Bokelskere.no

Jeg oppfatter døden som et grunnleggende tema i boken, om hva det å ta liv gjør med et menneske.

Skuddet jeg-personen avfyrer under den russiske borgerkrigen (men ikke i kamphandlinger) forandrer hans liv for alltid. Han kjenner seg splittet, martres av anger og tanker om skyld.
«Hva var egentlig min skyld overfor ham? Spurte jeg meg selv. For selv om enhver domstol formodentlig ville ha frifunnet meg – en militær domstol fordi drap er krigens lov og mening, en sivil fordi jeg handlet i nødverge – gjensto likevel noe uendelig tyngende.» (side 121)
Jeg-personen er ikke bare en soldat, for hvem det er høyverdig å drepe fienden, men et menneske som ikke klarer å fri seg fra det umenneskelige ved å ta liv.

I forlengelsen av dette reflekterer han: «Uansett, hvis dette ene skuddet kostet meg så dyrt, måtte følgene av det hele trolig ha påvirket Wolfs liv også.» (side 122) Også Wolf lever med en dyp og slitsom splittelse i seg, nærmest som to personligheter.

Jeg-personens kjæreste Jelena forteller om en samtale med en tidligere elsker (Er det Alexander Wolf?), der de snakker om døden. (…) «For mange år siden, sa han, - møtte jeg min død (…) men som resultatet av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå. (…) Jeg var veldig ung, jeg fløy mot døden hals over hode, men denne tilfeldigheten som jeg snakket om, reddet meg. Nå vandrer jeg langsomt i retning av døden - » (side 105).

Du spør, Piippokatta, hva vi tror er årsaken til at Wolf vil ta livet av Jelena Nikolajevna. Det er mulig han vil ta livet av denne gåtefulle kvinnen. Hvem er hun egentlig? Men jeg ser også en annen mulighet. Wolf ønsker at bokens jeg-person skal fullføre handlingen fra steppen. Ta hans liv. Når han går løs på kvinnen, er det i forvissning om at kjæresten vil dukke opp og forsvare henne. Og mange tilfeldigheter gjør at nettopp dette skjer. For mange til at det sannsynlig?

Takk for en fin og interessant liste, Torill! Jeg har ført opp flere av dem på min ønskeliste.
Her er litt mer om serien fra Bok 365.

Kanskje materiale for nye POP-UP-lesesirkler :-)

Triologien er allerede i hus her også, så jeg blir med på denne lesingen.

Jeg har også fått lest et par bøker så langt i år. Har kost meg med krim. Nå skal jeg starte på boka Gjenferdet av Alexander Wolf, av Gajto Gazdanov. Det er en bok som har blitt foreslått som en bok vi skal lese i en Pop-up lesesirkel her på Bokelskere. Riktig god helg!

Bifalles. Vi har lest mange bra bøker der hittil. Noen fine alternativer å velge mellom denne gangen også.

Hei.
Velkommen og takk til alle som er med, veldig gledelig. Da ligger alt til rette for allsidige innspill. Til dere andre, det er ennå ikke for sent, du er hjertelig velkommen.

Jeg lovet å dele noen tanker i forkant av lesingen, det tenker jeg er nyttig for å få best mulig utbytte av denne digitale sammenkomsten.
Så langt er vi 13 stykker, unike mennesker med ulik bagasje. Ulike lesere har gjerne ulike oppfatninger, og nå får vi muligheten til å utforske den forskjelligheten, men også likheter hos hverandre.
To av dere har noen passende sitater på profilen, som gjerne kan ligge til grunn for en felles leseopplevelse som denne: «Enhver skaper selv den bok han leser» og «...man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» Vi berøres, ser for oss bilder, tolker og trekker gjerne paralleller til egne liv. Jeg håper vi med nysgjerrighet og respekt kan skape trygghet til å dele det vi måtte ønske.

