Bokelskere.no

Vi rulla sammen teltet og kom oss av gårde. Det var bare å følge skogsveien rett til Katnosa. Ola slo fast at klokka var ni, han så det på blomstene. Jøss, vi var ikke lite imponert. Ola var et vandrende gjøkur.

Korridoren var skittengul med hybeldører på rekke og rad nedover. Det lukta en selsom blanding mat, som å stikke hue i en ransel full av gamle matpakker en solskinnsdag.

Sånn er bildet av våren 1969: Uklart, for lite lys, slurvete fremkalling.

Cecile kom på skolen med de tynne leggene i røde, høyhæla sko, (...) hun vippa rundt som en vadefugl i vannskorpa, alle froskene sikla i sivet og jeg, jeg, plaska etter henne med svømmeføtter og snorkel og for trang dykkerdrakt, det begynte å bli knapt med surstoff også, men jeg fulgte etter.

Faren til Gunnar ville ta bilde av oss, vi bretta opp kragene, sugde inn kinnene, senka øyelokkene og bøyde oss alvorlige over den splitter nye blitzen hans. Han sa vi måtte smile og ikke se så sinna ut. Han kjente oss nesten ikke igjen.

Det var sånn det skulle være.

Telefonen ringte. Muttern tok den. Hun kom lattermild tilbake. - Ringo Starr vil snakke med Paul McCartney, sa hun. Jeg blei litt flau og tusla ut til røret.

Eksamen gikk med et skrik. Ola hadde med seg skolens største matpakke, han hadde rissa inn formlene i geitosten.

"Bare vær lei deg, Aksel," sier hun mildt. "Sorgen tilhører livet. Jeg vet det er hardt. (...) Men i sorgen kan du finne klarhet. Det er jeg sikker på at du har gjort. Sorgen skaper askese og viljestyrke. Jeg vet du har arbeidet hardt med deg selv. Jeg kan se det på deg."

Lola la de kjøttfulle beina i gryten ett for ett. De falt til bunns og ble dekket av den mørke væsken. "Lammebeina er der ennå," sa hun, "de er bare dekket av sausen så vi ikke kan se dem lenger. Det er det samme med mennesker noen ganger. I årenes løp blir de dekket av sorg og sinne og så mye sårhet at man ikke kan se dem lenger, men de er der fortsatt."

Kjell Nilsen hadde igjen opplevd noe som måtte fortelles videre til flest mulig, og som det var mest naturlig at han fortalte, siden han var den eneste av de overlevende som behersket touch.

Bare en håndfull mennesker vet at den boken er Kjells historie. Noen har spurt ham rett ut, men han har svart kort, unnvikende og med mat i munnen.

Tanken preger hele kroppsspråket og stemmen, som til sammen legger an tonen for det du skal si. Hvis du synes det er ubehagelig å gi kritikk, vil det også bli tatt i mot akkurat sånn. Det er på tide at vi revurderer kritikk som det det egentlig er: kjærlighet. Det pirrer kanskje ikke like søtt som tanken på en god klem, men det er faktisk nesten som en klem, en langsiktig sådan.

Ethos = talerens framtoning, Logos = det som blir sagt, Pathos = å appellere til publikums følelser.

En utmerket måte å få publikum til å føle seg dum på, er å starte en setning med "som alle vet". For alle de som da ikke vet, vil verken innrømme det eller høre etter, de er altfor opptatt med å føle seg tjukke i huet.