Kan en klone kjenne kjærlighet?

Hun er et navnløst ekko, en kopi laget i tilfelle originalen dør. Om det skjer skal hun sømløst bli originalen.
Dagene til bokas hovedperson går med til å lære alt om originalen Amarra og hennes families liv. Hun må formes for å være identisk med Amarra både fysisk og mentalt. Utfordringene i å måtte tilpasse seg en annens tanker og følelser er mange.

Skaperne av ekkoene kalles Weavers. De holder til i et festningsbygg kalt The Loom. Om ekkoene ikke tilfredsstiller oppdragsgivernes behov eller de forsøker å rømme blir de returnert til The Loom for eliminering (unstitching). I tillegg er det jegere som jakter på ekkoene. I mange land er det illegalt med ekkoer og mange ser på dem som sjelløse monstre.

Amarra omkommer i en bilulykke og vår hovedperson må reise fra en isolert tilværelse i England til Bangalore i India for å bli Amarra. Etter seksten år med trening skal hun oppfylle sin hensikt. Men er hun klar?

I som så mange andre YA bøker er identitet et viktig emne. I The Lost Girl handler det om å finne seg selv i dobbelt betydning. Både som en tenåring og som en ekko. Mandanna skriver fint om de klassiske temaene død, sorg, kjærlighet og håp fra en tenårings synspunkt. Kan en kopi av en kjær avdød mildne sorgen? Hva er vi villige til å gjøre for kjærligheten? Kan en klone kjenne kjærlighet?

Boka har elementer som minner om Kazuo Ishiguros Never Let me Go og den gir meg assosiasjoner til filmen The Island med Scarlett Johansen og Evan McGregor fra 2001. Men der klonene i Never Let me Go og The Island er skapt for organhøsting er ekkoene i denne historien kreert for å erstatte et menneske. Det er spennende og enda mer skremmende.

Jeg er fascinert av kloner for tiden og jeg valgte The Lost Girl for klonetemaet. For meg ville historien blitt mer "realistisk" om leserne ble fortalt mer enn at ekkoene "blir stiftet sammen". Vi får vite at Veverne har kreert ekkoer i 200 år, men ikke noe om selve skapelsesprosessen. Jeg savnet den informasjonen under lesingen.

Frankenstein og hans monster er nevnt flere steder i boka. Det er tydelig at Mary Shellys historie om Frankenstein er en inspirasjonskilde for forfatteren. Samtidig blir det en viktig roman for bokas hovedperson. (Har du ikke lest Frankenstein? Gjør det!)

Mot slutten ble det for mye kjærlighet og jeg mistet noe av interessen for hovedpersonen (men jeg nærmer meg 50 og dette er en YA bok så det sier mer om meg enn historien antar jeg). Jeg ønsket meg mer sci fi og mindre romantikk.

Sangu Mandanna debuterte med denne boka. Hun skriver historien energisk og emosjonelt. Språket flyter fint og til tider er det vakkert.

Alt i alt likte jeg The Lost Girl. Jeg leste de nesten fire hundre sidene i en setting og frydet meg over både språk og spenningselementer under lesingen.
Etter endt lesning reflekterte jeg over de etiske spørsmålene rundt kloning og jeg grublet på om jeg kunne valgt å leve med en ekko som erstatning for min datter (om det ble et tema/ mulighet).

Lucifer Box er hemmelig agent for det engelske kongehuset i begynnelsen av forrige århundre. Han er portrettmaler for overklassen som skalkeskjul, en djevelsk sjarmerende forfører (han tar ikke hensyn til sosial status eller kjønn) og er en pompøs dekadent dandy.

Når to vitenskapsmenn forsvinner i London og en engelsk spion i Italia blir funnet myrdet blir Lucifer Box sendt på oppdrag til Napoli. En italiensk greve oppfører seg mistenkelig og en vakker genial forbryter har skumle planer. I Napoli lærer Lucifer mye om vulkaner og oppdager at ingen eller ingenting er som det gir seg ut for. Itillegg er det noen som prøver å drepe han.

Handlingen er fjollete, helt uten et ordentlig plot og med deilige vulgære og groteske personer. Språket er overdådig blomstrende og alle personene har merkelige navn som Miss Bella Pok, Mrs Midsummer Knight og Jocelyn Poop. The Vesuvius Club er underholdende fra begynnelse til slutt og jeg gleder meg til å lese bok to (av tre) om Lucifer Box.

