Denne lå an til å være veldig lovende veldig lenge. Men så kom de fire orda jeg håpte jeg skulle slippe å lese... «he slid into her» Altså takk, men nei takk. Jeg ønsker å lese fantasy, ikke husmorporno. Jeg ble så utrolig skuffa over den påtvungne sexscenen at jeg nesten ikke finner ord. Det er helt utenfor min fatteevne hvorfor så mange moderne fantasyforfattere på død og liv må ha det med i bøkene sine. Det lager et stygt skår i noe som ellers hadde vært en helt fantastisk og upåklagelig fortelling. Masse spenning, gåter som faktisk er noe å bryne seg på (ikke disse typiske, med åpenbare løsninger som er synlige på mils avstand), og ikke minst en godt fortalt historie om seriens desidert mest interessante karakter. Av alle bøkene i serien synes jeg denne er den beste hittil. Med god margin.

Mye action, mye kjærlighet, lite annet. Av de fire bøkene i denne serien var denne den minst realistiske og mest overfladiske. Virker som forfatteren mista litt piffen på slutten her. Historien har et bra konsept som det dessverre kunne ha vært gjort mye mer ut av.

Helt OK bok, raskt og enkel å lese, masse spenning som holder interessen oppe. Likevel ble jeg ganske lei av de konstante beskrivelsene av den mannlige karakterens kropp, og det som hører til. I overkant mye sex-prat for min del, jeg har aldri vært begeistra for utfyllende beskrivelser av dét. Jeg kan tenke meg denne boka vil være populær hos dem som liker Twilight-serien.

Da jeg først begynte på denne og ble presentert for hovedkarakteren Zoey, et fosterbarn som "grew up fast and hard" tenkte jeg å nei... ikke enda en forfatter som prøver seg på å skrive om fosterbarnslivet, som de ikke har noe som helst egen erfaring fra, men boka har egentlig overraska meg positivt. Fosterbarnslivet er ikke hovedfokuset her; forfatteren gikk raskt rett på sak med masse spenning og fantasy, og jeg ble fort dratt med i handlinga og ville lese mer. Rask og enkel bok å lese, lett å henge med i handlinga, lett å bli revet med. Ypperlig bok for ungdom, kanskje mest for jenter. Feelingen her minner meg litt om "Rubinrød" og "Safirblå" osv.

Tusen takk til min bror som bad meg om å lese Brandon Sanderson! I begynnelsen kan det være litt heftig å bli introdusert for hele Sandersons fantasy-univers, med alle dets intriger, mangfold, styresett og hverdagsliv. For å si det enkelt; hans univers(er) er komplette, kompliserte og så godt sydd sammen at de rett og slett er realistiske. Men så fort du kommer deg inn i settingen (lydbok hjelper på "lesehastigheten") er resten av bokserien absolutt fantastisk! Spennende, kreativ, full av nye idéer. Anbefales på det sterkeste til dem som elsker fantasy.

Morsom bok som beskriver sosiale interaksjoner i Norge. Garantert en god latter, både for nordmenn og utlendinger. Lettlest, anbefales på det sterkeste for enkel underholdning.

Veldig skuffende oppfølger til en god førstebok i serien. Mens den første boka fortalte mye om norsk folketro, og dro inn flere interessante karakterer og scenarier, syntes jeg at denne boka hadde alt for mye fokus på forholdet mellom hovedkarakteren Erik og hulderen Flora. Eriks følelser for hulderen ble nevnt i nesten annenhver setning, og mot slutten av boka ble jeg fryktelig lei av det. I tillegg syntes jeg det var utiltalende hvordan hovedpersonen kun ble framstilt som en helt, som en fantastisk person, når mange av valgene han tok, helt klart ikke hadde noe heltepreg. Jeg kunne ønsket mer "indre konflikt" - Erik burde ha hatt en følelse av å kanskje gjøre noe galt, når han faktisk gjorde noe galt.

Ei kort, interessant bok om runer. Gir en artig innføring i vikingtidens alfabet uten å bli fagtung eller kjedelig. Anbefales for de som er nysgjerrige på vikingtida!

