Tekst som har fått en stjerne av Tone H:

Viser 1 til 20 av 220:

Ja, - og den er nesten enda bedre andre gang! Så derfor håper jeg du ikke lar Svikne dagar drepe all Ferrante-interesse!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Magisk? Nei, heller poetisk og nøkternt, vakkert men òg skremmande om sorg og alvorleg sjukdom i nær familie. Eg kan skjøna at lesarar reagerer ulikt på denne boka. For meg vart ho likevel so gripande og opplysande av di Didion ikkje berre fortel tett på om sine eigne - dramatiske - røynsler, men ho set den personlege soga si inn i ein større, ållmenn samanheng. Ho får godt fram den maktesløysa mange opplever i møtet med moderne, teknifisert medisin.

Ho får òg godt fram kor viktige seremoniar er for dei som sit att etter dødsfallet. Dei hjelpar oss i det vanskelege arbeidet med å godta at eit menneske som har stått oss nær, no er borte for all tid.

Eg har tidlegare berre lest reportaseboka Salvador av Joan Didion. Ho er lita bok om ein utskremd journalist i borgarkrigen i El Salvador på 1980-tallet. Òg velskrive, men sørgjeleg lite opplysande om El Salvador. De magiske tankers år er ei mykje betre bok. Ein favoritt.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

akkurat så spennende at jeg bare koste meg! Engelsk krim av første klasse

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne likte jeg! Antagelig fordi jeg kjente meg så veldig igjen i dette mamma-raseriet..Og den dårlige samvittigheten over å ikke klare å være mild og forståelsesfull ovenfor sine urimelige, masete, sutrende barn. Den er både alvorlig, trist, humoristisk, og glitrende skrevet.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Virkelig solid og interessant verk om Russland's spede start, gleder meg veldig til bind 2 og 3.

Jeg skrev til den utrolig dyktige forfatteren og spurte om når de neste bindene kom ut. Og fikk svar, For en gentleman. Og han holder på med dem, så de kommer. Men all researchen han må gjøre (saklig og korrekt som han er) tar det kanskje litt tid

Det var så facinerende lesning. Og man glemmer kanskje at det ikke bare Stalin og Hitler som var så barbarisk i historien. Jo de er ansvarlig for så mange millioner av liv. Men i middelalderen var til og med lederne med på de faktiske syke handlinger. De lagde til og med en sklie rett uti den islagte elven utenfor Moskva for å sende de uskyldige sivile ned, og utenfor hullet i isen sto soldatene og spiddet. Og Ivan den Grusomme elsket å ta del i torturen, personlig.

Men det er ikke bare bestialitene som er så interessant, jeg avskyr actionfilmer og skjønnlitterær vold. Men det er noe helt annet når det faktisk har skjedd.

Jeg hadde faktisk aldri sett det maleriet av Ivan den Grusomme der han har det hysterisk smertelige blikket, etter han oppdager hva han faktisk har gjort; drept sønnen med en jernstokk. Eneste personen han var glad i. Det er så rørende, og fælt, "hva er det jeg har blitt?"
Ilya Repin heter maleren. Så nå har jeg endelig fått en innrammet kopi på veggen. Problemet er at det knuser meg helt hver gang jeg ser det.

Går glipp av mye malerkunst-kunnskap, fordi det er litteratur og historie som er min lidenskap

Men tillegg til den uhyre bra boken, som må regnes som den definitive (for meg) boken om Russlands begynnelse, akkurat som Ian Kershaws Hitler-biografi og Roy Jenkins Churchill biografi, takker jeg han for dette maleriet (som pryder forsiden av boken)

Her en link til dette maleriet......kanskje det sterkeste maleriet jeg vet (som dessverre ble maltraktert i et galleri i Moskva av en gærning for 2-3 år siden, håper de får det restaurert)

https://en.wikipedia.org/wiki/Ivan_the_Terrible_and_His_Son_Ivan#/media/File:Iv%C3%A1n_el_Terrible_y_su_hijo,_por_Ili%C3%A1_Repin.jpg

