Bokelskere.no

passert 300 sider

Jeg er ambivalent til denne romanen. Tidvis ler jeg og koser meg med presise observasjoner, krasse analyser og godt språk, tidvis irriterer jeg meg over passiviteten, negativiteten og kvinnesynet og må legge fra meg boken. Dette med kvinnesynet er muligens en overdrivelse fra min side, han sparer ingen andre grupperinger heller!

Det er iallfall ikke kjedelig lesning. Det er sjelden jeg blir så engasjert i en bok og er alt fra rungende uenig til imponert på en og samme side i boken. Kanskje er jeg mest imponert over Celines mot. Kanskje måtte man være sær og venneløs for å tørre å skrive så realistisk på den tiden? Det virker som han var "forut for sin tid" på flere måter.

Dersom han finner morgengryet etterhvert går nok denne romanen inn som en av favorittene.

Hadde det ikke vært for den språklige presisjonen, så kunne lesingen bli en trist og desillusjonert affære. Men jeg er helt enig med deg at det ikke er kjedelig lesning. Det er som der tematikken blir uten håp og full av negativitet, så bobler språket over av energi, kreativitet og tenksomme skråblikk på hendelsene. Kompromissløs fortellerevne.

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke medforfattere. Om Marcel Proust (død 1922) skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med nesten rørende sympati.