Innhold
I boka «Four – Tobias’ historie» (originaltittel: Four: A Divergent Collection) blir leseren presentert for deler av Divergent-seriens handling, sett gjennom øynene til Tris’ instruktør, kjæreste og venn, Tobias. Boka er delt inn i flere kortere snutter fra Tobias’ liv, kalt Fraksjonsbyttet (The Transfer), Aspiranten (The Initiate), Sønnen (The Son), og Forræderen (The Traitor). Etter bokas slutt er det inkludert ekstrascener sett fra Tobias’ perspektiv; «Første hopper – Tris!», «Forsiktig, Tris» og «Du ser bra ut, Tris».

Bokas handling begynner med en beskrivelse av Tobias’ hverdag under farens voldelige regime, hvordan frykt, usikkerhet og trass preger livet hans. Handlingen beveger seg videre til Tobias velger sin nye fraksjon, og hans forsøk på å få en ny identitet og tilpasse seg sitt nye liv. De tre første delhistoriene i boka foregår i løpet av de to årene Tobias tilbringer i Fryktløs før Tris’ historie begynner. I den siste delhistorien, Forræderen, har Tris allerede tilbragt en tid som aspirant i Fryktløs, og denne historien strekker seg ut i «Divergent»-bokas tidslinje. I denne siste delen får leseren ta del i flere scener som også er skrevet i «Divergent», men denne gangen fra Tobias’ synsvinkel.

Tema/idé/budskap
I starten av boka forteller forfatteren at hun i utgangspunktet begynte å skrive «Divergent» ut fra synsvinkelen til Tobias, men at hun ikke syntes fortellerstemmen ble helt riktig for historien hun ville fortelle. Derfor ble «Divergent» lagt bort i fire år, til hun begynte å skrive historien på nytt, med Tris som hovedkarakter. Det virker som at Four er blitt gitt ut for å gi leserne et bedre innblikk i Tobias’ liv, følelser og tanker. I Divergent-serien er Tobias en noe mystisk karakter som det er vanskelig å forstå. Four, derimot, presenterer en gutt, deretter en ung mann som etter et liv i isolasjon er usikker på hvordan han skal forholde seg til andre mennesker, og derfor følger enkle regler for hvordan han skal oppføre seg. Boka gir et godt innblikk i Tobias’ liv, som leserne ikke har hatt mulighet til å få i Divergent-serien. I tillegg gir boka en god beskrivelse av følelser som frykt og panikk, det kan virke som om den delvis er skrevet til dem som sliter med dette, for å vise at de ikke er alene.

Personlig vurdering
Jeg lånte denne boka som e-bok fra biblioteket, etter jeg plutselig fikk en impuls om at denne måtte jeg lese. Jeg har lest Divergent-serien tidligere, og synes den var tung å komme seg gjennom; ikke min favorittserie. Tris’ karakter føltes aldri helt riktig for meg; selv om jeg forstod hvordan hun tenkte, og hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde i Divergent-serien, likte jeg henne aldri. Og jeg må si at det er en spesiell følelse å få fullt innblikk i noens tanker og følelser, høre alle grunnene deres – og likevel mislike dem.

Tobias, derimot, stod alltid for meg som en mye mer interessant karakter, en jeg gjerne skulle ha likt å vite mer om. Å få innblikk i hans tanker og følelser gjennom Four var noe helt unikt. Tobias’ karakter gjenspeiler mange følelser og tanker som jeg selv kan kjenne igjen. Som en ekstra bonus var ikke Four tung å komme seg igjennom på samme måte som bøkene i Divergent-serien. Jeg synes dog at de tre ekstrascenene som var beskrevet etter bokas slutt, kanskje var litt unødvendige, men selvfølgelig har leseren muligheten til å la være å lese disse.

Jeg leste Divergent-serien på engelsk, og må innrømme at jeg var skeptisk til den norsk-oversatte versjonen av Four, men jeg ble ikke skuffa. Oversetteren (Torleif Sjøgren-Erichsen) har gjort en god jobb, og den eneste store forskjellen fra den engelske versjonen er navnet på fraksjonene.

Jeg kan ikke anbefale å lese denne boka hvis du ikke på forhånd har lest «Divergent». Four er helt åpenbart en ekstrabok, ikke en del av hoved-triologien, og passer for dem som har interesse for serien og kunne tenke seg å se ting fra en annen vinkel. Likevel syns jeg at Tobias’ karakter er mye mer interessant enn Tris, og jeg vil si at det er et «must» for alle som har lest hovedserien, å også lese Four. Det er verdt det. Det lover jeg.

