Forfatteren har ufattelig mye han skal ha sagt. Det er forsåvidt på en måte imponerende at han klarer å produsere så mange morsomheter og anekdoter om hundrevis av personer og ting og tang oppi Numedal, men med hundre morsomheter på hver side, et poeng i hver eneste setning, kanskje to, eller tre, blir det ikke morsomt lenger, bare slitsomt. Effekten blir litt som når en ungdomsskoleelev skriver en så-skjedde-det-og-så-skjedde-det-fortelling. Det er godt mulig at Kyrre Andreassen har en eller annen høytsvevende, kunstnerisk og intellektuell begrunnelse for denne overlessinga, men jeg syns ikke det blir god litteratur. For mye og for lite forderver alt. I dette tilfellet blir det for mye, for pratsomt.

En sjelden gang iblant, når "oppramsinga" avbrytes og historien bremses opp, for eksempel da Linda og Svein forsøker å redde ekteskapet hos coachen i Kongsberg, blir det ganske morsomt.

I tillegg er det et par ting jeg ikke får til å stemme helt i boka. Selv om ordet føres av ei dame, har jeg hele tida på følelsen at historien fortelles av en mann. Det virker også lite sannsynlig at Linda Hansen skal ha falt for dotten Svein, og ihvertfall at hun skal ha levd sammen med han i over tjue år og femdeles elsker ham (?!). Etter bruddet konkluderer Linda: "Det er pinlig å tenke på at jeg var sammen med den mannen i tjue år."
Det er ikke bare pinlig, det er rett og slett ikke troverdig. Disse to ville ikke blitt sammen i virkeligheten.

Jeg fullfører alltid bøker jeg begynner på, også denne, men allerede etter tjue sider begynte jeg å hurtigskrålle en del sider, litt skanning blei det også etter hvert.

Hva gjør man med en sånn velsignelse, tenker jeg der jeg sitter i natten med tolv blå perler i hånden og fortsatt venter på at livet skal gripe tak i meg og føre meg bort, at det endelig en gang skal begynne.
"Ikke vent," sier Jim som om han har lest tankene mine, "livet begynner aldri, det tar bare slutt. Plutselig. Sånn."

Slik er det også litt med denne romanen, den begynner liksom aldri, før den plutselig tar slutt. Og ja, kanskje en litt trist grunntone, men velskrevet, poetisk og vakker.

Jeg ser at alle fire romanene jeg har lest av Marit Eikemo har en gjennomsnittlig terningkastscore på 4 komma noenogseksti her på Bokelskere, og ganske mange har kasta terning på alle. Konklusjonen må da bli at det er gode bøker, femmere dersom man runder av. Jeg syns dette gjenspeiler bøkenes kvalitet på en god måte. Jeg leste "Gratis og uforpliktande verdivurdering" og "Alt inkludert" for et par år siden og likte begge. Nå har jeg nettopp lest "Team Tuva" og "Samtale ventar". Jeg likte begge disse også, sistnevnte best, for det var den som gjorde sterkest inntrykk, som berørte meg mest.

I anmeldelser jeg har lest har mange karakterisert dette som ei morsom bok, samtidig har de ikke unnlatt å nevne at den også har mørke sider. Jeg syns ikke boka er morsom. Underholdende og spennende, absolutt, men ikke morsom. Elisabeth Brenner har tydeligvis gått på en skikkelig smell et stykke forut for handlinga i boka, og gjør et forsøk på å komme seg på beina igjen, men er fremdeles ikke synkronisert, helt ute å kjøre, slik jeg ser det, og det blir ikke bedre. Hun har antageligvis vært utbrent, og etternavnet antyder kanskje at alt ennå ikke er helt på stell. Det virker som hun er på stødig (eller ustødig?) kurs mot sammenbruddet, og for min del er spenninga i boka knytta opp mot det. Hvordan kommer dette til å ende? Jeg er hele tida overbevist om at det ikke kommer til å ende godt. Og det gjør det muligens heller ikke? Men kanskje innebærer det som skjer på slutten allikevel et lite håp. God bok!

Boka handler om hvordan vi arver våre foreldres vaner og væremåter, også de vi mislikte da vi sjøl var barn, da vi sjøl var en av "de små jentene". Karaktertrekk og fakter og rigide regler for hva som er lov og ikke lov, åssen ting skal gjøres og ikke gjøres, overføres dermed også til våre egne barn. Du vil ikke bli som mora di, men blir det likevel og får dårlig samvittighet for det. Alt det du ikke ville bli, blir du. Alt det du ikke ville si, sier du. Alt det du lovte deg sjøl at du ihvertfall ikke sku gjørra når du sjøl blei stor, gjør du.

