Denne boka klarte å blande saman det som kunne vore ein bra krimhistorie med ein masse pjattete relasjonelt tull. Eg las den ferdig fordi eg ville finne finne ut av mysteriet, men valgte etterkvart å berre bla forbi alle sidene som handlar om Petra sitt utruleg irriterande privatliv. Syns synd på omsetjaren som måtte lese alt for deretter å omsetje det til vanvittig kjedeleg norsk.

Flott at det endeleg kjem litt skikkeleg space opera på norsk og med norsk forfattarar.
Tar meg litt tid å komme inn i historien, men etterkvart blir det veldig interessant og eg ser fram til fortsetjinga.
Hovudankepunktet mitt, og grunnen til at eg syns språket er direkte kjedeleg. Bokmål kan gjerast klingande, blodfylt, levande, fargerikt og friskt. Eg har sett det og lest det. Det er det dessverre ikkje i denne boka, det er knapt ein diftong å oppdrive. Sukk.

Denne boka irriterte stort sett vettet av meg. Eg klarte ikkje å tru på historien pga. veldig mykje manglande intern logikk og veldig masse pretensiøse visdomsord. I tillegg mislikte eg Kafka sjølv meir og meir for kvart ord eg las. Meir utfyllande irriterte utlegging på bloggen for dei som orkar det.

I really, really liked this book.

Mark is believable as an astronaut. He’s resourceful and not inclined to panic in a crisis. Before reading the book it seemed to me that the people who didn’t like it wanted Mark to spend more time thinking (or at least logging his thinking) about his family and friends, and generally being more miserable than he seems in the book. I’m glad he isn’t like that. I don’t think that wallowing in sentimentality would Mark any good in his situation. Nor do I think that being the sort of person who did that would be something that made him very likely to be chosen to go on a mission to Mars. Resourceful, extremely competent and calm in a crisis is much more how I perceive real astronauts. Mark fits the bill.

Most of the books is Mark’s journal, but there are also chapters from NASA who are working frantically to get him some help (as soon as they know he’s alive) and from the mission’s space ship both while the other astronauts thinks that Mark is dead and after they learn that he was left behind alive. This adds hugely to the story, just having Mark’s voice would make this a much less interesting and compelling read.

Andy Weir wanted this book to describe a plausible scenario and all the science to check out. I can’t vouch for the science, but to me it seems that he’s gotten most of the stuff right. That is cool!

And it’s a very, very exciting book too. One of the can’t-put-it-down reads, one of the books that had me eating dinner with one hand while holding the book in the other. Kristin more or less gave up talking to me while I was reading it.

I recommend it to everyone who likes exciting, plausible science fiction with a truly likeable and resourceful main character. Henta frå Utsikt frå Lia.

Kjempemorsomt om tema som ikkje alltid er særleg morsomme, som oppvekst, sjukdom, død og sånt. Det er også med ei mengde utstoppa dyr, og blod...
Ikkje ei bok for folk som lett blir forarga over alt mulig, men strålande for oss som likar å bli minna om livets absurditetar.
The Bloggess, Jenny Lawson sin blogg, er også verd å lese.
Meir på Utsikt frå Lia

In many ways this book is like a japanese garden, at least the way I understand japanese gardens after reading this book. Everything has a meaning and mostly it doesn't get revealed to you before you are at the right place at the right time. You walk around a corner and suddenly a vista is revealed. Japanese gardens are also very controlled and restrained, another quality I feel it shares with the novel. There's lots of intense feelings, but it's all hidden beneath a veneer of traditions, seremonies and duty. And like the garden offers sudden insights, so does the novel give us new glimpses of both feelings and events.

As a westerner I didn't know much about Malaysia or its history before I read this book, so it was really interesting to learn both a little about World War II in Asia and about Malaysia in the early 1950's, just as their independence was getting close to being a reality. It made me curious to learn more about Malaysia.

I'm usually a fast reader and like/need to finish novels fairly quickly. This one didn't allow me to do that. It required time. Luckily I had the sense to surrender my usual impatience and allow The Garden of Evening Mists the time it needed.

Denne omtalen er også publisert på bloggen min.

Bra krim for ei som ikkje er verdas ivrigaste krimlesar.

Sjølve mordmysteriet er bra, med ein passe mørk bakgrunn som går heilt tilbake til hungersnauda i Ukraina på 30-talet. Kven mordaren er var ikkje den største overraskinga, sjølv om det også rundt mordaren var det ein del overraskingar. Det er skildringa av sovjetsamfunnet som verkeleg gjer boka verd å lese. Den gjev eit fascinerande innsyn i eit samfunn totalt gjennomsyra av kontroll, svik og mangel på tillit. Dette er virkelig paranoia sett i system. Staten har ingen tillit til sine borgarar, og enkeltpersonane har med god grunn veldig liten tillit til kvarandre. Det blir veldig intens når etterforskinga skjer i ei slik atmosfære, og at det er ei etterforsking som eigentleg aldri får lov til å finne stad.

Meir på bloggen.

Det tok meg lang tid å komme gjennom denne boka. Eg syns den blei for lik Lucifers Evangelium, og eg finn Bjørn Beltø ganske irriterande. Berre ein 3'ar frå meg.
Utdjupa litt på bloggen.

God bok med ein veldig sterk historie og språk som godt avspeglar handlinga. Etter å ha lest litt trong eg å skaffe meg litt bakgrunnskunnskap om krigen i Libanon. Dette er inforstått kunnskap hjå alle personane i boka, så det var greit å ha litt av den inforståttheiten inne før eg las vidare. Litt meir på bloggen.

Elles så vil eg igrunnen berre støtte Hilda i alt ho skriv om boka.

Eg er litt ambivalent til denne boka.
Eg likar Seljestad sitt språk veldig godt. Eg syns og at det fungerer godt med dei to synsvinklane og blandinga av poesi og prosa. Isberget sin synsvinkel blir på denne måten like malande og uimotståeleg som snøraset sjølv er.
Eg slit meir med guten sin synsvinkel. Det blir så raskt veldig ubehageleg å lese, og sympatien min for ein som er blitt så hardt ramma varer ikkje særleg lenge.
Som leser av skjønnlitteratur så er eg ganske opptatt av at eg skal tru på forteljinga. Premissen kan vere så usannsynleg den vil, men den interne truverda må vere der. I denne boka dukkar det ganske raskt opp ei sexscene som eg ikkje klarar å tru på i den “verda” denne forteljinga finn stad i. Det blei litt “å, vi må ha med litt sex, og kor skal vi gjere av den…”, og det blir dermed øyeleggande for mitt inntrykk av resten av boka.
Elles så syns at dette er ei god bok med virkemiddel som fungerer godt til tross for at den ikkje passar min litterære smak så veldig godt.