Innhold
Thea2 begynner på en måte som umiddelbart får en til å tenke «skolelys». Senere i boka blir det imidlertid klart at det å være fagsterk ikke er hovedpersonen Theas eneste særtrekk. Boka presenterer en rekke underlige hendelser som forekommer i Theas liv; hendelser hun selv ikke klarer å forklare. Etter hvert som handlingen utarter seg blir det mer og mer klart at Thea er spesiell. Et spesielt menneske, med et spesielt liv, og en helt spesiell skjebne. For å komme til bunns i Theas opprinnelse blir leseren presentert for sagn og myter fra ørkenlandskap og arkeologiske utgravninger.

Tema/idé/budskap
Thea2; en fabel. Tittelen er i grunnen ganske beskrivende. Jeg får inntrykk av at forfatteren ønsker å vise frem myter fra en del av verden som sjelden blir omtalt i fantasybøker. Thea er ei jente som ikke helt passer inn i samfunnet rundt seg; men bokas fokus på dette er overraskende lite. Det virker ikke som om hovedkarakteren spør seg hvorfor hun er annerledes, noe som gjerne er typisk for bøker med karakterer som skiller seg ut. Det får meg til å tenke at hovedkarakteren ikke er sentrum for bokas budskap; men heller en fortellerstemme for å formidle en annen historie. En historie som er større enn noe enkeltmenneske. En historie om mytologiske skapninger som for lengst er glemt bort i gamle sagn og fortellinger.

Personlig vurdering
Forfatteren hadde meg på første setning. Selv om dette ikke var den beste boka jeg har lest, eller den mest spennende, var den absolutt interessant, og jeg var stadig nysgjerrig på hva som ventet rundt neste sving.

Thea fremsto for meg som en spesiell hovedkarakter, i og med at hun skilte seg så ut, men likevel ikke hadde den klassiske «eksistensielle krisa» som sære karakterer gjerne har. I bokas handling kommer det etter hvert fram hva som gjør Thea så spesiell, men det er uklart om hun alltid har visst om dette, men prøvd å fortrenge det, eller om det er nytt for henne. På enkelte tidspunkt kan det virke som at Thea har glemt hvem hun er, men egentlig vet om det – og utover i bokas handlingsforløp husker hun mer og mer av det. Akkurat den vinklingen på det å være spesiell synes jeg var veldig spennende; det var definitivt noe nytt for meg.

Skrivestilen som ble brukt i boka skilte seg også fra ting jeg har lest tidligere. Aldri før har jeg vært borti noen som skildrer tanker så godt som dette. Det kommer veldig naturlig fram i teksten hva som er tanker, hva som er tale, og hva som er handling, uten at disse nødvendigvis er spesielt markert med spesielle tegnsettinger. Måten forfatteren enkelt og naturlig innvier leseren i tankene til hovedkarakteren, er rett og slett imponerende.

Boka får selvfølgelig ei lita stjerne i margen fordi handlinga utspiller seg i Norge, i Trondheim. Måten forfatteren har koblet sammen eksotiske ørkenmyter med de norske fjellene er svært delikat, og virker ikke unaturlig eller påtvunget.

Jeg gir denne boka terningkast fire, da den ikke skilte seg ut som eksepsjonelt god, men likevel var interessant og verdt å lese. Yngre lesere som er interessert i mytologi vil antakelig like denne boka; så jeg anbefaler den til dem. Ellers, hvis du er nysgjerrig og åpen for noe nytt, uansett alder eller interesse; så passer den for deg også.

Fantastisk avslutning på fantastisk serie!

Denne var jo faktisk enda bedre enn "Brages histoire"! Konstant spenning, alltid noe nytt som skjedde, masse handling, vanskelig å legge fra seg. Perfekt ungdomsbok. Veldig fin for dem som har lite leselyst.

Utmerket underholdning. Den perfekte ungdomsbok. Skremmende, spennende, virkelig.

Spennende bok som er kjempegodt skrevet! Forfatterens evne til å skildre livet og tankene til en 16-åring i 2015 er så imponerende at jeg nesten skulle tro han var 16 år selv (det er han ikke; jeg har sjekka).

Denne boka er ypperlig for ungdommer; jeg vil tro at de helt klart kan kjenne seg igjen! Men også for voksne kan det være veldig interessant å sette seg inn i livet til dagens ungdom, så jeg anbefaler også voksne å lese denne. Det er i hovedsak den første delen av boka som skildrer "det vanlige livet" til ungdommen; spenningen tar seg opp etter hvert, og handlingen beveger seg ut i grenseland for hva som er vanlig blant ungdom.

