøre? Sorry, da fungerer det dårlig.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Kjemikeren

Det jenter er lagd av er en rå og usensurert beskrivelse av det å være tenåringsjente. Her spares det ikke på noe, vi leser om menstruasjonsblod, gynekologiske undersøkelser og abort. Og ja, de er beskrevet i detalj.

Nina gir oss et ansikt på en ekte tenåringsjente, med all hennes usikkerhet og tenåringsangst. Dette er hverken Katniss Everdeen eller Elizabeth Bennet. Gjennom Nina ser vi tydelig at jenter ikke kun er laget av sugar and spice and everything nice, men også av usikkerhet, sjalusi, feighet og seksualitet. De stygge følelsene får like mye rom som de gode, og det er her boken briljerer.

Det er deilig å lese en så brutalt ærlig ungdomsbok med så mye fokus på jenta selv. I en verden med Kardashians og fotoretusjering er dette en herlig kontrast. Det jenter er lagd av er en bok som kan få jenter til å senke skuldrene litt, til å ta et dypt innpust og smile av seg selv.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Det jenter er lagd av

Norgeshistorien er fullskrevet av menn. Av menn som førte krig. Menn som hersket. Menn som oppdaget. Kvinnene fikk sjelden slik omtale, og i hver fall ikke etter at kristendommen kom. Så hvordan var det å være kvinne i slike tider?

Thoron er spennende, informasjonsrik og full av jentemot, eller kvinnestyrke om du vil. Her blandes historisk fakta med fri diktning og gir et innblikk i hvordan livet var i Norge på 1200-tallet.

Det er lett å glemme at det gjennom historien alltid har vært sterke kvinner som har kjempet mot et mannsdominert samfunn. Kvinner som nektet, eller i hvert fall kjempet mot, de rollene samfunnet tvang dem inn i. Og vi trenger bøker, som Thoron, til å minne oss på våre formødres kamp. Som viser oss hvorfor vi kjemper videre for et likestilt samfunn og hvorfor vi ikke skal gi oss.

Og for de som ikke er like opptatt av kvinnekampen, er Thoron en spennende roman satt til en spennende tid i Norges historie. Det er absolutt en bok verdt å få med seg.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Thoron, jenta fra den grønne øya

Dette er en ganske så typisk krimbok som er sterkt inspirert av Therese Johaug saken. Mange er kanskje litt lei av den og tenker nok at romanen dermed blir kjedelig. Nei, sier jeg. Hovedspørsmålet i En grav for to er jo tenk om noen faktisk hadde blitt sabotert? Og det virker som Holt virkelig har kost seg med sin versjon av spørsmålet.

En grav for to er spennende. Og hvis du klarer å finne ut nøyaktig hva som skjer før du har lest halve boka er du god. Holt har klart å skrive en krim som forvirrer, men ikke på en negativ måte. Ikke på en usammenhengende og dårlig utarbeidet måte, men på den måten vi ønsker å finne i en krim.

Holt er ei artig dame med en kriminelt god fantasi. Og en krim satt til det norske skiløperforbundet treffer tross alt rett i den norske folkesjela.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: En grav for to

Boken er mørk, dyster og trist, uten å bli tåredryppende. Boken er en reise inn i det ukjente, men samtidig det skremmende kjente. Den er en drøm, et mareritt uten begrunnelse og uten svar. Den er et savn etter det kjente og trygge.

Dette er en bok som forvirrer, som gir så mange forskjellige tolkninger at det er vanskelig å vite noe helt sikkert. Dermed blir boken interessant på en annen måte enn hva en normalt leser.

