Bokelskere.no

Dette er morsomt! Mahmood, 15, bruker sommerferien på å vise onkelen fra Pakistan rundt i Oslo. Det gir grunnlag for kulturkollisjoner, misforståelser, gode samtaler og mye humor. Samtidig er det spenninger hjemme hvor far er sliten av å kjøre drosje og lillebror Ali sliter med å finne ut hvem han er. Det er en varm hverdagsskildring fra et miljø på sida av det erkenorske.

Jeg har lest bøker i samme type språkdrakt før og kommet greit inn i det, men denne gangen ble det lydbok. Og det var en opplevelse! Jeg brøt ut i hikstelatter flere ganger og begynte å kalle alle rundt meg "brur". Herlig!

Denne traff ikke meg. Jeg synes idéen er god, hva skjer om en ny og annerledes politisk gruppering overtar? Blir det endring eller er det faktisk sånn at makt korrumperer uansett? Mellom linjene kan en lese at det siste skjer her. Og utgangspunktet gir mulighet til å diskutere kjønnsroller. Hva er genetisk, hva er tillært? En moderne Egalias døtre, kanskje. Men det er særlig her boka skuffer, synes jeg. Carla er opplært som elitejente og skal være smart, tøff og handlekraftig. Noah har vokst opp på utsida, men burde likevel være påvirka av et samfunn som sier at menn er uberegnelige, voldelige, uten finesser og evne til å ta beslutninger. Men i det øyeblikket de to er alene, er det Noah som tar styringa mens Carla snubler viljeløst etter. Det finner jeg ikke troverdig i det hele tatt. En gang i blant virker det som hun kommer på hva hun mener og sier at menn ikke kan lage musikk eller at de ikke er gode ledere, men det preger ikke tankesettet eller personligheten hennes i noen grad.

Jeg synes dessuten at spenninga svikter. Det er grenser for hvor mange ganger det er interessant at våre helter blir fanga i tilsynelatende håpløse situasjoner, men klarer klarer å flykte for livet. Nei, dette synes jeg ikke holder. Og det er synd, for idéen er som sagt original.

Steven har alle fordeler, utseende, penger, sjarm, popularitet og den nyeste iBrain-versjonen installert. Men når han oppfører seg ufrivillig ufint på skolen havner han i "spesialklassen", eller "valgfag selvstudier" som det egentlig heter. Nerden der finner ut av Stevens iBrain er hacka og alle slår seg sammen for å hjelpe ham ut av knipa. Mye styr, syke planer (som blant annet inkluderer et gorillakostyme og ei trillebår) og geniale løsninger følger. Og Steven innser at "det viktigste er å være godt likt av folk rundt deg, folk som bryr seg om deg", ikke pengeinvestorer og denslags. Har han blitt en bedre fyr? Nja, ikke mer enn at han slutter å snakke med spesialklassen igjen. "Man må jo verne om statusen sin."

Merkelig bok. Vet ikke helt hvorfor jeg valgte den blant gratisbøkene på Audible, men nå lå den i biblioteket mitt, så jeg tenkte jeg kunne høre på den. Jeg leste ikke noe om den først, så jeg var jammen ikke sikker på hva dette var, men den første delen tenkte jeg "oppvekstroman". Om en noe aparte oppvekst med en merkelig, men fin far. SÅ begynte den å gli mer over i krim, før historisk samfunnskritikk/-analyse overtok. Men jeg likte det alt sammen.

Har jeg lyst til å drive mer med dyrking og dyr? Visst har jeg det! Kommer jeg til å gjøre det? Neppe. Jeg var litt nervøs for å lese denne boka, for tenk om den ga masse drivstoff til lengselen om noe annet? Og den bygger absolutt opp om idyllen, men den er rimelig klar på en ting - du må enten være ekstremt praktisk, ha en ekstremt praktisk partner eller ha masse penger til håndtverkere om du skal gjøre noe sånt som jeg har lyst til. Vi har en rimelig praktisk sans på deling. Og ikke penger. Så vi har det nok bra som vi har det.

Ellers er ikke denne boka helt hva jeg trodde. Jeg gikk nok glipp av setningen "historiene er hentet fra magasinet Lev Landlig". For det er MYE interiør. Greit nok, men jeg er mer interessert i praktiske løsninger enn i fargevalg. Og jeg synes det påfallende hvor mye plass kvinnene får her, uansett om det er hun eller han som er mest på gården, hvilken familie den ev har vært i osv. Er det fordi hjem og interiør er en kvinneting? Har magasinet en overvekt av kvinnelige lesere? Sikkert noe sånt. For all del, jeg koste meg masse med å lese og bla, jeg, men boka møtte ikke mine forventninger. Det er sånn det er noen ganger. Og den kosta meg jo ikke mer enn innsatsen med å bære den fra biblioteket og tilbake igjen.

