Bokelskere.no

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

"Etter en injeksjon med lederartikler ser Kåre Willoch straks bedre ut."

"Mens blakke kolleger blir kastet på hodet ut fra Ryktebørsen, flyr Knut Haavik privatfly til landstedet i Sandefjord, hvor en helhjertet kone venter med en halv burgunder."

"De bor beskjedent, i et unnselig lite palass i utkanten av Kristiansand."

Skal verken trille terning eller si så mye om denne, siden få andre har lest den. Kom og hør intervjuet med forfatteren på Kapittel-festivalen i Stavanger 20. september!

Dette er ei interessant bok på mange måter. Hvordan er det å skulle skrive en oppfølger til en roman som kom ut 34 år tidligere, og har blitt et globalt TV-fenomen på de årene? Gileads døtre handler om samme univers som Tjenerinnens beretning, og foregår sannsynligvis litt senere.

Jeg ser at noen klager over at denne boka er overflødig, og jeg skjønner på en måte hva de mener. Men jeg tenker heller som så: Hvis Tjenerinnens beretning er en perfekt komponert Michelin-rett (og det er den), så er Gileads døtre en skikkelig god burgermeny. Mer spetakkel, mer bråk, mer stemning, flere stemmer, en fantastisk opplevelse.

Boka vever sammen livene til tre forskjellige kvinner som har ulike roller i Gilead. I årene mellom utgivelsen av Tjenerinnens beretning og denne romanen, har mye gått i feil retning IRL. Jeg tror Atwood skreiv denne boka for å sette håp i folk, og det klarer hun. Og som i alle de nyeste romanene hennes, er det faktisk en del å le av her også. Men alvoret er størst, og det mest interessante spørsmålet som reises, er hvordan diktaturer klarer å mobilisere vanlige folk til å begå forferdelige overgrep.

Norske elever får bedre og bedre karakterer. Så hvorfor jubler ikke forfatter Andreas Outzen?

Fordi han mener karakterforbedringen ikke betyr at elevene blir flinkere og flinkere år for år. At karakterene aldri har vært bedre enn under korona-årene, er ikke til å tro. (Hvis elevene aldri har vært flinkere enn under hjemmeskolen, hva skal de med klasseromsundervisning?)

Andreas Outzen har bakgrunn som lærer og tillitsvalgt, og går grundig til verks i sin gjennomgang av hvorfor karakterene blir stadig bedre. Hans hovedpoeng er at skolen i alle ledd er for opptatt av det som måles, mer enn hva elevene faktisk lærer.

Og når skolen bygges opp på den måten, formes elevene deretter. De blir "stadig mer resultatorienterte og stadig mindre læringsorienterte", ifølge forfatteren. De vil vite nøyaktig hva de vil bli testet i. Alt som ikke er relevant for vurderingssituasjoner (det som vi kalte "prøver" i gamle dager), ser de bort fra. Som du skjønner: Kritikere av new public management får mange liter vann på mølla av å lese Vitnemålsfabrikken.

Machiavelli er misforstått!

Alt han vil med denne boka er å komme inn i varmen igjen hos makthaverne i Firenze, etter at han ble tvunget i politisk eksil. Derfor skrev han Fyrsten, en bruksanvisning i hvordan makthavere skal holde på makt. Den er tettpakket med praktiske tips, og har så mange stilige enlinjere at man skulle trodd boka var skrevet for å bli sitert som memes på sosiale medier.

Boka har fått mange merkelapper i de 500 årene som er gått siden den ble skrevet, og er slett ikke noen svartebok som vil forderve leseren. I likhet med noen andre politiske filosofer har Machiavelli en nokså skjematisk sjakkspillforståelse av virkeligheten. Hvis A, så B. Virkeligheten er sjelden slik. Boka har heller ikke noe forhold til ideologier, men prøver å skape orden i det politiske kaoset som Europa var før de sterke nasjonalstatenes framvekst.

Men ja, Machiavelli er bløt om hjerterøttene selv om alle i dag tror han er en kyniker. Boka begynner med en über-smiskete hilsen til "den Ærverdige Lorenzo de' Medici", som boka er tilegnet. Og helt til slutt, etter 150 sider med matematisk dosering av hva som skal til for å beherske makt-faget, kommer kapittelet som rett på sak heter "Oppfordring til å befri Italia fra barbarene", hvor alle følelsene kommer ut: Hvorfor skulle Italia, Romerrikets etterkommere, bli herset med av all verdens naboland? "I hver manns nese stinker barbarveldet." Who ya gonna call for å hive utlendingene ut og gjøre Italia great again? Medici-slekten, mener Machiavelli.

Til tross for Machiavellis lærebok skulle det gå mer enn 300 år før Italia ble samlet. Det er fortsatt et av Europas mest regionaliserte land, med "fyrstedømmer" som får hjertene til å banke hardere enn staten klarer.

Tre kvinner i Toronto får livene sine ødelagt av Zenia, som tar mennene deres (og mer til), en etter en. De tror hun er død, men plutselig er hun tilbake i byen. Det er tid for et oppgjør med Zenia.

