Bokelskere.no

Som å være på båttur i høye bølger på åpent hav uten land i sikte. Det gynget, men jeg manglet fullstendig holdepunkter. Hva eller hvem skulle jeg engasjere meg i her?

Burde jeg ha lest meg opp på colombiansk historie på forhånd? Hvem er alle disse folkene som heter nesten det samme? Setningene snirkler seg oppover som overpynta cupcakes, og på hver side er det noen som skal dø (kanskje) og mye store følelser. En sterk nummenhetsfølelse var alt det skapte hos meg, for boka er ekstremt ekskluderende i stilen, synes jeg. My way or the highway, som de sier over there.

Jeg fullførte, men var frustrert 80% av tida. En av de mest slitsomme klassikerne jeg har lest.

Det er ingen motsetning mellom optimisme og litterær kvalitet. Denne boka fra Botswana på 1960-tallet har en framtidstro og en mennesketro som smitter. Bessie Head skriver om folk som ikke bukker under for naturforholdene og de inngrodde mønstrene som lett kunne ha holdt dem nede.

Historien foregår i en landsbygd hvor det er altfor tørt. Den norske tittelen treffer ikke helt blink. Mørke skyer er en metafor for problemer, men originalt heter boka When rain clouds gather - en tittel som en av hovedpersonene ytrer mot slutten av boka. I knusktørre Botswana er regnskyer et kjærkomment syn, for da kommer regnet som alle lengter etter.

Denne boka fikk øynene mine opp for 1960-tallets ungdomsopprør ikke bare var et europeisk og amerikansk fenomen. Forfatteren lar personene drømme om en bedre framtid uten utbytting av det afrikanske kontinentet, uten apartheid i Sør-Afrika og uten tradisjoner som ødelegger all mulig forbedring.

Side 194:
"Korleis skulle høvding Sekoto få greie på at det gjekk for seg ein stille og desperat revolusjon over heile den store, vide verda? Folk vart dregne nærmare kvarandre som brør, og hadde du ein gong sett på eit anna menneske som bror din, kunne du ikkje lenger tole at han skulle lide naud eller leve i mørkret. Kan hende han ingenting visste om dette fordi denne revolusjonen høyrde til unge menneske som Gilbert og Makhaya."

Og så gøy det er å lese om folk som gjør noe konkret, i dette tilfellet dyrkingsmetoder i afrikansk landbruk. Dette er en lett, rørende roman som flere bør lese.

Erlend O. Nødtvedt dreper Henrik Ibsen med smittende entusiasme og energi i Mordet på Henrik Ibsen.

Denne romanen foregår på mange plan, både når det gjelder tid og språk. Prøv å henge med på alt som skjer, og du kommer til å slite. Sett deg heller i korga og kapp fortøyningene i bok-ballongferden hvor Erlend O. Nødtvedt er styrmann. Her dukker både Henrik Ibsen og Ole Bull opp, det samme gjør en ung Edvard Grieg og andre navn som er mer kjent i Bergen.

Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt

Henrik Ibsen var i sin ungdom teatersjef i Bergen. Dette har skjedd, bare sjekk biografiene. I denne romanen dukker det opp flere brev fra 1800-tallet som handler om Ibsens tid i Bergen. Historien om Ibsen i Bergen må skrives om når verden blir kjent med innholdet, forteller bokens Erlend O. Nødtvedt (som neppe er hundre prosent lik virkelighetens) til teatersjefen på Den Nationale Scene.

Boken veksler mellom fortelleren Erlend O. Nødtvedts forsøk på å overbevise teatersjefen om at de sensasjonelle brevene må bli til et storslagent teaterstykke på Den Nationale Scene, og gjenfortellingen av det som står i disse brevene.

Mordet på Henrik Ibsen er en roman som kommenterer sine egne ambisjoner, sine overdrivelser og sitt ambisjonsnivå, som er så sjanglete og ufokusert i stilen at den selvsagt er gjennomtenkt til minste detalj - uten å virke kalkulert av den grunn. Fortelleren er en forfatter i småbarnsfasen, som plaget av pengemangel og våkenetter prøver å få teatersjefen til å se det store i prosjektet han prøver å selge inn.

