Bokelskere.no

For hver utgivelse flytter han grensene for hva en historiebok kan være, i prosjekter hvor han får lite gratis. Dette er noe av spenningen som Øystein Morten-leser: Kommer han seg opp denne motbakken også?

Morten har tidligere skrevet bøker om de norske kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare. I årets bok handler det om livet til Eirik Raude, en rogalending som flyktet til Island på slutten av 900-tallet, sannsynligvis på grunn av drap. På Island havnet Eirik Raude og hans følge igjen i trøbbel, og ble lyst fredløse. Løsningen ble å reise enda videre vestover, der det skulle ligge et stort land.

Eirik Raude var en av norsk histories beste spinn-doktorer, for navnet han ga dette nye landet i vest bruker vi fortsatt: Grønland. Landet som bugner av grøde, korn som svaier i kveldssola, bli med vestover, folkens! (Å lokke med Grønlands gedigne innlandsis ville neppe fått like mange til å hive seg i skipene og legge ut fra Island.)

Øystein Morten er sannsynligvis Norges mest sanselige historiker. Skriftlige kilder er vel og bra, men Morten vet at han må dra til stedene han har lest om for å forstå dem fullt ut.

Han må kjenne dem på kroppen, og kombinere sanseinntrykkene med sin egen forestillingsevne samtidig som han vurderer alt opp mot de skriftlige kildene og i hvor stor grad han kan stole på dem. Hvis Indiana Jones og Lars Monsen hadde vært brødre og hatt en tredje bror, ville det vært Øystein Morten.

I denne boka slåss han mot snø og vind på Island og i Grønlandsfjordene, og selvsagt slåss han mot koronaen. Når verden stenger ned, går planer i vasken. Heldigvis får forfatteren litt uventede penger inn på konto, og kjøper avansert virtual reality-utstyr som han kobler opp til all verdens databaser, og «flyr» fra Island til Grønland for å prøve å forstå sagaenes beretning om Eirik Raude.

Virtual reality i historieforskning? Ja, hvorfor ikke? Alle slags metoder kommer til nytte i Øystein Mortens hender, for vi er ikke bortskjemt med særlig mange historiske skriftlige kilder fra Norge i middelalderen.

Første del av boka om Eirik Raude er den mest imponerende: Øystein Morten går gjennom setning for setning i den tynne sagateksten om Eirik Raude, og bruker hele verktøykassen sin for å forstå dem.

Øystein Mortens bøker handler både om hovedpersonene han undersøker, og om Mortens strev for å hente sikker kunnskap om en verden som for lengst er borte. Totalsummen blir en medrivende leseopplevelse for alle som har litt interesse for norsk middelalderhistorie.

Det er vanskelig å sjangerbestemme denne boka. Mímir Kristjánsson forteller historien om mora si, og hennes mange kamper etter at hun ble kreftsyk.Samtidig er det en selvbiografi, hvor forfatterens oppvekst med en alvorlig syk mor skildres. Og over der igjen handler det om hvordan vi som storsamfunn forholder oss til folk på trygd.

Grunnstrukturen kan minne om Kristjánssons bok Frihet, likhet, Island, hvor forfatterens eget miserable ung-voksen-liv på den tida tråkles sammen med en større fortelling om et Island i krise.

I Mamma er trygda er han blitt eldre, og nå handler det om egen barndom og det å selv skulle bli far. Koblingen mellom det politiske og det personlige er enda mer vellykket i Mamma er trygda enn i boka om Island.

Kristjánsson har en misunnelsesverdig lett penn. Vittigheter, småhistorier fra eget liv og faktaopplysninger veves sammen til ei bok som aldri synker sammen under vekten av egne ambisjoner, selv om den er rikelig lastet. (Det var en lettelse å lese i etterordet at Kristjánsson skrev manuset tjue ganger før han kom i mål.)

Er det ei politisk bok? Ja, men jeg synes den er det på naturalistisk måte mer enn en realistisk måte, for å si det med litteraturhistoriemerkelapper. Kristjánsson viser fram samfunnets nedlatende holdninger til de som er på bunnen, men Mamma er trygda er ikke en forlengelse av Rødts partiprogram.