Dette er den åttende Atwood-boka jeg leser på kort tid, og nå vet jeg hva jeg går til: I Atwoods bøker er nesten alle mellommenneskelige relasjoner maktkamper. Det er like greit å tro det verste om andre og lete etter deres egentlig motiver, godhet og raushet er for idioter som ber om å bli utnyttet. De tre hovedpersonene i Røverbruden har sår fra oppveksten, og bakgrunnshistoriene deres er skikkelig fine. De tror de har funnet en venn i Zenia, men hun er destillert kynisme. Vend det andre kinnet til, og du får en på trynet der også.

Jeg kan godt like å lese om sleipinger, men synes ikke denne boka lykkes helt. Zenia blir bare kjip, uten særlige motiver å bli klok på. De tre kvinnene som blir manipulert er litt for teite til at jeg synes synd på dem. Jeg synes avslutningen lar for mye bli hengende i lufta, og forfatteren kommer nesten ut av boksidene i sitt forsøk på å tolke fortellingen for oss.

Hva er poenget med å lese et helt forfatterskap i kronologisk rekkefølge? Den største gleden er å se hvordan forfatteren kretser rundt mange av de samme motivene, men gjerne med større intensitet og naknere desto mer modent forfatterskapet blir.

Katteøyet er den dystre tvillingromanen til Dronning Orakel, som hun skrev 12 år tidligere. Miljøet, scenene og romanfigurene ligner kraftig, men denne boka vrir seg ikke over i komikken. Den går rett inn i det grusomme og holder oss der. Som alltid hos Atwood handler det om makt mellom mennesker, og mest om nådeløsheten mellom barn. (Når dine barns venner er ekstremt høflige mot deg, lytt til den lille alarmklokken du hører.)

Det er også noen meta-nivåer her. Når hovedpersonen, kunstneren Elaine, blir intervjuet av et magasin, nekter hun å godta noen av premissene som journalisten legger. Aller minst vil hun bli stemplet som feministisk kunstner.

Jeg innbiller meg at det er forfatteren selv som snakker, tre år etter verdenssuksessen Tjenerinnens beretning.

Tempoet i boka synker utover boka, og den kunne godt vært kortere. Men det er ikke nok til at jeg dropper sekser-terningen.

Det er ei 98 prosent perfekt bok, bare den overflødige epilogen trekker ned. I sin sjette roman traff Atwood planken på en helt annen måte enn i de forrige bøkene. Denne har en roligere stil og et helhetlig univers, og historien vikler seg nydelig ut.

Kjønnskampen er flyttet til framtiden, og som i alle gode dystopier blir jeg A) imponert over det hvor godt settingen er bygd opp, B) skremt over tegnene til denne galskapen i vår egen samtid og C) imponert over hvor treffsikker forfatteren er i mange av sine spådommer.

(En helt annen ting: Jeg har hørt en del på U2s gode gamle Achtung baby i det siste. Når de synger "Don't let the bastards grind you down" i "Acrobat", er det en hyllest til det latinske sitatet som går igjen i denne boka, eller har de tatt det fra et annet sted???)

Kor ska' vi reis hen? Jo, til en oppdiktet karibisk øy, i hælene på journalist Rennie Wilford. Originaltittelen er perfekt, for det er mye kropp i denne boka, stort sett vold. Rennie har overlevd brystkreft. Hun er tilbake i jobb, på tur for å skrive en lettbeit reisereportasje. Hun vikler seg inn i alle slags dårlige relasjoner på øya, og boka ser også tilbake på dårlige forhold hun har hatt før. Denne boka er like deprimerende som Life before man, bare under en varmere himmel og etter hvert på en mye mer blodig måte. Hovedpersonen er merkelig distansert, selv når hun sitter i en blodig celle.

Som vanlig er plottet mindre viktig enn skildringen av hovedpersonene og dynamikken mellom dem. Ikke les Margaret Atwood hvis du liker å tro på det gode i mennesket: Alle relasjoner er maktspill hvor det handler om å dominere den andre med alle mulige midler.

Det er utrolig at folk fortsatt har sidesprang, når det finnes så mye advarende litteratur om aktiviteten. Da snakker jeg ikke om det umoralske ved å ha utenomparlige forhold, men alle bøkene som handler om hvor lite stas det er.

I denne Atwood-boka fra 1979 finnes det knapt et eneste lykkelig øyeblikk. Ekteparet Nate og Elizabeth har to døtre, men hverandre ble Nate og Elizabeth ferdige med for lenge siden, de bor sammen av gammel vane. Elizabeths forrige elsker tok livet sitt, og Nate har et avsluttet forhold til Martha. Han forelsker seg i Lesje, som han innleder et nytt forhold til.

Eller, det blir feil å si at han forelsker seg, han er mer som et førerløst skip som driver misfornøyd i land et sted, som er Lesje. Elizabeth har sine livssorger (i tillegg til den døde elskeren), og Lesje trenger strengt tatt ingen mann i livet så lenge hun kan få forske på dinosaurer. Jeg tror tittelen (Tidenes morgen / Life before man) henger sammen med dette,

Denne boka framstiller livet som en serie pinefulle møter med folk du ikke liker. Tåler du svartsynet, kommer du til å digge Atwoods evne til å vise hvordan vi rettferdiggjør handlingene våre, samme hvor liten grunn vi har til det.

