Bokelskere.no

Kan jeg bruke sjansen til å si at jeg også har fått den diagnosen, nå i sommer, faktisk - med et par forbehold, fordi det bygget på et diagnostisk intervju, noen nevropsykologisk utredning har jeg ikke vært gjennom ennå - og fordi jeg vet om sider ved meg selv som ikke høres helt autismetypiske ut. Men. Har bare gått med lysten til å nevne det en gang, siden jeg la merke til antallet Aspergerbøker i samlingen din (altså, Marias).

Nå finner ikke jeg så mange skrivefeil, i hvert fall ikke i bøker. Men jeg kjenner meg godt igjen i å ikke like feil sånn mer generelt... når noen argumenterer feil, har feil omgang med fakta, eller for den saks skyld når noe står på feil plass hjemme, da blir det nesten som å støte på en fysisk hindring for meg. (Faktafeil, ja, jeg klarer jo knapt å komme med en påstand uten å komme med forbeholdene også, som i avsnittet over.) - så jeg skjønner den særlige frustrasjonen over skrivefeil.

Og selvfølgelig, en profesjonell publikasjon bør ha ganske få av dem. Jeg tror ikke det går å luke ut alle, vi er rett og slett for flinke til å lese - men det bør være ganske få.

Vel, ja, jeg har ikke ikke lest Klassekampen eller uttalelsene, men jeg ville sikkert vært enige i at noen av dem er drøye. Sveipende gruppebeskrivelser, nedsettende argumenter - ikke min greie noen av delene. Og det er vel hovedtråden i... tråden... og resten blir kanskje en kjepphest for meg, det med takknemlighet.

Men, nei, jeg ser ikke automatisk at forfattere bør være glad for å ha lesere. I hvert fall ikke mange lesere, eller et bredest mulig utvalg av lesere. Jeg ser det ikke som merkelig hvis man foretrekker noen slags lesere fremfor andre (selv om akkurat kriterier som kjønn, alder, sosioøkonomisk status, virker temmelig irrelevante, så langt er jeg med). All ære til forfattere som ønsker å rekke ut hånda til leserne sine, men det er ikke den eneste måten å være forfatter på, ikke en gang den eneste måten å være forfatter som skriver noe lesverdig på.

http://www.dagbladet.no/2010/06/15/kultur/litteratur/bok/12141420/ kan være et godt sted å begynne

Oppdra var kanskje feil ord. Mente - påvirke, tror jeg. Hva slags forfattere får vi hvis vi påvirker dem til å mene at de skylder leseren noen takknemlighet. Påvirker - med lommeboka - forresten, når du sier kjøpestopp, mener du det samme som når jeg sier boikott, eller er det noen nyanseforskjeller?

Men altså: Eventuelle krav til forfatteren bør ikke springe ut fra lommeboka, synes jeg.

Hva... tenker man å oppnå med å boikotte bøker av menn, og... hvilket syn legger man i så fall til grunn for forholdet mellom forfatter og leser... og når du snakker om salt i maten, akkurat hvilke holdninger fra forfatterens side mener du at dine penger gir deg rett til å forvente? (Altså penger spesifikt, ikke allmenn folkeskikk, som blir et litt annet spørsmål.)

Men kanskje det aller vikigste: Hva slags litteratur ser man for seg at man får hvis man klarer å oppdra forfatterene til å vise noen spesiell takknemlighet mot sine lesere?

(se evt også min egen bloggpost om samme spørsmål)

Trådløs internett-greie.

Der er jeg ikke sikker. Er så fornøyd med kindlen min at jeg ikke har sett etter noe annet. Fins vel forskjellige ting, elektronisk blekk er nøkkelordet.

TV-serien Dark Angel handler om verden etter, ikke en solstorm, men en elektronisk bombe som slo ut ganske mye av sivilisasjonen. (Nå hører kanskje ikke TV-serietips hjemme på en bokside, men?)

The Windup Girl, som jeg leste i sommer, handler også om verden etter - vel ikke direkte apokalypse, men en skikkelig energikrise.

Det tror jeg ikke. En iPad er så vidt jeg vet en skjerm. Det fins lesebrett med elektronisk blekk i Norge også, men jeg har inntrykk av at de er ganske dyre.

Kommer an på lesebrettet. Lesebrett med såkalt elektronisk blekk (som f eks Kindle) flimrer ikke, det blir som å lese på papir.

