Tekst som har fått en stjerne av Tone H:

Viser 1 til 20 av 244:

Felemakaren. Edvard Hoem.

No ligg eg her, lesaren, ser vekselsvis ned i Kindelen og ut i det mørklagte rommet. Ikkje med eit tomt blikk, nei tvert om; eg ser fram og veit der står eit fjernsyn rett framfør meg på veggen der. Eg ser, og det eg ser er mykje klarare enn kva fjernsyn som helst kan formidle.
Eg ser Lars Olsen Hoem når han går frå Åndalsnes til København for å delta i krigen mot engelskmennene. Napoleon var nevnt, men han er ikkje viktig. Kanskje Napoleon var viktig, men han er det ikkje no. Eg synes der er noko rart med foten min, og ser etter om eg har gnagsår - nei, det har eg ikkje. Eg ser mot den mørke skjermen eg veit er der, og føler meg sikker på at hendelsene forfatteren malar frram om slaget mot engelskmennene i København 1801ville blitt sensurert vekk. Lukta. Den lukta av brente skip og menneske, som spredde seg som ein eim på Købens rem, klarer ikkje fjernsynet å mane fram like godt som ei bok gjer det. Ei bok og eit mørkt rom er betre. Då står ikkje teknikken i vegen mellom forfattar og lesar. Sånn er det med den saken.
Sove no? Nei, eg vil ikkje la dette sleppe. Eg har lest boka, men blir ikkje ferdig med ho. Eg tenkjer på dette med å sove, korleis det var å sove på det engelske fangeskipet Brave. Kaldt måtte vere. No frys eg, må rette litt på dyna. Eg tenker på han som miste kona si, veit at mi ligg her, men strekker ut ei hand for eg må kjenne etter for å være sikker. Får lyst til å vekke henne, fortelje henne kva ho betyr for meg, men berre kviskrar det ut i mørkret. Ho har ei jobb å gå til, skal tidleg opp.
Før i tida, tidleg på 1800-tallet, var det einaste sikre at det meste ikkje var sikkert. Det var eit strev. Eg vrir meg og ser i mørkret ut der eg veit fjorden ligg, og er glad for eg slepp å ro ein færing ut for å sikre mat til meg og mine. Eg tenker på for eit liv dei hadde, disse som budde og levde i traktene rundt Harøya, Ona, Bud og Kristiansund - der morsslekta mi hadde sitt hav og opphav. Ei losfamile frå Husøya/Ona. Eller farsslekta, fiskarbønder og håndverkere fra Gurskøya. Er det genane mine som reagerer når Lars spelar på fela si? Er det genane mine som vibrerer saman med lyden fela til Lars?
Eg veit ikkje.
Eg ser ned i min Kindle, blar i biblioteket der, tenker på om Felemakaren er den beste boka som er der, før eg ser ut i mørkret igjen og tenkjer på at ein ikkje skal rangere bøker - dei skal leve sitt eige liv. Eg har nett lest Jakobsens siste bok om Ingrid på Barrøy, Hekneveven av Mytting, og Slutten på historien av Jan Guillou. Historiske romanar alt i hop. Mykje likt i dei norske. Strev i relasjoner, og kunnskap om håndverk, mat og natur var viktig. Sverige hadde adel. Truleg mat også. Lite vind og intet skikkelig hav, men et hav av muligheter.
Denne boka og forfattaren vil nok leve evig i norsk litteraturhistorie. Edvard er den største norske nolevande forteljaren vi har. Dette er skikkelig håndverk, og det er utruleg kor god han er til å skildre anna håndverk - felemaking i sær.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Terje Tvedt slår til igjen. Der Det internasjonale gjennombruddet fremkalte nye tanker om Norges selvbilde som humanitær stormakt, retter Verdenshistorie søkelyset mot Norges, og Vestens, forståelse av seg selv som kilden til all ondskap i verden.

Egentlig gjør han ikke det, men det blir den naturlige konsekvensen av denne grundige analysen av verdens historie helt tilbake til de første sivilisasjonene og frem til i dag. Verdens historie er mer omfattende og komplisert enn at en del vestlige land hadde kolonier og slaver.

Når han runder av med å ta for seg klimaets overveldende store plass på dagsorden, setter han prikken over i-en. Når Greta Thunberg krever offer, går det en lang linje tilbake i historien til tidligere sivilisasjoners forsøk på å blidgjøre gudene. Forskjellen denne gangen er at i vår verden har vi fjernet religionen, på godt og vondt, og nå er det kun mennesket som kan blidgjøre naturen.