I formen framstår hele romanen som et langdikt, med hyppige linjeskift og ujevn høyremarg, redusert bruk av skilletegn, korte kapitler. For meg funka dette grepet godt, det akselererer lesninga, gjør at jeg kaster meg fra linje til linje og fra side til side.

Jeg likte denna diktsamlinga. Den inneholder kanskje ikke så mange ekstreme høydepunkt, men nesten alle dikta er gode, og du trenger ikke værra filosof med abonnement på Morgenbladet og Vagant for å få utbytte av dem. Ikke dermed sagt at dikta ikke også innehar en viss dybde. Dikta kan leses som en slags sammenhengende historie, noe som gir et fint driv.

Det samme kunne jeg sagt om "Eg et før eg kjem" fra 2023 som jeg leste for et par uker sia , men jeg likte kanskje "Eg bur her no" enda bedre.

Vi har gull, og vi har gråstein. Dette er gråstein. Jeg leser alltid ut bøker jeg har begynt på, og det betyr selvsagt at jeg av og til må lide meg igjennom svært dårlig litteratur, men likevel sjelden så dårlig som dette. Det er helt utrolig at et slikt smøreri først er blitt antatt, så påkostet, utgitt, distribuert og til og med oversatt. Bortsett fra en kanskje noe høyere språklig standard er dette på nivå med en gjennomsnittlig skolestil skrevet av en ambisiøs åttendeklassing, med så-skjedde-det-og-så-skjedde-det-handling, ispedd masse overforenklet og umoden psykologi, der hovedpersonen leiker frøken detektiv og løser mysteriet helt på egenhånd. Synd at boka er omtrent femti ganger så lang som skolestilen.

Erlend Loes siste framstår som en Thure Erik Lund/muntlig Thor Gotaas-hybrid i stilen, og inneholder en rekke helsprøe fortellinger om slektene Giæver og Iunker og annet ting og tang. Loe har skrevet mange morsomme og gode bøker, men denne er verken god eller morsom etter min mening, og jeg sliter litt med å se poenget med den. Jeg ser ingen grunn til å lese denne, annet enn at det er Erlend Loe som har skrevet den.

Enda ei bok der Sæterbakken viser sitt enorme format som forfatter. Jevnt og tett kommer de, formuleringene og betraktningene som gjør at jeg sitter og rister på hodet og tenker at dette er eliteserien, noe utover det vanlige. Jeg får lyst til å sitere alt! Samtidig må jeg innrømme at nesten halve boka er for høytsvevende og vanskelig for meg. Jeg behersker simpelthen ikke språket som benyttes, og er ikke nok innsatt i temaene. Det kan også være, naturlig nok, at enkelte av essayene ikke vekker tilstrekkelig interesse til at jeg makter å lese oppmerksomt nok. Det var essayene i første halvdel av boka som traff meg best. Det er vel riktig å si at essaysamlinga først og fremst handler om litteratur.

"Den tidligere spesialsoldaten Even Stubberud søker en ny tilværelse i Kenya. Med et ønske om å gjøre bot for den brutaliteten han gjennom sin tidligere karriere har stått bak, skal han bidra i opplæringen av viltvoktere på savannen, for å stanse den nådeløse nedslaktingen av elefanter og annet dyreliv."

Og med dette oppdraget starter boka ganske bra. Men så "tar det av" litt over halvveis, og resten av boka blir litt for heseblesende action. For meg blir det da bare om å gjørra å bli ferdig med boka kjappest mulig. Skumlesing resten, med en del hurtigspoling, terningkast 3.

"Herregud, Gabriel. Dette er for mye...", utbryter kripos-etterforsker Aida Ibrahim til politioverbetjent Gabriel Fjell på side 336 av 383. Og det kan vel også værra en helt grei oppsummering av denna romanen. Grei underholdning i noen timer er det jo, men historien henger ikke helt på greip, det blir rett og slett litt for mye. Lav troverdighet, men ganske høy underholdningsverdi. Skulle jeg rulla terningen ville det nok blitt en firer.

Lekent og fargerikt fortalt om kreft, om livet, døden, tiden, og om den mentale prosessen en person som er rammet av kreft gjennomgår. Kanskje litt for fargerikt, etter min smak, men det er heller ikke vanskelig å forestille seg at den litt "rotete" framstillinga av hovedpersonen Vilde gjenspeiler det som foregår i hodet til et menneske som lider av alvorlig kreftsykdom. Slikt sett fungerer det, spesielt i bokas siste halvdel, men jeg kunne ønsket meg at denne romanen var halvparten så lang. Det blir litt for mye ord, og jeg syns ikke sekvensene med reven og rotta tilfører romanen noe spesielt. Det blir fire øyne på terningen fra meg.

Kort roman, 155 sider, men ord skal veies, ikke telles, og denne veier en del. Ikke noe hokus pokus her, bare rett og slett en god roman om døden, og dermed også om livet. Min første bok av denne forfatteren, ser med spenning fram mot den neste.

