Bokelskere.no

Jeg vet ikke om bispeforeningen i Danmark har en julerevy. Hvis de har, så mener jeg det ville være et feiltrinn å gi Anaflabia Borderrud en større rolle. For en mer elendig skuespillerprestasjon enn den hun nå leverer, ved å late som om dette møtet er tilfeldig, det har Tilte og Basker og jeg aldri sett, og det er inklusive sommergjestrevyen i Finø By forsamlingshus siste søndag i juli, som ellers går for å være det dypeste mennesker kan synke innen amatørteater.

Det forholder seg dessverre slik at Hans ikke har funnet ut av det med damer.

Det er desto mer pinlig fordi damene for lengst har funnet ut av det med Hans. (...) Å gå tur med Hans er lettere sagt enn gjort, for ikke så snart har de tatt de første skrittene, så begynner han å kretse om jentene, som om han speider etter noe han kan beskytte dem imot, eller etter en stor vanndam han kan legge seg på magen i, for at de skal kunne gå tørrskodde over ham.

Det som er galt er at storebroren min er født 800 år for sent, han hører til i riddertiden, han ser alle kvinner som prinsesser som man bare nærmer seg langsomt ved for eksempel å drepe drager eller legge seg på magen.

Man skal ikke undervurdere oldemoren vår. Man blir ikke 93 og overlever flere av barna sine og seks prolapser i ryggsøylen og annen verdenskrig og kan huske slutten på første uten at det er noe spesielt som holder en i gang. Jeg vil si det på den måten at hvis oldemor var en bil, så har karosseriet holdt på å falle fra hverandre så lenge noen kan huske. Men motoren går som om den akkurat er kommet fra fabrikken.

Det viste seg at Manssila hadde hatt hest for tre år siden, og han kunne ha hatt det ennå, hvis ikke rektor Rummukainen hadde skutt den under elgjakta.

...de fleste fortsetter med meningsløse avbetalinger livet gjennom og grubler over hvorfor skylden ikke blir mindre.

Livet og menneskenes vei gjennom det er mer gåtefullt enn noen psykologi kan forklare.

"Kanskje vi skal se og få ham opp på land?" sa Manssila omsider og slengte ut et tau til Kainulainen. Bygningssjefen tok tak i tauet og fikk snart halt seg opp på land. Vannet silrant fra de tunge klærne, han hakket tenner av kulde og holdt den svarte dokumentmappen sin under armen, for han hadde hatt den med seg i elva hele tida, og det var derfor han ikke klarte å svømme.

Når æ ser flyktninga på TV med koffert og ryggsekk, vekkes minnan. Det e akkurat som å se oss sjøl under evakueringa.

Da tyskeran kom til Porsa, invaderte dem huset vårt. Ho mamma hadde ingeting ondt å si om dem. Dem gjor ho ingenting. (...) Dem va jo bare alminnelige folk. En ung soldat, Hertzug, het han. Ho syns så synd i han. Han satt mang gang og så på bilde av familien sin, og gråt. Det var menneska bak uniformen, det e ingen tvil om det.

Jeg kan forklare deg dette, men det vil knuse glasset over ditt hjerte, og da kan det aldri bli helt igjen.

• Nå er du ikke bare en av oss, du er en av de spesielle.
• Alt jeg noen gang har ønsket meg, er å være usynlig som vinden.
• Nå er du ikke usynlig mer, Rosa. Du gløder og skinner som bålet som varmer oss her i kveld.

...i morgen er det fullmåne, og når månen er full, synger naturen og deler hemmelighetene sine med alle som bryr seg om å lytte.