Tvedt skrev på Facebook nylig at antall solgte bøker hadde passert 40.000. Det gjør den til en av de mest solgte sakprosa i år. I skrivende stund ligger den på 3. plass på Bokhandlerforeningens liste. Det overrasker meg derfor at jeg ikke ser den omtalt i større grad enn den er. Kanskje er det fordi Terje Tvedt nok en gang utfordrer etablerte “sannheter” om Norge som en kolonimakt, Vesten som årsaken til at noen land er fattige og noen land er rike. Det er mye mer komplisert enn det. For eksempel at landet vi elsker å hate og forakte, men ikke klarer oss uten, USA, satte som betingelse for å gå inn i Andre verdenskrig at britene skulle gi koloniene selvstendighet. Bokens innhold passer rett og slett ikke det verdensbildet vi blir bedt om å akseptere og ta til oss.

Terje Tvedt klarer å fremføre historien på en saklig, grundig og gjennomført måte. Han avslører aldri eventuelle sympatier eller antipatier, eller sin egen politiske legning for den saks skyld. Det gjør Verdenshistorie til en fryd å lese. I tillegg har han greid å forbedre en del av det kompliserte språket fra Det internasjonale gjennombruddet. Boken kan trygt anbefales til alle som vil ha et “du trodde du visste mye om verden, men skjønte at du visste ganske lite”-øyeblikk. Dette har blitt en av mine favorittbøker av nettopp den grunn. Jeg har nok en gang lært at jeg egentlig ikke vet særlig mye om verdens historie.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er en sprø, skjelvende tråd gjennom denne boka, et insisterende hastverk - livet renner som sand mellom fingrene våre - som gir en særegen følelse. Jeg vet ikke hvor mange andre som hadde klart å turnere så mange tidsplan og tråder på 170 sider, og likevel få det til å fungere så bra. Det handler om forfatterens far som holder på å dø, minner fra oppveksten i Oslo på 1960-tallet, forfatterens reise til Kina og ikke minst om arbeidet med å pusle sammen historien om farmoren og farfarens opphold i Hong Kong på begynnelsen av 1900-tallet.

Tidens dille blant norske forfattere er å skrive om seg selv, men få gjør det bedre enn Lars Saabye Christensen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg kan Austen-opplegget nå, etter den femte romanen jeg har lest av henne: Ung heltinne som er snartenkt og reflektert, men knuget av samfunnets rammer, befinner seg i øvre lag av det britiske samfunnet. Etter en hel del snakk, spaserturer, selskaper og brevskriving, blir hun gift med mannen i sitt liv til slutt. Det er en egen nervøs energi i Jane Austens bøker.

Mange mener at det er en voksnere og mørkere tone i denne romanen. Sammenlignet med Emma, som var dårligere enn denne, er jeg enig. Men det er ikke voldsomme dyp i denne boka heller. Denne satiren som alle tillegger Jane Austen, jeg ser den bare ikke. Kanskje er antennene mine for dårlige, kanskje har satiren blitt spist opp av de 200 årene som er gått siden bøkene ble utgitt.

Til forskjell fra de andre bøkene, er det i Persuasion faktisk noen folk som - gisp! - jobber. Det vil si, de er marineoffiserer som er gått i land. Der underholder de omgivelsene og oss lesere med fantastiske historier fra Napoleonskrigene, fra slavefarten over Atlanterhavet og om de store sjøslagene mot spanjoler og franskmenn. Tulla! Siden dette er Austen, gjør de selvsagt ikke det. De går i selskap, spaserer og skriver brev, som alle andre.

Én Austen-roman igjen å lese: Northanger abbey.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Boken beskriver godt overgangen fra ungdomstilværelse til begynnende voksenliv, og hvor vanskelig det er å finne seg selv, og være tro mot den man egentlig er. Shakar får godt frem hvordan denne overgangen ytterligere kompliseres i et samfunn med mange fordommer mot mennesker med en annen hudfarge og etnisk bakgrunn.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er virkelig langt fra Haugenstua til Y-blokka. Zeshan Shakar skriver glitrende om å leve i et miljø så totalt annerledes fra det man vokste opp i. For sine gamle venner har hovedpersonen, Mani, blitt annerledes - han ser at han er ulik fra dem, og de ser at han har forandret seg. For sine nye kolleger i departementet er han likevel ulik. Han blir med én gang plassert i reklamebrosjyren for departementet, selv om han er én av ytterst få "sånne". Hvem er han egentlig - for dem? Fra sin egen fadder Jan Tore får han høre at "vi minoriteter må stå sammen".