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Per Petterson bruker et nydelig språk med herlige lange setninger, noe jeg pleier å si til mine elever at de helst bør unngå fordi språket kan bli tungt, og jeg ser på dem med et skrått blikk og klør meg på haka, og blikkene de sender tilbake minner meg om meg selv da jeg gikk på skolen og ikke forstod hvorfor ikke setningene kunne være lange; det fungerer nemlig noen ganger veldig bra, som i denne boka, men det er klart at ikke alle vil like lange setninger, for noen liker korte setninger, men da bør de kanskje prøve å lese denne boka likevel; da kan det hende de skifter litt mening, slik som jeg har gjort.

Boka anbefales på det varmeste!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg hadde store problemer med Franz Kafka da jeg var ung, jeg klarte ikke å virkelig komme inn i hans marerittt-aktige fortellinger. Alt ble endret da jeg leste en biografi of ham, skrevet av Ernst Pawel (Kafka - et liv), som er enav de 5 beste biografiene jeg noensinne har lest.
Kafka skrev disse novellene i et mareritt. Søvnløs, syk og desillusjonert. De er ikke meningen å "forstå" i politisk eller intellektuell forstand. Om man gjør det; gratulerer! Men det er ikke der kvaliteten ligger. Om man (jeg) leser Kafkas noveller uten å analysere eller tenke noe utover hva jeg faktisk leser, gjør det hele et mye mer fantastisk inntrykk.
Når det gjelder Ernst Pawel''s biografi; så burde norske forlag virkelig gi den ut på nytt. Veldig viktig bok, og virkelig fin. Du verden, for en ulykkelig fyr Franz Kafka var. Sultekunstneren.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Soldatene dro syngende ut i krigen, i land etter land. De trodde fremdeles at krig kunne vinnes , om ikke på dagen som på Napoleons tid, så i løpet av neon få uker, i høyden noen måneder- altså i løpet av 1914. Britene sang "It's a long way to Tipperary ". Den hadde ingen ting med krigen å gjøre. Tipperary er en liten uskyldig by i Irland . Det var den mest populære sangen akkurat da, ikke noe mer. Veien ble lang , som de sang den. Men ingen hadde kunnet forestille seg at den skulle vare i fire samfulle år og at den skulle koste millioner på millioner av menneskeliv. Og de materielle ødeleggelsene skulle skape nød og elendighet i de fleste land i årtier fremover.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Da jeg leste i avisene om lanseringen av filmen, gikk det opp for meg at det egentlig var mye jeg ikke husket fra denne boken, - selv om jeg har husket den som fantastisk! Derfor fikk jeg lyst til å lese den om igjen, - og det har vært en sann svir og stor glede! Jeg tror nesten at jeg syntes den var bedre nå (hvis det er mulig), - men ved siden av gjenkjennelsens glede, var det jo nå mye jeg forsto bedre under lesingen, - alle hintene om hva det egentlig dreiet seg om. Fantastisk, - gjenlesing anbefales!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

NEI OG ATTER NEI av Nina Lykke. Tittelen passer bra for hva jeg følte mens jeg leste. ( Eh, HØRTE PÅ, det var jo lydbok) Det var det jeg fikk lyst å rope til de ulike karakterene i boka. Er det mulig? Er det sånn vi er, vi mennesker. Så triste, håpløse, hjelpeløse-! I anmeldelser er romanen blitt skildret som en knallhard harsellering med middelklassen, og det er det jo. Og gjennomsyret av en utrolig trist og oppgitt stemning rundt personene og de valgene de gjør. Skilsmisse og nye forhold er temaet og handlingen kretser rundt ekteparet som skal skilles og det nye forholdet hans. Jeg hørte den på lydbok, og ble utrolig revet med. Jeg har hatt dårlig erfaring med lydbøker før fordi jeg lett har fallt av og ikke klart å følge med, men denne fungerte kjempebra. Jeg fikk strikka masse mens jeg hørte på, og også gått flere turer-! Jeg skjønner at denne boka har slått an, samtidig som jeg rister på hodet og tenker med meg selv: Mennesker er en skrøpelig slekt…