Språket veksler mellom 1800-tallsformer og anakronismer, takket være trangen til å få fortalt historien fort nok, som når et turfølge i Indre Sogn på 1850-tallet kommer til et bryllup hvor de havner i felespillerens "backstageområde", og senere når Ibsen kjenner seg "groggy". Andre steder har ikke fortelleren tid å finne de riktige ordene, oppslukt som han er av sin egen beretning.

Mordet på Henrik Ibsen er også et hemningsløst byportrett av Bergen midt på 1800-tallet, hvor noe er sant, mye oppdiktet og alt skrudd opp til 11 av Erlend O. Nødtvedt (både bokens og det virkelige mennesket).

Flere slike norske romaner, takk!

Stakkars Haugesund! Ignorert av sine storebrødre i nord og sør (Bergen og Stavanger), holdt nede av sitt omland (Tysvær og Karmøy) som nekter å spille andrefiolin for en by som vil være noe mer enn den er. Sentrum for en region de har oppfunnet selv (Haugalandet), som, for å gjøre tilværelsen enda surere for Haugesund, er delt av fylkesgrensa mellom Vestland og Rogaland.

Dette er essensen av Haugesunds historie fra 1950 til i dag, slik Morten Hammerborg framstiller den. Haugesund har måttet sloss for alt, uten drahjelp fra noen. Er du fra området, må du lese denne boka. Her forklares isfronten mellom Karmøy og Haugesund, hvordan byen gikk fra avhold til full fest på 1980-tallet, her får du historien om filmfestivalen og Sildajazzen, om Markedet, Kråkereiret, Oasen, Karmsund bro og Haraldsgata.

Boka kunne godt vært kuttet med 1/3, det ville gjort den litt lettere på labben. Utenom det: Obligatorisk for alle med et forhold til Sørvestlandet.Og ja, coveret er elendig.

Data-analysehimmelen for litteraturelskere. Ben Blatt har sluppet tekstanalyseprogrammer løs på flere hundre (tusen?) bøker. Alt fra Jane Austen til 2000-tallets "fan fiction" er plukket fra hverandre, ikke lest med menneskelige briller, men ved å behandle ordene som variabler og deretter sammenstille resultatene.

Høres det litt tørt ut? Det er ikke det. I denne boka finner du ut hvordan mannlige og kvinnelige forfattere ordlegger seg når de skriver om menn og kvinner. Menn skriver at kvinner "screams", når menn bruker stemmen på samme måte heter det "shout".

Boka tester den gamle klisjeen "adverb skaper dårlige tekster", og den beviser at Elmore Leonard ikke begynte å følge sin egen sparsommelige linje når det gjelder bruk av utropstegn før seint i karrieren.

Det mest fascinerende er hvordan ingen forfattere klarer å slippe unna seg selv. Data-analyse av hvor ofte vanlige småord forekommer i tekster, viser at dette ligger dypt i hver forfatter. Richard Bachman er Stephen King og Robert Galbraith er J.K. Rowling, det kan dataene slå fast bare ved å sammenligne ordbruken i bøkene. At de to mediesky forfatterne Thomas Pynchon og J. D. Salinger er samme person, er utenkelig ut fra måten de skriver på.

Denne boka passer for deg som liker grafer, statistikk og klassisk litteratur.

En næringsrik hvilerett fra Jo Nesbø. Blodet skvetter, kjeltringer ekspederes, alle sviker hverandre, kvinnene er lunefulle og folks replikker i ekstreme situasjoner er saga-lignende i sin tørrhet. Det eneste som skurra litt var hovedpersonens bibliotek-hangup. Tro meg, jeg jobber på et, og ingen av folkene som låner Les miserables er i nærheten av å kunne være leiemordere.

Boka ligger bare noen knepp unna å være en parodi på seg selv, men Nesbø er selvsagt for god til det. Jammen klarer han ikke å flette inn en fin backstory for hovedpersonen også, og 2-3 livsvisdomsord som ikke er så dumme.

Denne ble jeg skikkelig glad av!

Alle som kan tegne er magikere i mine øyne. Tegnehanne fikk meg til å le høyt flere ganger med bare et par streker, ikke ulikt Børge Lunds Lunch-serie.

