Jeg synes alltid det er spennende å lese første bok i en ny serie. Jeg hadde store forventninger til første bok i Jordbærdamene da jeg har hørt mye positivt om denne serien, i tillegg likte jeg forfatterens serien om livet i Bergfoss veldig godt. Det var faktisk den serien som fikk meg hektet på serie bøker.

Jordbærdamene innfrir nesten fra første side. Boka fikk meg med en gang til å tenke på serien Frustrerte Fruer, som var en av mine favoritter den gang det ble sendt på tv. Her har vi kvinner i forskjellige aldre og fra forskjellige samfunnsklasser som møtes i det nyetablerte villaområdet i Jordbæråsen. Forfatteren har et godt språk og en god fortellerstil som gjør at jeg virkelig koser meg med boka. Man får stor empati meg en par av kvinnene, mens man kanskje synes at enkelte andre har en noe upassende oppførsel. Jeg blir nysgjerrig på disse damene og livene deres, og jeg vil helt klart lese flere bøker i denne serien.

Det er alltid spennende med første bok i en ny serie, og nå har jeg endelig tatt meg tid til å lese den første boka i serien Sølvbåndet. Jeg må virkelig si meg imponert over denne boka. Handlingen er spennende og interessant, det er lett å leve seg inn i historien, og jeg gleder meg til å lese flere bøker i denne serien. Det som imponerer meg mest må være forfatterens språk og fortellersstil, begge deler er på et veldig høyt nivå til å være seriebøker. Hvis jeg skal gi boka et lite minus må det være at jeg gjerne kunne tenkt meg at dialogene var skrevet på dialekt.

Jeg leste de fem første bøkene om Cato Isaksen med stor iver for noen år tilbake. Hadde derfor bestemt meg for å lese de fem neste bøkene i årets påske. Det hele startet bra, Honningfellen, Mørkemannen og Sukkerdøden ble lest i løpet av noen dager. Neste bok på listen var da Djevelkysset, interessen for Lindells krim hadde da sunket noe og jeg brukte vel en drøy uke på denne boka. Så var det siste bok i rekken som sto for tur, og jeg må si at det kanskje er greit at dette er den siste, i alle fall den siste jeg skal lese på en stund. Jeg synes ikke denne boken har ordentlig Lindell-kvalitet over seg. Jeg synes boka mangler spenning og det som får meg hektet. Jeg synes handlingen går litt treig og det er nesten så jeg kjeder meg mens jeg leser deler av boka. Det tok meg hele fire uker(!) å lese ferdig denne boka, og jeg kjenner det er lenge til jeg kommer til å lese noe fra Lindell igjen. Håper at eventuelle fremtidige bøker om Cato har den kvaliteten og spenningen som jeg husker fra de første bøkene.

Spennende og underholdende krimbok med en uventet og noe uvanlig slutt. Jeg fikk lyst til å lese flere bøker av samme forfatter.

Denne boken har det meste, vi kan lese om alt fra utroskap, sykdom, bedrageri, underslag og dop til vennskap og kjærlighet. Boken begynner litt rolig og til tider kanskje litt kjedelig, men jeg liker det jeg leser og føler at jeg blir underholdt. Boken tar seg opp etter hvert, og det blir flere scener med mye spenning. Jeg vil ikke si at dette er en direkte krimbok med mye spenning og mystikk, jeg vil heller kalle det en fin kombinasjon av krim og chick-litt. Jeg liker begge de sjangrene og boken passer derfor godt til min lesesmak. Men er du en skikkelig krimentusiast tror jeg nok du vil bli litt skuffet over denne boka.

Nok en gang har Anne Lise Boge fått meg til å ta til tårer. Denne boken og serien har alt - gleder, sorger, kjærlighet og hat. Forfatteren har en egen spesiell evne til å fortelle historien slik at man selv føler man er der sammen med hovedpersonene.

Dette er forfatterens første bok om journalist Magdalena Hansson. Det er også den første boka jeg leser av denne forfatteren, men det er helt klart ikke den siste. Vi følger nyskilte Magdalena som akkurat har flyttet tilbake til hjembygda Hagfors i Värmland sammen med sønnen Nils. Magdalena har fått jobb i lokalavisen og blir fort sterkt og nært knyttet til en sak som omhandler både forsvinneringer, mord og trafficking. Jeg liker Magdalena som hovedperson, og jeg liker Ninni Schulman sin skrivestil. Boken er spennende fra start til slutt. Samtidig får den også med alt det hverdagslige rundt hovedpersonene, noe som gjør det lett å leve seg inn i handlingen. Jeg vil si at dette er en ordentlige kosekrim - akkurat sånn som jeg liker det!

En Wallander-krim som havner sånn midt på treet. Historien i seg selv er grei nok, men kanskje til tider litt kjedelig og forutsigbar. Jeg kan heller ikke si at jeg liker den personlige utviklingen til Wallander, men det er vel ment som et tegn på at dette er den siste boken om denne krimhelten.

Jeg koste meg masse med En mann ved navn Ove av samme forfatter tidligere i sommer. Jeg fikk derfor lyst til å lese denne boken også, selv om baksideteksten ikke var så veldig tiltalende i forhold til hva jeg liker å lese. Nå i ettertid tenker jeg at jeg kunne spart meg for denne boka, for dette var virkelig ikke en bok for meg. Her blir det alt for mye fantasi og eventyr, med en fantasiverden bestående av rare kongeriker, riddere og unormale dyr. Boken får dessverre bare en svak 3'er av meg.

