Jeg er en av de som leser flere og ulike bøker samtidig. Denne boka er en av få jeg har lest i en setting. Både historien og hovedpersonen fanget min interesse - og holdt på den.

Den usynlige mannen fra Salem er både en skildring av et oppvekstmiljø i en forstad til Stockholm og en spenningsroman.
Boken er også en introduksjon og tilnærming til Leo Junker. Han er en suspendert politimann som sliter med å finne en hensikt i hverdagen. Carlsson beskriver Leo som sammensatt fyr; slitt, småsur og sjarmerende.
Jeg ble glad i Leo Junker.

En natt blir en ung prostituert kvinne funnet drept i etasjen under der Leo bor. Han klarer - selvfølgelig - ikke å ikke engasjere seg saken. Valgene han tar gjør han til en mistenkt.

Da det viser seg at mordet har forbindelser til hans egen fortid, tenker ofte tilbake til tida da han var seksten. På vennskapet med søsknene John og Julia og om hvordan tiden de hadde sammen var med på å forme den han ble.

Boka har en makaber og melankolsk stemning og har temaer som hevn, identitet og fortidas skygger. Og kan en egentlig stole på noen?

Carlsson skriver med en flyt og fortellerglede. Slik at jeg sitrer av spennning selv når jeg vet hva som kommer til å skje.
Skrivestilen er gjenkjennelig fra Carlssons to tidligere spennende bøker Tilfellet Vincent Frankel og Den enøyde kaninen.

Jeg gleder meg til bok 2 om Leo Junker - Den fallende detektiven - som kommer neste år.

Sveen er en historieforteller og for meg handler Guds barn om å fortelle, om fortellingenes makt. Om å fortelle som forklaring, som beskyttelse. Og om å fortelle for å vise en verden som var og den vi lever i nå.

Det noe forslitte temaet om det gode og det onde blir ikke banalt med Sveens ord. Han skriver om tvil og tro, om kjærlighet og overgrep med et poetisk og vakkert språk. Det er en slags trygghet i å lese en roman hvor språket er kompetent. Sveens fortellerstemme er kraftfull og bærer gjennom hele boka.

Gjenkjennelige temaer som vold og tap av verdighet, barn som lever i fattigdom og uten håp om en god framtid kunne vært fortalt i nåtid. Å bruke tiden Jesus levde i stripper ned og gjør emosjonene råere.
Sveen har en fabel som hinter om Utøya, en annen om Gaza i nåtid. Han favner vidt, han viser oss vår verden ved å fortelle fra Jesu tid.

Jeg tror at Jesus har levd, jeg tror han var en god mann. Der stopper det jeg tror på. For meg er historiene om Jesus fabler (sammen med resten av Bibelen).
Samtidig er det interessant å lese om personene i kretsene rundt Jesus. De historiske personene gir fablene snev av noe autentisk, noe ekte. Med Bibelens figurer som bakteppe spinner han fine tråder om menneskelige skjebner (obs! dette er noe helt annet en Dan Browns fantasier) .

Jeg liker skiftene i tid og fortellervinkel. Historien folder seg ut og omfavner mer for hvert kapittel. Som godt håndverk flettes trådene sømløst sammen mot slutten. Å vise den samme hendelsen fra fra flere personers standpunkt og med ulike reaksjoner er en spennende måte å fortelle en historie på. Jeg tenkte på de tidligere Tatantinofilmenes sprang i tid når jeg leste Guds barn. Boka har også snev av magisk realisme; som fortellingene til Allende.

Guds barn er en ambisiøs og vellykket fabelroman. Sveens språk er noe av det beste jeg leste i 2014.
Jeg leste boka i november og jeg bærer fortsatt noen av fortellingene med meg. Guds barn er en fabelsamling som gjør at en etterpå må reflektere, må kjenne etter. Les og spør: Hvem er den blinde mannen som stadig dukker opp og sår tvil? Hva kunne/ kan jeg bidra med?
Guds barn er en bok jeg er villig til å misjonere for.

Se til venstre har hjertelig humor og jeg lærte mye nytt og nyttig om hvordan hjernen fungerer. Boka tar også opp viktige temaer som lykkepress og forholdsforventninger. For når er ting godt nok? Må alt være perfekt for at en skal kunne være lykkelig?

Sara lever er hektisk liv med krevende jobb og små barn. Så en dag kræsjer hun og hjernen får seg en smell. Hun prøver å opprettholde fasaden, men det er vanskelig når den venstre siden av synsfeltet forsvinner.

Se til venstre er en feel good roman, nærmest en chick lit. Boka er koselig og smart. For meg ble det litt kjedelig, det ble for forutsigbart. Men det er ofte hensikten med chick lit. At en vet hva en får.

