For en bok! Kjøkkenveien handler mest om det å lage mat på restaurantkjøkken, hvor forfatteren får plass selv om han ikke er kokk. Om alt han lærer underveis, folkene han møter og fordommene om bransjen som ikke alltid stemmer (og noen ganger gjør det).

Boka er et møte mellom to verdener: Forfatteren som kommer fra ordenes verden, og kokkene som har det i hendene. Kommunikasjonen går ikke alltid glatt. Særlig første del av boka har et visst pute-preg, når forfatterens apropos-fakta får lite gehør fra kollegene. Etter hvert sosialiseres han inn i kodene som gjelder.

Spagaten mellom arbeiderklassen som lager maten, og middelklassen som spiser den, blir ekstra tydelig i bokas avslutning, som gjorde inntrykk på meg.

Anbefales alle som vil lese om hvordan andre folk jobber, skrevet av en nysgjerrig, observant forfatter.

Kort essaysamling om gamle fotografier fra Stavanger. Han er mest opptatt av bildene som fotos, ikke hvilket smau og bygg de viser. Bildeanalysen åpnet øynene mine for valgene som fotografene tok for 150 år siden, der de slepte sine store kameraer rundt i byen min.

Fin bok for alle som fotograferer. Den har stor skrift, slik at den kan leses på lange ferjeturer hvor du har glemt å ta lesebrillene dine med opp fra bilen.

Hvis du tilbringer lang nok tid med folk, vil du savne dem når de forsvinner. Sånn var denne boka også, den vant meg over med sine 500 sider, selv om den nok bare er middels god.

Jamal er psykolog, og på 1970-tallet gjorde han noe skikkelig dumt. Boka følger ham og kretsen hans fra den gang inn i 2000-tallets London. Problemet med denne boka er at den flyter ut i alle retninger. Hovedplottet putrer som en litt uinspirert tomatsaus der bak på komfyren et sted. Og det andre problemet er hovedpersonen, som er irriterende slik en del Murakami-menn også er det: Sure og formløse, men uforståelig nok utrolig tiltrekkende på alle rundt dem.

På sitt beste skildrer boka det multikulturelle London rundt Irak-krigen og de påfølgende terrorangrepene i Storbritannia. Men tydeligere retning og valg hadde gjort den bedre.

Praksis er bedre enn teori, hilsen akademisk slubbert. Det er gøyere å ta bilder enn å lese franske filosofers vanskeliggjøring av mediet. Barthes har noen enkle og gode poenger, men mest akademiske piruetter som jeg ikke skjønte. Med sine 44 år, er den også muligens litt utdatert i forhold den bildeverden vi lever i nå.

Alle bøker trenger ikke være gåtefulle og kranglete, vi trenger også de som har tydelige ambisjoner om å gjøre livet ditt bedre. Denne er slik. Eleanor Oliphant har det helt fint (2017) av Gail Honeyman handler om at det finnes en vei ut av det mørkeste mørket. Hovedpersonen har mye tung bagasje, men tilfeldigheter og egeninnsats får livet til å snu.

Boka er litt for lang, og Eleanors blanding av skarpe observasjoner og total naivitet treffer ikke alltid planken. Men en fin sommerbok som jeg leste fort og med stor glede.

Sommeren er tid for tilfeldig lesning, og denne fant jeg gratis på Johannas kafé (?) på Atlanterhavsveien. Tusen takk!

Laks, vind og penger! Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug rekapitulerer de siste par årenes politiske ordskifte om rikinger som flytter til Sveits og hvem som egentlig skaper verdiene i samfunnet.

Samtidig som vi døgnfores med politiske nyheter og debatter, tenkte jeg underveis i lesingen at vi skulle hatt flere bøker som dette: Bøker med linjer som strekker seg litt lenger enn den siste uka, fortalt av aktører som står midt i debatten. Den er en blanding av kommentar og reportasje (til Sveits), og heldigvis er ikke forfatterne skråsikre i sin sak om hvorfor mesteparten av det politiske Norge er så redde for rike folks flytteplaner. I sum forteller boka om et norsk samfunn som har blitt mer høyrevridd de siste 40-50 årene, og de som faller utenfor velferdsveksten ikke nødvendigvis ser til venstre i det politiske landskapet - et bilde som er gjenkjennelig i hele Vesten.

Morsomt, lettlest, opplysende og selvsagt sterkt venstrevridd bok som anbefales også alle som ikke automatisk spisser ørene når de hører ordet "lakseskatt".