Boka er ikke særlig lang, den er lett å lese, og veldig fengende. Jeg synes den må passe perfekt for en ungdomsskole-elev som skal ha bokomtale som skoleoppgave, men som egentlig ikke er glad i å lese. Da er denne boka lett å komme seg igjennom, og verdt lesinga.

Jeg velger å ikke beskrive handlingen; det er drøssevis av andre omtaler og nettsider som tar seg av den delen. Så enkelt vil jeg si det; anbefales å lese for ungdom, og nysgjerrige voksne!

Starten av denne boka synes jeg ble i overkant brutal. Etterhvert tar handlinga en vending hvor spenninga øker, og flere interessante karakterer, og relasjoner til karakterer, blir introdusert. Intensiteten har en topp like før slutten av boka. Slutten passet ikke min smak noe særlig, og jeg hadde ikke veldig sansen for den. Vendinga boka tok helt på slutten gjør meg litt usikker på om jeg gleder eller gruer meg til å fortsette på neste bok, men én ting er i allefall sikkert; dette er ikke en bokserie som blir liggende halvferdig lest. Forfatteren er god på å fange leseren, og den stadige spenninga i boka gjør den vanskelig å legge fra seg. Anbefales til dem som liker spenningsbøker!

Jeg har lest tre av historiene i denne boka nå (av Patrick Rothfuss, Neil Gaiman, og George R.R. Martin), og jeg må si at jeg er en smule overrasket.

I grunnen kjøpte jeg denne boka kun for å lese Patrick Rothfuss sin novelle, som omhandler Bast, en av karakterene fra "The Kingkiller Chronicle". Mannen skuffer aldri, og jeg var veldig fornøyd med novella om Bast. Rothfuss har en unik evne til å fortelle historier på en spesiell, personlig og fengende måte; jeg elsker måten han skriver på. Jeg kunne dog ha ønsker litt mer handling i denne historien, da Bast virker å være en karakter som lett får ting til å skje.

Det var en positiv overraskelse da jeg oppdaget at også Neil Gaiman hadde et bidrag til denne boka; han er en forfatter jeg nylig har begynt å lese bøkene til, og han er slettes ikke verst. Det som forundret meg litt med hans historie var at størstedelen av handlingen foregikk helt i starten av historien - og etter det første "in medias res" skjedde det i grunnen ikke så mye mer. Også Neil Gaimans fortellermåte er spesiell, og her skriver han på en morsom måte om ganske så absurde ting. Det treffer nok ikke min smak helt midt i blinken, men det er allikevel en god historie som er verdt å lese, og som jeg antakelig ville ha lest igjen uten å protestere.

Så tenkte jeg at jeg skulle gi George R.R. Martin en sjanse. Jeg har alltid undret meg over hva det er som gjør hans bøker så populære, men jeg har enda ikke vært nysgjerrig nok til å begynne på en av mursteinene hans for å finne det ut. Men jeg tenkte for meg selv at "ei novelle? Ja, det skal jeg vel klare å komme igjennom". Jeg kom meg igjennom. Men enten fikk jeg helt feil inntrykk da jeg forstod det som at "Rogues" er ei novellesamling, eller så har herr Martin bommet fullstendig på sjangertrekkene. De fire første sidene av hans skriverier begynner her med en kort introduksjon av noe som føltes som 20 karakterer (det er nok en overdrivelse; men det er nok ganske reelt at det i allefall var minst 10), hvor han presenterte alle med navn, familie, personlighet og posisjon i samfunnet. Jeg hadde selvfølgelig ikke nubbsjans til å huske alle disse, og de fleste gikk i glemmeboka da jeg bladde til neste side. Jeg ble først frustrert - "Er det DETTE som er den fantastiske George R.R. Martin?!" tenkte jeg. "Ja, det er jo ikke det værste jeg har lest, men det er neimen ikke langt unna heller." Jeg fortsatte å lese (etter de fire første, forferdelige sidene), og jeg ble ikke videre imponert. Historien utspiller seg omtrent som jeg husker min historiebok fra 4. klasse på barneskolen. Forskjellige familier blir beskrevet, det nevnes i korte setninger hvem som blir født og hvem som dør (og hvorfor), og årstallene er selvfølgelig også nevnt. Det er nesten så han bare kunne ha satt opp ei stikkordsliste - lesninga ville ikke bli noe værre av dét. Mot slutten av historien var det en konge som var død, mannen som historien hadde fått sin tittel etter var knapt nok nevnt, og ei hel årrekke hadde passert - jeg talte ikke, men det er snakk om rundt 10-15 år, vil jeg tippe. Så hvis dette liksom skulle være ei novelle, nei, da vet ikke jeg... Det nærmeste historien kom en actionscene var: "Cole's favourite weapon was the morning star, and the blows he rained down on Ser Laenor's champion cracked his helm and left him senseless in the mud." Den klassiske intense følelsen en novelle ofte gir, kjenner jeg i allefall ikke igjen i denne historien. Så kort fortalt - jeg ble ikke imponert. Og hvis resten av George R.R. Martins bøker holder samme standard som denne historien, da skal jeg i allefall aldri lese noe mer av ham.

