Tekst som har fått en stjerne av Tone H:

Viser 1 til 20 av 251:

Åå, så sårt og smertefullt dystert om morsfiguren i denne romanen. Vigdis Hjorth skuffer aldri.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En rørende, tankevekkende og kjærlighetsfylt bok.
Synes denne boken er veldig spesiell, da den minner meg personlig om mitt eget forhold til min far. Min far har vært psykisk syk hele mitt liv, vanskelig å forstå seg på, med mange av de samme holdningene som bokens «Leffe». Det er første gang jeg har lest noe så treffende om følelsen av å skamme seg over den man er glad i.
Leffe blir fanget i en storm av problemer, som er vanskelig for både han og dem nær ham. Boken forteller om hvor viktig det er å følge med på dem rundt deg og strekke ut en hjelpende hånd, samtidig som den vitner om at det er mulig og skape et nytt og rikt liv selv med en tvilsom barndom.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ja, Andreas Aasen har nok et poeng i at nye begreper som «globalisering» gjerne setter navn på fenomener som har røtter langt tilbake i tid. Skjønnlitterære forfattere, som Jules Verne, har vært gode til å peke på muligheter som først har latt seg virkeliggjøre mye seinere.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Første boka jeg leste i året 2021. Veldig bra! En krim eller snarere en slags thriller dette. Og spøkelser er involvert! På en fin og troverdig måte. Dette med spøkeriene er faen tørke godt gjort! Løsningen, slutten, er veldig overraskende og troverdig. Og det er bra. Ofte gjetter man seg til hvordan ting ender, men ikke her!

Hehehe, jada, og vi tror utrolig nok på spøkelsene, kjøper den biten, også. Ja, dette var bra saker. Språket er glimrende, handlingen flyter lett, sidene snus nesten umerkelig. Du rives med, lever deg inn i handlingen. Jeg triller derfor en solid sekser på terningen for Nattefokk.

Min første bok av Johan Theorin dette. Og Nattefokk gav absolutt mersmak. Boka kjøpte jeg på loppis for skillemynt. Over et år siden nå. Må ha vært i året 2019. Før koronaen stengte loppemarkedene... akk ja.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Gled deg! Lystelig lesing er det ikke, men herregud som den går rett under huden på deg og griper deg med begge hender!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Anbefaler denne romanen fordi den er unik, godt skrevet og har mange treffende og interessante refleksjoner, for eksempel den som ligger bak bokens tittel ...

Her benyttes det en utradisjonell form. I dialog med hovedpersonen snakker flere mennesker om sine erfaringer, både store og små, men mest de som satte spor i deres liv. Menneskene har ikke forbindelse med hverandre og heller ikke så mye til felles. Det viser seg etter hvert at mange har noe til felles likevel. Det som forener dem er at de fleste, på et eller annet tidspunkt i sitt liv, har opplevd skilsmisse eller løsrivelse fra et forhold. (Noen vil kanskje påstå at det gjelder de fleste mennesker generelt…) Iallfall handler det mye om hva som har ført til samlivsbrudd, hvordan det påvirker mennesker og om relasjoner generelt.