The Invention of Morel er oppfinnsom og engasjerende. Historien er overraskende og stemningen er elektrisk.
Språket er presist og stramt. Den minner noe om The Island of Doctor Moreau av H G Wells. Jeg har lest romanen to ganger og fant nye fascinerende detaljer ved andre gangs lesing.

En (navnløs) mann har flyktet fra Venezuela til en ubebodd øy i Polynesia for å slippe unna en ukjent kriminell handling. Han tror han er alene på øya, sanker det han kan finne av spiselige vekster og skriver dagbok. En dag oppdager han et selskap med flere mennesker som holder til i en museumslignende bygning. Han holder seg skjult, men han blir stadig modigere da han forelsker seg i en av kvinnene, Faustine. En av mennene heter Morel og han har gjort opptak av vennene sine med en mystisk maskin. Først tror hovedpersonene at de andre overser han, men så oppdager han at de ikke kan se ham. Senere ser han på himmelen to måner og to soler. Merkelig!
Hvorfor de andre ikke kan se ham får du finne ut av selv.

Fortellingen tar opp spennende temaer som udødelighet, kontroll og kjærlighet samt savn og ensomhet.

Jeg kjøpte The Invention of Morel etter å ha lest Alberto Manguels fine og inspirerende A Reading Diary. Han skrev så bra om denne romanen at jeg ikke hadde annet valg. Dessuten er boka en sci fi klassiker.
At min favorittforfatter Borges hadde denne boka som en inspirasjonskilde økte også leselysten. Gabriel Garcia Marquez var også fan av boken. Han mente den var med på å øke interessen for Latin Amerikansk litteratur.

Hva om man kan bruke datateknologi til å gjøre sorgprosessen enklere? Om du hadde muligheten ville du skypet med din avdøde bestemor eller mailet med fetteren din som nettopp døde?

Sam har laget en algoritme som gjør det mulig å maile og ha videosamtaler med avdøde familiemedlemmer og venner. For noen blir det en god opplevelse å se sine kjære igjen. For andre ikke. De avdøde forblir de samme, men de gjenværende endres.
Etter en stund må Sam ta personlige valg i forhold til om hans programmering er en bra ting. Både for han selv og de han ønsker å hjelpe.

Vi snakkes er en roman om kjærlighet, om sorg og om å klare å ta farvel. Boka tar opp temaer som minner, hukommelse og glemsel. For hvor mye av det vi husker er ekte og og hvor mye er pusset på av fantasien ved hver gjennomgang av minnene? Er det best å dra sorgen ut over tid eller bryte alle bånd brått?

Vi snakkes er en historie som stiller spørsmål, en historie som tvang meg til å tenke over en del ting om sorg og savn.

Dette er en kjærlighetsroman som ikke gjorde meg kvalm av kliss og klisjeer.Det hjelper jo at den har en del tekniske og nerdete elementer da.
Den har vittige dialoger og varme mennesker. En roman som virker som et mykt pledd for sjela.
Da boka var avsluttet satt jeg resten av kvelden i telefonen. For å fortelle folk at jeg er glad i dem.

Noe av det beste med å lese er å bli overrasket.
Denne boken hadde jeg lagt i "gi bort" haugen. Ulest. I natt, da jeg ikke fikk sove, tenkte jeg at denne boka kunne være sovemedisin. Sjelden har jeg tatt så feil om en roman.

Tre timer senere var boka lest og jeg hadde vært i en verden jeg hverken har opplevd eller lest om tidligere. Jeg var i Virginia på begynnelsen av 1930- tallet. Der var jeg med på fødsler, følte på fordommer og rasekonflikter samt kjente både ung og moden kjærlighet.

Som enslig ubemidlet jordmor har Patience lav status i et mannsdominert samfunn. Hun har et godt hjerte og ønsker å gjøre det beste ut av enhver situasjon. Ofte får/tar hun ikke betalt for jobben hun gjør. Hun savner sin nylig avdøde læremester og venn Mrs. Kelly. Sorgen vekker tidligere savn og hun kjenner seg ensom på sitt nye bosted.

Patience utvikler seg gjennom historien. Hun bærer med seg en mørk fortid og dype hemmeligheter som vanskeliggjør hverdagslivet. Ved å bruke minnene som hjelpemiddel foretar hun en slags indre dannelsesreise. Hun forandrer seg fra å være i en isolerende sorg til å være åpen for menneskene rundt seg. Nye overraskende vennskap formes.

Harman prøver også å formidle både raseskillekonflikten og historien om den amerikanske arbeiderbevegelsens oppstart. Det ble for mye, for opp ramsende og påtatt. For meg falt de delene av historien ikke heldig ut. Jeg fant ikke tilhørighet til resten av innholdet

At jeg skulle kose meg med en historie med morkaker, navlestrenger og amming hadde jeg aldri trodd. Kjærlighetshistorier og historisk fiksjon er de sjangrene jeg ikke leser. Jordmoren fra Hope River er fortalt med varme og vennlighet. Romanen handler om sorg, savn og overlevelse. Og om å slippe taket for å kunne gå videre. Boka vekker emosjonene. Uten at det blir for klissete.