Det var umulig å ikke assosiere til Oscar Wilde og hans protagonist Dorian Gray og Woodhouse sine fortellinger med Jeeves og Wooster under lesingen. Og noen scener som er steampunk sci fi på sitt snåleste er en fin hyllest til H.G.Wells

En annen av mine favoritter, Stephen Fry har blurbet: The most delicious, depraved, inventive, macabre and hilarious literary debut I can think of

Boka er illustrert med bisarre blekktegninger

Vincent Franke selger dop og er stort sett rusa. Morfin er Vincents favoritt stimuli, men han er ikke kresen. En dag kommer kompisen Marko innom med en ung jente, Maria, som Vincent må ta vare på for noen dager. Det går ikke som planlagt og jenta forsvinner. Og når Vincent og skumle bakmenn for en sextrafficking ring samtidig leter etter Maria blir det trøbbel. Vincents misbruk gjør det vanskelig for ham å ta fornuftige beslutninger og å skille mellom virkelighet og fantasi.

Handlingen foregår i et Stockholm de fleste av oss ikke kjenner, i byens underside som er styrt av hensynsløse gjenger, hvor de småkriminelle ikke er verdt noe og vold er en del av hverdagen. Jeg tenkte på Frank Tandbergs roman Nattens Joker (1995) og Tarantinos film True Romance (1993) under lesingen. Temaer som hierarki i de kriminelle miljøene og hvor sjelden den ekte kjærligheten er lar jeg meg lett fascinere av. Historien er mørk, tragisk og noir grå. Dysterheten tappet meg for krefter under lesingen; jeg ble påvirket. Det er en bra ting når en bok berører og engasjerer meg. Jeg liker Vincent Franke som hovedperson. Han er skakkjørt og ser ingen bra fremtid i horisonten, men han har selvinnsikt og til tross for ødelagt barndom og dopmisbruk tar han noen viktige og riktige valg.

Christoffer Carlsson er kriminolog. Heldigvis bærer ikke språket preg av å være akademisk. Språket er friskt og troverdig. Historien er skrevet med et overforbruk av malende metaforer. Ordet som er nok det mest brukte ordet i boka. Det er heldigvis mer sjarmerende og et trekk ved Vincent enn irriterende. Tilfellet Vincent Franke er Carlssons debutbok, og jeg kommer garantert til å lese flere av hans bøker.

Det opprinnelige dramaet om Medea ble først skrevet av Eurepides (uroppført i 431 fk).
Medealand er om kvinnen Medea som blir forlatt av mannen hun elsker, mister all verdighet og dreper sine barn. Stridsberg skriver fram Medea så jeg som leser kjenner hennes fortvilelse i kroppen, jeg blir Medea og deler hennes smerte under lesingen. Sara Stridsberg skriver vakkert og vemodig om sorg og galskap.

Sønnen er ferdiglest. Og jeg likte boka, selvfølgelig likte jeg den. Det er jo Nesbø!

Sønnen er ikke en Harry Hole roman, men handlingen og hovedpersonene beveger seg i Holes Oslounivers. Og det er gjenkjennelige Holetemaer; sleipe bakmenn, dop, prostitusjon og korrupte politifolk. Sønnen er skrevet med empati og en fin respekt for de som er på bunnsjiktet. Nesbø er god på spennende sosialrealisme. Vi blir kjent med mange skjebner i denne historien. Det er også kjærlighet. Kjærligheten som gjør oss blinde og den kjærligheten som redder oss. Jeg ble engasjert i Sonnys reise i ytre og indre landskap. Jeg heiet på Sonny

Jeg lot meg irritere av språklige detaljer. Og slutten var som ventet. Men det er bagateller, for historien har driv, som leser måtte jeg bla videre.

Jo Nesbø skriver underholdningsromaner. Jeg ble underholdt. Case closed

Baksideteksten: Sonny er en idealfange. I det moderne fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andres innsatte skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser.
Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.
Sonnys far sto sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolet, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv.
Men en dag endrer et skriftemål alt

Aschehoug - 2014 - 511s

Undertittelen på Mitt grådige hjerte er 4 kvinneportretter. De fire kvinnene vi blir kjent med er Simone de Beauvoir, Karen Blixen, Billie Holiday og Frida Kahlo. Alle fire kvinnene huskes for sin kunst og for å bære sitt hjerte utenpå.