Mamma er trygda er en energibar av ei bok; tynn, men effektiv.

Folk som svermer for fortiden glemmer hvor utrolig KJEDELIG livet var for 99% av befolkningen i det før-/tidligindustrielle samfunnet. Gi meg heller informasjonssamfunnsoverload enn fortidens monotoni!

Mange romaner begynner med at hovedpersonen tar toget til et sted. Typisk for denne boka er at hovedpersonen Anders bor PÅ jernbanestasjonen. Boka er kort og følger livet hans fra barndom til tidlig ungdom, i Sverige rundt år 1900.

Hva skjer, spør du kanskje? En bestemor dør. Det spises. De går på skøyter. Det er stillestående og fattig. Anders grubler over livet. Religionen er sterkt til stede i hverdagslivet, uten å være fanatisk.

Boka tar seg opp i den siste tredelen, når Anders blir ungdom. Hormonene stanger og banker i boksidene, men boka foregår dessverre for Anders i en epoke som ikke hadde den samme ungdomsdyrkelsen som etterkrigstiden.

Til tider ganske kjedelig bok, men her og der dukker det opp gullkorn i elva av grå svensk hverdag.

Krisene kommer så tett at vi fort glemmer de som ikke er helt ferske lenger. James Noël gjør noe med saken i romanen Vakre vidunder. Den handler om Bernard, som overlever jordskjelvet som rammer hjemlandet Haiti i januar 2010.

Hvordan kan man skrive om en hendelse som tar livet av hundretusenvis av mennesker? Vakre vidunder har blitt et lappeteppe av poetiske kapitler, hvor du som leser gjør best i å bare bli med på ferden i stedet for å prøve å skjønne alt.

Noëls stil vil frustrere den som ønsker å lese en «jeg overlevde jordskjelvet»-historie. Han formidler historien og synspunktene sine i et rikt og sprelsk språk, hvor det kan være vanskelig å forstå alle sammenhengene, og sånn sett blir boka et bilde på et splintret samfunn etter katastrofen.

Selv om boka bare er på 117 sider, er det en roman som bruker vidvinkel. Jordskjelvet, ettervirkningene og det internasjonale samfunnets tvilsomme oppbyggingsarbeid står i sentrum, og aldri har forkortelsen NGO (Non-Governmental Organization, altså nødhjelpsorganisasjon) dukket opp oftere i en poetisk kortroman.

Noël gjør også plass til en kjærlighetshistorie, som mindre dristige forfattere ville satt i sentrum av handlingen. I stedet er Vakre vidunder en skurrende, eksplosiv roman om et land som bare havner i nyhetsbildet når katastrofene inntreffer.

Du har full oversikt over status i britisk politikk, ja? Er du heeeelt sikker?

Hvis du er i tvil, bør du lese denne tynne og ferske boka. Øivind Bratberg kan det meste om britisk politikk og kultur, og i Falmet fløyel i London handler det mest om London akkurat nå.

For hovedstaden er ikke som distriktene. London er mer radikal, mer EU-vennlig og mer global enn det flertallet som stemte britene ut av unionen. Gjennom tematiske kapitler tar Bratberg for seg hvordan Brexit-sjokket, og de dype underliggende forskjellene det brakte til overflaten, preger byen og nasjonen.

Boka er pedagogisk på den måten at den setter den britiske tenkemåten inn i en sammenheng. Hvordan britene forstår seg selv henger sammen med arven fra victoriatidens idealer om selvstendighet, vågemot og lederskap. Den er også pedagogisk når den trekker paralleller til norske forhold.

Til dere som passerte en fnisende mann i Oslo midt i juli, det var meg og det skyldtes denne boka.

90-tallet var det siste tiåret jeg fulgte med på fotball. Morten Haave beskriver tiåret som en overgangsperiode mot den ekstreme kommersialiseringen og profesjonalismen vi har i dag. Norsk fotball på 90-tallet framstilles som et sjarmerende karneval, og husk: Det var da vi sist hadde et slagkraftig landslag. Tilfeldig? Det beste kapittelet handler om denne happy go lucky-fasen i norsk fotball, og påfunnene som ville vært utenkelige i 2022.

Dette er nydelig, underholdende folkeopplysning for alle fotballinteresserte som husker 90-tallet.

