Bokelskere.no

Interessant Marit. Jeg holder også "en viss avstand" til Solstad, selv om det sannsynligvis er av andre grunner (?) og selv om jeg omtrent har lest alle bøkene hans, fram til langt ut på totusentallet. Han har fått en underlig plass i norsk litteratur etter min mening. Han har utvilsomme litterære kvaliteter! Men, dersom man ser på alle de litterærer prisene han har mottatt, sprer de seg over hele forfatterskapet - unntatt den perioden han etter min mening skreiv sine beste bøker, nemlig fra 1974 til 1980.

Priser: To på sekstitallet, to på åttitallet, fem på nittitallet og to på totusentallet.

Det er naturlig å se politiske årsaker til dette. På syttitallet prøvde han å skrive bøker for arbeiderklassen, noe jeg mener han lyktes med.
25. Septemberplassen bør bli en norsk klassiker - når denne lammende høyrebølga vi nå er inne i har lagt seg. Krigstriologien hans likeså. Så får alle bøkene om de forvirrede mennene han skriver om før og etterpå - som ikke klarer å fikse livet sitt - bli en morsom historisk parentes.
- Parodien din Jostein er forøvrig flott utført.

Sønner og elskere er heller ikke skrevet av Brontë men av D.H. Lawrence. Jeg tenkte på Stormfulle høyder.
Når det gjelder musikk tar du jo poenget mitt. Lacrimosa er del av et vidunderlig requiem, Tom Russel en vidunderlig countrymusikker. Å like begge gir en bredere horisont – for dem som ønsker det.

Dette var en morsom tråd. Jeg kjenner meg igjen i mange av svarene.

Sjøl leste jeg den i sin helhet på et par måneder, uten å huske stort, og uten at den imponerte. Men jeg har gjort det, og det ser ut til å gi en slags status!

Jeg har også lasta traileren min i Kirkenes, lossa Bergen, bytta bil i Stavanger, lasta der og i Kristiansand og losse i Porto. Det tok bare ei drøy uke og føltes mye viktigere, riktigere og mer betydningsfullt.

Men jeg undres om det gir mer eller mindre status enn å ha lest Ulysses?

Hei Karin

Bra at du heller litt salt i drinken!
Så vidt jeg har oppfatta er du også en av dem som har lest og kjenner Eliots forfatterskap litt fra før. Kunne vært fint å høre hvordan du synes andre bøker var i forhold til denne?

Når det gjelder ”Herregårdsromanene”, så ser jeg at George Eliot faktisk angreip "Silly Novels by Lady Novelists", en kritikk jeg oppfatter i noen grad retta seg mot Jane Austen og søstrene Brönte. Hva tenker du/ dere om det?

En måte å forstå Rosamond på kan da være som en typisk heltinne i disse bøkene Eliot kritiserer. En heltinne som blir avkledd.

“Describing the silliness and 'feminine fatuity' of many popular books by lady novelists, George Eliot perfectly skewers the formulaic yet bestselling works that dominated her time, with their lovably flawed heroines.” Fra forlagets omtale.

The heroine is usually an heiress, probably a peeress in her own right, with perhaps a vicious baronet, an amiable duke, and an irresistible younger son of a marquis as lovers in the foreground, a clergyman and a poet sighing for her in the middle distance, and a crowd of undefined adorers dimly indicated beyond. Fra Nathan Sheppards The Essays of "George Eliot"

Eliot beveger seg dermed i et landskap hun kritisk har sagt en god del om offentlig.

Kanskje du derfor også synes brikkene faller litt for lett på plass fordi det er så standard at ”ungdommen får hverandre tilslutt” og heltinnen får sin elskede tross alle onde makter som stod mot dem?

Hei Marit. (Jeg ser Karin har svar meg, men dette er skrevet før jeg så det).