Om du foretrekker å tilnærme deg teksten analytisk, er det helt topp. Her mener jeg at en ikke trenger å beherske diverse analysemetoder for å bidra. Det finnes ingen korrekt tolkning eller fasit så jeg håper vi kan dele våre ideer med visshet om ikke å bli «slaktet», samtidig som jeg synes vi må tåle å bli litt utfordret :)

Siden flere er uten erfaring fra lesesirkler, hiver jeg ut noen ideer om hva som kan være interessant å løfte fram før vi begynner lesingen. Dette er ikke ment som føringer eller noe man må mene noe om, men som motivasjon til å lese oppmerksomt.
Du kan legge merke til egen opplevelse (blir du f.eks provosert, glad eller berørt på en annen måte?). Karakterene i boka (hvordan beskrives de, er de troverdige, er det noe interessant med dem?). Miljøet (hvordan ser det ut der handlingen foregår, ville du reist dit?). Du kan være oppmerksom på språket, tematikken eller skrivestilen. Minner innholdet om noe annet du har lest? Du kan si noe mer overordnet om hvorfor du likte/mislikte boken, eller om du lærte noe av den. Muligens gjør du deg tanker om forfatteren som skrev denne boken på en helt annen tid.

For all del, ikke ta fram penn og papir, dette skal kun inspirere. Vi skal ha en god leseropplevelse, nyte, og kanskje lese med lavere hastighet og større konsentrasjon og årvåkenhet enn vanlig.

Ønsker du å dele forventninger og tanker, tror jeg det kan komme oss alle til gode.

Ser fram til å høre fra deg :)

Lesesirkel 2021.
Jeg støtter forslaget om å lese Jon Fosse denne gangen. Selv har jeg flere av bøkene hans i bokhylla, men trenger et puff i ryggen for å komme i gang for alvor. Fordi gruppen har gitt seg bedre tid til lesingen av hver enkelt bok dette året, foreslår jeg Fosses Trilogien som er en samling av tre korte romaner «Andvake» (75 sider}, «Olavs draumar» (80 sider) og «Kveldsvævd» (59 sider) som nå fås i ett bind på 238 sider.

Hei alle leseglade.

Du inviteres herved til å delta i en POP-UP lesesirkel, eller en spontan samlesing, som denne gangen vil ta for seg boken Gjenferdet av Alexander Wolf av Gajto Gazdanov.
Det står ikke mye om boken her inne på forumet, så jeg velger å skrive litt fra omslaget hvor den bl.a omtales som «En russisk knallperle» av anmelderen i Morgenbladet.

Boken ble første gang utgitt i 1947. Her er hva som står bak på boken:
Dette er en eksistensiell thriller om mord, skyld og livets tilfeldigheter. Den skildrer en eksilrusser i Paris som tynges ned av et drap han begikk som ung mann, langt ute på den russiske steppen. Én dag kommer han over en novelle der hendelsen på steppen blir beskrevet i detalj, men fra perspektivet til mannen han skjøt. Dermed starter jakten på novellens forfatter, den mystiske Alexander Wolf.

Gajto Gazdanov (1903-1971) ble født i St. Petersburg, men emigrerte til Paris etter å ha kjempet på de hvites side i den russiske borgerkrigen. Dette er hans hovedverk, en moderne klassiker, en perle i 1900-tallets europeiske litteratur som på 2000-tallet er kommet ut i nye oversettelser til en lang rekke språk.

Ifølge anmelderne handler boken om hvordan ethvert menneske former egne erindringer, om følelse av tap, om fornøyelser, atspredelse, kjærlighet, skjebne, skyld, redning, død og tilfeldigheter. Om innholdet bruker de adjektiver som elegant, dyp, trøstende, vakker og ulidelig, forstyrrende, uimotståelig, klok, opprørende og presis. Alt dette bør gi rom for mange spennende observasjoner og innspill om boka.

Jeg har aldri selv vært del av en lesesirkel, uten at det bør være en hindring, tenker bare at det kan være greit for deg å vite i tilfelle du stusser over noe i gjennomføringen :)
Tenker at denne invitasjonen får ligge ute noen dager for å bli sett, slik at det gis tid til å få meldt seg på å eventuelt skaffe til veie boken. Så starter lesingen den 15. januar.