"Verify everyone
Trust no one
If in any doubt, run"

Familien til Hannah har levd på flukt i flere generasjoner, jaget av en skygge. Nå bestemmer hun seg for å kjempe. Hun ønsker at datteren skal få leve et fritt liv.

The String Diaries er en mystisk mytologi fra Øst Europa og en urban fantasy med kjente og kjære spenningselementer. Historien er også en gotisk romanse.
Det var spennende å lese om folklorefigurer som ikke er vampyrer, varulver eller zombier. I ungarsk mytologi kalles de for hosszú életek. De er vesener med evner til å endre sin ytre form.

The String Diaries leste jeg i ett, jeg måtte hele tiden lese videre. Stephen Lloyd Jones er en dyktig beretter. Han vet hvordan han skal drive fortellingen framover ved å avsløre akkurat nok. Actionscenene er bra skildret. Det oser frykt av sidene. Språket er godt, men noen av personene er begrenset beskrevet.
Historien veksler mellom nåtid i Snowlandia (Wales), Oxford i 1979 og i 1873 i Ungarn. Forfatteren vever de ulike tidsepokene sammen lett og presist.

Jeg blir glad av å lese thrillere med sterke, smarte damer. Hannah Wilde er både sårbar og sterk. Hun er snartenkt og tar dårlige beslutninger på en realistisk måte.

Jeg har tatt en pause fra å lese krimbøker. Nordic noir har blitt for likt og det har blitt en slags konkurranse om hvem som kan være mest makaber, om hvem som har en politimann med mest mulig fæl fortid/bagasje. Begge deler er greit, men det går ofte på bekostning av fortellingen. Å lese for meg er å ta del i en historie.

Likevel lot jeg meg friste til å lese Helbrederen. Historiens dystopitrekk overtalte meg.

I Finland i en nær framtid er verden som vi kjenner den i ferd med å gå i oppløsning. Ekstremvær har gjort store deler av jorda ubeboelig.
Helsinki har blitt en lovløs storby. Kaos, kriminalitet og kynisme preger livene til byens innbyggere. Bygninger i ruiner. Tusenvis av flyktninger lever på gata. Det evige regnet.

Poeten Tapani Lethinen leter etter sin kone Johanna. Han har ikke hørt fra henne på over 24 timer. Johanna er journalist og på oppdrag for å lete etter Helbrederen. Helbrederen er en seriemorder. Han straffer de han mener er ansvarlige for de økonomiske og klimatiske problemene. Har Johanna funnet ham? Lever hun fortsatt?

Politiet mangler ressurser så Tapani legger ut på jakt. Både for å finne Johanna og for å få svarene på hvem Helbrederen er. Taxisjåføren Hamid er en bra medhjelper og sidekick. For Tapani er alt håpløst. Hamid ser håp for framtida.

Fortid og nåtid veves sammen. Tapani oppsøker Johannas arbeidssted og venner. Hemmeligheter avsløres og de gnagende tankene om man kan stole på sine nærmeste øker for hver person han snakker med.
Slutten stiller spørsmål og tvang meg til å tenke.

Håpet og kjærligheten lyser glimtvis igjennom det dystre og dramatiske.
Historien er fortalt i førsteperson og det gjør den til tider vel fortellende i stilen. En sivilisasjons sammenbrudd skildres grått og grusomt. Humoren er mørk.

Helbrederen er en god "sakte" spenningsroman med tankevekkende tema.

Historien har en moralsk nerve det er umulig å ikke bli påvirket av. Vissheten om at i deler av verden lever mennesker i en hverdag lik den som er beskrevet i boka er deprimerende. Gjør vi nok for at våre barn skal unngå en verden i kaos?

Norwegian Wood er en vakker historie om overgangsperioden fra ungdom til voksen. Boka handler om kjærlighet, om å bli forlatt og fratatt uskylden. Samt om minner, hva vi husker og hva vi velger å glemme.

Toru Watanabe er en ung student i Japan i slutten av 60 - årene. Det er tida for studentopprør og samfunnsendringer. Toru er ikke interessert. Han studerer litteraturvitenskap, jobber noen kvelder i uka i en platebutikk og tilbringer resten av fritiden alene. Toru er en slags japansk Holden Caulfield, en ung mann som ikke finner tilhørighet noe sted og som velger å holde seg for seg selv.