Denne boka tok pusten fra meg. Bjørn Arild Ersland har vært flue på veggen i en førsteklasse i et helt skoleår. Hva skjer egentlig i et klasserom med seksåringer?

Finnes det mer avgjørende faser i barn og foreldres liv enn overgangen fra barnehage til skole? Vi kommer tett på barnas og lærernes liv i denne boka. Boka har en skjelvende, varsom intensitet som gjør at den er umulig å legge bort. (Jeg leste den på ett døgn.)

Boka handler delvis om undervisningsmetoder, uten å påstå at alt var bedre før. Ersland vever også såre minner fra egen skolegang sammen med det han ser i dagens skole. Jeg fikk lyst å gi ham også en klem da boka var ferdig.

Boka favner mye på knapt 200 sider, men det viktigste er forfatterens bankende hjerte for elevene, og lærerne som underviser dem. Anbefales!

Strikker er til for å strekkes. Lolita tøyer språket til det ytterste, og innholdet langt forbi det behagelige. 69 år etter utgivelsen er den fortsatt forferdelig og fabelaktig å lese.

Kort sagt handler det om godt voksne Humbert Humbert, som forelsker seg i en 12-åring, som han tar med på en lang bilreise og misbruker dag etter dag, uke etter uke. Det er Humbert som forteller historien om sitt forhold til Lolita. Humbert er selvsagt umulig å like, og vanskelig å få tak på. Akkurat da jeg hadde analysert oppførselen hans, henvender han seg til leseren og punkterer teorien min. Irriterende fyr.

Lolita er en språklig enormt rik roman, og jeg skjønner at den må ha vært vanskelig å oversette. Den leker seg også med fortellerposisjoner, har flere fortellerstemmer, den blander inn tekstbiter på fransk, sangtekster og så videre. Dette er en moderne roman som sjokkerer også i 2024.

Kort sagt: Denne boka skjønte jeg ikke. Det er en roman med et "vi" som forteller om hvordan det er å ha forfatteren Nicolai Houm som skrivekursleder. Vi får også lese noen av tekstene deres, og får hint om hvordan de henger sammen med deltakernes liv. Det hele er nokså postmoderne.

Jeg lo flere ganger, og likte mange av formuleringene, som den om at "det var så stille at man kunne høre noen plugge i en HDMI-kabel" (fritt etter hukommelsen). Men boka som helhet festet seg ikke hos meg.

En av bøkene jeg gleder meg til i høst, er Erika Fatlands om det portugisiske imperiet, "Sjøfareren". I den forbindelse kom jeg over denne tynne saken: Ei dagbok av en ukjent forfatter (trolig Álvaro Velho) som var med da Vasco da Gama seilte rundt Afrika til India i 1497-99.

Boka er mest interessant som tidsbilde. Vi har lett for å tro at diplomati er et nytt påfunn, men det må vel være menneskehetens nest eldste aktivitet sånn cirka. De sjøfarende portugiserne må vurdere risikoen for hvert folkeslag og hver havn de er innom, med en effektiv "stålneve i silkehanske"-strategi i bunn. De deler ut krimskrams og middels gode gaver som tegn på velvilje, og fyrer av noen kanoner her og der når det trengs, uten at det blir virkelige konfrontasjoner av det. Så var de jo også i mindretall og langt hjemmefra, og mest på oppdagerferd. Og de kom hjem til slutt (men boka slutter en gang rundt Sierra Leone på hjemturen).

Boka skildrer hendelser, ikke tanker. Det er ingen problematisering eller psykologisering av det som skjer. At folk piskes og tortureres blir registrert på linje med andre hverdagslige hendelser, og mannskap som dør av sykdom var også en naturlig del av livet til sjøs.

Tørr, men interessant appetittvekker før høstens Fatland-bok.

Ting du ikke visste at du trengte for å overleve på en øde øy:
1. Kjøtt!
2. Sigaretter.
3. Ordenssans.

Tom Neale bodde til sammen seks år på Suvaruv, en bitteliten øygruppe midt i Stillehavet, sjømilevis unna folk. Denne boka er hans beretning om oppholdene på 1950- og 1960-tallet. Den kan leses som et langt svar på "Hvorfor i all verden..." Selv om jeg ikke fikk et svar med to streker under, var boka absolutt verd å lese.

Hva gjør man på en øde øy? Praktisk arbeid! Neale hadde hundrevis av kvelder for seg selv på den knøttlille øya, men det er ingen spor av eksistensiell grubling i boka. Han snekrer, fisker, dyrker, løfter, svømmer og temmer. Men Neale er ingen supermann. Han kjenner på ensomhet og utilstrekkelighet. Og han trenger folk, som vi alle gjør. Hadde det ikke vært for noen tilfeldige gjester på 1950-tallet, hadde han antakelig dødd der av sykdommen som rammet.