Han har havnet en slags limbo mellom sin gamle og nye verden. Dette sliter på forholdet til ungdomskjæresten Meena, som drømmer om ferie i Dubai. Dubai? Et slikt kvinneundertrykkende sted vil ikke kollegene i departementet være bekjent av.

Zeshan Shakar fanger tidsånden i Oslo mellom 2008 og 2012 så godt at det er som å være der. En meget spennende andre bok i det som forhåpentlig blir et langvarig forfatterskap.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne, - jeg har lest de to forrige bøkene hennes, og gleder meg!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Siden dette er Jane Austen, kretser også denne boka rundt ekteskap, kjærlighet, relasjoner og samfunnets forventninger til individet i tidlig 1800-tall i England.

Hovedpersonen Fanny Price blir sendt til sine rikere slektninger for å bo der, og Mansfield Park blir hennes hjem. Herfra brer historien seg utover, og en større krets unge voksne (og noen av foreldrene deres) danner nettet som utgjør romanen. Fanny er godheten og karakterstyrken selv, og forblir tro mot sine solide prinsipper selv når alle rundt henne ikke er det. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde rufset til glansbildet av Fanny litt.

Mansfield Park er en møysommelig gransking av personenes følelser og reaksjoner på hverandres oppførsel. Og som de skriver brev! Og venter på brev! Etter Fornuft og følelse og Stolthet og fordom, opplevdes Mansfield Park som et pusterom. Romanen er mer åpen, og trekker inn omverden i større grad enn de to første bøkene. En far drar til Antigua (i Karibia). En bror drar til sjøs. Klasseperspektivet bringes inn når Fanny får flytte ut av fattigdommen og til Mansfield Park. At det finnes usympatiske og grunne folk i samfunnets toppsjikt, er ingen overraskelse, men Austen nyanserer dette og gjør mot slutten av romanen en finurlig vri når hun sender Fanny hjem til familien i Portsmouth. Skildringen derfra kommer neppe i noen turistbrosjyrer for byen.

Selv om Jane Austen vever intrikate nett av personer og handling, skjønner du fort hvordan dette skal ende: De to gode menneskene som er ment for hverandre, får hverandre til slutt. De løgnaktige og falske får svi for sine manipulasjoner. Mansfield Park har en allvitende forteller som her og der bryter inn som ekspertkommentator, og mot slutten bikker det over i en moralpreken som en redaktør burde strøket.

Mansfield Park er for tjukk, men å lese den er som å grave gull: Plutselig dukker det opp gullkorn som er verd tiden din.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mr. Darcy! Etter alle disse årene møtes vi altså. Jeg tror det var BBC-serien med Colin Firth, i kombinasjon med Bridget Jones-bøkene, som gjorde Mr. Darcy til en av klodens mest kjente romanskikkelser.

Stolthet og fordoms mest interessante person er likevel Elizabeth Bennet. Jeg innbiller meg at hun må ha vært en radikal romanfigur for 200 år siden; frekk, morsom og skarp, med klare meninger om det fastlåste samfunnet hun er en del av. Men siden dette er Jane Austen og handlingen foregår i den øvre britiske middelklassen, er ikke rommet hennes stort. Da Elizabeth helt mot slutten blåser ut mot henne som sperrer for veien til Mr. Darcys hånd, oppleves det som endelig å kunne puste. Stolthet og fordom knirker seg framover, med lite ytre handling og desto mer samtaler og relasjonsdynamikk.

Da jeg leste denne boka, kom jeg til å tenke på Elena Ferrantes romantittel Kvelande kjærleik. Ikke fordi kjærligheten i denne boka er kvelende, men vilkårene dens er det.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ingar Kolloen har levert en variert og velskrevet fortelling fra slutten av 1939 og gjennom det første krigsåret.

Under krigen er den første av en planlagt serie bøker om menneskene under krigen. Den lykkes godt med det. Her er det mange og forskjellige fortellinger om alt fra småfolk til fintfolk. Det er dens store styrke. Den handler ikke om politikken, ikke om krigshandlingene, men er et tversnitt av alt. Selvfølgelig er de store hendelsene med: Senkingen av Blücher, gjenerobringen av Narvik, Churchills overtakelse av statsministerposten. Uten at disse store, velkjente hendelsene blir dominerende. De er brikker i et det store puslespillet Kolloen har lagt. Her får vi detaljerte og levende beskrivelser fra innsiden av både kanontårnene på Oscarsborg, og de indre gemakker i den stadig reisende regjeringen på flukt fra invasjonsstyrken.