Det dreier seg om graviditet, fødsel og babyfase, tre stadier som jeg ikke har vært opptatt av på mange år. Boka bringer mye av dette tilbake, og får godt fram hudløsheten som preger den livsfasen. Jeg liker hvordan vekslingen mellom tegneserierutene og tekstblokkene utfyller hverandre. Tekstene er nokså dempet, rutene sprelske.

Jeg fikk denne til jul av dattera mi. Det kan bety
a) at hun synes jeg er på feil kurs og bør følge rådene i denne boka
b) at hun ville trøste meg med at det faktisk finnes større besserwissere enn meg i verden
c) at hun savner klare formaninger og vil ha flere råd av meg, og ga meg denne som inspirasjon

Jeg har konkludert med c), og lover å gi mange flere råd framover. Jeg er jo tross alt på full fart inn i livets gullalder når det gjelder å fortelle andre hvor skapet skal stå, ifølge forfatterne.

Det er lett å kjenne igjen Atle Antonsen og Bård Tufte Johansens stemmer i denne boka. Det er morsomt og det sparker i mange retninger. Jeg leste den fra start til mål, men den har absolutt et langt liv foran seg som litterær smågodtpose: Jeg kommer til å ta den ned, lese en dobbeltside og fnise, og gjenta dette x antall ganger i årene framover.

Denne boka har venta på meg i bokhylla i noen år. Nå er jeg 45, og regner med at det ikke er mange tiårene til jeg ligger nedsenka i lokalhistorie og slektsgransking.

Pilt-Ola levde (på ekte!) i Rogaland på slutten av 1700-tallet og første del av 1800-tallet. Han het egentlig Ole Olsen Songesand, og kom fra Lysefjorden. Tilnavnet fikk han fordi han "piltet", som betyr å halte (en skade han fikk i militæret).

Jon Moes bok er et portrett av et eventyrlig liv i det førmoderne Norge. Her handler det om overtro, ulvejakt, sildefiske og reinsdyrdrift, alt med Pilt-Ola som drivkraft. I første del av boka framstår han som en blanding av Peer Gynt (minus tilbakekomst til sitt livs Solveig) og Idar Vollvik: Alltid på farten, alltid med nye ideer og ofte med en ustø landing.

Boka bremser tempoet og fokuset dreier i siste del av boka, når Pilt-Ola blir eldre og bruker mer tid på religiøse tankesprang og mindre tid på forretninger.

Denne boka passer for alle som har et forhold til indre Rogaland, sånn omtrent fra Agder-grensa til Suldal. Leser du med notatblokk ved siden av, kommer du kanskje til å plotte inn noen historiske Pilt-Ola-stoppesteder til din neste fjelltur. Det mest krevende med boka er språket. Den er skrevet på et muntlig nynorsk, men fordi boka for en stor del handler om en verden som er borte, kan en del ord være vanskelig å forstå. Den er også skrevet på et gammeldags dansk, og veksler gjerne fra nynorsk til gammeldansk flere ganger i samme setning. Jeg tror dansken er der for å markere at det som skrives er hentet fra historiske kilder.

Blir du vant til dette, og har en dragning mot fjell, historie og det indre Rogaland, kommer du til å kose deg med denne. Jeg skal i alle fall lete etter Pilt-Olas gravstein neste gang jeg er på Eiganes gravlund.

Det bergenske adjektivet freidig dukket opp i hodet mitt da jeg leste denne franske romanen fra 1954.

Freidig betyr ifølge ordboka "altfor ubekymret, lettsindig, uvøren, dristig". Hovedpersonen og fortelleren i Sagans roman, Cécile, er alt dette. Hun er 17 år gammel og på ferie ved Rivieraen sammen med faren sin, som hun er tett knyttet til. Der finnes også Elsa, farens solbrente elskerinne, og Cyril, hovedpersonens sommerflørt. Etter hver dukker farens gamle venninne Anne opp, og alle relasjonene kommer i bevegelse.

Boka ble utgitt i 1954, og skapte sterke reaksjoner i et Frankrike hvor generasjonsopprøret fortsatt var noen år unna. Cécile er kynisk og selvopptatt, og spiller et sosialt spill for å få ting som hun vil. Men boka vil ikke sjokkere noen i 2022.