Toru sørger over tapet av sin beste venn, Kizuki som døde noen år tidligere. De to og Kizukis kjæreste, Naoko var uadskillelige. En kveld treffer han tilfeldig Naoko og i en periode møtes de hver søndag. Savnet etter Kizuki fører dem sammen og i seng.
Naoko blir innlagt og trekker seg tilbake fra Toru og fra livet. Toru treffer den livlige medstudenten Midori. Et dobbelt trekantdrama oppstår. Mellom Toru, Naoko og kjærligheten til Kizuki og mellom Toru og de to jentene.

Boka er en vemodig og var oppvekstskildring. Historien tar opp alvorlige og viktige temaer som selvmord, psykisk sykdom og traumene det påfører de pårørende. Det handler om vanskelighetene med å finne sin plass i verden og i vennskap og i kjærlighetsforhold. Kjærligheten er alltid komplisert i en Murakamiroman.

Norwegian Wood har et godt språk. Den underliggende melankolien er bra formidlet. Boka mangler den sære og surrealistiske fantasien Murakami er kjent for. Historien kan være litt seig i noen scener, men jeg har lest boka tre ganger tidligere og finner stadig noe nytt, nye lag, nye ting å reflektere over og jeg nyter hver lesestund med denne boka.

Litteratur og musikk har stor plass i alle Murakamis bøker.
Viktigheten av litteratur, lesing som både for å finne sin identitet og som ren underholdning. Capote, Chandler og Fitzgerald er noen av forfatterne som er nevnt.
Musikk blir brukt som stemningsskaper og som minneverktøy

Jeg er ingen Beatlesfan, men jeg har lyttet på noen av deres låter hver gang jeg har lest denne boka. Beatlesåtene understreker tidsperioden og de handler ofte om ensomhet og kjærlighet.

World War Z er skrevet som en dokumentar. En FN- observatør reiser verden rundt og snakker med øyenvitner til WWZ. Overlevere beretter sin historie og om sitt lands utfordringer og forsøk på å finne løsninger. Vi møter en kinesisk lege, en japansk datanerd, en amerikansk militær osv

Den noe tørre intervjustilen er i effektiv kontrast til de fæle handlingene og hendelsene som det blir fortalt om. Hvert intervju bidrar til en ny brikke i puslespillet om hvordan WWZ kunne få så dramatiske konsekvenser.

En god dystopi viser oss hvor grusom verden kan bli etter en katastrofe. Denne boka viser dette mesterlig. Brooks er en kunnskapsrik og kreativ forteller. Han viser konflikter og kaos som fører til inhumane handlinger og hvor fort enkeltmennesket legger til side sin menneskelighet i krise. Mange kjemper, noen gir opp og andre igjen blir quislinger (de velger å leve som om de er zombier).

Zombier brukes som symbol på en uhåndterlig krise som kan ramme verden og føre til total kollaps. WWZ er en allegori, en slags satirelignelse for å vise hva som kan skje om vi ikke tar vare på jorda og hverandre. Boka handler om mer enn enkeltmenneskets overlevelse. WWZ tar for seg krisen i et globalt perspektiv og er til tider en parodi på de ulike landenes krisehåndtering og troen på militæret som Den Store Redderen. Media blir latterliggjort på brutalt vis.

At historien fokuserer på geopolitiske og sosialøkonomisk konsekvenser gir historien et realistisk preg. Boka har saklige fotnoter som understreker dokumentarstilen
Men -
Nevnte jeg at det er zombier? Deilige ekle zombier. Som tåler det meste. Bortsett fra ... Les boka og finn det ut selv ..

World War Z er en godt jugd sammen dystopihistorie med en samfunnskritisk snert.

Jeg leste Krø for noen uker siden- og ble betatt, skikkelig bokforelska. Tvilen var stor da jeg lånte Du er ikke død før jeg slutter å elske deg, forfatterens debut. Ville det bli som å gå på blind date med broren til den du er forelska i?

Daniel og Iben var kjærester. Hans sorg etter at hun døde, hans desperasjon og økende distanse til andre og seg selv er godt skildret. Jeg liker romanens rytme med de korte setningene, tidshoppene og de parallelle historiene. Oslo er beskrevet med varme, vennlighet og et blikk for fine detaljer.

Du er ikke død før jeg slutter å elske deg fungerer godt som en kjærlighetserklæring til Oslo. Som en kjærlighetsfortelling har jeg lest det før. Under min date med Du er ikke død før jeg slutter å elske deg kjente jeg for godt kjedsomheten forsøk på å distrahere meg. Jeg ble ikke engasjert eller berørt.

Det ble en klein date. For jeg ble skuffa. Forventningene mine var for store.
Jeg velger å tenke at det er min feil, og ikke boka. At jeg er for gammel, at jeg har lest for mange bøker og at jeg har lest for mange gode kjærlighetsromaner.
Det er med bøker som med mennesker; det er ikke alltid det oppstår kontakt

Allison Sekemoto er fersk vampyr. Hun er 17 år og har fått noe trening av sin "skaper" Kanin i å være vampyr. Det ble ikke nok. Hun var ikke forberedt på at hun fortsatt ville føle. Hun er jo død.

