Man kan jo ikke unngå å bli glad i Tom og Huck. Finner på mange pøbelstreker, men har en uimotståelig sjarm og en uskyldighet som rører deg. Språket/oversettelsen er veldig bra, og får frem det enkle og fattige miljøet guttene bor i. Man kjenner igjen følelsen man som barn selv hadde om hvor stor, men samtidig liten verden er.
En grønn liten mark kom kravlende over et duggbelagt blad, og fra tid til annen løftet den to tredjedeler av kroppen opp fra bladet og lot til å snuse rundt før den fortsatte. Den måler opp, sa Tom til seg selv, og han satt musestille mens marken stadig kom nærmere. Håpet hans steg og sank ettersom marken kom nærmere eller lot til å ville gå en annen vei. Og da den omsider etter et spennende øyeblikk med den krumme ryggen i været, mens den lot til å tenke seg om, besluttsomt krabbet ned på benet til Tom og begynte på turen over ham, ble han fylt av glede. For det betydde at han skulle få nye klær fra topp til tå - og det kunne ikke være tvil om at det måtte være en elegant sjørøveruniform.
Han var fra Constantinople som lå tjue kilometer lenger unna, så han hadde reist mye og sett verden.
Og så behagelig var denne forkjærligheten av sorgen at han ikke tålte noen jordisk oppmuntring, det var ingen irriterende glede som skulle få forstyrre den.
En bok med mye mening som ga meg bedre innsikt i sykdommen Alzheimer. Sykdom eller ikke, så kjenner man så godt igjen følelsene av savn - overfor nære som har godt bort, men like mye over gode følelser, perioder, handlinger, stemninger som man vet man ikke vil komme til å oppleve igjen. Synes ikke dette er en bok som driver meg gjennom den, men en tankevekkende, god og modig bok. Ærlig og beskrivende språk.
Gode personskildringer. Morsomt at det er fra Romeriket. Og interessant med den psykologiske vinklingen. Helt klart spenning til siste slutt, men slutten ble veldig brå, syns jeg. Ikke etter min smak. Hadde høye forventninger etter "Se meg, Medusa", så ble ganske skuffet nå...
Det tok litt for lang tid å komme inn i boka, men jeg ble etter hvert drevet fremover av fint språk og spennende handling. Man har en antakelse om hva som kommer til å skje, og antakelsene stemte ofte for min del. Likevel en interessant bok å lese, og enkelt å se for seg historien i den flotte engelske settingen er. Kunne godt tenkt meg å se den som dramaserie over flere episoder på tv.
Hun klarte ikke å la være å smile, og en gang måtte hun snu seg vekk fra Delphine fordi følelsen ble så overveldende at det begynte å prikke i nesen, og hun var nær ved å begynne å gråte.
Etter å ha vært sånn passe fornøyd fra Snømannen og utover, ble jeg nå heldigvis betatt av Nesbø og Harry Hole igjen. En veldig god krimbok.
Kanskje var det det som var å bli gammel. Man hadde løftet de tildelte kortene, sett på dem. Man fikk ikke nye. Så det gjenstod bare å spille dem man hadde fått som best man kunne. Og drømme om kortene man kunne fått.
Skygger løp foran ham, redde og skyndsomme, forvandlet seg og stupte i skjul.
Men der red de mot årene i øst, og uttrykket i ansiktet hennes var så hardt at sola som skinte fra skyfri himmel, måtte gi opp å mildne det.
Sola hadde tatt makten oppe på breen, smeltet snøkornene med den intense varmen sin, og gjorde det den kunne for å tenne en ild i ansiktet til kvinnene som hadde listet seg inn i solas rike mens den sov.
Gode beskrivelser, men jeg kom aldri helt inn på Karitas eller de andre. Troverdig historie, og interessant å lese om hvordan livet var for mange Islandske kvinner tidligere. Ble imidlertid ikke grepet eller beveget nok til å gi den mer enn en svak firer i terningkast.
Kvinner kan ha dårlige dager, og da skåner de ingen, minst av alt dem de er glade i.
Axel hadde hatt en tanke om at han trengte noen som kunne styre en båt. Så han selv kunne legge seg ned i bunnen av den og ikke se over relingen før de var i havn.