Denne tynne romanen handler om en vinter i livet til Dominic Molise, og foregår i mellomkrigstidas USA. 17-åringen bor i en amerikansk småby sammen med familien sin, som er etterkommere av italienske innvandrere.

Dominic holdes nede av religion, familiens forventninger og fattigdom, uten at han mister gnisten av den grunn: Han skal bli profesjonell baseballspiller, takket være en venstrearm som han har et sterkt forhold til.

1933 var et dårlig år er en tynn roman om forventninger og klasseskiller, skrevet i et friskt språk og med en hovedperson du bryr deg om. Mange har skrevet bøker om avgjørende hendelser i unge menns liv, men John Fantes bok er blant de bedre.

Og selv om 1933 var et dårlig år på så mange måter, siver det heldigvis lys inn i denne fortellinga.

I Sigri Sandbergs bok Ro møtest sjølvhjelpslitteratur, kulturhistorie og reiseskildring midtfjords.
Sognefjorden er verdas lengste farbare fjord. (Det finst ein på Grønland som er lengre, men den kan ein ikkje segla i.) Forfattar og journalist Sigri Sandberg vaks opp ytst i fjorden.

No er ho midt i 40-åra, og kjenner på ei stigande rotløyse. Kvar høyrer ho eigentleg til, ho som deler tilværet mellom Svalbard, Oslo og Sogn? Svaret på grublinga blir å ro Sognefjorden frå vest til aust i ein båt av typen oselvar, med slekt og kjenningar som mannskap. Det vert ei reise innover, både geografisk og i overført tyding.

Lars Mytting var ikkje den første, men etter Hel ved vart folkelesnad, har det komme ei rekkje bøker som zoomar inn på einskilddelar av norsk kulturarv og historie. Dei siste åra har det kome bøker om snømåking, heimebrent og komler. Ro handlar mellom anna om båtar og tradisjonar langs Sognefjorden.

Boka har òg ein fot i samferdslelitteraturen, som er ein vital undersjanger i norsk sakprosa. Ro fortel Noregs-historia gjennom fjorden si historie, slik andre har fortalt ho gjennom bilen eller togets historie.

Og medan båten sig innover Sognefjorden, kjem teksten innom vikingar, ferjer, forureining, lunefulle vindforhold og historier om dei som rodde og segla før, medan Sigri Sandberg balar med tankane om kven ho er og kva som er viktig i livet.

I motsetnad til oselvaren, er teksten litt overlasta. Det vert litt om mykje. Det betyr ikkje all verda. Strikkebøker skal gje deg lyst til å strikke. Kokebøker skal gje deg lyst til å koke. Turbøker skal få deg ut på tur. Fekk eg lyst til å komme meg ut i naturen snarast råd av denne boka? Ja.

Det var en mørk og stormfull aften. Jeg satt aleine på ei fjellhytte timevis unna nærmeste menneske, og den eneste boka på hytta var ei krimbok. Turistforeningshytta Nilsebu i Ryfylkeheiene har nettopp blitt pussa opp. En lørdag i juli var jeg likevel det eneste mennesket der.

I bokhylla sto Mord etter alfabetet, en krim av Agatha Christie. Selv om den handler om en utspekulert seriemorder, var det ingenting med boka som økte uhyggen ved det å være ensom i fjellheimen.

Agatha Christies bøker er puslespill hvor brikkene til slutt passer perfekt sammen, og hvor forbrytelsene aldri skildres i brutal detalj. Mord etter alfabetet handler om en drapsmann som sender brev til detektiv Hercule Poirot med varsel om hvor neste mord skal skje. Den første som blir drept er en person med etternavn A i en by på A, deretter det samme på B og C. (Litt flaks skal vi ha, som har etternavn på Å.)

Jeg har ikke lest Agatha Christie på 30 år, og det var et gledelig gjensyn. Forfatteren erter leseren fra begynnelsen av, for eksempel ved å henge et stort, skinnende hint om gjerningsmannen tidlig i romanen. (Som selvsagt må være et forsøk på å villede oss. Eller består forvirringen i at vi skal være sikre på at dette hintet ikke er et hint, men så viser det seg å være nettopp det likevel? Argh!)