Fra barndommen er hun vant til å klare seg selv. Hun vokste opp i utkanten av vampyrbyen, hun var en uregistrert som stjal til seg og vennene for å overleve. De fleste menneskene er "blodposer" eller jobber på andre måter for vampyrene.

Etter et utbrudd av lungesykdommen Red Lung for flere generasjoner siden består verden nå av mennesker, vampyrer og rabids. Rabidene er mennesker og dyr som er bitt av vampyrer med Red Lungviruset. De blir en slags zombievampyrer.

Som vampyr kjenner hun en ny form for tilhørighet til en gruppe mennesker, en kribling som ikke skyldes lysten etter blod. Selv om blodhungeren vanskeliggjør en relasjon med mennesker.

Allison er den råeste tenåringsjenta jeg har lest om på en stund. Litt Modesty Blaise og Buffy (ja, jeg vet at Buffy er en vampydreper). Hun er kreativ og fryktløs. Sta. Sarkastisk. Samtidig er hun sårbar og ensom, engstelig for å knytte seg til andre. Dessuten er hun leser! Og hun kan bruke en katana!

Det er Allie som forteller sin historie. Hun viser oss sin indre konflikt, fra å være en vampyrhater til å bli en selv. Vi opplever og erfarer sammen med henne. Om å overleve og å ta en beslutning om hvem en vil være. Og om å finne en hensikt til å fortsette videre. Enten man er menneske eller monster.

Kanin er min favorittfigur. En moody mørk mann med en grusom fortid. Får meg til å falle hver gang.

The Immortal Rules er ingen nyskapende variant på vampyrhistoriene eller dystopier. Likevel fungerer det. Historien er mørk og skitten. Språket er helt greit og historien flyter fint. Jeg hadde fine timer med boka

Irritasjonsmomentene:
Jeg reagerte på fraværet av andre sterke kvinner enn Allison.
Allison skal være av japansk slekt. Omslagsbildet viser ikke det.

Boken er den første i trilogien Blood of Eden

Brødrene Alexander og Jonas vokste opp sammen på Dovre. De lekte og jaktet sammen. Begge valgte en karriere i militæret, begge dro til Afghanistan. Først Jonas som skarpskytter og senere Alexander som etteretningsagent. Da Alexander forsvinner i Afghanistan reiser Jonas tilbake for å finne han. Fordi de er brødre. Fordi Alex har en femårig sønn som trenger beinmarg fra faren. Fort.

Historien blir fortalt fra begges synsvinkel og jeg liker usikkerheten og vendingene om hva som er brødrenes agenda.
Jonas byttet ut våpen med kamera og kjemikalier da han kom hjem til Norge. Er han psykisk istand til å lete etter broren? Og hvorfor er Alex forsvunnet, er han en overløper? Har han alliert seg med fienden? I så fall; fienden til hvem?

Språket er stilsikkert. Historien formidles intenst og intelligent. Personene har personlighet. Min favoritt er Jonas sin "hjelpemann" Omaid. Han sprenger seg gjennom sidene med sin robuste sjarm. Rokseth formidler godt maktbalansen mellom brødre; svik og savn. Og ikke minst maktkampen mellom de vestlige landenes representanter i Afghanistan.

Jeg ble positivt overrasket over boka. Militærthriller er en sjanger jeg ikke er vant med.
Rokseth briljerer med detaljert kunnskap om det han skriver om, alt virker troverdig. Han viser oss et fattig og karrig Afghanistan. Med religiøs fanatisme, våpenfetisjme og undertrykking. Men også varme, vennlighet og en sterk vilje til å overleve. Og en enorm kjærlighet til landet sitt

Norges deltakelse i Afghanistan er et aktuelt og interessant tema. Jeg kjente at jeg lærte noe av å lese Broren. Broren engasjerte meg - og så var den spennende!

Hva gjør du når en død kjæreste tar kontakt?

Adam kjenner at han har kontroll på livet; på jobben, på kjærligheten og den tidligere rusavhengigheten. Han har jobb i et reklamebyrå, på fritida skaper han 3D dataspillet WhiteWorld. Han leker hus med kjæresten Ylva og hennes sønn Dennis. Den nærheten gir livet hans hensikt.

Helt til farfaren hans blir alvorlig syk og Adam reiser til barndommens Krø for å ta farvel.
Farfaren er en fremmed for han slik han er en fremmed på Krø. På øya er han helt alene. Tiden står stille. Det lille øysamfunnet er klaustrofobisk. Og er det noen som holder han under oppsikt? Adams kontroll vakler.