Forfatteren var bare 18 år da hun skrev Bonjour tristesse, og det er fristende å si at den ikke kunne ha vært skrevet av en person nærmere 40 enn 20. Teksten har en slags gjennomsiktighet og spinkelhet som er vanskelig å beskrive. Det står ikke så mye mellom linjene, men veldig mye på dem. Romanen er handlingsmettet, og det er tett mellom spissformuleringene. Det er nok av sitater å lage memes av i denne boka, for å si det sånn.

Boka kom på norsk igjen i 2021.

Det tar 290 sider før denne boka kommer til plottet: De to eks-soldatene Edouard og Albert klekker ut en plan for å svindle franske kommuner for store verdier. Metoden er å selge minnesmerker (som aldri kommer til å bli produsert) til alle stedene i Frankrike som ville hedre sine falne etter første verdenskrig.

Denne boka tar mål av seg til å være et dickensk eller balzacsk karneval. Her er det nok av typer som nesten er parodier på seg selv i all sin enkelhet. Skurken er ond, kvinnene er stort sett objekter for menns grådige blikk og fingre og de to hovedpersonene er kanskje litt sjarmerende. Men jeg ble ikke engasjert av denne romanen, kanskje fordi den faller litt mellom flere stoler. Det er en kritikk av Frankrike etter første verdenskrig, som sikkert ligner på hvordan andre land behandler sine hjemkomne soldater. Krim-intrigen er for enkel til at den forsvarer en bok på nesten 600 sider, og grusomhetene i skyttergravene er bedre beskrevet i andre bøker. En allvitende forteller prøver å piffe opp alt sammen, men virket mest krampaktig på meg.

Min favorittbok om første verdenskrig er fortsatt Krig og terpentin av Stefan Hertmans.

Voldtekt er et sår som aldri gror i Makta av Heidi Furre.

Liv er sykepleier i 30-årene og har to barn. For femten år siden ble hun voldtatt av en mann som hun ble med hjem fra byen.

Romanen skildrer hvordan voldtekten gjennomsyrer hele livet til hovedpersonen, i alt fra dagligdagse gjøremål til relasjonene hun har til mann og barn. Heidi Furre har et presist, og samtidig elastisk språk som setter ord på alle Livs følelser på en troverdig måte. Det er gjennomarbeidet, poetisk og rystende. Vi blir med inn i tankene hennes, og alle de ulike overlevelsesmekanismene hun bruker for å klare dagene.

Forsida har store bokstaver i glinsende gullfarge. Det å pakke seg inn i dyre klær, fikse på utseendet og prøve å komme unna seg selv, er noen av Livs overlevelsesmekanismer. På et tidspunkt flytter hun fra hybelen, og gir fra seg nøkkelen til neste leieboer. "Nøkkelen var det siste objektet eg skulle kvitte meg med. Alle andre ting eg hadde hatt med meg inn i rommet hans, var borte. Berre kroppen som stod att. Den fekk bli med på lasset."

Selv om traumet dominerer livet hennes, er ikke Makta en bok om håpløshet.

Dette er den første boka jeg har lest av Heidi Furre, men det blir ikke den siste.

Jeg gikk løs på denne boka med all mulig velvilje: En kritikerrost sakprosabok med ny viten om vikingene, jeg luktet en innertier. Det er for så vidt ikke noe feil med denne boka, men entusiasmen min var mer avmålt da jeg var ferdig.

Journalisten i meg blir alltid litt irritert når bøker bruker lang tid på å komme til poenget, og denne tar seg virkelig god tid med å komme i gang. Men etter hvert sjøsettes historien om skandinavenes reiser østover, og hvilke funn vi har etter dem i Øst-Europa, Tyrkia og Midtøsten. Cat Jarman er arkeolog, og forklarer hvordan ny teknologi kan dra mer og mer informasjon ut av selv de minste levninger.

Problemet er rett og slett at boka er litt kjedelig fortalt. Cat Jarman er ingen Øystein Morten, en historiker som kan skape faglig betinget dramatikk av selv de minste historiske spor. Men med denne boka bak seg er det lov å håpe at den neste boka til Cat Jarman får litt mer luft under vingene.

Pastor Gregorius er helt der oppe i toppen av skurkelista i svensk skjønnlitteratur, sammen med Ridder Kato, Tengil og Frøken Prysselius.

Pastoren er den ene siden av trekantdramaet i klassikeren Doktor Glas av Hjalmar Söderberg. Hovedpersonen i den romanen er doktoren, som går rundt og drømmer om å sette noen skikkelige spor etter seg her på kloden.

