Livet er den eneste måten av Wislawa Szymborska -- en folkekjær og tilgjengelig polsk poet som fikk Nobelprisen i sin tid, og som i tillegg er i vinden om dagen: https://www.aftenposten.no/osloby/i/vmR6mL/Polsk-suppe_-litteratur-og-forbrodring.

Forfattaren Dag Solstad, som er ein kjend forfattar i Norge, har hittil vært ukjend for meg. Ikkje slik å forstå at eg ikkje har vært kjend med navnet, på ingen måte, ja heller tvert imot, men det er altså slik at eg ikkje har lest noko av han tidlegare. Solstad altså, forfattaren. Når eg derfor legg merke til at denne boka som har det nøytrale namnet 17. roman har ein særeigen stil, eller språkføring om du vil, så har eg ikkje belegg for å påstå at dette er forfattaren, Solstad altså, sin særeigne stil. Men heller ikkje belegg for å påstå det motsatte, slett ikkje dette siste. Derfor nøyer eg meg med å slå fast at denne boka, som har tittelen 17. roman, har ein eigen stil utan å spekulere noko i kva dei førre 16 romanane har for slags stil, sjølv om det kunne vere freistande. Det som derimot er heilt klart, ja nærmast mata inn med teskei frå forfattaren sjølv, Solstad, på første sida i 17. roman, er at hovudpersonen i denne boka, Bjørn Hansen, også har vært med i ei tidlegare bok, utan at han nevner noko om korvidt stilen i den førre boka liknar på stilen i denne boka. Det kunne det sjølvsagt ha vært moro å vite noko om, men forfattaren Dag Solstad teier om dette. Stilen i den andre boka altså. Men Bjørn Hansen har det ikkje bra i denne boka, som eg gjeng ut frå er den 17. romanen av forfattaren Dag Solstad. Og grunnen til at han ikkje har det bra heng muligens saman med ting som skjedde i den førre boka han var med i, som ikkje er den 16. men den 11. dersom forfattaren, Solstad altså, har følgt med på nummereringa av bøkene han har skrive, og det må ein tru han har gjort. Eller kanskje heng det djupast sett saman, at Bjørn Hansen ikkje har det bra, altså, med forhold som ikkje er tatt opp i den 11. romanen. Det vesentlege er uansett at Bjørn Hansen har isolert seg frå familien sin, og her kan ein undrast på om det er det at han har isolert seg som gjer at han ikkje har det bra, eller om det er det at han ikkje har det bra som gjer at han har isolert seg, frå familien altså, sitt eige kjøt og blod, men som han gjer eit famlande forsøk på å nærme seg på nytt. Men det er søren fløtte meg ikkje så lett å nærme seg familien sin i ei tekst med ein såpass eigenarta stil, sjølv om stilen, eller språkføringa om ein heller vil nytte eit slikt uttrykk, i og for seg er interessant nok og kan seiast å reflektere dei eksistensielle pinslene som Bjørn Hansen balar med, men som ein på den andre sida kan hevde skaper ein ironisk distanse til desse pinslene. Utan å røpe for mykje kan ein nok best slå fast at forsøket på å få kontakt med familien er famlande. Om enn fortalt i ein særeigen stil av forfattaren. Dag Solstad altså.

Det må bli "Eder og galle". Boka handler om den frydefulle indignasjonen som vekkes i folk og får dem til å bli rett så snakkesalige når temaet er hva de misliker, hvordan disse applauderer hverandres valg av hatobjekt og videre hva denne psykososiale mekanismen har til felles med negativ nasjonalisme og identifiseringen av en felles fiende. En svært moraliserende bok, nesten like irriterende som innleggsforfattere som bestemmer seg for å poste en metakommentar til en hel tråd på Internett. Boka "Hvorfor kritikk er bedre enn drittkasting" av samme forfatter er ikke stort bedre.

For tre dollar kjøpte jeg Lorrie Moores novellesamling Birds of America. Det var i et antikvariat i New Orleans i vinter. Boka fulgte med meg gjennom Texas (vet dere at Texas er større enn Tyskland, Storbritannia, Nederland og Belgia til sammen?) og New Mexico, og da vi var kommet til Phoenix, Arizona var jeg så frelst at jeg gikk rett inn på Barnes & Nobles og kjøpte meg A Gate at the Stairs. (Og så glemte jeg at jeg hadde kjøpt den, så mannen i butikken måtte løpe etter meg ut i ørkenkvelden.)

Nå er det juni og jeg har ikke lest den før nå. Kanskje var jeg redd for å bli lei. Muligens. Kanskje var jeg redd for at Lorrie Moore ikke skulle være like bra som romanforfatter og bli skuffet. Jeg hadde jo bare lest novellene hennes. Muligens. Men nå har jeg lest den og jeg skjønner ikke hva jeg var redd for. A Gate at the Stairs er så BRA. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes den er bra. Jeg klarer ikke å peke på hva som gjør den så bra. Alltid når jeg virkelig elsker en bok er det fordi den sier noe om livet, noe ekte; at den har fanget noe av livet og klart å putte det ned i en tekst, gjort det om til litteratur. Det gjør også A Gate at the Stairs. Men jeg klarer ikke å forklare hvorfor den gjør det. At hovedpersonen i boka er ei jente bare et par år yngre enn meg, er ikke nok å si. At jeg kanskje identifiserer meg med henne er ikke nok å si. Jeg gjør det, men det er ikke bare dét som kan være grunnen. For de fire første arkene av min versjon av A Gate at the Stairs er stappa av anmeldelsessitater fra en haug med aviser og tidsskrifter, og alle er de enige om at A Gate at the Stairs er briljant, og alle som har skrevet disse kan jo ikke være noenogtjueår gamle jenter. Det er selvfølgelig noe mer enn det.