Likevel bosetter han seg i bestefarens hus. Han kreerer huset inn i dataspillet. Slik som han gjorde med leiligheten til Ylva. Klipper og limer møbler mellom ulike leiligheter, ulike liv. Christian, en tidligere kjæreste dukker opp i dataspillet. Problemet er at det er 10 år siden Christian levde og han er lei av å være død.

Grensene mellom fantasi og realitet opphører. Frykt og forvirring overtar. Kontrollen er helt fraværende. Klipper og limer han mellom drøm og våken tilstand? Er han rusa? Tar minnene form som virkelighet i nåtida? Kan dataspillet være en portal? Holder han på å bli gal?
For hvordan kan en takle at de døde tar kontakt? Og har de døde alltid ha gode intensjoner?

Landskapet i han og rundt han blander seg. Naturkreftene tar over. Øya har sin egen agenda. Kan han stole på noen?

Boka byr på flere spørsmål enn svar og leseren må fylle ut med egen fantasi. Det er sånt jeg liker.
Jeg likte alt som skjedde i grenselandene. Det er destruktivt og det er mørkt. En avgrunn av djevelsk skrekk. Krø er unik, en kreativt mix av mytologi og ny teknologi.

Boka er skrevet med fortellerlyst og med en kjærlighet til skrekklitteratur og film. Jeg kunne ønske historien var dratt enda litt lenger, at den hadde sprengt seg gjennom flere lag av Adams forvirring. Nå kjennes historien noe uforløst.

Språket til Hallstrøm har setninger spisset ned til noen få ord. Melankolsk og minimalistisk. Det er presist og pasjonsløst.

Historien er ubehagelig. Ikke bare som skrekkfilm i bokform. Den underliggende frykten: Kjenner vi egentlig vår egen familie, vår egen familiehistorie? Hvilke hemmeligheter kan vekkes til live og ønske oppmerksomhet ...?

Krø er et genialt navn på øya. Å uttale navnet rasper som gammelmannsralling i halsen, lyden låter som kråkeskrik. Skrevet ser ordet ut som det er hugget i to med øks. Ja, også rimer det på DØ
"Det er lørdag. Jeg er på en øde øy. Krø rimer på dø."

I en silo, under bakken, bor det 600 mennesker. Der har de skapt et samfunn, et samfunn som er praktisk innordnet i 150 etasjer. De har boligkvartaler, sykehus, landbruksavdelinger, butikker og basarer, en It avdeling og nederst er mekanikernes domene.
Juliette blir ny politisjef og mye av handlingen sentrer rundt henne og hennes jakt på sannheten, lik løkskrelling finner hun nye lag, nye rom, nye hemmeligheter.
Hun avdekker mord, manipuleringer og maktambisjoner. Hun var tidligere en av mekanikerne, en av de som holder liv i generatorene.

I siloen er det meste regelstyrt. Som hvem en kan innlede et forhold til, hvem som kan få barn, hva slags jobb en blir tildelt, hvilket nivå en er på.
Er reglene kun for å beskytte siloens beboere? Hva skjedde under opprøret for mange år siden da alt datamateriale ble slettet? Og hva fins det noe utenfor siloen?

Verden utenfor kan sees på et par storskjermer. Den er ørkenaktig og med giftig luft. Straffen for å ønske noe annerledes, for stille spørsmål er å bli sendt ut for å vaske kameralinsene- og dø!

Silo er en heftig og herlig dystopi med mysterier og mangfoldige karakterer. Historien er en skremmende og igangsetter tanker om hvordan vi lever som en god dystopi jo skal gjøre. Den handler om å overleve, om hvordan en opplever den verden en lever i og hvordan en forholder seg til Sannheten. Silo har også deilige twister. Det er så godt med historier som overrasker meg!

Hugh Howey har fått til en fin flyt i historien og språket som gjorde det lett å lese og fristende å bla om til neste side. Historien er skrevet i fortid, i tredje person. Enkelt og effektivt.
Silo er en handlingsstyrt historie med actionscener. Kjærlighetsscenene er fine og ikke kleine. I tillegg til Juliette ble jeg glad i geeky Lukas og Solo med et ekstremt overlevelsesinstinkt. Min favorittkarakter er den varme assisterende politisjefen (les boka så skjønner du! - han er også mannen i utdraget under)

Jeg liker at personene er sparsommelig beskrevet. Jeg ble "kjent" med dem for det, de skiller seg fra hverandre i meninger, handlinger og vaner. Howey viser oss personene med bruk av verb. Og han skriver karakterer med en fin ømhet. Howey er en dyktig historieforteller!

Juliette er en tøff heltinne med hjerte og hjerne. Det er alltid fint med en kvinnelig helt som er sårbar og samtidig tør og gjør.

Jeg må vite hvordan det går videre med Juliette og de andre. Så jeg har bestilt neste bok.