For meg blei Will Ladislaw bare en bifigur, egnet til å få fram intrigen til Mr. Casaubon, og sjalusien til både han og Sir James. Egnet til å få fram alle fordommene hos borgerskapet i Middlemarch. De fordømmer han fordi har var av dårlig familie og var fattig. Mens mora i virkeligheten jo var en opprører som stakk fra noe som ser ut som en bedriten familie.
Her materialiserer Eliot virkelig en at av de viktigste elementene i kristendommen, arvesynden.
Ser du sider hos Will jeg misser?

Ellers er det vel Caleb Garth som blir framstilt som den mest sympatiske mannen?

Herregårdsromaner? Jeg har jo ikke peiling på hva det er, derfor tenkte jeg at både Sønner og elskere og Stolthet og fordom omtrent utelukkende foregår på herregårder. Unge, vakre kvinner og menn, kjærlighet og intriger. Og noen banditter.
Men så har begrepet kanskje også noe med kvalitet å gjøre og?

Kultur er jo underlig. Det finnes mange kulturer i Norge. Vi liker ofte det vi kjenner oss igjen i, vi ler ikke av de samme vitsene, og for oss som verken levde i 1870 eller har vært på en herregård er det unektelig mer interessant å lese om trailerkjøring over Zinnwald.
Men bøker består også av kvalitet. Skriving er et fag. Og livet består av en horisont det er flott å kunne utvide. Med lyd fra både Tom Russel og Lacrimosa.

Nå har jeg lest ut Middlemarch, og jeg likte boka.
Men den var svær og tung, 1425 gram på kjøkkenvekta. Over tusen sider til sammen med kilder, og de var verdifulle. Og selv om jeg ikke har greie på slikt synes jeg Verdensbibliotekets utgave var godt oversatt, og sikkert langt enklere å lese enn originalen.
Det har vært inspirerende og gjort lesingen enklere å kunne ligge i utkanten av en felleslesning og følge den. Takk! Tempoet var perfekt. Jeg leste to - tre kapittel om dagen, nok til å nyte gullkorna, ikke for mye til at jeg gikk lei. Mulig det er dette Kjell K kaller "nærlesing".
Konkrete tips jeg har benytta: Sitte i stolen og lese med pute på fanget. Tips fra Kristine Louise. Klarte imidlertid både å lese på senga og i badekaret. Litt.

Jeg var begeistra for hele introen. (De første 500 omtrent). Masse gullkorn, flotte intelligente beskrivelser av folk, situasjoner og natur. Lite action.

Begynte å vakle på et tidspunkt da Karin Jensen skreiv "Herregårdsroman", og jeg kjente meg igjen. Selv om jeg verken har vært på en herregård eller trodde jeg hadde lest noe derfra.

Men så leverte Eliot plottet og skjerpet motsigelsene, det blei handling og det blei spenning.

I Epilogen dukka det opp ei setning som langt på vei egner seg som en kjapp oppsummering av filosofien i boka: ”For intet vesen er så sterkt i seg selv at dets utvikling ikke langt på vei blir bestemt av alt som omgir det.”

Det fikk meg til å tenke på Karl Marx, og det ser ikke ut til å være tilfeldig. En ting er at de er samtidige, og ligger begravd på samme kjerkegård. Det ser også ut til at hun har studert tysk filosofi, og midt på 1850-tallet oversatte Ludwig Feuerbach’s Das Wesen des Christentums (The Essence of Christianity), fra 1841 til engelsk, boka som fikk Friedrich Engels til å si hadde “placed materialism on the throne again.… Nothing exists outside nature and man, and the higher beings our religious fantasies have created are only the fantastic reflection of our own essence.