En flott og spesiell lesing man bør ta seg tid til. For enten om du ender opp med å like historien eller ikke, er selve skrivingen så vakker at den er en helt egen opplevelse.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Vi spring ikkje slik vi sprang

Skåber sier det selv, å være en voksen som skriver en bok til ungdom om ungdom er ikke lett. Det er nærmest umulig. For selv om voksne selv har vært gjennom de vanskelige årene, sitter vi trygt og godt på den andre siden. Med erfaring og visdom det er vanskelig å legge fra seg for så å sette seg inn i tankene og følelsene man hadde da. Men Skåber har virkelig gjort et realt forsøk. Hun har snakket med ungdommer. De har åpnet seg for henne, de har delt sine tanker, følelser og historier om hvordan livet er i de nymøblerte rommene deres.

Skåber har gjort en fantastisk jobb. Hun skriver lett og ledig, og i løpet av boken har man både ledd og grått. Noen har kritisert henne for å skrive for klisjeaktig, men det er ikke et adjektiv jeg vil bruke om boken. Dette er tross alt en ungdomsbok, så at skrivestilen er enkel, og tydeligvis litt klisje, er vel egentlig det helt innafor.

Selv om boken er skrevet for ungdom, er den en god opplevelse for voksne også. Det var flere situasjoner og tanker jeg kjente meg igjen i. Og som min mor på 71 sa etter å ha lest den:

«Jeg kunne ønske det fantes en slik bok da jeg var ung»

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Til ungdommen

Hvis jeg skal bruke et adjektiv om denne boken må det bli søt. Den er ikke noe stort litterært mesterverk, dette er en bok som skal underholde. En lettlest og søt bok. Kanskje ikke den mest spennende boka der ute, men absolutt spennende innenfor sin sjanger. En bok om kjærlighet og vennskap, og om det å våge å ta tak i det livet gir deg.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: One Day in December

Oj, oj, oj, for en bok. Denne var ufattelig vanskelig å legge fra seg og jeg leste den med et eneste stort glis klistret i ansiktet gjennom hele boka. For her er det grrrl power i bøttevis.

Her møter vi ikke bare sjåvinisme og urettferdig behandling, men også alt det andre vi liker å finne i gode ungdomsromaner: angsten rundt det å finne seg selv og sin plass i verden, den første kjærligheten og usikkerheten rundt sin første kjæreste. Vi finner styrke og redsel, usikkerhet og mot. Vi finner ei jente som finner noe å kjempe for, og selv om hun syns det er skummelt og vanskelig, finner hun motet til å gjennomføre.

Dette er, alt i alt, en super ungdomsbok. En bok jeg anbefaler sterkt, både til ungdom, voksne og til yngre, sterke lesere som er nysgjerrige på hva feminisme er godt for.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Moxie

Forfatteren av Marsboeren har kommet med en ny bok. En bok som har meget delte oppfatninger fra leserne. Noen elsker den, andre ikke full så mye. Hva er grunnen?

Mange trodde nok at Andy Weir skulle komme med en ny braksuksess, for la meg bare si det: Marsboeren er en fantastisk bok. Artemis er ikke like god som Marsboeren. Betyr det at den er dårlig? Overhodet ikke. Dette er en god bok. Og siden jeg gikk inn i den uten å forvente en ny Marsboeren, gikk jeg ikke i den samme fellen som så mange andre tydeligvis gjorde.

Språket er lett og ledig. De vitenskapelige tingene vi møter her er stort sett lett å forstå, og det lille som eventuelt skulle gå over hodet på leseren utgjør ikke noe trussel mot å forstå boken i sin helhet.

Originalt sett skal science fiction være en slags kritikk av samfunnet. Det skal utfordre og sette ting på spissen. Det skjer ikke her. Artemis er pur underholdning, med ideer om bosetning på månen slik flere ser det for seg. Her skal leseren underholdes, samtidig er det noen vitenskapelige fakta det er verdt å få med seg.

Hvis denne fantasien, humoren og gjennomføringen er noe vi kan forvente av Weir fremover, gleder jeg meg allerede til neste bok fra den kanten.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Artemis

Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer å gå på før jeg leste boken enn at den er magisk og genial. For jeg brukte mye tid på å få litt mening ut av historien. Det var først når jeg snublet over ordet absurd i en annen anmeldelse at jeg begynt å forstå, og da var jeg nesten ferdig.