Det gjøres ikke forskjell på noen. Om forfatteren gjør det, skjuler han det godt. Her får både norske politikere og engelskmenn gjennomgå. Verden er mer kompleks enn ubetingede helter og definitive skurker. Det er så mange nyanser. Det er vanskelig å anklage boken for å være partisk i den ene eller den andre retningen.

Forfatteren har brukt et stort antall skriftlige kilder. Det meste er skrevet før - men det er ganske sikkert at de færreste har lykkes med å beskrive et så godt tverrsnitt av okkupasjonen av Norge.

Litt overraskende er det at forlaget sluppet et par skrive- og redigeringsfeil gjennom. Uten at det ødelegger totalen.

Under krigen er, for meg som er interessert i krigshistorie, et friskt pust.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Hvorfor lese Stefan Zweig i dag? Agenda magasin har 9.7.20 utgitt en podcast om «Verden av i går».

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Seks bokelskere har sitert fra verket, ingen har skrevet noen omtale. Det er lett å forstå. Boka er full av gullkorn, observasjoner, refleksjoner og spennende tankesprang. Men den har ingen story, ingen egentlig fortelling. Det er forfatterens uttalte ambisjon å ikke ha det. Livet har som regel ikke det, synes han å tenke. Jeg gleder meg stort over språket. Men kan ikke unngå å kjede meg over mangelen på episk innhold. Så etter hvert leser jeg nærmet på trass, gleder meg ikke lenger over de mange innfallene. Jeg må nok innrømme at jeg elsker episk drive mer enn finurlig språk og fortellerteknikk.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jenny. Sigrid Undset.
Sigrid ble frarådet å skrive en historisk roman, for det var ikke der hun hadde sitt talent. Vel, så skrev Sigrid om Kristin Lavransdatter, og resten er historie. Så godt skrevet at mange ligger sønderknust i tårer og tror det er faktisk historie. Sånn sett så har den jo blitt norgeshistorie

Men altså; seks år før "Kristin" slo hun gjennom med Jenny. Den kalles vel sosialrealisme, om jeg ikke tar feil.
Om hun hadde talent for det også? Ja, så definitivt.
Her tar hun for seg store eksensielle spørsmål. Handlinga foregår i Oslo og i Roma, og i disse byene er det mye hjerte og smerte, masse kunst, kunstnersjeler og arkitektur. Hun beskriver alt dette veldig billedlig og ekte, så det er ikke rart den vakte oppstyr når den kom ut.
Relevans i dag? Ja, så det svir. Mange invandrerjenter i Oslo øst, står nok i dag i det samme indre og ytre presset som jenter fra vestkanten for 100 år siden. Kortere enn det ogdå, forresten.
Flott bok, selv om det for meg, hvit mann 55 år, synes noen av disse hjerte og smerte passasjene ble litt lange, sett med 2020 briller.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Hu hei, denne boken var uventet friske saker. En bok jeg bare rasket med meg fra en bokloppis-eske en gang i fjor høst eller var det lenger siden? Uansett, koret av kritikerovasjoner og terningkast seks på omslaget gjorde at jeg tenkte, den der er verdt å myse litt på.