Når det gjelder personene ser jeg til min glede at kona mi ligner mest på Dodo, mens jeg oppfatta Rosamond som et egoistisk og bortskjemt vesen, Sir James som en snobb, og banksjef Bulstrode som en banditt, mens idealisten Lydgate går seg fast i gjørma. (selv om Lillevi kan ha et poeng i at Rosamond blir innestengt i ekteskapet – og Jostein helt sikkert har et poeng i at min vurdering av romanfigurer sier noe om åssen jeg også ser på folk i den virkelige verden – jeg veit til og med hvem Rosamond minner meg om og det gjorde henne ikke mer sympatisk).

Mens Engels reiste til England og studerte arbeiderklassen har fru Eliot levert en flott, inngående, ganske krass og avslørende skildring av overklassen i en liten provinsby.

Til sist kom jeg på at Herregårdsromaner – det er vel Sønner og elskere og Stolthet og fordom?

Du har avgjort et poeng!

I went to the doctor the very next day
To see what kinda words he could say

He said it was a bad dream
I wouldn’t worry ’bout it none, though
They were my own dreams and
they’re only in my head

“I’ll let you be in my dreams if I can be in yours”
I said that

Read more: http://www.bobdylan.com/us/songs/talkin-world-war-iii-blues#ixzz2sYrRCUFA
;-)

Forøvrig begynner det å bli mange fine floker i kapittel 61.

Takk for den Tao. God ide!

Morgan Kane! Jeg hadde fått alle grønnsakene.

Og da var du midt i London?
Ja, bildene inspirerer både til reiser og nye bibliotekbesøk - og deling av opplevelser. Mitt mest minneverdige besøk er nok på Furulund Kro på Stokke i Vestfold, hvor et av landets få arbeiderbibliotek ligger. Her må du være yrkessjåfører for å få låne lydbøkene, og du kan ha dem en måned. Det var en drøm som materialiserte seg for meg og endel andre.

Var det noen som så oversikten over bibliotek i dagens Aftenposten? Kunne tenkt meg en kopi av ST. GALL-BIBLIOTEKET i stua mi etter at de har ringt fra Hamar! PEABODY burde kunne tjene som modell for nyttig bruk av dagens fengsler når løvene og lammene engang gresser side om side.

Og da spora jeg helt av og tenkte LPen Stonedhenge fra 1969 med Alvin Lee fra Nottingham og Ten Years After live på Bluesfestivalen i Bath samme år, mens resten av kvelden blei tilbragt på YouTube fra Isle of Wight 1970, men det har jo ingenting i denne tråden å gjøre.
Støtter deg på at stedet Stonehenge er spennende og London er en sikker vinner. Flott sommerplan Gretemor!

For meg blei det Charles "Hank" Bukowski. Vi to, i gresset sammen med ei kasse øl, ei svær sjokoladekake og ei uspretta Tallisker. Hank begynner å foretelle om damene. Jeg holder på å le meg i hjel. Skål!

Jeg ser at TV serien om Middlemarch blei innspilt i Stamford, noe som ifølge The Independent førte til folkevandring av dem som ønsker å finne "the Vincys' house, the Plymdales' house, Bulstrode's Bank, Mawmsey the grocer's, Spooner the jeweller's and St Botolph's church where Xxx Vxxx and the handsome Cc Cccc were married. (anonymisert for ikke å røpe handling)

Men som flere har vært inne på var det ikke Stamford George Eliot tenkte på som modell for Middlemarch. She was thinking more of Coventry, but the Luftwaffe put paid to that city's chances of starring in a costume drama.

Stamford, however, has excellent credentials. Although Eliot brought out her novel in the 1870s, publishing it in magazine instalments, it was set in the 1830s, just when Stamford was easing out of the premier commercial league and adjusting to life in the second division.

There are many other Middlemarch locations in and around the town. The Old Infirmary was set in Browne's Hospital, Broad Street. ... The Lydgates' house, is at 3, All Saint's Place. Scenes at Sir James Chettam's house, Freshitt Hall, were filmed at Walcot Hall, in nearby Barnack...

Så da er vel sommerferiens mål klart?

• og jo mindre husker du, he, he

Avtale!