Hør bare her: "Fifty years from now, it may well turn out that the work of very few American writers has as much to say about what it means to be alive in our time as that of Lorrie Moore." (Harper's Magazine)

"Lorrie Moore's writing is everything that life is, funny and heart-breaking--and rich." (The Denver Post)

"Readers of contemporary fiction who don't love Lorrie Moore just haven't read her. . . A rich, expansive and singularly quirky feast." (Salt Lake Tribune)

"Breathtaking . . . You'll want to have some tissues ready--and we're not even getting to half of it. But the saddest part will be when it's over." (Daily Candy).

Jeg stiller meg bak alt, nikker meg enig, ja, ja, ja, JA!, les Lorrie Moore! Å ikke lese Lorrie Moore er å gå glipp av noe. Og da mener jeg ikke bare A Gate at the Stairs, men Birds of America også. Eksemplarene mine av begge disse bøkene er stappa av eselører og pennestrekinger. F.eks. ved dette avsnittet: "I tried not to think about my life. I did not have any good solid plans at all--and the lostness of that, compared with the clear ambitions of my friends (marriage, children, law school), sometimes shamed me. Other times in my mind I defended such a condition as morally and intellectually superior--my life was open and ready and free--but that did not make it any less lonely."

Jeg kommer til å lese begge to om og om igjen. Jeg akter å lese mer av Lorrie Moore. Straks jeg får min første sommerjobblønn skal jeg kjøpe resten av bøkene hennes til lesebrettet mitt, sette meg i en campingstol under et tre og lese Lorrie Moore resten av sommeren.

http://kathleen-bean.blogspot.com

Bøkene i listen har en fellesnevner som beskrives best av listens navn. Dette er dog ikke en samling bøker om lidende menn, mer om tilbakeblikk, fremtidsblikk, valg som er tatt og valg som må tas.

Bøkene kan leses av begge kjønn, for all del, men om noen av disse bøkene tror jeg vi (menn) bør få ha for oss selv.

Den litterære kanon inneholder nok av mastodonter, men det er ikke hver uke man føler at man har tid eller motivasjon til å ta fatt på Forbrytelse og straff eller Moby-Dick. Jeg vet at det finnes myriader av glimrende, korte bøker, men jeg vet også at jeg trolig er fullstendig ukjent med svært mange av dem. Med andre ord trenger jeg anbefalinger. Jeg er åpen for både poesi, drama og prosa, så lenge det er snakk om relativt korte bøker.

Noen eksempler på hva jeg er ute etter:
Ernest Hemingway - The Old Man and the Sea
Albert Camus - Den fremmede
Joseph Conrad - Heart of Darkness
Kurt Vonnegut - Slaughterhouse-Five
J. D. Salinger - The Catcher in the Rye
John Steinbeck - Of Mice and Men
Knut Hamsun - Sult
Thomas Mann - Døden i Venedig

Jeg vet for øvrig at det finnes et par lignende tråder, men der har trådstarter gjerne vært ute etter korte bøker generelt, mens jeg først og fremst ser etter kanonisert litteratur.

Har registert at det er mange her inne som er interessert i psykologi og lager derfor denne lista til inspirasjon. Er også ute etter flere tips.

Har allerede nevnt Lorrie Moore flere ganger på bloggen den siste uka. Å, elsker henne. Leste en novelle av henne for circa tusen år siden, 'How to Be an Other Woman', som jeg likte, men som likevel forsvant for meg (dvs. at jeg skrev ikke ned navnet hennes for å sjekke ut mer) fordi jeg leste den i en novelleantologi hvor det var et par andre noveller som jeg heller la merke til. Den gang da. Siden, i høst, leste jeg et forfatterportrett av henne i Vinduet hvor jeg tenkte hm, har jeg ikke lest Lorrie Moore før? Og joda, en rask titt i nevnte novelleantologi gav meg svaret. Jeg hadde lest henne før. Jeg ble nysgjerrig og fant fram til henne igjen. Novellene handler om helt ordinære mennesker og minner meg litt om Raymond Carvers Where I'm Calling From akkurat sånn (kanskje tenker jeg det fordi jeg leste Where I'm Calling From ikke så lenge før Birds of America). Uansett, Birds of America. Jeg er helt rørt og betatt. Favorittnovella mi er 'Charades'. Det er ikke lenge siden jeg leste denne ferdig, men allerede nå er jeg i gang med A Gate at the Stairs.

Bøker jeg har lest gjennom nærmere 50 år som har satt sitt preg på meg og gitt meg sterke leseropplevelser. kommentarene reflekterer min subjektive opplevelse av den enkelte boka.

Det har slått meg at det er veldig synd at finsk litteratur er så ukjent i Norge, derfor har jeg laget denne listen, hvor jeg har tatt med finske klassikere og bestselgere som enten er oversatt til norsk, svensk eller engelsk. Mange av bøkene har jeg dessverre bare fått lest deler av, eller jeg har såvidt begynt på dem. Skal komme med mer utfyllende kommentarer så snart jeg har lest ferdig de bøkene jeg har begynt på:) Og kom gjerne med forslag hvis det er bøker dere mener burde være på denne listen^^