Det er utgitt mange bøker av norske forfattere i 2014. Noen får stor oppmerksomhet pga at det er en kjent forfatter som har utgitt gode bøker tidligere. Andre har ikke den fordelen. En av disse er debutanten Maria Kjos Fonn ( f.1990) med novellesamlingen: «Dette har jeg aldri fortalt til noen». Jeg tror at de kraftfulle novellene også kan treffe yngre lesere. Gode anmeldelser har hun fått. Vel fortjent synes jeg etter å ha lest den. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken

Jeg forventet å få noe å humre av - hun skuffet ikke denne gangen heller. Link til bloggen min

Romanens tema er hvordan det er å ha en narkoman søster. En storesøster som har betydd mye for deg og fortsatt gjør det. Som har elsket deg, men etterhvert elsker rusen mer enn deg. Du har enda et håp: at det er mulig å få søsteren din tilbake. En situasjon mange med narkomane pårørende kan kjenne igjen. Et sår historie fortalt på en stillferdig måte i poetisk prosa. Når jeg leser slike bøker tenker jeg at vi har tapt mye ved ikke å ha nynorsk som hovedmål.Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

Når man leser denne boken, er det ingen tvil om at 1814 var miraklenes år. Men for meg kommer tanken når jeg leser bøker som dette: hva dersom det og det ikke hadde skjedd - hvordan hadde Norge vært idag? Link til innlegg på bloggen min der jeg har skrevet om boken,

Formen forfatteren har valgt for denne romanen var virkningsfull - alle stemmene som snakket til meg, og alle har en historie å fortelle. Det er utgitt mange bøker av norske forfattere i 2014 som har fått gode kritikker, det har også romanen til Stormoen fått. Det er vel fortjent synes jeg, og jeg håper mange leser romanen hun har skrevet. Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget.

En bok jeg ved en tilfeldighet fant på biblioteket. Etter å ha les forordet og første kapittel fant jeg ut at dette var en bok jeg må eie: en lese flere ganger bok. Så jeg kjøpte den. Helt riktig; det er den selv om ikke alt er like interessant for meg å lese. Bl a har jeg bestemt meg for å lese en bok av Dostojevskij, Om det er den første forfatteren leste eller en annen, det gjenstår å se. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken til Orhan Pamuk

Boken er filmatisert og filmen ligger på NRK.no en uke til; har såvidt fått sett litt på filmen, men håper å få sett den i helga. Boken, som jeg tilfeldigvis oppdaget i bokhylla, er god den synes jeg. Vi følger en forsvarsadvokat i Los Angeles, og heldigvis unnslipper jeg alle de makabre scenene som jeg synes en del krimbøker har for mye av. Et nytt bekjentskap og jeg ser ikke bort ifra at jeg leser flere bøker av forfatteren. Et lite innlegg på bloggen min: tones bokmerke

Det er litt vågalt å skrive at jeg har lest årets bok etter å ha lest boken til Jackson, Særlig ser jeg jeg det når boken jeg nå leser, Canada av Richard Ford, utvikler seg til å bli en helt utrolig leseopplevelse. Men den er veldig forskjellig fra boken til Ida Jackson. Boken til Ford vil jeg egentlig ikke lese, den kryper under huden på meg og ryster meg, men jeg kan ikke la være. Boken til Jackson gjør at en tvinges til å reflektere over veldig mye og tema vil alltid være viktig. Så ja: årets bok er den for meg så langt ihvertfall. Link til et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke

Tomas Espedal holdt på å gi seg som forfatter etter å ha lest en av bøkene til Peter Handke; han var så misunnelig. Hadde jeg vært forfatter hadde jeg vært misunnelig på Tomas Espedal. Men jeg er ikke forfatter; bare en bokleser som er stum av beundring hver gang jeg leser en bok som Tomas Espedal har skrevet. Link til et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Link til blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen som har stått x-antall år ulest i bokhylla. Ingen grunn til det -romanen er god den.

Sjelden det er så mange som er innom et innlegg på bloggen som innlegget jeg skrev etter å ha lest romanen. Skulle gjerne likt å vite hva det var jeg skrev eller annet som fanget interessen - så skulle jeg gjentatt "suksessen". For etter å ha lest romanen satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Det skal være en av forfatterens mest kjente roman. Jeg skulle gjerne likt å vite hva som er det ekstraordinære med den. Jeg fant ingenting. Link til innlegget

Dette er også en bokhyllebok, men denne husker jeg ingenting fra første gang jeg leste den. Mulig jeg ikke leste den ferdig engang. Men for all del, den er ikke dårlig. Men jeg synes virkemidlene forfatteren bruker blir for overdrevet enkelte ganger. Mer om min leseopplevelse i et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Boken er todelt og jeg har lest nr 1 med den engelske tittelen "The Diary of a Good Neighbour". Det er en "bokhylle-bok" jeg har lest tidligere, men husket lite fra første gang jeg leste den. Men jeg synes dette er en god bok og en bok til ettertanke. Mer om boken og min leseopplevelse i dette innlegget på bloggen min Tones bokmerke

En godt start, men etterhvert mistet jeg "kjemien" med romanen. Mer om leseopplevelse i dette blogginnlegget

Etter denne har jeg lest alle bøkene Per Petterson har skrevet. Den rommer hans livs store tragedie selv om dette ikke er en selvbiografi. En tragedie han ikke har snakket mye om. Skal jeg oppsummere hans bøker er det to ting jeg liker: menneskeligheten og at han gir meg det rom som skal til for å tenke selv.Dermed er det lettere for meg å gå inn i handlingen Mer i et innlegg på bloggen min

Jøss, jeg er den eneste som registrerer meg for denne boken. Forklaringen er at den ble utgitt for over 20 år siden og anses neppe som populærlitteratur. Jeg kjøpte den på bokloppemarkedet på biblioteket. Selv om ikke alle forfatterens refleksjoner var like interessante, lærte jeg mye om komponisten ved å lese den. Link til et blogginnlegg om boken

Boken som jeg kjøpte på bokloppermarked på biblioteket gir en smakebit eller appetittvekker, alt etter som som hva som er ens leseinteresse, om en interessant historie , Finnes også elektronisk. Link til et lite blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den

En av de sterkeste oppvekstskildringene jeg har lest. At han etterhvert hatet faren har jeg ingen problemer med å forstå. Det jeg ikke kan forstå er hvorfor han er kritisert for å fortelle denne historien. Jeg kan tenke meg at mange kjenner seg igjen her; å leve sammen med mennesker som aldri skulle hatt ansvar for barn. Link til et innlegg på bloggen min

Romanen kunne like gjerne hatt tittelen «Sviket mot Esme Lennox» eller «Hvem sviktet Esme Lennox?» og svaret på det er: Alle sviktet Esme Lennox; moren, faren, søsteren Kitty, bestemoren, samfunnet.. Med et unntak: slektningen Iris Lochardt.Og det var etter at Esme hadde vært innesperret på asyl i over 60 år. Og hvorfor var hun innesperret - det er det vi får vite i denne romanen. Jeg likte romanen og har konkrete planer om å lese Hånden som først holdt minMer kan du lese i dette innlegget på bloggen min

Om du er skeptisk til å lese romanen fordi den er så populær, kan det hende at du går glipp av en god bok. Jeg har ingen problemer med å forstå at den er blitt så populær etter å ha lest den.Jeg spår at den kommer til å leve lenge. Mer om min leseopplevelse i dette blogginnlegget