Boka har også et interessant etterord av datteren hans. For han hadde faktisk en familie, viser det seg - han har bare ikke brydd seg om å nevne dem i boka. Å forlate to små barn for å bo alene på ei øy, må ha vært en vanskelig avgjørelse, håper jeg. Datterens etterord fyller ut bildet av Tom Neale, og hun er bemerkelsesverdig tilgivende overfor faren.

Franskmenn har også fenomenet "inneklemt dag"! De kaller det "pont", altså bro. Jeg regner med at det er den røde torsdagen som er broens ene fundament, og helga det andre - broa går over den irriterende arbeidsdagen som ligger mellom.

Dette er bare én av lærdommene fra Stephen Clarkes morsomme roman om en brite i Frankrike. Jeg tror den er nokså sevbiografisk. Hovedpersonen Paul kommer til Paris for å etablere en fransk kjede av britisk-inspirerte tesalonger. Ting går raskt fra eksotisk via morsomt til katastrofalt.

Alle fortidigde supermakter og naboland burde oppført seg som Frankrike og Storbritannia; de har lagt ned våpnene seg imellom for mange år siden, og har i stedet en passelig intens putekrig gående. A year in the merde sveiper over det franske samfunnet fra bunn til topp, fra camembert til korrupsjon, fra streiking til sjekking. Særlig de første 150 sidene fikk meg til å le høyt stadig vekk. Boka mister litt energi midtveis, når vår mann skal prøve å kjøpe seg hytte på landet. Og kjøp og salg av eiendom er og blir et av klodens kjedeligste emner, selv for en humorist som Stephen Clarke.

A year in the merde svinger seg fint og litt uventet tilbake til gamle høyder mot slutten, da alt virker tapt. Veien til et godt fransk liv er å gi etter og bli som franskmennene, er moralen. Anbefales!

Nysgjerrige Lily Dahl serverer på en kafé i Midtvesten, og kommer i kontakt med hele småbyens befolkning på den måten.

Ut fra dette har Siri Hustvedt skrevet en roman som er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er litt thriller og litt identitetsroman, en kjærlighetshistorie og mest av alt en "coming of age"-historie. Hvor slutter jeg, og hvor begynner du? "Lily Dahls fortryllelse" klarer å snakke om store spørsmål i en upretensiøs setting, og anbefales til deg som likte filmene Fargo og Blue velvet.

Det er lenge siden jeg brukte mer enn en måned på 236 sider, men det skjedde med denne boka.

Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er krevende. Hver side roper POSTMODERNISME mot deg; det er en roman om det å skrive og lese en roman. Lag på lag, innover og innover, med en rammehistorie og ti ulike romanfragmenter inni der ... jeg klarte sjelden å lese mer enn fire-fem sider om gangen.

Men akkurat da jeg var klar til å avfeie den som en bagatellmessig postmoderne piruett, samlet den trådene på de siste sidene. Alle dere som skal holde taler om litteraturens kraft, kan forsyne dere fra de siste ti sidene i Hvis en reisende... Der kom gåsehuden for min del, etter alle formeksperimentene på de første 200 sidene.

Kan ei bok på 630 sider være for kort?

Middelhavet har vært et basseng for krig og konflikt siden den første båten ble satt på vannet. I denne romanen bruker Vetle Lid Larssen selveste Sankta Lucia, som skal ha levd rundt år 300, som omdreiningspunkt for å fortelle en serie historier om regionen de siste 1700 årene.

Hvis du likte romanen hans om norske slaver i Algerie (1001 natt), kommer du til å like denne også. Den er som forgjengeren basert på skriftlige kilder, men hakket mindre journalistisk.

Alt er velskrevet og pageturnende. Det som mangler, er litt kontekst for en uvitende protestant som bare forbinder Lucia med boller og altfor tidlige frokoster i barnehagen rett før jul. Hvorfor ble Lucia en helgen? Hvorfor er alle så opptatt av henne i årene etter hennes død?

Mary Beard klarer å gjøre de romerske keiserne mer menneskelige og mindre forskjellige enn klisjeene om dem vil ha oss til å tro. Er det sikkert at Caligula og Nero var ravende gale despoter, at Augustus var stabilitet og klokskap på to bein, at Trajans krigsprestasjoner var blendende?