Jeg synes alltid det er spennende å lese den første boka i en ny serie. Jeg har tidligere lest Havets datter av samme forfatter, den serien var sånn midt på treet etter min smak, så var spent på hvordan jeg ville like den første boka i serien Breidablikk. Jeg synes selve historien som blir fortalt er bra, og tror den kan bli ennå bedre i de fremtidige bøkene. Men denne boka manglet et eller annet, den klarte ikke helt å fenge meg og jeg følte ikke noe behov for å lese den fort for å få vite hva som skulle skje. Enkelte steder i boka er det også blitt byttet om på navnene på personene, som for eksempel en person som går til krambua og når hun kommer frem har det blitt til at det er søsteren hennes som er der og ikke hun som gikk dit. Sånne feil ødelegger også litt av leseopplevelsen. Det kan være litt feil å dømme en serie kun basert på den første boka, men for meg blir dette foreløpig den eneste boka jeg kommer til å lese av denne serien. Kanskje jeg finner på å ta opp igjen serien på et senere tidspunkt, men akkurat nå synes jeg det er flere andre serier som fenger meg mer. Terningkast 3.

Dette var bok siste boken i serien og bok nummer 55 i rekken. Noen ganger synes jeg seriene avsluttes alt for tidlig, og jeg kunne gjerne tenke meg å lese flere bøker i den aktuelle serien. Denne gangen derimot synes jeg det var godt at serien tok slutt, og for min del kunne den gjerne vært avsluttet for flere bøker siden. Jeg like begynnelsen på serien, blant annet fordi handlingen var lagt til Finnskogen. Men etter hvert ble det alt for mye overnaturlig i denne serien og jeg synes historien og dialogene gjentok seg selv i alt for stor grad. Dessuten synes jeg det var veldig dårlig flyt i dialogene, personene snakket hardt og strengt til hverandre og plutselig ble hele samtalene brått avsluttet. Forfatteren skal i midlertid ha ros for at hun skriver en ordentlig avslutning på serien hvor hun rydder opp i alle løse tråder, og vi får vite hvordan det går med alle personene vi har blitt kjent med, dette har jeg savnet i enkelte andre serier. Selv om denne serien ikke falt helt i smak hos meg vet jeg at det er mange andre lesere der ute som har satt stor pris på denne serien. Heldigvis er vi alle forskjellige, også når det kommer til type bøker vi liker. Det hadde vært fryktelig kjedelig hvis vi alle hadde likt akkurat de samme bøkene. Totalt sett får denne serien terningkast 3 fra meg.

Så var siste bok i denne serien også ferdiglest. Solgård ble en favorittserie allerede etter første bok. Forfatteren har et godt språk, og historien er fengende og spennende. I de siste bøkene ble det kanskje litt for mye av det gode når et kom til dramatiske hendelser, men jevnt over synes jeg det var en fin serie. Gleder meg til å lese flere bøker av denne forfatteren.

Det er som alltid spennende med første bok i en ny serie. Ellinor Rafaelsen leverer denne gangen også. Hun har et godt språk og jeg tror dette kan bli en veldig spennende og underholdende historie. Jeg liker spesielt godt at historien er fortalt fra et barn liv. Det er helt klart en fordel å ha lest Farsarven av samme forfatter før man leser denne serien.

Dette er bok 48 i en serie på totalt 55 bøker. Jeg synes serien er ganske langtekkelige og til tider litt kjedelig. Men når jeg har lest så langt som jeg har gjort nå føler jeg at jeg må fullføre serien. I dette bokene gjør historien et hopp på 12 år mellom kapittel 6 og 7. For min del synes jeg egentlig at kapittel 6 var en grei avslutning på historien. Serien kunne godt sluttet der.

Jeg har lett for å leve meg inn i bøker jeg leser, spesielt når jeg leser seriebøker. Allikevel er det få ganger jeg lever meg så godt inn i bøker som når jeg leser Morshjerte, og bok nummer 16 var ikke noe unntak. Jeg gråt meg gjennom sorgen sammen med Maren, og jeg smiler for meg selv og blir varm i hjertet av veslevoksne Oda. Gleder meg til fortsettelsen!

Jeg har tidligere småklaget litt om at serien har tapt seg og at jeg synes det er dårlig flyt i historien. I denne boken synes jeg imidlertid at det har blitt litt bedre igjen. Det var mer spenning i handlingen og generelt en bedre flyt i historien og språket. Jeg gir boken en solid firer!

Det er alltid litt vemodig å lese den siste boken i en serie. Gjennom 22 bøker har jeg blitt godt kjent med Yngvild og alle de andre. I bok 22 fikk vi nøstet opp mange løse tråder, men jeg synes avslutningen ble litt raskt fortalt. Etter min mening kunne alle avsløringer og avklaringer godt vært fortalt over to bøker, slik at serien totalt ble ble 23 bøker.
Det skal også sies at jeg godt synes serien kunne vært på både 30 og 40 bøker. Dette er virkelig en serie som falt i smak hos meg. Serien kan virkelig anbefales, spenning, intriger og romantikk fra begynnelse til slutt.