Jeg gir et pluss for at forfatteren bruker dialog etterfølgende av hovedpersonens tanker for å reflektere og vise synspunkter fra forskjellige perspektiver. På den andre siden gjør denne formen at fortellingen kan virke litt kunstig noen ganger. Men alt i alt - en bra lesing.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Meg. Elton John.
Jeg skal prøve å ikke skrive et helt essay om Elton John, men lett blir det ikke.
Jeg var 9 år i 1973, og frem til da hadde mamma og pappa barre noen kassetter av Platters, James Last og mer i den duren, men så kom min 5 år eldre storebror hjem med Simon & Garfunkel og Elton John...Sistnevnte ga meg bakoversveis med sin Don't shoot me......... Her kom både dur og moll inn i stua. Kunne selvsagt ikke et ord engelsk, men det var noe med lydbildet. Ikke bare pianoet og vokalen; nei, det var hele greia med perkusjon og gitarer som åpna et nytt univers for meg. Og når jeg fikk se bilder av denne fyren med dette fjaset; ja, nei, det var ei anna verden enn Norge 1973.
Jeg hørte mye, forstod lite med mine dårlige engelskunnskaper, og når jeg fikk lært meg litt engelsk, forsto ofte nesten like lite. Bernie leika seg med metaforer og bilder utenfor min fatteevne, men det ga åpninger for mye. Jeg gikk lei når Nikita kom, og fant ut at han har laga utrolig mye dårlig også.
For litt siden da jeg filmen Rocketman, ble jeg på nytt fascinert av mannen, selv om jeg også har fulgt og sett opp til ham etter han ble edru. I denne nådeløse filmen er han stort sett rusa, men i boka tar han frem det han har gjort etterpå. Han har vært edru i nesten en mannsalder nå, og har fått til veldig mye for særlig aidsrammede familier og barn, på flere kontinent.
Den vanskelige oppveksten, med far og mor, som ikke burde vært far og mor. Hans interresse for plater og musikk, og hvordan et forhold til fotballklubben Watford har gitt ham gode opplevelser og hvordan klubben virket som ett anker i livet, med folk som sa fra på en annen måte enn hva den kyniske musikkbransjen gjorde.
Ei knallgod bok om pop, rock, kjendiser, dop, homokamp og omkamp med folk i nære relasjoner.
Hørte den som lydbok, og kosa meg hele veien gjennom.
Anbefales uansett om du liker musikken eller ikke. Her beskrives et liv fra et popstjerneperspektiv - på godt og mye ondt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Første bok i trilogien om Alberte.
Alberte vokser opp i Nord-Norge, og i boken er handlingen lagt til starten av 1900-tallet. Den unge kvinnen er datter av sorenskriveren, og vanker i de bedre kretser. Moren er særdeles kritisk til datteren, som hverken har utseendet med seg, eller talegaver. Jakob, Albertes bror, er mer utadvendt, men foreldrene fortviler over manglende interesse for skolen, og omgangskretsen hans. Foreldrene er i stadig konflikt med hverandre, og Alberte går alltid stilt i dørene for å unngå uønsket oppmerksomhet. Alberte vil ut i verden, men det virker som om hun er fastlåst hos foreldrene, der hun kun hjelper til med sølvpuss og støvtørking. Det må da finnes mer å oppleve her i livet!
Gammelmodig språk, men et interessant personportrett av en ung og usikker kvinne.
Leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi skal lese bøker utgitt mellom 1901 og 1960.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Tusen takk Terje Tvedt! Dette var lærerikt og berikende lesning. Ikke bare har jeg lært svært mye - men jeg har også fått avlivet noen fordommer og samtidsdogmer. Denne boken anbefaler jeg til alle som har behov for å forstå nåtiden og hvorfor den er slik. Særlig spennende er det å lære om Kinas syn på seg selv og hvorfor.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

En liten bok om tilfeldigheten ved å bli født, hvor erstattelige den enkelte av oss er, samtidig som vi er endel av et system av tidligere liv.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Felemakaren. Edvard Hoem.