Boken er spennende på en sær måte. Komplottet er vanskelig å få tak på, og løsningen ganske så absurd. Samtidig måtte jeg finne ut hva som kom til å skje. Whitehead har utarbeidet flere fabelaktige karakterer som man ønsker å vite skjebnen til.

Man kan, gjennom boken, trekke paralleller til våre samfunn og vår historie. Til rasisme, segregering og kvinneundertrykking. Og jeg tror nok at det var noe av tematikken forfatteren ønsket å belyse. Samtidig forsvant det litt i alt det sære.

Jeg ble ikke videre imponert av Intuisjonisten. Med for mye bruk av sjeldne fremmedord og en absurditet jeg ikke tok med en gang (og jeg føler meg litt dum siden jeg ikke tok den raskt nok), ble dette ikke en skuffelse, men en merkelig leseopplevelse.

Det finnes nok en del lesere som vil like den bedre enn meg, men du er herved advart: nøkkelordene er absurd og sær, sammen med genial og magisk.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Intuisjonisten

Denne boken ramlet ned i postkassen min en dag på sensommeren, sendt fra Juritzen. Selv om det alltid er hyggelig å få bøker, må jeg innrømme at jeg kviet meg litt for å lese denne. Ryktene om at boka er en tøff lesing hadde nemlig nådd meg også. Samtidig ønsket jeg å lese den, så jeg bet tennene sammen og leste boka en dag jeg fant meg selv alene på hytta. Kanskje like greit at jeg var alene, for dette var tøff lesing og tårene falt ganske tett.

Boka er hjerteskjærende, sår, vond, tøff og ekkel. Er man forberedt på det, går lesingen forsåvidt greit. For selv om innholdet er vondt, er selve skrivestilen enkel og det tar ikke lange tiden å lese gjennom boka.

Dette er en historie jeg tenker mye på og som kommer til å være med meg lenge.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: I min fars hus

Det har vært en gledelig opplevelse å lese Mary Barton. Historien innehar alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, drap, beskyldninger, håp og lengsel. Den er spennende og trist. Inneholder noe humor og masser av livsvisdom. Dette er ikke bare en fiktiv roman, men også en skildring av samfunnet slik det var på midten av 1800-tallet.

Engelsken er vanskelig og det kan være lurt å ha en ordbok i nærheten. At språket er vanskelig er kanskje ikke så rart med tanke på at den ble skrevet for såpass lenge siden. Mange av ordene blir heldigvis forklart, da Gaskell skriver en del på slang og det er en ordliste bakerst. Boken blir også lengre enn det den trenger å være siden de tydeligvis likte en mer omstendelig talemåte på den tiden. Ingen ting blir enkelt forklart med få setninger. Snakket de virkelig slik? Flere av dialogene er utrolig lange og heseblesende nok uten mange komma eller punktum.

Engelsken til tross likte jeg boken godt. Svært godt. Og den har seilt opp som en av mine favoritter.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Mary Barton

Hun ba om det griper tak i deg og nekter å slippe før du har lest siste side. Og selv da blir den hengende over deg, som et tungt teppe. Det er så utrolig sårt, håpløst og uendelig trist.

Boken tar opp et utrolig viktig emne på en måte som er absolutt aktuell for ungdom. Den setter seksuelle overgrep på dagsordenen og gir en stemme til victimblaming og slutshaming: La oss snakke om voldtekt, la oss snakke om den behandlingen voldtektsofre får i samfunnet der det er deres ord mot alle andres. Det er dette som er Hun ba om det, en must-read for alle som takler tunge temaer.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Hun ba om det

Lockhart har med Genuine Fraud igjen tenkt utenfor boksen. Historien er fortalt i revers, der vi starter med slutten og leser oss fremover, altså vi leser oss bakover i tid. Dette får oss stadig til å stille spørsmålene: Hva har skjedd?