Og jeg fant gull! For øvrig mener jeg... er en fest å lese! Etsende sannhetsord om det meste i tilværelsen pluss tidvis hylende morsom! Et Google-søk vil raskt gi deg kritikernes hyllest til denne perle av en bok. Jeg elsker den og kan bare bistå med min egen hyllest. Løp og kjøp, lån den eller stjel boken! Og les: For øvrig vil jeg blablabla... Du vil takke meg:)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Humor og filosofi, hvilken uslåelig kombinasjon! Lo høyt underveis her, mange ganger. For et skikkelig virvar av reflekterte og analytiske tanker og sarkastiske, underfundige vittige assosisasjonrekker og linker til eget liv og praksis. På begynnelsen av nitti-tallet tok jeg idé-historie på Blindern, og jeg ble også ganske opptatt av Søren Kierkegaard. Skrev faktisk om verket hans «Philosphiske smuler» på hjemmeeksamen. Han får jo ekstra stor plass i boka, men hun går gjennom mange andre også, grunnfjellet av filosofer vil jeg si. Vanskelig å trekke ut sitat herfra, det serveres gullkorn etter gullkorn, latterpoeng etter latterpoeng. Jeg får ta situasjonen da forfatteren kjøper en banan: «Skeptisisme er i mange tilfelle uforeinleg med normal sosial interaksjon. Utanfor kontoret stoppa eg ved ein kiosk for å kjøpe ein banan og eit rundstykke. «Vil du ha ein pose?» spurde ekspeditrisa bak disken. «Nei takk.» «Er du sikker?» spurde ho. Å nei, måtte du? Tenkte eg, og tvinga meg sjølv til å svare «ingenting er sikkert», før eg forlét lokalet med raske steg.» (Ravatn, s 24) Agnes Ravatn, du er genial. Og befriende morsom!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Nå har eg lese mange godord om boka "Roman 2019", av Dag Solstad, men undrar meg over at få/ingen her på Bokelskere, nemner forma. Her har me ei bok nærast utan avsnitt, som kombinert med dei lange setningane og dei rette margane, gir ein tekst som er vanskeleg tilgjengeleg.

Kommafeila har me lese mykje om i media, så det seier eg ikkje meir om, men boka inneheld óg fleire andre grammatiske feil (bl.a ikkje konsekvent i bøying av verb).

Er dette utan betydning for leseopplevinga? Tør me ikkje kritisere Solstad? Eg personleg får øydelagt lesegleda av nettopp forma på boka.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Må det bety noe, må man ha fullstendig soleklare motiver for alle sine handlinger? Kan man ikke bare gjøre noe som føles rett og riktig i øyeblikket, uten å analysere alle mulige fremtidige konsekvenser?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Full spredning. Nina Lykke.
For meg var det nok bestselgeren Hulebjørnens klan, tidlig på 80-tallet, som åpna ei spennende dør for meg; nemlig det kvinnelige blikket gjennom hovedpersonen Ayla og fortellerstemme til Jean M. Auel. Siden den gang har jeg lest utrolig mange av andre, for det er noe av det beste med romaner; at de kan zoome inn og ut på steder, hendelser og folk, akkurat som forfatteren vil vektlegge og fargelegge verden. Nina Lykke er en av våre mange kvinnelige samtidsforfattere som lykkes med det.
I denne boka følger vi en 47 år gammel fastlege, Elin, som har et noe slapt privatliv med sin mann, som er mer opptatt av å sjekke pulsklokka enn pulsen på kona - for å si det sånn.
Legen drikker, legen helbreder - og legen er egentlig drittlei mange av pasientene sine, særlig de av dem som følger understrømmene og det noe motebeviste sykdomsbildet som pasientene plages av. Elin
plages også av det, men på hun plages altså av de som plager henne med plager. Hun er forresten på FB også. Hvem i hennes alder er ikke det? Og jaggu meg finner hun profilen til en ungdomskjæresten sin der ute, og fra da av tar livet ei ny vending. Litt for lenge i samme retning, kanskje.
Veldig bra bok, som med fordel kunne vært stramma litt inn, eller gitt flere nye retninger underveis. Det ble litt for mye av det samme, litt for lenge.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Intens bok om miljøkriminalitet. Skremmende hvor handlingslammet verdenssamfunnet er ovenfor kriminelle og storkapital som utnytter sårbare ressurser.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ga meg et godt innblikk i det å leve med en egoist, tyrann og sjelden vannvittig sjalu mann. Ellers fikk jeg innblikk i hvorfor hun og mannen endte opp med å støtte nazistene. "Tyskerne er kulturfolk" er gjennomgangsmelodien.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Lars MæhlumAkima MontgomeryBeathe Solbergmay britt FagertveitÅsmund ÅdnøyErlend Risvik PaulsenGjermund  HaugeTrygve JakobsenIngeborg GTonesen81IdaVivian M.Dolly DuckHegeMyStorySynnøve H HoelAstrid Terese Bjorland SkjeggerudFrode Øglænd  MalminMichelle Engel JegerudLene AndresenTone SundlandBenedicteTanteMamieRune U. FurbergJenny Dahl BakkenMarit HøvdeMagnus FinnsetGro Anita MyrvangIngunn SArne SjønnesensvarteperTherese HolmTorill Elisabeth Revheimingar hHarald KBerit RBenediktealpakkaHildaSilje