Dette var Atwoods tredje roman, og ble lansert i 1976 (som så mye annet av høy kvalitet). Dronning Orakel er en roman om det å skrive, og om mulighetene for å omskape seg selv og for nye begynnelser. Joan Foster forteller historien om sitt liv, fra oppveksten med en dominerende mor og føyelig far, til de ulike mennene hun treffer og om bøkene hun skriver i hemmelighet.

Boka ga meg en tredimensjonal følelse, ved at de fleste personene har dobbeltpersonligheter. Arthur er revolusjonær, men konfliktsky. Faren er grå lege, men etterretningsagent under krigen. Chuck begynner som spjåkete kunstner, men normaliserer seg selv for å prøve å vinne Joan. Og folk fra fortiden kommer stadig tilbake i nye skikkelser.

Atwood finner virkelig formen i denne romanen, med en hovedperson som er vekselvis kynisk, omsorgsfull, likegyldig og selvironisk. Hun klarer ikke helt å knytte sekken i avslutningen, men det er bare en skjønnhetsfeil. (Og at den engelske tittelen Lady Oracle er oversatt til Dronning Orakel, skjønner jeg ikke. Lady er vel ikke det samme som dronning?)

Samme hvor ille din forrige hyttetur var, den Margaret Atwood skriver om her er mye verre. To menn og to kvinner drar til fortellerens hytte, for å finne ut hva som skjedde med den forsvunne faren hennes. Det er en gjennomgående ufyselig tur, med kjefting, overgrep og kvinneundertrykkelse side opp og side ned, og en hovedperson som sakte mister forstanden.

En blanding av Twin Peaks og De dødes tjern i den kanadiske ødemarken, pluss en hel del sivilisasjonskritikk. Dette var Atwoods andre roman, og ligner lite på debuten Den spiselige kvinnen. Selv om maktforholdet mellom menn og kvinner står i sentrum i begge romanene.

Margaret Atwoods debut fra 1969 er (selvsagt) like aktuell i dag.

Marian har en meningsløs jobb, og en dag kommer hun i skade for å forlove seg med ekstremt kjedelige Peter. Snart slutter hun å spise det ene og det andre, uten at hun helt skjønner hvorfor. Til slutt spiser hun ingenting, men til gjengjeld treffer hun Duncan. (Lena Dunham MÅ ha lest denne boka før hun skapte karakteren Adam i TV-serien Girls. Adam er ekstremt lik Duncan.)

"Den spiselige kvinnen" er full av morsomme situasjoner og treffende metaforer. Det er et sprudlende oppgjør med de trange rammene som kvinner måtte leve livene sine innenfor på 1960-tallet.

En god sakprosaforfatter er som en god kokk: Hen vet at det gjelder å ikke stille seg i veien for råvarene, men varsomt ta de grepene som trengs for å få dem til å skinne. Sven Egil Omdal gjør det i den nye boka om fangeleiren Sachsenhausen under andre verdenskrig. Dette er en del av Europas historie som må fortelles til hver ny generasjon.

Boka viser hvordan spirer av menneskelighet og samhold vil gro under selv de mest forferdelige forhold. Omdal sparer ikke leseren for beskrivelser av helvetet som var Sachsenhausen, men gjør det med journalistens nøkternhet.

Omdal viser fram og peker på sammenhenger, men prøver ikke å late som han vet hva alle de involverte tenkte til enhver tid. Når forfatterens egne synspunkter noen ganger skinner forsiktig gjennom, blir virkningen desto sterkere.

I Sachsenhausen og andre tyske leirer satt de senere statsministrene Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, og mange andre som fikk sentrale roller i gjenreisingen av landet. Hvordan båndene mellom disse, og avstanden til Ap-politikerne som ikke hadde blitt merket av krigen på samme måte, fortsatte i etterkrigsårene, vil være en interessant oppfølger.

Aktuell politisk satire er den sjangeren med mest nådeløs datostempling. Vitser som var morsomme én uke, er utvitset og gamle den neste. Leit opp et gammelt Nytt på nytt, og tell hvor mange ganger du ler.

George Orwells roman Animal farm (Kamerat Napoleon) er en 77 år gammel aktualitets-satire, og burde derfor vært glemt for lengst. Den er en spissfindig harselas med Sovjetunionens utvikling under Josef Stalin i årene etter den russiske revolusjonen. De som leste den da den kom ut, tok nok flere av referansene enn jeg gjorde.

Boka har overlevd fordi satiren dessverre er tidløs. Når dyrene velter det gamle undertrykkende styret på gården, skal alt bli mye bedre. De har til og med skrevet ned en liste med regler. I stedet går det som The Who sang noen etter Orwells bok: Meet the new boss, same as the old boss. Dyrenes ledere blir minst like grusomme som menneskene dyrene var underlagt før.

Dette er ei livligere bok enn den helsvarte «1984», som Orwell skrev noen år senere. Du leser den på halvannen time, og det skal du selvfølgelig gjøre.