Den ukonvensjonelle og direkte fortellerstilen driver deg gjennom fortellingen med en sterk understrøm av spenning. Jeg ville likt å si at den går mot et mektig crescendo, men det blir for deg å dømme. Her er nok meningene delte.

Det er nok absolutt dårlig gjort overfor E. Lockhart å sammenligne Genuine Fraud med We Were Liars (norsk tittel: Vi var løgnere). Ikke bare er plottene totalt forskjellige, men også fortellerstilene skiller seg fra hverandre. Likevel, når man har lest den sistnevnte og elsket den, er det vanskelig å avstå fra å sammenligne de to.

Og da er det nok mange som stiller spørsmålet: Er Genuine Fraud like god som We Were Liars?

Nei, absolutt ikke.

Plottet er så som så og hovedkarakteren vanskelig å få grep på, spenningen er absolutt til stede og E. Lockhart demonstrerer en mesterlig fortellerstil. Les den som en underholdende spenningsroman, gjerne på stranden nå i sommer. La deg rive med, men ikke forvent storhet.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Genuine Fraud

Tåkens hersker er karakterisert som en grøsser som er rettet mot både ungdom og voksne. På mange måter er det en spøkelseshistorie.

Romanen er blitt beskrevet som velskrevet og poetisk, men jeg fant den overdrevne bruken av adjektiver en smule forstyrrende. Jeg satt igjen med en følelse av at historien er overskrevet, den er så grundig forklart til hver minste detalj, gjerne ved bruk av en overflod av adjektiver.

Leseopplevelsen var fornøyelig nok, men den manglet magi, og jeg ble aldri trukket helt inn i historien. Tåkens hersker fremkalte hverken de store følelsene eller begeistring.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Tåkens hersker

Wives and Daughters er av mange sett på som Gaskells beste roman, men dessverre rakk hun ikke å fullføre den før hun døde. Heldigvis er det ikke mye som mangler og det er lett å tenke seg hvilken vei historien hadde tatt hvis hun hadde fullført den. Romanen ble første gang utgitt i 1866. Den har også blitt filmatisert.

Historien er utrolig søt. Og intrigene er akkurat spennende nok til at du bare må finne ut hva som skjer. For her er det mye romantikk og hemmeligheter i fleng. Om forbudt kjærlighet og skjult begjær. Om drømmer og håp. Om intrikate renkespill for å kapre den beste ektemannen. Akkurat slikt som vi ønsker oss i romantiske romaner fra 1800-tallet.

Jeg liker historiene til Gaskell. Ja, de er romantiske, men de inneholder også mange beskrivelser av datidens samfunn, om klasseskillene, den industrielle utviklingen og den høye moralske standarden mange unge jenter måtte følge. Bøkene er en like stor informasjonskilde om viktorianske England, som de er rene lesefornøyelser. Ta deg tid til å lese en av dem, og kanskje blir du like fascinert av Gaskells romaner som det jeg har blitt.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Wives and Daughters

En meget klok bok. Dillon putter mye av seg selv i bøkene sine, og det merkes. Det er en del selvoppnådd visdom som skinner fra sidene. Visdom som gjør at boken ikke bare er en søt roman, men noe til ettertanke og, kanskje, etterfølgelse.

Noen har beskyldt Dillon for å putte litt vel mye i denne ene romanen, men det følte ikke jeg. Er ikke livet slik? Er det ikke slik at man møter på litt av alt i løpet av et liv? Og summen av alle disse møtene eller hendelsene er nettopp det som gjør oss oss? Og når man skal gå gjennom alt det i løpet av noen skarve sider, så føles det kanskje litt mye? For noen tydeligvis, men ikke for meg. Jeg fant historien meget troverdig.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: 100 umistelige ting