Bokelskere.no

Nei, den er en utgitt på Nasjonalforlaget i 1928 og er en 100-års minneutgave i fem bind. Og språket er definitivt ikke nynorsk, men gammeldags riksmål med "skulde" og "hvad" og "noget", - men tross alt med å, ikke aa! ;-)

I denne sammenheng var det jo artig med denne bok-kommentaren i Dagbladet i dag, om fordelen ved å se en film/tv-serie før man leser boken!

Bortsett fra at du kan misunne meg å ha mesteparten til gode, for jeg har bare lest 1/3 av den første av fem bøker ... ;-)

Ja, jeg synes også TV-serien var veldig bra! Så bra at jeg ble inspirert til å lese boken, for det hadde jeg, skam å melde, ikke gjort! Du har jo tydeligvis lest boken først og kunne derved glede deg over å kjenne igjen situasjoner og skjønne mer hva disse dreide seg om. Jeg fikk umiddelbart lyst til å se serien om igjen for å få mer ut av innledningen, men den var ikke lenger tilgjengelig på NRK. For jeg syntes ikke at den traff meg helt da jeg begynte å se den, det tok litt tid før jeg skjønte hvem som var hvem og hva det dreide seg om. Men når jeg nå har tatt for meg boken, som det jo er en stor glede å lese, er det nok også en fordel at jeg kjenner personene og slipper å bruke så mye krefter på å holde styr på dem.
Og jeg synes det er til filmmakernes ære at de, i hvert fall hittil, har klart å følge handlingen, og at personene og situasjonene stemmer med dem i boken.
Jeg synes også filmingen var så utrolig bra, det var noen fantastiske bilder både ute og inne, og med interiører og kostymer det var en fryd å betrakte, - og dertil akkompagnert med dyptklingende russisk mannskor. Men når alt kom til alt, var det jo menneskene som sto i sentrum, og etterhvert var det jo dem som grep meg mest, og da jo nettopp Pierre.
Og jeg klarer ikke å ergre meg over at de snakker engelsk, som jeg vet noen gjorde. Jeg leser en utgave av boken fra 1928 med et gammelmodig språk,, og det passer bra, - men jeg hadde jo aldri klart å lese den på russisk ... ;-)

Ja, nå er jeg også i Russland, - men litt tidligere, under Napoleonskrigene. TV-serien basert på "Krig og fred" inspirerte meg til å begynne på boken, som jeg - skam å melde - ikke hadde lest. Og den er jo så fin, den godeste Tolstoj er en fabelaktig observatør av mennesketyper og sosiale situasjoner, - som i bunn og grunn ikke var så annerledes den gang enn nå. Sånn sett minner han faktisk litt om Jane Austen.
Jeg merker meg hvor flinke de som laget serien har vært, jeg kjenner godt igjen personer og situasjoner, og det gjør det antagelig litt lettere å lese bøkene, når man allerede er kjent med persongalleriet. Jeg leser en utgave fra 1928 som sto i hyllene mine, utgitt i forbindelse med 100-årsjubileet for Tolstojs fødsel. Den har et alderdommelig språk, men det passer jo så godt når det hele foregår for over 200 år siden.

Jeg må ærlig talt si at jeg er forundret over at denne har fått så fantastiske omtaler. Jeg gikk til den med et åpent sinn etter å ha fått den av en god venninne og sett alle sekserne. Bestselgerstempelet hadde riktignok tidligere gjort meg litt skeptisk, men jeg tenkte det bare var fordommer. Jeg skal nok innrømme at jeg ble litt tvilende da jeg så at den på omslaget ble omtalt som en "sjarmklump" av en roman! Vel, jeg lot meg dessverre ikke sjarmere, men begynte veldig fort å lese den på skrå for å slippe unødvendig stoff og festlige replikker. Jeg synes historien var forutsigbar, skikkelsene og hendelsene lite troverdige og språket omtrent som i en ungpikeroman. Temaet, aktiv dødshjelp, er alt for viktig til å bli presentert på en slik måte.

Dette var rett og slett en utrolig opplevelse! Jacobsen har en fascinerende og medrivende fortellerstil, der de tydelige omgivelsene og gjentagelsene av hverdagslige gjøremål i en for meg fremmed verden ligger som et byggverk rundt selve spenningshistorien som ofte drives fremover av bare små hint. Det var vanskelig å legge boken fra seg, jeg følte meg helt hensatt til miljøet og revet med i den seilasen dette året var for Ingrid, - fantastisk!

Britt Karin Larsen, som bl.a. har skrevet om folket på Finnskogen, blir intervjuet her.

Jan Jakob Tønseth har skrevet dette utrolig fine diktet om vintersolverv:

Himmelen kysser jorden,
sin brud.
Dette er den golde stund
der is og stjerner møtes.
Solen er medskyldig.
Den brenner et annet sted.

Med ett,
ved den ytterste berøring,
står bruden stille.
Så vender hun sitt ansikt.
Natten skal briste.

Det er jo så vanskelig å skulle kåre én! Men jeg ser av fortegnelsen over de bøkene jeg har lest i år at jeg har gitt terningkast 6 til seks bøker, - så det må jo bli en av dem. Og av dem tror jeg at jeg rangerer Roy Jacobsens "De usynlige" høyest, mens både Astrid Lindgrenbiografien "Denna dagen, ett liv" og Lars Myttings "Svøm med dem som drukner" har gitt meg store opplevelser, - hver i sin sjanger!