Fra NRK
Jeg har nevnt Dommeren, fortellerens farfar. Det var han som orkestrerte fars barndom med kjølig og egenrådig hånd: i Alexandria, fra han var fem, med tjenere og hjemmeskole med mor. Hun, en kvinne som fant tungsinnet sitt allerede der.

Tretten år gammel ble gutten eksportert til Stabekk i Bærum for å gå på norsk skole, senere til en kostskole i Sveits, mens krigen nærmet seg, mens fliker av jødeforfølgelsen ble synlige.

Førkrigstid og krigen hjemme, forsøk på å nærme seg politikken, sosialistene og motstanden, frykt, flukt til Sverige.

Alene.

Arv og ensomhet

«Fars rygg» er en roman om ensomhet.

En grunnleggende alenegang, en som den ensomme også erfarer omgitt av andre mennesker, en ensomhet som ikke er til å komme fra. Fortelleren sier:

Jeg skriver jo denne historien med en tro på at ensomhet kan gå i arv. Og kanskje den kan gå i arv begge veier? Hvis det er sånn at far plantet sin ensomhet i meg, så gir jeg den tilbake til ham nå.

«Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl
Ensomhet som arv, altså, slik man nå tror at traumer også kan overleveres mellom generasjoner, offer og offerets barn.

Blant bokas bevegende tablåer er bildet av gutten som vasser i dypsnøen på Stabekk for å studere hvordan de andre går på ski – for så å lære kunsten, av seg selv.

Han kjenner ingen, ikke de ham. Han begynner å gå, langt og ustoppelig, for å holde ut at ingen kjenner ham.

«Jeg har dette store, ukjente rommet inni meg der det er holdt av plass til fars historie, der den skal passe inn som en hånd i en hanske, men det gjør den ikke, det er ikke mer enn noen små harde biter som skrangler rundt inni der. Samtidig kjenner jeg et savn så stort at jeg synes jeg snubler i det hvor enn jeg går, etter et menneske jeg ikke vet så mye om og ikke kan si at jeg kjente, enda så ofte vi sto tett inntil hverandre, og enda jeg merket varmen hans, jeg hørte pusten hans, hørte at han sang.
Jeg har fotografier og brev, og jeg bruker dem for det de er verdt og enda litt til. Men det er også sånn at plutselige hendelser, syn, overhørte replikker, dufter, lyden av kirkeklokker, en bil som ruser, en fugl som kvitrer, hva som helst, egentlig, snø, drev av salt sjø i luften, kan åpne opp. Med så mye savn, så mye ordløst og håpløst og fåfengt som jeg i min egen ensomhet surrer rundt i mens jeg forsøker å skrive dette, trenger jeg mine egne veier inn til fars historie.»

Jeg sitter igjen med så mange mange tanker og spørsmål etter å ha lest boken Fars rygg av Niels Fredrik Dahl. Boken ble utgitt i 2023 og nominert til Nordisk råds litteraturpris 2024. I forlagets omtale står det at fortellingen er full av humor. Jeg fant ingen ting å le av. Synes fortellingen bare gjorde vondt å lese. At ensomhet kan gå i arv kan vel ingen tvile på etter å ha lest boken.

Sårt om ensomhet og ikke føle tilhørighet noe sted. Fortellerens far bor med foreldrene i et stort hus i Alexandria, blir satt bort til fremmede på Stabekk for å gå på skole, videre til pensjonatskole i Genève, og flytter sammen med moren i en liten leilighet i Oslo når faren finner en annen dame som blir med ham til Alexandria. «Han liker seg i utkanten av det som hender, han tenker at livet ikke ligger foran ham, men litt til siden». Fortellingen er bygd på brev, fotografier og etterlatte papirer fra faren. Framstår som noe fragmentarisk og av og til litt forvirrende: Han forteller og dikter om faren, hans liv og hans foreldre, men også om farens sønn, altså fortelleren selv, og hans liv og relasjoner.

En særdeles godt formulert roman. Veldig varm og funderende. Gutten lever med en dominerende far og en svak mor men man må ta «tiden» 30 tallet med i betraktning. Han styrer sin lille familie med konstant hardt grep. Ikke voldelig bare med «fravær og tilstedeværelse» Derfor er det interresant når han selv går i verdens eldste felle, fristelsen. Dette er en bok jeg kommer til å husk.

Vinner av Nordisk råds litteraturpris.

Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?