Godt sagt! (2) Varsle Svar

For en bok, for en reise. Linn Ullman er en av våre dyktigste og råeste forfattere. En lesefest, eller jo ja, mer en lyttefest, da. Lydbok denne gangen også. Nært , sårt, voldsomt. Og alvorsvakkert. En bok som gjorde noe med meg. Utrolig fint å få Petronella Barkers varme og inderlige stemme i fortellingen. Herlighet så fint det er med lydbok. Og Linn Ullmann, altså. Du er best. Denne boka vil jeg lese igjen. Denne boka vil jeg ha i hylla mi, ikke bare på øret . Takk til søster Britt Karin for lesetips !!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er en fryd å lese Per Petterson! Det er noe med skrivestilen, den er så suggererende, man blir dratt inn i den verdenen som skildres. En verden som stiger frem i kombinasjonen av presise skildringer av Oslo øst – oftest sett fra bussen – og Akershus – sett fra Mazdaen – og de assosiasjonene dette vekker i ham, en tidsreise til egen fortid og foreldrenes liv, - mesterlig!

Men så er det selve historien. Jeg gikk kanskje til boken med gale forventninger, til dels skapt ved et innlegg her inne. Der sto det at litt over halvveis tok boken seg mesterlig opp, - og jeg ventet og ventet, men oppdaget dessverre ikke dette vendepunktet, - noe jeg fullt og helt tar på min kappe. Men i ettertid ser jeg at jeg merket det vel, jeg også, bare at det antageligvis var da jeg mistet den kronologiske oversikten og skjønte at dette ikke var noen sammenhengende story som jeg hadde ventet. Samtidig var det vel omtrent da vi ble presentert for det som med små drypp skulle vise seg å være den hjerteskjærende konsekvensen av et liv i kontakt med en mann i «slik» situasjon. I omtalen av boken har jeg fått inntrykk av at «situasjonen» var skilsmissen, men det kommer etterhvert frem at den stikker atskillig dypere enn som så, - en rastløs mangel på kontakt med egne følelser hos denne mannen som holdt på å gå seg bort i sitt eget hode.

Personlig opplever jeg det som veldig nyttig å skrive slike omtaler som dette, hvor jeg er nødt til å gå dypere i en bok og tenke gjennom den. I utgangspunktet tenkte jeg at denne gangen ble det bare en firer til Petterson, men sannelig steg den ikke til en femmer ved nærmere ettertanke, når jeg la egne forventninger til en story og min ergrelse over Arvid Jansen til side!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg-personen har måttet flytte hjem i voksen alder. I dagbok-liknende form forteller hun om hverdagshendelser, men også interessante betraktninger av nyhetsbildet, litteratur hun har lest og fun facts som hun og faren utveksler. En saktegående og ettertenksom liten roman om å trenge hjelp av de rundt seg, men også om all omsorgen som finnes i hverdagen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Dette ble årets julebok som jeg leste for døtrene mine på 9 og 12. De likte den veldig godt og satt musestille og lyttet mens jeg leste. En litt trist, men god historie som handler om en gutt som treffer en litt rar jente i dagene før julaften. En fin og rørende julefortelling som handler om vennskap, kjærlighet og savn, og at av og til er ikke alltid ting like lett i livet. Kapitlene er akkurat passe lange til å leses før leggetid, og de yngre rekker ikke å kjede seg, men nærmest ber om å lese et kapittel til. Det som er kanskje best med hele boka er illustrasjonene til Lisa Aisato. Utrolig vakre fremstillinger av fortellingen og gjør hele leseopplevelsen mye sterkere. En vakker bok som anbefales for både store og små.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Hemulen kunne ikke fordra å kle på seg og kle av seg, det gav ham en følelse av at dagene gikk uten at det hendte noe av betydning. Og enda drev han på med å ordne og styre og stelle fra morgen til kveld! Rundt omkring ham levde folk sine slurvete og planløse liv, -hvor han så var det noe å legge til rette, og han slet seg fordervet for å få dem til å forstå hvordan de skulle ha det.