Herlig om umulige oppdrag og de usannsynlige heltene som (kanskje) lykkes. Boka minner både om Scott Lynchs Lock Lamora og de tidlige Ryiria-bøkene til Michael J. SUllivan. Skikkelig eventyr! Det grepet jeg liker aller best her, er at vi som lesere ikke kjenner planene som er legges. Så når ting, i ett sett, går skikkelig galt, vet vi aldri om det er katastrofe eller en del av planen før den delen er over. Supert spenningsgrep! Og karakterer jeg synes jeg har blitt skikkelig kjent med og som jeg bryr meg om. Må lese bok to!

Aleksander kommer flyttende til ei vestlandsbygd (tror jeg) fra et ikke spesifisert utland. Familien rømmer mer eller mindre fra Aleksanders problemer med vold på skolen. Eller er det sant at mora vil at lillesøster skal bli født i hennes hjemland? Uansett blir ikke Aleksander mindre voldelig av å være ny på et lite sted hvor rasistiske bøller herjer. Og der stopper det egentlig ... Hvorfor Aleksander sliter med dette sinnet som gjør ham blind, aggressiv og slem mot alt og alle? Det vet vi ikke. Ikke om det kommer til å løse seg her, heller. Foreldrene er også bleke bakgrunnsfigurer som virker tafatte og uten substans. Jeg ble ikke superimponert, nei.

Jeg likte for så vidt boka, men jeg skjønner ikke helt hvor den vil. Vi møter Sander, en gutt som klarer seg godt tross familiens dårlige økonomi og at han ikke tilhører de mest populære. Han har en bestevenn, planer om å komme seg opp i verden (ved å selge egg), en gryende forelskelse og ei løsningsorientert mor. Men han har også moras kjipe beiler, gufne klassekamerater og en viss ensomhet. Mye godt innhold, men er det en rød tråd? Hvor skal vi med alt dette? Jeg vet ikke, men som et øyeblikksbilde av en ung gutts sommer, er boka god.

Jeg hørte denne som lydbok, så gikk tydeligvis glipp av masse illustrasjoner. Men da kan jeg i alle fall si at jeg ikke synes teksten står seg aleine. Den blir veldig oppramsende når den forteller om Julius’ tidlige liv, det handler mest om hvor kjent han var da, og jeg kan ikke se at det skal være så interessant for unger i dag? Det blir nærere og mer gripende når vi nærmer oss vår tid. Men teksten halter fortsatt, synes jeg, den prøver å være enkel, men plutselig dukker det opp fremmedord.

Jeg skjønner ikke helt poenget med boka, jeg. Det virker litt som et forsøk på å gjenbruke en gammel suksess uten at det er noe nytt å tilføre. Og jeg sitter igjen med en litt uggen følelse for hele prosjektet. Julius har jammen ikke hatt det greit, men det er mange som har tjent penger på ham.

Mja... Historien er litt gøy. En forsvunnet far som har levd et trippelliv (minst!), det er spennende, originalt og underholdende. Og det blir både dramatisk og morsomt. Men jeg sliter voldsomt med språket. Det er så overblomstrende og utapåkult at jeg både blir irritert og synes det er tungt å lese. Og uansett spenningsnivå, å kalle dette en thriller, det er å ta veldig i.

Veldig spennende krim! Ganske mørk grunntone med trangt småbyliv, kvinneforakt, dårlige oppvekster i fleng og generell mistenksomhet, men en supertøff hovedperson som sloss seg gjennom det meste.

Ja, det er helt sant. De fleste liker jo boka, men den er tydeligvis ikke for meg. Sånn er det noen ganger.

Dette er ei gladbok! Olivia bor annenhver uke hos mamma og pappa og synes det er supert. Hos pappa og kona er det orden og rutiner. Reint og ryddig, mat til faste tider og alle har god tid. Når det nesten begynner å bli litt kjedelig, skal hun til mamma og Bjørn. Der er også Bjørns fire sønner, hunden, Pølsa, to fisker og to fugler og alltid masse støy og gøy. Hurra! Og når det nesten begynner å bli litt slitsomt, skal hun til pappa og være midtpunkt igjen. Bra ordning, hva? Olivia trives i klassen også, hun er ikke superpopulær, men har funnet sin plass. Så hun har kanskje ikke det beste utgangspunktet sett fra et voksent synspunkt, men hun klarer seg utmerket.

Så må noe gå galt, selvfølgelig, rein harmoni gir ingen fortelling. Jeg nøyer meg med å si at balansen i klassen blir forrykka og at det blir aktuelt å tenke over om hel-, halv- og stesøsken kan være like gode. Olivia må møte sin egen mer kjipe side også.