Caibre er gratis og konverterer til Kindle. Du kan til og med få den til å maile fila rett over til lesebrettet. Men det er ikke alle norske e-bøker som like enkelt lar seg konvertere, mange av dem har en kopibeskyttelse som gjør at du egentlig ikke får lov.

Hm. Jeg tror jeg glemte litt at innlegget mitt kom til å bli lest, eller - lest av ganske mange som ikke kjente til bøkene (det er fire av dem, samlet i det ene bindet). Jeg skjønner i hvert fall hva du mener med at jeg skrev litt kryptisk.

Men jeg likte dem godt. Ikke på grunn av ubegripeligheten i en del partier - det er ikke like ubegripelig hele tiden - men jeg vet ikke om de kunne vært skrevet på noen annen måte - for nettopp språket og de vanlige tankemåtene våre hører til blant det som blir problematisert. Det er vanskelig å kritisere noe på premissene til det man kritiserer.

I tillegg til at språket har sin egen melodi, og Idéstrømmen har det. Jeg kan lytte til en sang uten å høre ordene, og jeg kan lytte til Thure Erik Lunds ideer uten å kunne gjøre rede for dem etterpå - og som sagt, uten at jeg nødvendigvis er enig - men det er noe solid der. Noe veldig solid og gjennomarbeidet.

Så hvis jeg har gjort deg - noen - nysgjerrig, så er jo det fint. Jeg kan ikke love noe, men jeg synes jo selv det er verdt å ta en titt.

... og mer enn det jeg sa da, da jeg ennå var midt i boka, vet jeg ikke om jeg kan si. Jeg tror ikke jeg forstod den. Det jeg sa om Jernia dreide seg nok om noe annet. Kanskje om noe helt motsatt. Det gjør ikke så mye. Jeg vet ikke om jeg forstår det nå heller. Jeg vet ikke om jeg er enig heller, i de synspunktene som kanskje ligger inni der. Det gjør ikke så mye det heller.

Nettopp den følelsen sitter jeg igjen med - nå - jeg la fra meg boka for kanskje fem minutter siden, etter å ha holdt på med den siden i vinter, til morgenkaffen hver gang jeg drikker morgenkaffe ute på stamkafeen - følelsen av at det ikke gjør så mye - det heller. Disse bøkene ber ikke om at jeg skal forstå dem. De ber ikke om å bli hørt, stiller seg lite takknemlige til mine eventuelle anstrengelser, de trenger ikke meg (dvs. leseren) i det hele tatt. De er, og de gjør det de skal, ved å være...

"Noe av det mest høyverdige norsk litteratur kan by på" - jo. Ja. Jeg kan skjønne den beskrivelsen.

Jeg ser ingen motsetning? Mellom forstå og stille til ansvar?

Men jeg opplevde uansett at Riktor nettopp ble stilt til ansvar for sine gjerninger. Uten å avsløre for mye om slutten - så går han jo fra å være en slags helt i egne øyne, til å ikke kunne opprettholde den fortellingen mer.

(Jeg skrev opprinnelig litt mer detaljert, men slettet det og skrev på nytt - sorry, hvis det er dumt for noen.)

Tidligere pleide jeg å rase forbi ord jeg ikke skjønte, jeg hang uansett brukbart med. Men etter at jeg fikk meg lesebrett har det også forandret seg, ordboksfunksjonen er noe av det fineste med det. Jeg har lært en mer engelsk av det, selv om jeg leste brukbart engelsk fra før. Og nå bruker jeg den norske ordboka oftere også, når jeg leser, og ikke minst når jeg skriver.

Men om boka skal være enkelt skrevet - der vet jeg ikke, jeg synes i utgangspunktet det kan lønne seg å unngå de vanskeligste vendingene, ikke bare av hensyn til lettlestheten, men fordi de ofte er unødvendige. Å skrive ting enkelt er en kreativ utfordring som ofte tvinger deg til å tenke gjennom hva du egentlig prøver å si.

Denne var det visst. Samma butikken som alt det andre. Og så fint at du får glede av morgenkaffelesing :)

Jeg har sett en greie flere steder i det siste som jeg tror er noe man setter på fingeren for å holde boka oppe mens man leser. Noe til å holde boka oppe mens man leser er det i hvert fall.

Jeg bruker også pute når jeg ligger på ryggen, men jeg har den på brystet, jeg liker vel å ha bokstavene nærmere meg.

Og så er det lesebrett, som en del ting blir enklere med.