Sent i november igjen- og da er det frem med SENT I NOVEMBER av Tove Jansson. Det føles som første gang jeg leser den hver gang-! Så mange underlige tanker fra disse skapningene som alle velger å dra til Mummidalen for å se om Mummifamilien er hjemme. Som en slags ”Mens vi venter på Godot.” Denne gangen ble jeg mer oppmerksom på denne stamfaren i skapet. Og Mymle. Og så Filifjonka da, som herjer på med storrengjøring og matlaging. Men kommer Mummifamilien tilbake til Mummidalen mens de går rundt og venter? Det sier jeg ikke. Men mens de venter lager de en stor fest i Mummihuset, den er verdt å få med seg. Tove Jansson, eg takkar deg. Vi unner oss et lite gullkorn til fra Hemulen som snakker med Snusmumriken:
”Det har blåst.” sa Snusmumriken.
”Jeg strever så fælt,” buste hemulen ut bak ham. ”Jeg vil så fryktelig mye.” Snusmumriken kom med sin vanlige vage lyd som betydde at han hadde hørt etter, men ikke hadde noe å tilføye.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne boken, Tone. Jeg har lest Olafsdottirs "Arr", som jeg likte svært godt. "Stiklingen" (underfundig tittel) er herved ført opp på ønskelisten!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Lasaruseffekten er en varm, interessant og humoristisk thriller med temaet om sjelen. Lever den videre etter vår død? Vent litt. Jeg må bare sjekke om jeg har sjel først ...

Nei da, jeg bare tuller ... eller gjør jeg det? Siden Tom Egeland kom ut med ny bok tidligere i høst, ville jeg lese hans forrige bok først, nemlig Lasaruseffekten. Jeg er ikke så pertentlig nøye på å lese bøker i kronologisk rekkefølge hele tiden, men siden jeg allerede hadde Lasaruseffekten liggende, var det en grei løsning å lese den først.

Lekende "lett"
Lasaruseffekten virker som en tung bok, ikke bare på grunn av sideantall, men også temaet. Overraskende nok var det ikke det. Egeland skriver lett og flytende. Man blir godt kjent med Bjørn Beltø. En usikker mann med masse selvironi som er lett å like. Han vet om sine sterke sider, også sine svakheter. Han får et oppdrag om å finne De dødes bok. Mange andre har vært på jakt etter manuskriptet før ham, og hvorfor vil oppdragsgiveren holdes utenfor offentligheten? Underveis i oppdraget får Bjørn tilsendt anonyme avisartikler om savnede barn. Hvem er de barna? Har de noe til felles? Hva er det den anonyme senderen prøver å fortelle ham? Flere ting oppstår. Blant annet kommer han kontakt med en mystisk kvinne som er veldig gåtefull, som han blir meget betatt av. Hun har en datter, Winona som er et spesielt barn. Bjørn blir informert om et medisinsk institutt hvor de forsker på hva som skjer når man dør, og om man vil huske tidligere liv. Finnes det et gen i kroppen vår som gjør til at noen av oss kan huske våre tidligere liv? Forskningsskremmeriet kaller de Lasaruseffekten. Vil Bjørn Beltø tro dem, på hans mystiske kvinne, eller er alt bare humbug og kanari? Og vil Bjørn Beltø gjøre alt for å redde den mystiske kvinnen og den like mystiske datteren hennes?

Har man lest bøker av Tom Egeland før, vet man omtrent hva man får, men det gjør ikke noe da de fleste av bøkene hans er underholdende, og det var denne også. Plottet er drivende god, karakterene er spennende å lese om, og det er umulig å ikke bli glad i Bjørn Beltø. Enkelte partier er forutsigbart, og man synes ikke boka er et stort mysterium sånn egentlig, men det er skrevet med intensitet. Man må bare lese noen sider likevel for å se om man har rett. Det er en slik type bok.