Romanen fra 1905 oppleves like frisk i dag, og skapte skandale da den ble utgitt. Historien fortelles i dagbokform. Gradvis overbeviser doktor Glas seg selv om at ugjerningene han har tenkt å begå, er på sin plass. I Söderbergs bok fra 1905 er pastor Gregorius en hundre prosent forkastelig fyr. All vår sympati går til den stakkars kona hans og litt til legen Glas.

99 år etter at Doktor Glas ble utgitt, kom Bengt Ohlssons "mot-bok", Gregorius (2004). Der fortelles historien fra prestens side. Doktor Glas har bare en liten rolle i denne romanen. Det meste handler om forholdet mellom pastoren og den unge kona hans, Helga. På mange måter kan boka minne om Madame Bovary av Gustave Flaubert, i måten den skildrer et skakt ekteskap hvor en uelsket mann nekter å innse realitetene og katastrofen siger på.

Gregorius er altså en slags "origin story", som Hollywood elsker å lage nå for tida. Den er absolutt ikke forsvarsskrift for presten Gregorius. Han er en selvgod overgriper i Ohlssons roman. Han er også full av tvil, beslutningsvegring, selvrettferdighet og komplekser. Etter 427 sider med Ohlssons presise prosa fortalt fra prestens synsvinkel, framstår pastoren som en mann det er ubehagelig lett å kjenne seg igjen i. Han ser verden gjennom et slør av tvil og tristesse, men depresjonen er så godt formulert av sidene fyker av gårde:

"I det siste har jeg begynt å undre på om det er mulig å leve et helt liv uten å ta del i det. Og livet ditt står der, som et par sko i hallen, og blir aldri brukt til noe. […] Gud har satt frem skoene til meg. Tålmodig, år etter år, hele tiden i en ny størrelse, slik at jeg bekvemt skal kunne sette føttene i dem og gå ut i verden og møte menneskene der. Men føttene mine vil absolutt ikke ned i de skoene. Jeg forstår ikke hvorfor."

Hvis du har lest Doktor Glas, kommer ikke slutten som en overraskelse. Du bør lese begge bøkene, en gammel og en moderne klassiker. Inntrykket jeg satt igjen med etter at jeg hadde lest de to bøkene, var at presten og legen var mindre ulike enn romanfigurene kan forestille seg: To menn som lengter etter sannhet, og etter et annet liv. Akk.

Puh. Virginia Woolfs essays ligner lite på romankunsten hennes i Til fyret. Der sistnevnte er drømmeaktig og hypnotisk, er denne boka hardtslående sakprosa. Det vil si, Woolfs setningskunst er også her av den typen som krever at du leser sakte. Det engelske uttrykket "an iron fist in a velvet glove" kan passe på stilen, budskapet er elegant formulert, men ikke til å misforstå.

Et eget rom og Tre guineas ble skrevet med ni års mellomrom, men det er ikke helt unaturlig at de utgis mellom samme permer på norsk. Begge handler om kvinners posisjon i Vesten, både historisk og i samtiden.

Et eget rom er utvilsomt den mest kjente og den mest tilgjengelige av de to. Boktittelen blir stadig vekk sitert, for det er nettopp dette rommet (og økonomisk frihet) som er nødvendig for at kvinner skal kunne skrive god skjønnlitteratur. Eller annet arbeid som krever ro og konsentrasjon. At kvinner før henne hadde skrevet stor litteratur (Jane Austen, Brontë-søstrene og flere) uten disse vilkårene, er noe Woolf kommer inn på, og omtaler prestasjonene deres med stor ømhet. Som alle gode essaysamlinger gir Et eget rom deg mange tips til videre lesning.

Tre guineas utforsker videre patriarkatets grep om kvinner gjennom tidene. Det er en tyngre og mindre inviterende tekst enn Et eget rom. Boka kom i 1938, og de mørke skyene over Europa er sterkt til stede i tekstene. Boka er utformet som tre brev, som handler om kvinners rett til utdanning og lønnet arbeid, og om hvordan krig kan stanses. Les den, og les den sakte.

"Litteraturens kraft" kan noen ganger trigge helt konkrete lengsler.

Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv

Denne boka ga meg sterk lyst til å kjøpe stripete dress, italienske fjellstøvler, intelligente bøker i paperback og store mengder vin og sigaretter.

Turistforeningens pakkeliste inneholder ikke alt dette, men turene til Tomas Espedal høres gøyere ut enn dem med 100% fornuftsscore.

Tomas Espedals bok Gå handler om hans vandringer i Norge og utlandet, blant ordknappe nordmenn, boksende munker, selvgode grekere og tyrkiske undergrunnsguider.

Smittende, intelligent, litt poserende og mest av alt velskrevet. Etter at du har lest denne boka, kommer du til å tenke på den daglige og banale gleden det er å ha føtter og evnen til å bruke dem, og lunger til å frakte deg langt av gårde.

Lunch-kontoret er nå blitt så stort at Børge Lund ikke lenger trenger å lene seg så tungt på Kjell. Har Kjell blitt rundere i kantene med årene, eller er det bare jeg som har blitt mer og mer vant til ham? Usikker. Jeg tror psykopat-Kjell er borte. (Historien for noen år siden da han tok kollegene med på fiskebåt, var et høydepunkt i så måte.)

Min favoritt er siv.ing-Terje som nekter å godta at verden ikke lever opp til realfagenes udiskutable sannheter. Han får heldigvis lov å skinne en god del i denne samlingen, det samme gjør resepsjonistene Bodil og Gunn.

Etter alle disse årene klarer Børge Lund fortsatt å holde personene i bevegelse, og det skal bare små skifter i jobbmiljøet til før han klarer å trylle mange striper ut av det. Kjells smak av coaching-livet og lederporsjon er bokas høydepunkt, og bærer over mange sider. Ikke alle langhistoriene gjør det, for eksempel et seigt kontormysterium og en ditto julefortelling.

Men på sitt beste er Lunch en presis dissekering av det norske kontorlivet anno 2021. Om mange år kommer vi fortsatt til å le av folkene, og si til hverandre: "Husker dere da LinkedIn fortsatt var en greie?".

Jeg er ikke i tvil om at forfatter Melkior Pedersen (virkelig navn: Willy Dahl) frydet seg da han skrev denne romanen. Den er en miks av science fiction, kontrafaktisk historieskriving og litteraturvitenskap-nerding. Smitter engasjementet over på leseren? Tja. Av og til. Jeg har ikke lest de to forrige bøkene i denne serien, men kom over denne tittelen da jeg leste Morten Hammerborgs fabelaktige bok Bergenseren.

Det er summen av alle påfunnene som gjør at denne boka aldri tar av. Det var virkelig store opptøyer da myndighetene foreslo å skifte Bergen ut med Bjørgvin som navn på byen på 1920-tallet, og det er i skildringen av dette at boka er på sitt beste.

Men snart sendes hovedpersonen Knut Grip tilbake i tid, hvor han møter flere Ibsen- og Bjørnson-figurer (Synnøve Solbakken og Byggmester Solness), Hans Jæger, Gustave Eiffel, så oppstår nyromantikken, det has en hel del sex, teksten veksler mellom nynorsk og bokmål og ...ja, det blir for mye av alt.

Så enkelt og effektivt: Dette er et 100 siders rasende essay om svake ledere og medløpende industriherrer som hjalp Adolf Hitler på 1930-tallet. Det begynner med et møte mellom industriledere som i 1933 trår til for å hjelpe nazistene med finanser på et kritisk tidspunkt. Du har kanskje hørt om disse bedriftene: Siemens, Opel, BMW og flere.

En stor del av teksten handler om Anschluss, den tyske annekteringen av Østerrike i 1938. Vuillard viser hvordan vårt visuelle bilde av nazismens framvekst og krigens første fase fortsatt er styrt av propagandaminister Joseph Goebbels. Det var nazistene som filmet det som i stor grad var regisserte tablåer.

Derfor er også bildet av Anschluss, med folkemasser som jubler ved synet av den perfekte tyske krigsmaskinens ankomst, falskt. I virkeligheten var ikke den tyske armeen på dette tidspunkt spesielt solid, og i Østerrike var alle motstandere kneblet i det filmkameraene begynte å ta opp.

Les denne boka i ett jafs, gjerne i en lesesirkel. For du kommer til å ville snakke om den etterpå.