Bokelskere.no

Liv Karin setter pekefingeren mot displayet. Kjør forsiktig videre, skriver hun. Glad i deg. Så stryker hun det ut, først det siste, så alt, skriver i stedet ok, det er alt hun har å gi ham, for slik har hun blitt: gjerrig

På slutten ble mamma som et hus der lysene ble slukket i ett etter ett av rommene. Til slutt glødet det bare svakt i en lyspære i kjelleren.

Farmor var like snill som den gode jorda hun gikk på, sa mamma, men hvor snill kan man være før det blir selvutslettende?

Jeg vet ikke en gang hvilken musikk jeg egentlig liker, for jeg er så opptatt av å like det de andre liker

Nei, så hvor er det fest i helgen da?spør Espen,og det er helt utrolig hvordan han har klart å holde seg helt til tredje friminutt onsdag formiddag

Pass på jenta mi, i alt det lyse og alt det mørke

Nå går det heller ikke lenger an å snakke om det som et personlighetstrekk, eller som en del av en personlighet, ettersom det å være naturlig var for stemninger, følelser og andre mennesker er blitt til en slags kvasidiagnose og noe alle vil smykke seg med; jeg er så sensitiv

Det er tross alt mye styr med disse mennene, sa hun dager etter at hun kom hjem. Etter at man har nådd en viss alder, har man lagt til seg mange vaner, ikke sant, fortsatte hun litt defensivt mens hun ommøblerte bokhylla si etter ny årstid

Når de kaller deg trubadur, da veit du at løpet er kjørt

Han husket noe moren alltid pleide å si, at han måtte passe seg for trekken, særlig gjennomtrekken, den var skyld i det meste, den kunne være dødelig. Nå trakk det fra alle kanter. Nå var det alvor

Likevel lå han her, i sine egne tanker. De var også et slags selskap, men ensomt i lengden

For å kunne gå rettens vei måtte jeg hatt fire vitner som kunne bekrefte at det var et overgrep. Noe jeg naturlig nok ville manglet. Man finner sjelden fire vitner til en voldtekt

Selv om det i prinsippet ikke skulle være noe nivåforskjell på de tre G 12-lagene, kjente alle barna til vestkantidrettens uskrevne grunnlov om skillet mellom reglementer og realiteter

Lars forsøker å bruke bestikket så pent han kan mens han tenker over hvordan det må være for Hauk å spise middag hver dag med A-magasinet klemt innunder overarmene slik at han skal lære seg å holde dem korrekt inntil kroppen

Planeten vår i atmosfæren, i universet, der vi alle bare er tilfeldigheter, små atomer i konstant bevegelse og noen av disse atomene tror på en Gud som antageligvis ikke finnes, og de finner en veldig trøst i løftet om et etterliv, mens andre ofrer seg for det de tror på, og andre igjen lever hver dag uten å tro på noe, ikke engang seg selv

Ingenting er enkelt når man har prolaps

Og ingen mister verdigheten av å bli syk, med mindre noen tar den fra deg

Jeg lo til jeg var tretten år. Så stanset jeg.

Men ingenting kan forsvinne helt. Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen

Eg kjenner ingen nostalgi for barndommen vår, den var full av vald