Når det kommer til innspill og samtaler om boken settes det ingen begrensninger, du kan dele det du måtte ønske, stort, smått, langt eller kort. Personlig synes jeg det er interessant og høre om noe som treffer deg, noe som gjør inntrykk, skaper en følelse eller minner om noe.

Boken er ikke spesielt tykk, under 200 sider, noe som gjerne gjør det lett å «hive sæ me» selv om du har en travel hverdag.

Velkommen!

JJeg setter pris på lesesirkelen fordi vi leser variert, og når man diskuterer en bok så blir den også gjerne sterkere ettersom andres lesninger kan være med å åpne flere nyanser av boken.

Jeg har også lest Ian MC Ewans´ Leksjoner (litt lat, så det blir gjerne lesing på norsk) i høst. Har lest flere av ham tidligere og vil sterkt anbefale både Lørdag, Amsterdam og ikke minst Omforlatelse

Mitt forslag er Ønsk meg heller god tur av Alf van der Hagen. Forfatterskapet hans er helt ukjent for meg og jeg ønsker å lese om Ingvar Ambjørnsen. Jeg har i det siste lest noen historier fra det virkelige liv og det har vært en god avveksling fra fiksjonen.

Takk for at du holder så stødig i lesesirkelens tømmer. Godt nytt år!

Denne gang vil jeg foreslå en bok som kom ut i 2000 (hvis 2000 er inkludert), nemlig Jon Fosses Morgon og Kveld.
Jeg syns det er noe av det vakreste Fosse har skrevet og tar gjerne en gjenlesing av den.

Nyere nordisk litteratur etter 2000. Her vil jeg foreslå en bok jeg har på leselista mi, Da vi var yngre, av Oliver Lovrenski. Boka er hans debutbok, den kom ut i fjor høst, så den er virkelig ny. Boka gikk rett til topps på salgslistene for norske bøker. Lovrenski var 19 år da boka kom ut, og han er tidenes yngste vinner av Bokhandlerprisen (2023). Boka ble også nominert til Brageprisen. Boka ligger som nr. 1 på Populære-bøker lista her på Bokelskere akkurat nå.

Her vil jeg tro vi kan finne mye å diskutere!

Her er NRK sin anmeldelse av boka:
https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-da-vi-var-yngre-av-oliver-lovrenski-1.16570576

Da nærmer 2023 seg slutten og det er tid for å oppsummere.

For min del ble det 46 bøker, de aller fleste romaner. Men jeg har også lest noveller, essay og sakprosa. Godt under halvparten av bøkene er skrevet av norske forfattere, og jeg har lest forfattere fra 12 andre land, både fra Europa, Amerika, Afrika og Asia. Jeg liker å bruke skjønnlitteratur til å forstå verden, og da er det et poeng å lese forfattere fra ulike verdenshjørner og fra ulike tider. Når det gjelder eldre litteratur, har jeg i år ikke lest noe som er fra før 1900-tallet, men jeg har lest 8 bøker som er eldre enn 50 år. I år har jeg ikke lest Fosse, men jeg har lest fire andre Nobelprisvinnere: Saramago (1998), Naipaul (2001), Munro (2013) og Takarzuk (2018).

Jeg håper at også andre vil dele sine litterære selvangivelser, og ikke minst sine beste boktips fra året som har gått. Og jeg er opptatt av de tipsene vi ikke får i avisene, med årets beste lister.

Årets beste bok utenfor allfarvei (som ikke «alle» andre leser)
I betydning ikke alle andre leser: Claire Keegan Småting som dette
I betydning fortelling langt borte fra: Tsiitsi Dangarembga Nervøse tilstander

Forfatter jeg vil lese mer av
Deborah Levy

Beste «gamlis»
De beste eldre bøkene jeg har lest i år, har jeg lest med lesesirkelen her inne og jeg klarer ikke å bestemme meg om det er Knut Hamsun Landstrykere eller Célines Reisen til nattens ende

Hva med dere andre? Hva er årets beste tips? Det er lov å finne nye kategorier...