Nei, nei og nei, mener Beard. Hennes prosjekt i denne boka er å se på rollen keiser av Romerriket. Den forandret seg ikke noe særlig på 200 år fra Augustus i år null. Filmer og myter har lært oss å tenke på Romerriket som resultatet av en stor plan, styrt av strategiske herskere på toppen. Beard mener dette er langt fra virkeligheten. Å herske over Romerriket framstilles som en risikofylt jobb, hvor avgang sjelden skjedde med kake i lunsjen, for å si det sånn. Ja, både risikofylt og kjedelig, med uendelig mye byråkrati til rollen.

Boka tar for seg keisernes middagsvaner, boliger, statuer, fritidsaktiviteter og utenlandsreiser. Boka er morsom og uhøytidelig. Den er mest av alt en 400 sider lang oppvisning i hva som menes med kildekritikk, og Beard går aldri rundt grøten. Mye bedre enn SPQR-boka hennes!

Alle kynikere har en indre romantiker, og denne boka snakket til min. Det ville vært lett å avfeie Himmeltårnet. Det er en oppjaget, adjektivtung tekst som oppleves mer som et postulat enn som en historie. Men hei, jeg liker forfattere som ikke legger bånd på seg, men skrur alt opp til 11.

Det handler om byråkraten Kamante, som leter etter et sted i landet som han kan besøke for å skrive rapport om kjærlighetens stilling i vår tid (!). Han finner bygda Aur, og en håndfull folk der som er i like tett og hyppig kontakt med livets store spørsmål som Kamante.

Boka minner om VLL-romanen Kjærlighet før øya synker: Bygdemiljø, ånd vs. materie, de store spørsmålene, hyppige replikkvekslinger om livets aller største mysterier. Himmeltårnet kan også leses som et moderne nikk til Unge Werthers lidelser av Goethe. Det forelskes, det sanses, det lides. Og midt i alt handler teksten om det fysiske himmeltårnet, et gigantisk byggverk som bygdas kjipinger vil bygge midt i den vakre naturen.

Denne boka er ikke for alle. Men for meg! Hør gjerne Waterboys-platene A pagan place og This is the sea mens du leser, for å sikre at du kommer i rett modus.

Kiellands siste roman minnet meg om thrilleren Den talentfulle mr. Ripley: Underklasse-outsider brøyter seg vei blant de rike (som også er nokså naive), og tar det han vil ved hjelp av smarte og umoralske planer.

Bonden Tørres Snørtevold er fryktelig glad i penger, og drar til byen for å gjøre karriere. Der må han takle fornærmelser pluss både synlige og usynlige klassemarkører, før han til slutt knuser alle som har stått i veien for ham. MO-HA-HA-HA!

Kielland har utstyrt hovedpersonen med bittelitt menneskelighet, men ikke så mye at det går an å bli sjarmert av denne iskalde pengetelleren. Men boka er absolutt verd å lese!

Hvorfor boka heter Jacob, når den handler om en mann som heter Tørres? Les og lær.

Det SKJER mye i denne boka. Men en sammenhengende handling å engasjere seg i, det mangler den totalt.

Alt foregår på øya Makkaur i Nord-Norge omtrent på vår tid, hvor vi følger gutten Armands liv. Han lurer på hvem som moren hans var/er. Han lurer også på hvem som er faren til vennen Bork. Det skal bygges en tunnel for å knytte øya til fastlandet. Armand krangler med faren sin. Armand blir mobbet. Folk dør på spektakulære måter. To-tre halvgamle menn sier livskloke ting på eksotiske lokasjoner. Og så videre.

Denne boka jobber hardt for å skape atmosfære og mystikk, men jeg synes den var et sammenkok av elementer som ikke drar i samme retning. Det snør, blåser, mugner, blir varmt, kaldt, overskyet og grått om hverandre. Det er mye skildring av hvordan folks ansikter er når de sier det ene og det andre. Til slutt var det fullstendig likegyldig hva som skjedde med både Armand, øya og alle folkene der.

Men hey - boka har i snitt terningkast fem, og folk med større horisonter og mer kullsyre i brusen enn meg vil sikkert synes den er storartet.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

"Etter en injeksjon med lederartikler ser Kåre Willoch straks bedre ut."

"Mens blakke kolleger blir kastet på hodet ut fra Ryktebørsen, flyr Knut Haavik privatfly til landstedet i Sandefjord, hvor en helhjertet kone venter med en halv burgunder."

"De bor beskjedent, i et unnselig lite palass i utkanten av Kristiansand."