Teksten flyter lett, men det er også en dybde der, og en lek med krim som sjanger. I begynnelsen av boka er det nesten som om Hercule Poirot og kaptein Hastings snakker sammen i visshet om at de faktisk bare er figurer i en roman.

Og det er et ordentlig tøft frampek tidlig i denne romanen, et som peker ca. 40 år framover i tid, til den siste boka Agatha Christie skrev om Hercule Poirot. Slikt gjør bare en forfatter som har full kontroll.

Klasse!

Ikke la deg skremme av det triple hinderet som møter deg med dette omslaget: Tittelen, undertittelen ("biomytografi") og illustrasjonen.

Zami er Audre Lordes selvbiografi fra barndom til tidlig i 20-årene, og det var turbulente år, gitt. Som svart, kvinne, lesbisk og sosialist fikk Lorde ingenting gratis. Zami begynner som en klaustrofobisk oppvekstskildring i skyggen av ei dominerende mor, men folder seg ut til ei trekrone av kjærlighetshistorier.

Jeg har alltid tenkt på 1950-tallets USA som et ensarta framskrittseventyr, hvor velstanden eksploderte og alle var enige (helt til det kaotiske 60-tallet forandra alt). Audre Lorde viser at epoken var mye rikere enn det, i et språk som er modig, poetisk og likevel ganske rett fram. Anbefales!

Ofte imitert, ofte parodiert, men sjelden overgått. Raymond Chandlers privatdetektiv Philip Marlowe skapte skole for alle som kom etter.

Når bokfolket diskuterer hva som er tidenes beste debutroman, nevnes dessverre ikke Raymond Chandlers bok The big sleep (1939) så ofte. Det burde den blitt.

Glemmes den fordi den er krim, eller fordi stilen som Chandler skapte har vært så innflytelsesrik at vi glemmer opphavet? Detektiv Philip Marlowe ville garantert hatt en slående replikk i ermet for å forklare fenomenet, jeg kan ikke si annet enn: Jeg vet ikke.

Uttrykket «The big sleep» er kjeltringslang for døden. Uttrykket kommer på siste side, i en nydelig avrunding som fikk meg til å tenke på de siste linjene i The great Gatsby: Handlingen oppsummeres i et avsnitt som beveger seg praktfullt fra det spesifikke til det generelle og tilbake igjen.

The big sleep foregår i ei uke i Los Angeles på 1930-tallet. Detektiv Marlowe blir hyra inn for å undersøke en utpressingssak, men saken eskalerer selvsagt raskt. På knapt 200 sider utvikler plottet seg til å omfatte forsvinninger, drap, gambling, sjalusi og mer.

Hvis du synes privatdetektiv Philip Marlowe er en klisjé, er det fordi det har kommet så mange etterfølgere som ligner grassat. Han har en sterk moralsk kjerne som kan være vanskelig avdekke bak all whiskydrikkingen og den evige knatringen av treffende replikker.

The big sleep er også et tidlig eksempel på en populær underkrimsjanger: Los Angeles-krim. Los Angeles er stedet hvor alt er fasade, håp og lovnader, hvor mange drømmer stort, og nedturene, kriminaliteten og livsløgnene blir ekstra brutale mot den evigblåe himmelen. (Sindre Kartvedt skriver godt om dette i boka Vest for Eden.)

The big sleep har selvfølgelig ikke tålt tidens tann når det gjelder kvinnesyn eller beskrivelse av ulike folkegrupper. Godtar du det, har du mye å glede deg til.

Battle royale (1999) er en dystopi hvor en japansk skoleklasse blir trukket ut til å drepe hverandre til bare én står igjen. Dette skjer på ei øy hvor de får utdelt ulike våpen, og boka følger (den stadig krympende) klassen de neste to døgnene.

Det er vanskelig å beskrive forfatter Koushun Takamis stil. Han er nøktern, men prøver ikke å skrive som Hemingway. Han skildrer vold grafisk, men likevel ganske nøkternt. Han skriver om relasjoner mellom 15-åringer på en realistisk måte, og han klarer å lage 42 små personportretter oppi all drepinga. Boka går inn i en tradisjon som begynte før denne og som fortsatt pågår (Dødslekene er en åpenbar parallell), hvor samhold og motstand mot en umenneskelig stat etter hvert blir det viktigste temaet.