Men dette er ei skikkelig god bok! En relevant historie fortalt med mye varme og humor og jeg smiler fortsatt når jeg tenker på den. Jeg hørte lydboka lest av Ina Charlotte Fjellhøy, og det kan anbefales.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde trua på denne, hadde den ikke vært prisnominert, ville jeg ikke plukka den opp. Ikke kan jeg noe om sjakk. Og Magnus Carlsen, lissom? Er det ikke i overkant mye melking av merkevaren å putte ham inn i ei barnebok? Men jeg tok skammelig feil. Dette er kjempeartig! Det er en seriemorder løs i Oslo og ofrene blir funnet med sjakkbrikker i hånden. Carlsen kalles inn og skjønner at dette er et spill om liv og død.

Det er mye å humre over i både tekst og tegninger, og jammen blir det ikke spennende også. Det er mulig noen svært fintfølende lesere lar seg sjokkere av for eksempel nærbildet av den døde biskopen, men det får bare være. Jeg lo.

Riktig underholdende tegneserie der, altså. Den fungerer utmerket for folk som ikke bryr seg det minste om sjakk, men er nok enda morsommere for dem som har interessen.

17 år gamle Lena flytter med familien til Oslo for å få en ny start. Der skal hun begynne på videregående og hvilken klasse er det hun havner i? Den med de kongelige tvillingene! Her er det høy merkeklær- og festfaktor, sosiale medier må kontrolleres strengt og vakter og sjåfører sirkler alltid i bakgrunnen. Men det hindrer ikke at kronprins Karl-Johan og Lena faller pladask for hverandre. Det er ikke problemfritt, for ikke bare har Lena en fortid som skandalemaker på Instagram, hun har også en ett år gammel sønn. Hvordan vil den nye klassen ta det? Lena bestemmer seg for å holde alt hemmelig.

Til å begynne med syntes jeg dette var ganske traurige greier. Lena juger og synes synd på seg selv, de andre er utapå-kule, det hele minner mest om Se og hør i bokform med rimelig flate karakterer. Men når ting begynner å gå galt (det MÅ det, jo!), tar det seg opp. Da viser personene begynnende selvinnsikt og utvikler seg. Dette er en stor hit hos målgruppa, og jeg ser godt hvorfor. Det er jeg som voksen som har lest for mye til å like starten. Så denne kan godt anbefales, synes jeg.

17 år gamle Fredrik spiller på Mjøndalen da han får tilbud om internasjonal kontrakt. Og hvem sier nei til sånt? Men det er ikke noe fartsfylt luksusliv som venter en unggutt aleine i Berlin. Han sliter med å finne sin plass blant de andre spillerne, ensomheten er tung, forholdet til Line hjemme i Trondheim lugger og alt er visst ikke som det skal med agent og penger. Det hjelper ikke at mamma er skuffa og pappa fraværende både fysisk og mentalt.

Dette er både ei spennende, opplysende og underholdende bok. Jeg liker at profftilværelsen ikke skildres som et glansbilde, men antagelig er mye nærmere virkeligheten. Det er jammen ikke bare bare for en ungdom å klare seg aleine i så konkurranseprega situasjon. Det er ikke mange å stole på. Stilson lar oss komme inn i livet til Fredrik, være med på opp- og nedturer. Og han er en troverdig figur, han er smart, dum, umoden, talentfull, irrasjonell og full av langsiktige planer. Akkurat som ungdommer er. Jeg liker speilet godt at han får lov å være følsom, savne mamma og kjæresten og sloss med gråten når de voksne lagkameratene herser med ham. Fotballstjerner trenger ikke være laget av stål.

Jeg hørte lydbokversjonen, og Scott Maurstad gjør en utmerket jobb som oppleser. Han er akkurat så nær stoffet at det blir troverdig, men uten at det bikker over i enmanns radioteater. Jeg har ikke lest bok en om Fredrik, Bare spille ball, men det gjorde ikke noe. Det var enkelt å komme inn i universet. En viss fotballinteresse er nok en fordel, men jeg tror ikke det er et absolutt krav for å ha utbytte av boka, heller.

For så vidt spennende nok med plot twists og troverdige karakterer, men blir såpass irritert på 1) den overfoklarende fortellerstemmen og 2) heltepelten av en hovedperson at jeg ikke kommer til å lese flere.

Gutta våre blander seg inn i Jack the Ripper-etterforskningen denne gangen. Og selv om saken ikke er så spennende i seg selv (vi vet jo hvor mange mord det blir), er intrigene i Scotland Yard og miljøet i Whitechapel mer enn interessant nok til å holde lesegleden oppe.

Det er vanskelig å overføre fagstoff til tegneserieformatet, men jeg synes de lykkes ganske godt her. Det er ikke mye realisme i at forfatteren tar med seg niesa si rundt i verden for å snakke med forskere, men det gjør ikke noe. Grepet fungerer godt som kunnskapsformidling, synes jeg. Det eneste jeg har å utsette, er at når fagstoffet blir virkelig tungt, blir tekstbolkene for lange og formatet kommer mer i veien for formidlinga enn å støtte opp om den.

Litt usammenhengende, usikker på om jeg synes plottet var så spennende, men likevel nesten umulig å legge bort. Så da er jeg fornøyd, jeg.