Bokelskere.no

Jajaja, samfunnsoptimale idealer. Jeg har vært med på dette før, og ble beskyldt for å knuse en av kurslederne. En av mine ansatte glemte aldri dette, og det ble på et senere tidspunkt min bane. Klovner og sjarlataner, bedrevitende som totalt uten dyptpløyende og reell innsikt skal fortelle andre mennesker hvordan de skal lede. De burde ha vært lenge i en mørk og dyster arbeidsleir før de blir troverdige. Først da kan de uttale seg om hva som er bra for folk, og hvordan mennesker arbeider under press. New Public Management er jo et sirkus av vrangforestillinger om hva som er bra. Bra for økonomien har de nok fått med seg litt av, men desverre klarer de bare å se bunnlinja, ikke alle de fantastiske disposisjonen de kunne gjort høyere opp i regnskapet, slik at deres teorier kanskje nesten hadde fungert.

Jeg tror det er slik at alle, jeg mener ALLE ansettelsesprosesser sees fra bedriftens side. Nå som den gode gamle arbeidsformidlinga er utradert, og byttet ut med profittjagende bemanningsbyråer, så vil jeg påstå, med god grunn, at det er enda mer kynisk en du kanskje trodde.

For 6 år siden var jeg arbeidsledig på 2. året, etter å ha hatt fast fulltidsjobb i over 30 år. Jeg har alltid levert gull der jeg har jobba, ja, litt vill er jeg nok, men fy faen for en ressurs og, for en kompetanse! Kommer til et bemaningsbyrå, der de forteller meg en historie som handler om at de helst anbefaler folk som allerede er i jobb, for det betyr at de får et nytt oppdrag. WHAT?! Ja, han var helt alvorlig, og når jeg fikk tenkt meg om, så stemmer det jo helt. Klart det er slik, de skal tjene penger, de har ingen menneskelige forpliktelser, slik den gamle arbeidsformidlinga hadde, de var jo skrudd sammen for å hjelpe folk. Bemanningsbyråene er skrudd sammen for å tjene penger...PUNKTUM!

Faget? Nei, det har jeg ikke peiling på, det finnes sikkert en eller annen sosialrealistisk roman som streifer temaet, men hva hjelper det?

Jeg har sett det live, jeg er forhenværende bedriftsleder som en gang satt på andre sida av bordet. Den gang arbeidsformidling faktisk fantes. I dag er det bare et kapitalistisk og løgnaktig alibi for å ta vare på de som faller utenfor, de forblir utenfor, rett og slett fordi det er mer lønnsomt å ansette folk som allerede har en annen jobb. Seinest i går møtte jeg en voksen mann som hadde gitt opp, det er til å grine av.

GRØSS!

Åhh forresten! Nå kom jeg på, er dette egentlig helt ute? Husker forum jeg en gang jeg var i som gikk postal på alt som var OT. Håper ikke jeg har tråkka helt over her. ;-)

Sosialpåbudte likesæla! Nydelig! Og du blir jo nesten Garborgsk når du bruker naturen for å beskrive mentaliteten i dagens samfunn. Begynnelsen på innlegget ditt burde jo vært en del av en god bok. Vilt og vakkert! Takk!

Badawi er jo mektig! Skjønner hvorfor min venn Knut har skrevet forord. Sterkt, og jeg kjenner at han må leses. Jeg sliter med å forstå dette religiøse hatet som har oppstått de siste årene i den vestlige verden. Kanskje kapitalen og dens kalde funksjon har blitt den nye religionen...og jeg forstår enda mindre. Jeg har adri vært spesielt religiøs, men jeg påberoper meg en egenskap av åndelighet, eller kanskje inderlighet, som ikke er tufta på annet en det jeg har sugd fra livets bryst. Vær der, vær ekte, bare lev! Så på nyhetene for et par dager siden at en kvinne i konflikt med sitt forlag forteller om at det er så vanskelig å utad være den man egentlig er. Den slags forstår jeg ingenting av. Jeg har alltid vært Ulf, har nestan aldri sloss med andres forventninger, det er kansje derfor jeg er både sterk og sårbar, jeg er bare meg selv. Jeg opplever det som trist at så mange mennesker ikke klarer eller tør bare være den/det de er, det burde egentlig ikke være nødvendig å skrive bøker om slikt. La oss bare leve.

Jeg tror at, om folk hadde lest dyp, eller lett kreativ skjønnlitteratur som handler om mennesker, så hadde dagens psykologer blitt tilnærmet arbeidsledige. God litteratur er terapi, ihvertfall er de slik for meg, og flere av mine nærmeste venner. Litteraturen og oss, når vi nyter begge deler, da blir vi vakre, levende og sterke.

