En skulle tro at en gammel ryggsekk full av svik ble lettere å bære med årene. Slik er det ikke. Den blir tyngre. Det eneste du kan gjøre er å erkjenne at den er der, og ta hensyn til vekten, så du senker farten når du føler at du begynner å gå varm. For det er da det skjer, uten at du vet det. Det er da du går ut av deg selv for å slippe den helvetes tunge børen du fikk som barn.
Vi sommarmenneske blir ofte sett på som litt grunne og overfladiske, seier Tomas i Dalen. Litt enkle.vi er liksom folk som liker gladpop og ler heile tida, litt slik Wenche Myte-aktige. Optimistar og pratmmakarar som sit i solsteiken i smaklause, korterma skjorter og drikk øl og er høgrøysta. Der har du oss sommarfolk. Han ser på meg. Det er liksom meir djupt og høgverdig å være haustmenneske. Då er det litt meir Juni Mitchell og utilgjengelige dikt av Stein Mehren og franske svært-kvitt-filmar. Men kva faen er det som er så bra med kjærleikssorg, det har eg spurt meg om mange gonger. Så det størst nok om ikkje vi sommarkarer vil få vårt velfortente comeback ein dag.og då skal vi faen meg ta over heile butikken.
Når det siste treet er hogd...når den siste bøffelen er vekk...når den siste gullklumpen er gravd ut og den siste indianeren drept...hva vil dere gjøre da? Hva vil dere gjøre med all griskheten dere har bygd opp i dere? Som dere har overført til ungene deres? Hva vil dere gjøre da? Jeg bare spør.