Trippelbetydningen av ordet Wool (originaltittelen) er effektivt og elegant. Ull er klutene de som blir kastet ut vasker linsene med, ull er uvitenhetståken de er omringet av og ull hinter til sauer (å være en del av den tause flokken)

Det ryktes at Ridley Scott har kjøpt filmrettighetene. Joohoo!

Det er ikke sant at ingen savner Edward Niema. Jeg gjør det. Jeg savner Arek, Lorentz og Mattis!
Boka byr på en fin og var historie om vennskap mellom menn og om å finne seg sjøl. Og om at det er aldri er for sent å besette hovedrollen i sitt eget liv!

Da Edwards kone dør oppdager han at hun har holdt en del ting hemmelig for han. Begravelsen hennes er ordnet, noen spionerer på leiligheten og han får et underlig tilbud.

Larssen nevner komponisten Janácek (som ble nyberømt etter at Murakami skrev om hans symfonier i 1Q84. Musikken er fremmed for meg, men den er så sær og vakker at jeg prøver å bli kjent med den) og musikken understreker Edward; korrekt og gammelmodig med et ønske om å leve fritt

Arbeidet som aktuar hadde gitt en hensikt. Kona hadde gitt farge, gitt liv til hverdagen. Edward oppdager at han er ensom og ikke helt vet hva han ønsker å gjøre som enkemann og førtidspensjonert.

"Ettersom jobben ikke lenger ikke brøt opp dagene i arbeidstid og fritid, ble all tid identisk, en udefinerbar, tom størrelse som han til gjengjeld hadde utømmelige mengder av"

Til mennene med kikkert og mafiametoder tar kontakt. Da skjer mye fort. Og det blir litt slap stick, litt actionfilm og mye humor. Humoren minner om Paasilinna. Edward lærer nye ting om seg selv, om savn og vennskap (boka er en slags feelgood for menn) og at han er mer snarrådig enn han tror

Språket til Larssen er en nytelse. Fortellingen flyter lett og lekent. Jeg frydet meg under lesingen, koste meg med det gryende vennskapet mellom Edward og Arek, grøsset over den polske vinterkulda i mafiahjertene og gledet meg over slutten.

Jeg har tenkt på Edward, Arek, Lorenzo og gorillaen Mattis lenge etter endt lesing. I mine tanker legger Edward og Arek ut på nye eventyr. Boka bør bli en film!

• leses som trampeklapp etter en konsert hvor en klapper, plystrer og tramper for at bandet skal komme ut på scenen igjen

On reading av André Kertész var en av de fine bøkene jeg fikk i julegave. Jeg har vært fan av hans bilder i mange år. Det er noe autentisk ved bildene. Personene MÅ lese og enser ikke verden rundt seg. Fotografiene er lekne og trigger fantasien. Samtidig er de poetiske og har en stille hverdagsro.
Boka inneholder kun bilder av lesere og bokstabler. I svart hvitt. Fotografiene er tatt i perioden fra 1915 til 1970. Boka er en hyllest til lesingen! Poesi i billedform
André Kertész (1894 - 1985) var ungarsk, men levde i Paris og New York. Han er en av de store innflytelsesrike fotografene

Noen ganger er det godt med litteratur som kun er ment for å underholde. Å lese uten ønske om å lære noe om meg selv eller andre, ingen ønsker om å forstå eller finne svar
Når det kun er gleden ved å lese en godt jugd fortelling som teller. Skrekkromanen Gode ønsker er en slik historie.

Heavy metal stjernen Jude Coyne er 53 år gammel. Han har langt svart hår og skjegg og en nesten 30 år yngre kjæreste kalt Georgia (han er for lat til å huske navnet på elskerinnene sine og gir de navn etter delstaten de er fra). Han lever nå et noe kjedelig liv på landet etter at to av bandmedlemmene hans døde.
Til han en dag kjøper et spøkelse på Internett. Han har allerede en samling med groteske gjenstander i hjemmet sitt.
Dressen til den avdøde kommer i posten. Og med den gjenferdet! Det viser seg raskt at gjenferdet har sin egen agenda. Og da starter trøbbelet. Skrekk. Og gru!

Gode ønsker er ikke av King eller Koontz kaliber - men jeg ble underholdt!
Jeg liker detaljer som at Coynes hunder er kalt opp etter medlemmer i AC/DC. Boka har flere fine referanser til musikk og musikere.
Jeg koste meg under lesingen. Med gjenferd og groupies. Med ondskap og overtro. Med hypnose og en horrorific road trip. Historien minner meg om urbane legender.
Og viktigheten av musikk!