Tung, men interessant filosofering
Boka er delt opp i flere deler, og det var den tredje delen jeg slet mest med. Det er for filosofisk for min del. Jeg liker å filosofere om alt og intenting selv, men å lese om det kan bli noe tørt i lengden, så slet akkurat litt med den delen. Tror man på et liv etter døden selv? Lever sjelen og tankene videre selv om kroppen råtner opp og forsvinner? Jeg er både døpt og konfirmert, men er jeg religiøs? Ikke i det hele tatt. Jeg konfirmerte meg på grunn av tradisjon og ikke noe annet. Føler meg mer som ateist enn kristen, hvis jeg skal være ærlig. Selv om man ikke tror på dette "sprøytet", så er det interessant lesing, selv om det er noe småtørt og hinsides. Men det setter i gang en tankeprosess, og filosofering om alt og ingenting er av og til gøy, for man vet ikke hvor filosoferingen fører til. Det er bare morsomt å teste seg selv å tenke på både dype og latterlige ting. Ikke alt trenger å være så alvorlig hele tiden. Det er det man har spenningsbøker til. For å underholdes, filosofere og la seg rive med enten man tror på temaene man leser om, eller ikke.

Hva man tror på eller ikke ... fascinerende thriller er det uansett.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Eg har ikkje lese noko av Knausgård tidlegare. Eg skulle no på reise og denne boka vart plukka med fordi den var laga i mjukinnbinding. Alle dei tjukke bøkene frå Knausgård står urørte heime. Men no er eg trollbunden av Knausgård. Måten han formulerar seg, og hans framtilling av verda si sit meg i stor respekt ovanfor han. Eg finn han ikkje utleverande, for han tek heile tida utgangspunkt i seg sjølv, viser situasjonar med eigenopplevingar som fokus. Dette er ei bok som vert skreven til den vesle dotra hans, og når den vert skreven slik at det er mynta på ei lita jente alt som står der, så gjer det det heile så rørande og kjærleiksfyllt. Det kvardagslege vert her skildra, og det er det eg finn så flott, for det nære livet vert hedra, men ikkje forgylla eller forfalska. Eg gler meg til å lesa meir av Knausgård.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Det var en intens leseopplevelse! Vi følger Monika sitt liv og hennes indre monolog fra hun er småjente til hun er en godt voksen dame. Hele romanen er bygget opp om den indre bevissthetsstrømmen til hovedpersonen, der vi møter henne på forskjellige stadige i livet. Vi følger det nærme livet og det kretser rundt Monika og hennes nære relasjoner og særlig til hennes stadig skiftende menn.

Monika er ikke nødvendigvis så lett å like, til det er hun altfor nakent ærlig om sin selvsentrerte livsholdning og alle sine feilvalg. Men samtidig fikk jeg en ømhet for henne, selv om jeg noen ganger ble irritert over hennes forutsigbarhet i å gjøre dumme valg! Ikke en forutsigbarhet i boken, men mer i karakteren.

Trude Marstein har fått til et vart og fint portrett av en kvinne gjennom flere livsfaser, som også beskriver nære relasjoner på en god måte og som klarer å tegne opp noen refleksjoner over livets forgjengelighet på flere måter.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Kristin F. JørgensenCecilieJakob SæthreBoktimmyRandiAReadninggirl20VildeEmil ChristiansenErikElin SkjerengHarald KJulie StensethKristinSiv RønstadWenche VargasHildLadyOfTheBookskaroghMaikenHilde SReidun SvensliKetilMaria Festli EriksenAnne Berit GrønbechLeseaaseToveIngunn SRoger MartinsenalpakkaInger Johanne SæterbakkArcticDwarfsusannaMarius Theodor Yttri FjørtoftUnn BjørklundKristinLibraritas vDolly DuckAlice NordliTine JohnsenIda