Duckerts utgangspunkt var "å undersøke hvordan tap av kjærlighet kan føre til livskraftig kunst" Om sorg, svik, smerte og de urealistiske forventningene til Den store kjærligheten.
Bokas fire kvinner hadde ulike utgangspunkt, men de hadde alle en sterk vilje og en fascinerende stahet. Alle fire opplevde de kjærlighetsforhold som preget dem og ingen av de fire fikk barn.
de Beauvoir, Blixen, Kahlo og Holiday var alle grensesprengende innen sine sjangere, men også på det personlige plan.De var sterke men også synlig sårbare og selvutleverende. De var selvdestruktive samtidig som de hadde stor livsappetitt. De nøt elskere av begge kjønn, alkohol i store mengder og levde i perioder intenst. Alle fire levde opp til myten om den frie kunstersjel. Enten det skyldes mennenes mangler eller kvinnene selv så er svik, sorg og smerte kilde til mye fantastisk kunst.

Det er spennende med anekdoter og brokker av liv til kjente personer, men det er kunsten de etterlot seg som er mest interessant. Etter å ha lest Mitt grådige hjerte hører jeg nye nyanser i Billie Hollidays sanger, ser nye vinklinger i de Beauvoirs tekster og nye symboler i Frida Kahlos malerier.

Hege Duckert har gjort en bra jobb med å begrense stoffet, ved å personliggjøre tekstene og hun viser oss kvinnene med respekt og varme.

Hvis en reisende en vinternatt av Calvino er - for meg - et kjærlighetsbrev fra en forfatter til leserne. Calvino utforsker og utfordrer skillet mellom leser og forfatter. Han skriver om å lese og om å skrive, om relasjonen mellom leser og forfatter og om å leve i historiene vi leser.
Store deler av boka er skrevet i andreperson. Da er det jeg som leser som er hovedpersonen! Det er en spennende synsvinkel som få andre forfattere enn Calvino får til.

Calvino tar oss med på en magisk reise hvor han både forvirrer og forløser. Han manipulerer oss mesterlig med språket.
Gjennom 10 romanåpninger i ulike sjangere (men med det samme utgangspunktet -en manns kamp mot ytre fiender) blir vi fanget i Calvinos univers. Hvis reisende en vinternatt er en leken labyrint jeg ikke ville forlate når siste side var ferdiglest.

Å lese denne romanen betyr også at du underveis reflekterer over hvem du er som leser og som menneske. Slik som denne romanen reflekterer over litteraturen.

Leseren får servert handlingen med en gang; Vampyrene kommer! Verdens undergang er nær! Til tross for historiens forutsigbarhet er det en spennende fortelling med overraskelser.

Hogan og del Toro har oppdatert vampyrmyten med kjærlighet til utgangspunktet (som Stoker og Polidori). De har lånt flittig fra Lovecraft, Romeros zombier og har kreert noe nytt innen sjangeren.
Disse vampyrene er ekle liklignende monstre som ikke er redde for krusifikser eller hvitløk. De er ikke sexy forføreriske. Vampyrene er som pestinfiserte zombier. Herlig!

Okay, dette er flyplasslitteratur (fort lest og fort glemt), men jeg leste boka i ett og nøt historien. Fortellingen inneholder det obligatoriske kjedelige kjærlighetsdramaet men det er bagateller. Historien anbefales som underholdende spenning.

Bejing Duck irriterte og klødde - som en alt for trang ullgenser - da jeg leste den. Men etterpå har jeg tenkt mye og positivt på leseopplevelsen. Vibeke Tandberg har skrevet en spennende bok med ekle og elegante virkemidler

Bramness har gitt meg en vakker og viktig leseopplevelse med denne boka med gjendiktninger. Diktene er bl.a Mina Loy og indiske Mirabai. Anbefales!

Diktene har få spor av den fascinerende forfatteren han ble. Men han var en debutant på atten, og da skal det kanskje kjennes som jeg leser dikt som burde blitt liggende i skrivebordskuffen.