Når jeg leste boka var det som om hovedpersonen fortalte direkte til meg, til bare meg en sen kveld på kafe med et glass vin og pledd. Det er noe intimt og noe insisterende i hvordan hun beretter historien. Fortelleren fordrer at jeg lytter, hun kokketerer med sin uvitenhet, sin uskyld og sin unge alder.
Hun sier aldri hva hun heter og hun snakker til meg som om jeg er han, til et du

Det startet som en forelskelse, det ble etterhvert en besettelse å verne om tosomheten og om de ville planene de la for framtida. Alt var tilsynelatende perfekt; sene kvelder med gode samtaler om alt, altoppslukende sex og sjelevennfølelsen. Så begynte det å rakne

Han lyver for henne. Hun lyver for seg selv

Allerede når historien starter vet vi at det vil ende trist. Det sier mye om Hegazi Høyers dyktighet som forfatter at vi fortsetter å lese/ lytte, at vi følger etter ordene, må vite mer. Spenningen holdt hele veien. Det er så mye mer interessant å lese om kjærlighet som er destruktiv, som skurrer, som setter spor; fingeravtrykk på hjertet

Boka vekker så mye i meg og jeg har så mange spørsmål. Hvorfor var hun villig til å ofre seg selv for troen på kjærligheten, på tosomheten? Hvor mye kan en overse, dytte under teppet? Hvorfor tillot hun at de isolerte seg, trakk seg unna resten av livet?
Hvor godt kjenner vi oss selv, sånn egentlig? Og den vi er kjæreste med? Hvor mye fornekter vi? Har vi alle blindflekker for å kunne bevare kjærligheten? Hvor mye av barndommens opplevelser bærer vi med oss som voksne? Hvor mye livsløgn kan en leve med?
Jeg foretrekker romaner som gir meg spørsmål, ikke de bøkene som serverer svar.

Ida Hegazi Høyer er et unikt fortellertalent. Fortellingen er uten overflødige scener eller ord. Uten sentimentalitet, uten klamme klissete hjertesmerte klisjeer. Hun skildrer det fine og det fæle i et destruktivt forhold. Hun viser oss den underliggende uroen, det gjemte med en vibrerende rytme. Noen av symbolene er grove mot det skjøre, som barnekorssting på silkebunn, og det kunne ikke vært formidlet på en bedre måte. At noen av hovedpersonens setninger er litt skakke og skjeve understreker det umodne og muntlige i fortellingen

Omslaget er enkelt og vakkert. Jeg kan ta på boka og kjenne rissene av bygningskonturene. De fremhever historiens tema om alt som ligger under, som ulmer; er gjemt

Utdrag:"Du la deg ut, jeg så det på deg, at noe rant igjennom, at noe forsvant, du la deg ut i motsatt kjøreretning, selv om sikten der fremme ikke var særlig god. Jeg husker jeg lot som om hendene hvilte, jeg husker jeg hadde et rom nedi magen, og da vi var oppe på siden av en lastebil og traileren kom imot, så jeg på deg, hvordan pust ble til puls, hvordan puls ble til tone- og du var en krampe og du var en kamp, og jo nærmere vi kom, desto fjernere ble ropet mitt".

Ida Hegazi Høyer har tidligere utgitt 2 romaner; Under verden (2012) og Ut (2013). At alle tre boktitlene begynner på U er en fiffig detalj jeg lar meg fascinere av.

Unnskyld er sammen med Vinternoveller og Om igjen for meg tre av årets beste norske bøker. Det er ikke lenge til jeg kommer til å lese Unnskyld igjen.

So much depends
upon

a red wheel
barrow

glazed with rain
water

beside the white
chickens

Dette diktet av William Carlos Williams fra 1923 innleder historien og setter tonen for Stigninger og fall.

De nære tingene er i fokus. Landskapet. Hjemmet. Familien. Tilhørighet. Morens sykdom. Døden.
Barndomsminner sett gjennom barnets blikk skildret så tett. Så tett at avstanden avsløres og gjør vondt. Fraværet av nærhet i familierommet. Keitetheten når en vokser, når lengslene og lemmene gror. Naturen utenfor og inni beskrevet nakent. Det er ingen egentlig handling i historien, men sterke skildringer av ytre og indre landskap i vekslende tidsperspektiver.

Det er så vakkert skrevet, til tider svimlende. Samtidig; alle similene hopet seg opp for meg, det ble hauger av ordet "som". Jeg snublet, skjønte ikke alle sammenligningene og mistet rytmen. Jeg kom alltid inn i fortellingene igjen og nøt språket; skjørt og sterkt på samme tid. Klougart spinner kløktig med ordene til leseren sitter fast i tekstens univers. Stemningen fra boka ble med meg videre inn i dagene etter endt lesing.
Jeg likte at bokas Josefine gledet seg over ordene, listeskrivingen hennes. Gjør at jeg grubler på om listene er utgangspunktet for skildringene tjue år senere.