Boka slutter med en cliffhanger, men Koushun Takami har ikke skrevet flere bøker enn denne. Jeg håper det kommer.

Som å være på båttur i høye bølger på åpent hav uten land i sikte. Det gynget, men jeg manglet fullstendig holdepunkter. Hva eller hvem skulle jeg engasjere meg i her?

Burde jeg ha lest meg opp på colombiansk historie på forhånd? Hvem er alle disse folkene som heter nesten det samme? Setningene snirkler seg oppover som overpynta cupcakes, og på hver side er det noen som skal dø (kanskje) og mye store følelser. En sterk nummenhetsfølelse var alt det skapte hos meg, for boka er ekstremt ekskluderende i stilen, synes jeg. My way or the highway, som de sier over there.

Jeg fullførte, men var frustrert 80% av tida. En av de mest slitsomme klassikerne jeg har lest.

Det er ingen motsetning mellom optimisme og litterær kvalitet. Denne boka fra Botswana på 1960-tallet har en framtidstro og en mennesketro som smitter. Bessie Head skriver om folk som ikke bukker under for naturforholdene og de inngrodde mønstrene som lett kunne ha holdt dem nede.

Historien foregår i en landsbygd hvor det er altfor tørt. Den norske tittelen treffer ikke helt blink. Mørke skyer er en metafor for problemer, men originalt heter boka When rain clouds gather - en tittel som en av hovedpersonene ytrer mot slutten av boka. I knusktørre Botswana er regnskyer et kjærkomment syn, for da kommer regnet som alle lengter etter.

Denne boka fikk øynene mine opp for 1960-tallets ungdomsopprør ikke bare var et europeisk og amerikansk fenomen. Forfatteren lar personene drømme om en bedre framtid uten utbytting av det afrikanske kontinentet, uten apartheid i Sør-Afrika og uten tradisjoner som ødelegger all mulig forbedring.

Side 194:
"Korleis skulle høvding Sekoto få greie på at det gjekk for seg ein stille og desperat revolusjon over heile den store, vide verda? Folk vart dregne nærmare kvarandre som brør, og hadde du ein gong sett på eit anna menneske som bror din, kunne du ikkje lenger tole at han skulle lide naud eller leve i mørkret. Kan hende han ingenting visste om dette fordi denne revolusjonen høyrde til unge menneske som Gilbert og Makhaya."

Og så gøy det er å lese om folk som gjør noe konkret, i dette tilfellet dyrkingsmetoder i afrikansk landbruk. Dette er en lett, rørende roman som flere bør lese.

Erlend O. Nødtvedt dreper Henrik Ibsen med smittende entusiasme og energi i Mordet på Henrik Ibsen.

Denne romanen foregår på mange plan, både når det gjelder tid og språk. Prøv å henge med på alt som skjer, og du kommer til å slite. Sett deg heller i korga og kapp fortøyningene i bok-ballongferden hvor Erlend O. Nødtvedt er styrmann. Her dukker både Henrik Ibsen og Ole Bull opp, det samme gjør en ung Edvard Grieg og andre navn som er mer kjent i Bergen.

Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt

Henrik Ibsen var i sin ungdom teatersjef i Bergen. Dette har skjedd, bare sjekk biografiene. I denne romanen dukker det opp flere brev fra 1800-tallet som handler om Ibsens tid i Bergen. Historien om Ibsen i Bergen må skrives om når verden blir kjent med innholdet, forteller bokens Erlend O. Nødtvedt (som neppe er hundre prosent lik virkelighetens) til teatersjefen på Den Nationale Scene.

Boken veksler mellom fortelleren Erlend O. Nødtvedts forsøk på å overbevise teatersjefen om at de sensasjonelle brevene må bli til et storslagent teaterstykke på Den Nationale Scene, og gjenfortellingen av det som står i disse brevene.

Mordet på Henrik Ibsen er en roman som kommenterer sine egne ambisjoner, sine overdrivelser og sitt ambisjonsnivå, som er så sjanglete og ufokusert i stilen at den selvsagt er gjennomtenkt til minste detalj - uten å virke kalkulert av den grunn. Fortelleren er en forfatter i småbarnsfasen, som plaget av pengemangel og våkenetter prøver å få teatersjefen til å se det store i prosjektet han prøver å selge inn.