Jeg har på en måte alltid vært en mannlig Marta Steinsvik, tror jeg, uten å vite om det før du fortalte det nå nettopp. Skal lese mer om henne, kjenner jeg, samtidig som jeg vil høre på den vakkert kloke Emilie Nicolas. La meg sitere henne i min yndlingstekst, ihvertfall deler av den. Hører dette mens jeg skriver, og jeg mener hun har et helt fantastisk filosofisk perspektiv, som jeg aldri har hørt før.

"Some times I dare to stay up
to put things in perspective
I'm out, and i'm down here
wondering what's up with you

How can you love and be normal
How can you

With love comes death
With hopes comes threats
God damn
God damn!"

For meg er det viktigste her de to siste linjene før "God damn". Kan aldri huska å lest dette i noen bok, og før jeg fikk en følelse av hennes personlige historie, så ble de to små linjene nesten sheakspeaske. Fantastisk vakkert! Det satte ihvertfall et par ting på plass for meg i mitt liv. Fantastisk at en popartisk kan si slike ting.

Au, nå tar jeg kanskje litt av på din friske og fine respons. La meg ikke dvele. Jeg er bare begeistra. Runar og jeg er ikke i slekt, så vidt jeg vet, men når du viser hva han står for, så hadde jeg vært stolt over å være hans lillebror.

Pokker! Jeg klarer ikke å la være å lage textwall... ;-)

Takk iallefall!

Jeg sjekka litt rundt på forumet i dag(natt), og oppdager at det finnes mennesker som unnskylder seg med at de er gamle(over 30). Det gjør meg en smule forundra, da jeg selv snart er 60, og jeg kunne aldri finne på å si at jeg er gammel. Kan jeg ta meg den frihet å spørre hva som er normen i dette litterære selskap? Selv har jeg lest bøker av gamle fruer, gamle gubber jyplinger(glemmer aldri Brynjar Aa, og Ingvar når han var ung), men jeg har stor respekt for de unge forfatterene i dag, de sier jo det jeg tenker!

Jeg håper ikke det er en standar i dette selskapet, som er slik at man ikke får love å digge hiphopartisten "Future", være hardcore gamer og samtidig la seg begeistre av Vesaas? For meg er alle disse greiene helt naturlig, og de henger faktisk sammen. Ingenting mystisk, ingenting fragmentert eller rasert, det er bare en del av meg, helt naturlig og udiskutabelt.

Så jeg bare spør, blir jeg en litt for fremmed påfugl her? Kan jo alltids ringe Ketil Rolness...har forresten lurt på det en god stund, bare for å rippe opp i gamle øl og vakre vrangforestillinger.

Jaja, nå får jeg logge av her, slik at jeg kan gjøre som min gamle helt Gunnar Lunde, og gå skikkelig på fylla, uforstyrra. Eller forstyrra... Logger meg iallefall av, jeg lover å ikke skrive mer her i dag, og venter spent i morgen tidlig/sent på friske svar fra vennlige litterater. Yey!

Kanskje det også kan være greit å nevne at Tassen er over 30 år gammel. Han er dau for lenge sida! Kjenner det er på tide med nye helter, ja, altså om ikke de nifse Pompel & Pilt kan vende tilbake i nye frakker. Pompel & Pilt i høyrevridd zombieutgave, med Moffetassen som spiser børshaier til frokost og raper dollartegn! Da snakker vi!

Kjenner at jeg kunne betalt ganske mye for å slippe å få navnet mitt i en av hans bøker...ummm...nå har det seg vel heldigvis slik at navnet mitt ikke kan brukes i hvilken som helst bok så lenge den ikke er skrevet av Karl Ove. Det er jeg veldig glad for, fordi jeg aldri vil assossieres med noe som helst av hva denne horrible "forfatteren" Nesbø bedriver, selv om hans forlegger og ham selv og ca. 1 mill. nordmenn vil betegne det som litteratur. Kjell Hallbing skrev jo bedre på midten av 70-tallet. Mitt navn skal ikke misbrukes til slikt, no way!

Leste for et par uker siden "Faldbakken:The Hills". Det var rett og slett stillferdig fryd! Mens jeg leste den, så fikk jeg et lynnedslag av en tanke, et nytt begrep. Boken er en, for meg, veldig fasinerende beskrivelse av en restaurant som er veldig lik Teatercafeen i Oslo, og hovedpersonen er en fyr som veldig gjerne kunne jobbet der. Hele handlingen forgår innenfor restaurantens rammer, i det hele tatt er det ikke veldig mye konkret handling i denne romanen, den er nærmest som et litterært maleri. Handlingen kommer på en måte i bakgrunnen for personen, kulissene, stedet, og overflatisk sett personlighetene. Det er så stille i denne romanen at om det skulle betegnes som et kammerspill, så blir det nesten en overdrivelse, det hele er alt for "ambient" til det. Dette er må jo være en helt ny genre, ihvertfall for meg. Men, jeg liker det utrolig godt! Har alltid vært glad i ambient music, ambient litteratur er jeg herved i ferd med å bli kjent med, men har den slags litteratur en egen genre? Kan jeg forsøke med "Verbalt stilleben"?