Jeg leste ferdig Elantris i dag, og det tok ganske lang tid å lese den! Problemet med boka er at den ikke har noe "lim" - når man vender tilbake til den virkelige verden etter å ha lest ei stund, så er man ikke helt vill etter å begynne å lese igjen. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig hva som mangla for å få en til å ønske å lese mer og mer og mer; boka har cliff-hangere og full pakke, den bare mangler litt "lim".

Boka i seg selv er spennende, og for et interessant konsept! Selv uten det såkalte "limet" er det definitivt mange interessante karakterer i boka, og handlinga i seg selv er også spennende. Likevel er det alt for mye "formaliteter" for min smak (lorder, grever, konger, diplomater, og samspillet mellom disse, etc. etc.).

Slutten av boka er lykkelig, sånn som jeg liker den. Jeg antar at boka ikke hadde solgt særlig bra dersom den slutta med at hele byen brant ned og alle innbyggerne med den... Bare George R. R. Martin kan få ei sånn bok til å selge.

Denne boka handler om Buck, som er en stor hund som bor på et gods og lever et godt liv uten problemer. Livet til Buck endres når han tas med bort fra godset, til et helt annet, og mye mer brutalt liv oppe i nord. Denne boka har et spennende handlingsforløp, så det er interessant å fortsette å lese. Hele boka er skrevet fra synsvinkelen til Buck selv, og det er et av de mest interessante konseptene jeg har vært borti. Forfatteren har en slags idé om hvordan hunder ser verden, noe som kommer fram gjennom skrivemåten. Spenningen i seg selv, samt synsvinkelen gir boka mulighet til å få svært så god kritikk fra min side, men dessverre forekommer det litt for mange tragiske hendelser etter min smak. Det er ikke for mye tragedie; mengden tragedie er absolutt realistisk - jeg liker bare ikke så godt å lese om det. Men for andre, som ikke har noe imot å "oppleve livets tragedier gjennom en annens øyne" (slik man gjerne gjør i bøker), og som i tillegg er interessert i hunder eller hvordan dyr ser verden; så er denne boka fantastisk lesning og jeg kan sterkt anbefale den.

Hvis du går bioingeniørstudiet (eller andre studier hvor du har patologi som fag) og lurer på om denne boka er verdt å kjøpe; den er verdt sin vekt i gull. Denne boka er ei fagbok som ikke er tunglest, den forklarer alle fakta på en måte som er forståelig for hvem som helst. Inneholder også spørsmål og oppgaver som er et utmerket hjelpemiddel for å lære seg faget.

Denne boka var utrolig søt, den viser virkeligheten til ei som ser verden på en annen måte enn vanlige folk. Måten forfatteren får fram dette på er helt unik, og selve måten Auri (hovedkarakteren) ser verden på er det som gjør boka så vakker. Etter å ha lest denne boka tenker jeg selv litt annerledes på verden rundt meg, helt klart en spesiell bok som får en velfortjent plass i mitt hjerte.

I tillegg setter Auri ofte fingeren på noen av Kvothes karaktertrekk (i boka blir Kvothe kun omtalt som "ham"); egenskaper jeg ikke selv har greid å peke ut ved å lese andre bøker i Kongedreperkrøniken-serien. Derfor er det interessant for lesere av serien å lese "The Slow Regard of Silent Things"; ikke bare for å høre ei historie om Auris liv, men også for å lære mer om hovedkarakteren i "hovedbøkene" i serien.

Til og med "forfatterens kommentar" (på slutten av boka) hadde jeg veldig sansen for! Denne mannen er virkelig imponerende god til å skrive.