Språket veksler mellom 1800-tallsformer og anakronismer, takket være trangen til å få fortalt historien fort nok, som når et turfølge i Indre Sogn på 1850-tallet kommer til et bryllup hvor de havner i felespillerens "backstageområde", og senere når Ibsen kjenner seg "groggy". Andre steder har ikke fortelleren tid å finne de riktige ordene, oppslukt som han er av sin egen beretning.

Mordet på Henrik Ibsen er også et hemningsløst byportrett av Bergen midt på 1800-tallet, hvor noe er sant, mye oppdiktet og alt skrudd opp til 11 av Erlend O. Nødtvedt (både bokens og det virkelige mennesket).

Flere slike norske romaner, takk!

Stakkars Haugesund! Ignorert av sine storebrødre i nord og sør (Bergen og Stavanger), holdt nede av sitt omland (Tysvær og Karmøy) som nekter å spille andrefiolin for en by som vil være noe mer enn den er. Sentrum for en region de har oppfunnet selv (Haugalandet), som, for å gjøre tilværelsen enda surere for Haugesund, er delt av fylkesgrensa mellom Vestland og Rogaland.

Dette er essensen av Haugesunds historie fra 1950 til i dag, slik Morten Hammerborg framstiller den. Haugesund har måttet sloss for alt, uten drahjelp fra noen. Er du fra området, må du lese denne boka. Her forklares isfronten mellom Karmøy og Haugesund, hvordan byen gikk fra avhold til full fest på 1980-tallet, her får du historien om filmfestivalen og Sildajazzen, om Markedet, Kråkereiret, Oasen, Karmsund bro og Haraldsgata.

Boka kunne godt vært kuttet med 1/3, det ville gjort den litt lettere på labben. Utenom det: Obligatorisk for alle med et forhold til Sørvestlandet.Og ja, coveret er elendig.

Data-analysehimmelen for litteraturelskere. Ben Blatt har sluppet tekstanalyseprogrammer løs på flere hundre (tusen?) bøker. Alt fra Jane Austen til 2000-tallets "fan fiction" er plukket fra hverandre, ikke lest med menneskelige briller, men ved å behandle ordene som variabler og deretter sammenstille resultatene.

Høres det litt tørt ut? Det er ikke det. I denne boka finner du ut hvordan mannlige og kvinnelige forfattere ordlegger seg når de skriver om menn og kvinner. Menn skriver at kvinner "screams", når menn bruker stemmen på samme måte heter det "shout".

Boka tester den gamle klisjeen "adverb skaper dårlige tekster", og den beviser at Elmore Leonard ikke begynte å følge sin egen sparsommelige linje når det gjelder bruk av utropstegn før seint i karrieren.

Det mest fascinerende er hvordan ingen forfattere klarer å slippe unna seg selv. Data-analyse av hvor ofte vanlige småord forekommer i tekster, viser at dette ligger dypt i hver forfatter. Richard Bachman er Stephen King og Robert Galbraith er J.K. Rowling, det kan dataene slå fast bare ved å sammenligne ordbruken i bøkene. At de to mediesky forfatterne Thomas Pynchon og J. D. Salinger er samme person, er utenkelig ut fra måten de skriver på.

Denne boka passer for deg som liker grafer, statistikk og klassisk litteratur.

En næringsrik hvilerett fra Jo Nesbø. Blodet skvetter, kjeltringer ekspederes, alle sviker hverandre, kvinnene er lunefulle og folks replikker i ekstreme situasjoner er saga-lignende i sin tørrhet. Det eneste som skurra litt var hovedpersonens bibliotek-hangup. Tro meg, jeg jobber på et, og ingen av folkene som låner Les miserables er i nærheten av å kunne være leiemordere.

Boka ligger bare noen knepp unna å være en parodi på seg selv, men Nesbø er selvsagt for god til det. Jammen klarer han ikke å flette inn en fin backstory for hovedpersonen også, og 2-3 livsvisdomsord som ikke er så dumme.