Helt magisk! Men, jeg har ikke mulighet til å komme i nærheten av å komplettere en slik liste. Til det, har bussjåfører alt for få pauser. Veldig artig liste! Må se om jeg kan finne ei bok med en mørkegrønn buss på coveret. Den skal jeg lese!

Men, ærlig talt! Er det mulig å fylle den lista der med vakker kunst? Hadde jo vært helt konge om noen kunne poste de punktene de allerede har fiksa i sitt liv. For meg ser dette ut som et livsprosjekt.

Nå har jeg telt, og selv om jeg har lest et tusentallsbøker i mitt liv, så har jeg bare klart 21 av disse punktene i løpet av et helt liv! Ja...dette er for hardcore readers, jeg er nok desverre bare en hardcore gamer som leser litt på si.

Er det mulig å fylle den lista med virkelig bra litteratur? Bøker som ikke bare blir en lidelse å lese? I så fall, post den! Så skal jeg kanskje jobbe med den i 3 år. Vel og merke, om det er dypt, klokt, frivolt, kjærlig, tungt, ekte, frikst, annerledes, dystert, positivt nytenkende og grensesprengende og alle de andre gode adjektivene jeg har glemt. Da skal det leses!

Ja...blir kanskje en litt drøy debut dette, men det har sin rot i en halvfuktig natt på Både & i Kristiansand. Jeg satt for meg selv og drakk min pils stille og urolig. Så kom det inn en liten gruppe med unge damer, og jeg fant motivasjon til å menge meg med dem. Ikke ofte jeg gjør slik, men det aner meg at mine instinkter er helt på høyde, min alder til tross. Jeg setter meg ned i ytterkant av selskapet, og spør den nærmeste skjønnheten, "Hva har du lyst til å snakke om". Hun var ganske diffus, men jeg skjønte ganske raskt at dette ikke var en middelmådighet, så jeg presset videre...litt. Uansett, det endte med at vi snakket om hva vi hadde gjort i livet, som var fint, og hun forteller om sin hovedoppgave om Garborg sin roman "Fred". (Jeg fortalte litt om hva jeg hadde gjort som bokhandler)

Jeg ble veldig begeista. Jeg har jo alltid visst at Garborg er min mann! Selv om jeg ikke har lest ham. Nå har jeg begynt på "Fred", og de to første kapitlene gir meg nesten en følelse av at han beskriver noe jeg opplevde på Tveit på 70-tallet. Jeg skal lese hele romanen, ett kapittel per dag, dvs. omtrent en måned med "Fred". Gleder meg som en mann!

Dette var da et heftig første innlegg fra en fyr dere ikke kjenner. Men om noen orker å svare på spørsmålet på toppen her, så kan det hende at jeg blir en bra bidragsyter på Bokelskere.no. Om dere ikke kjenner til Rhineheart, så prøv, han er mye flottere enn de fleste såkalt nytenkende forfattere om dagen. Han debuterte tidlig på 70-tallet, han tar opp et tema som er tidløst, og som ikke minst passer veldig godt i den høytiden vi har foran oss. Forventningens tyranni. Ja, jeg har hørt tyranni-begrepet bli brukt før, i dårlige sammenhenger. Jula er ikke nødvendigvis drevet av gode forventninger, og noen ganger føler jeg at i jula hører virkelig begrepet hjemme. Ja, jeg feirer ikke jul lenger. Kanskje fordi jeg er tyrannisert av samfunnet, eller fordi jeg er en fri fugl, eller fordi jeg kjente Garborgs budskap før jeg leste hans vakre ord. Hvem vet.

Uansett, i går kveld hadde jeg en stor opplevelse, ved at jeg fikk en oppvåkning, en vekker av en kvinne som er 33 år yngre enn meg, og tilsynelatende opplevde meg, og behandlet meg som en likeverdig. Hun understrekte det hele ved å fortelle at hun aldri hadde forventet en intellektuell samtale på et slikt sted, hvorpå jeg med fryd kunne belære henne om at, jo det er her det skjer...med riktige folk.

Så nå skal jeg til på kapittel tre av Garborgs "Fred"...i originalversjon.

Gleder meg til å bli en del av dette selskapet. Om folk her er åpne(rause og friske), så kan det hende jeg vil fortelle om de bøkene jeg til enhver tid leser. Akkurat nå er det "M.H.Olsen:Tilfeldig utvalg", den er forøvrig tilfeldig valgt...ummm...ja! Jeg kan kanskje fortelle mer om det siden, ikke minst hvordan den ble valgt. Der er en metodikk. ;-)

Igjen, kan boken "Terningmannen" ha en verdi i dagens angstfylte samfunn?