Gjennomsnittskrim, dvs. litt for pratsom, og litt for lite troverdig. Beste islandske krimroman 2014, står det på smussomslaget. Jaja, tenker jeg, da er det vel en god del lesere som har en annen smak enn meg, eller så må det ha vært et litt stusslig krimår på sagaøya. Jeg gir karakter istedenfor terningkast: 3,5.

Dette er rett og slett en meget god kriminalroman. Kanskje ikke like mye heseblesende action som vi er vant til i mye av dagens krimlitteratur, men velskrevet, humoristisk og spennende. Kort og godt: god underholdning.

Denne boka har dessverre det litt skolestilaktige preget som ofte kjennetegner en middels kriminalroman helt på det jevne, og som du ikke kan unngå å irritere deg over, selv om du lar deg underholde til en viss grad. Det blir for mye hoppogsprettogtjooghei, for heseblesende, hektisk, overlesset og overfladisk. Handlinga virker derfor lite troverdig og dårlig planlagt. Her skjer det litt for mye litt for fort, og nesten alle personene som er involvert i historien er enten pillemisbrukere eller sinnslidende. Og på toppen av det hele oppdager selvsagt hovedpersonen en kul i det ene brystet. 3 +

Peter Mays andre bok i Lewis-trilogien falt ikke i smak hos meg. Romanen mangler handlingsdrivet jeg forventer av en god krim, og handlinga og personskildringene framstår ikke som spesielt troverdige. Så dersom boka leses som en kriminalroman, er den ikke spennende og interessant nok, og hvis den leses som noe annet enn en kriminalroman, er den heller ikke spennende og interessant nok.

Dette er ei bok med høy "kultfaktor", noe som gjør at boka får en god del omtale, og tiltrekker seg ganske mange nysgjerrige lesere. Men det at forfatteren slenger om seg med transer, fitter og pikker, kola, lesber, pornoskuespillere, rockesangere som begår sjølmord og blakke platesjappeeiere som røyker sigaretter som er rulla av sneiper finni på gata, gjør ikke dette til ei god bok. Her skjer det altfor mye, hele tida, og resultatet blir en usammenhengende, anstrengende og lite troverdig historie som det, i hvert fall for meg, blir vanskelig å henge med i og engasjere seg i. Nå skal det riktignok sies til bokas forsvar at jeg bare er litt over halvveis, og jeg leser alltid bøkene ut, så vi får se, men foreløpig blir dette litt for kult etter min smak. Det blir nok litt hurtigspoling.

Når kriminalkommissarie Evert Bäckström igjen drar fram supersalamien og lille Sigge, leveres det som vanlig krim i særklasse. Kanskje noe mindre bestialitet enn det som er vanlig i dagens kriminalromaner, men med spenning og humor så det holder. Dessuten en god slump med «riktigt polisarbete».

En av årsakene til at jeg stadig leser en god del litteratur er «forventningen» om en stor opplevelse, eller «oppdagelse». Jo mer jeg leiter og leser, desto større er sjansen for at opplevelsene kommer. Som oftest går det noen tusen sider mellom hver gang. Da takker jeg høyere makter for at jeg IKKE gikk glipp av nettopp DENNE boka, eller DISSE bøkene. Ekstra pirrende er det gjerne når bøkene er relativt ukjente, eller av en type jeg sjøl sjelden leser. Lengselen etter slike gullklumper driver meg videre i bøkenes verden. :)

I 2009 fant jeg en slik gullklump, eller egentlig tre, da jeg etter tips fra en kompis leste «Lushons plater», «Anubis» og «Evercity», også kalt Evv Lushon- eller Anubistrilogien. Historien om hybriden Evv Lushon er en framtidsvisjon, der handlinga er lagt til etter tredje verdenskrig. Verden ligger i ruiner, og samfunnet slik vi kjenner det eksisterer ikke lenge. Jeg oppfatter bøkene som svært visuelle og "filmatiske", og det kunne vært svært interessant å se disse bøkene filmatisert. Kan jo håpe...

NB! Tåler gjenles! :)

Lett originale Doppler er tilbake i sivilisasjonen. Det setter selvfølgelig sine spor både på Doppler selv og menneskene rundt ham. Ubalanse og stress vender tilbake i livet hans. Doppler filosoferer over alle de idiotiske tinga vi mennesker holder på med og er opptatt av, og blant annet finner han endetidstegn overalt:
"Ta bilde av seg selv mens man ringer sin mann for å si god natt - og så legge ut bildet av seg selv der man ringte til sin mann for å si god natt sammen med teksten: Ringer min fine mann og ønsker han god natt!" - bunnsolid endetidstegn, i følge Doppler.

Som vanlig fornøyelig lesning fra Erlend Loe.