Hadde det ikke vært for den språklige presisjonen, så kunne lesingen bli en trist og desillusjonert affære. Men jeg er helt enig med deg at det ikke er kjedelig lesning. Det er som der tematikken blir uten håp og full av negativitet, så bobler språket over av energi, kreativitet og tenksomme skråblikk på hendelsene. Kompromissløs fortellerevne.

passert 300 sider

Jeg er ambivalent til denne romanen. Tidvis ler jeg og koser meg med presise observasjoner, krasse analyser og godt språk, tidvis irriterer jeg meg over passiviteten, negativiteten og kvinnesynet og må legge fra meg boken. Dette med kvinnesynet er muligens en overdrivelse fra min side, han sparer ingen andre grupperinger heller!

Det er iallfall ikke kjedelig lesning. Det er sjelden jeg blir så engasjert i en bok og er alt fra rungende uenig til imponert på en og samme side i boken. Kanskje er jeg mest imponert over Celines mot. Kanskje måtte man være sær og venneløs for å tørre å skrive så realistisk på den tiden? Det virker som han var "forut for sin tid" på flere måter.

Dersom han finner morgengryet etterhvert går nok denne romanen inn som en av favorittene.

Reisen til nattens ende (side 189).
Hovedpersonen Ferdinand kan virke både selvmedlidende og rastløs, men romanen har også en tydelig samfunnskritisk side. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker jo på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

passert 300 sider

Historien om legelivet utenfor Paris er trist, mistrøstig og uten håp. Men samtidig er språket og observasjonene så presise, tankevekkende og fantastiske at jeg stadig tar meg i å ville sitere. Fortelleren slår til alle kanter, fattige, rike, geistlige, akademikere, portnerkoner, barn og foreldre, alle blir beskrevet i treffende vendinger. Det er nok ikke tvil om at hjertet og omtanken ligger hos de svake, men det er absolutt ikke en naiv og idylliserende sympati.

«Hva det øvrige angår, kan vi streve så mye vi vil. Vi snubler, glir og drukner oss i alkohol - et utmerket konserveringsmiddel for såvel levende som døde - men vi kommer ingen vei. Det er bevist for lenge siden. Og dette til tross for at vi i hundrevis av år har sett hvordan trekkdyrene våre fødes, pines og dør uten å ha opplevd annet enn å slepe talløse forgjengerens fiasko et stykke videre. Som om vi ikke burde forstått hva det er som egentlig foregikk? Bølge etter bølge av unyttige vesner ruller mot oss fra tidenes osean og dør som et skvulp foran føttene våre, og likevel blir vi stående og håpe på et eller annet...Vi duger ikke engang til å tenke oss døden.»
(295)

Det er en slags apati, en håpløshet, likevel et slags naivt håp som fremstilles som en dumskap og en livsforutsetnng. Som pasientene på turberkoloseklinikken som ikke drømmer om å bli friske, men å bli syke nok til å erklæres uføre. Da er de verdige nok til trygd.

Da er jeg i gang med lesingen, og jeg ser også at dette kan ta tid. Jeg liker tonen godt, med treffsikre og fine metaforer og en humoristisk og lett distansert beretning om egentlig ganske tragiske hendelser. I løpet av de første 20 sidene er vi vitne til flere konkrete dødsfall, til nedbrenning av landsbyer og lidelse for både dyr og mennesker.

Jeg likte det første kapittelet veldig godt, der er en blanding mellom en veldig konkret gjengivelse av en (abstrakt) samtale, og en nesten allegorisk eller drømmeaktig sekvens om hvordan han vervet seg. Det starter med pomp og prakt, musikk og marsjering, heiing og blomster, men etterhvert forsvinner disse elementene. Da er portene stengt og de «sitter i rottefellen». Tankene går til eventyret om rottefangeren som frister alle barna med fløytespillet sitt.

Reisen til nattens ende.
Har såvidt begynt på boka og ser allerede nå at jeg trenger tida til over jul til å få lest den ferdig. Jeg er glad for at det ikke blir valg av ny bok før i januar.