No ligg eg her, lesaren, ser vekselsvis ned i Kindelen og ut i det mørklagte rommet. Ikkje med eit tomt blikk, nei tvert om; eg ser fram og veit der står eit fjernsyn rett framfør meg på veggen der. Eg ser, og det eg ser er mykje klarare enn kva fjernsyn som helst kan formidle.
Eg ser Lars Olsen Hoem når han går frå Åndalsnes til København for å delta i krigen mot engelskmennene. Napoleon var nevnt, men han er ikkje viktig. Kanskje Napoleon var viktig, men han er det ikkje no. Eg synes der er noko rart med foten min, og ser etter om eg har gnagsår - nei, det har eg ikkje. Eg ser mot den mørke skjermen eg veit er der, og føler meg sikker på at hendelsene forfatteren malar frram om slaget mot engelskmennene i København 1801ville blitt sensurert vekk. Lukta. Den lukta av brente skip og menneske, som spredde seg som ein eim på Købens rem, klarer ikkje fjernsynet å mane fram like godt som ei bok gjer det. Ei bok og eit mørkt rom er betre. Då står ikkje teknikken i vegen mellom forfattar og lesar. Sånn er det med den saken.
Sove no? Nei, eg vil ikkje la dette sleppe. Eg har lest boka, men blir ikkje ferdig med ho. Eg tenkjer på dette med å sove, korleis det var å sove på det engelske fangeskipet Brave. Kaldt måtte vere. No frys eg, må rette litt på dyna. Eg tenker på han som miste kona si, veit at mi ligg her, men strekker ut ei hand for eg må kjenne etter for å være sikker. Får lyst til å vekke henne, fortelje henne kva ho betyr for meg, men berre kviskrar det ut i mørkret. Ho har ei jobb å gå til, skal tidleg opp.
Før i tida, tidleg på 1800-tallet, var det einaste sikre at det meste ikkje var sikkert. Det var eit strev. Eg vrir meg og ser i mørkret ut der eg veit fjorden ligg, og er glad for eg slepp å ro ein færing ut for å sikre mat til meg og mine. Eg tenker på for eit liv dei hadde, disse som budde og levde i traktene rundt Harøya, Ona, Bud og Kristiansund - der morsslekta mi hadde sitt hav og opphav. Ei losfamile frå Husøya/Ona. Eller farsslekta, fiskarbønder og håndverkere fra Gurskøya. Er det genane mine som reagerer når Lars spelar på fela si? Er det genane mine som vibrerer saman med lyden fela til Lars?
Eg veit ikkje.
Eg ser ned i min Kindle, blar i biblioteket der, tenker på om Felemakaren er den beste boka som er der, før eg ser ut i mørkret igjen og tenkjer på at ein ikkje skal rangere bøker - dei skal leve sitt eige liv. Eg har nett lest Jakobsens siste bok om Ingrid på Barrøy, Hekneveven av Mytting, og Slutten på historien av Jan Guillou. Historiske romanar alt i hop. Mykje likt i dei norske. Strev i relasjoner, og kunnskap om håndverk, mat og natur var viktig. Sverige hadde adel. Truleg mat også. Lite vind og intet skikkelig hav, men et hav av muligheter.
Denne boka og forfattaren vil nok leve evig i norsk litteraturhistorie. Edvard er den største norske nolevande forteljaren vi har. Dette er skikkelig håndverk, og det er utruleg kor god han er til å skildre anna håndverk - felemaking i sær.

Godt sagt! (16) Varsle Svar

Terje Tvedt slår til igjen. Der Det internasjonale gjennombruddet fremkalte nye tanker om Norges selvbilde som humanitær stormakt, retter Verdenshistorie søkelyset mot Norges, og Vestens, forståelse av seg selv som kilden til all ondskap i verden.

Egentlig gjør han ikke det, men det blir den naturlige konsekvensen av denne grundige analysen av verdens historie helt tilbake til de første sivilisasjonene og frem til i dag. Verdens historie er mer omfattende og komplisert enn at en del vestlige land hadde kolonier og slaver.

Når han runder av med å ta for seg klimaets overveldende store plass på dagsorden, setter han prikken over i-en. Når Greta Thunberg krever offer, går det en lang linje tilbake i historien til tidligere sivilisasjoners forsøk på å blidgjøre gudene. Forskjellen denne gangen er at i vår verden har vi fjernet religionen, på godt og vondt, og nå er det kun mennesket som kan blidgjøre naturen.

Tvedt skrev på Facebook nylig at antall solgte bøker hadde passert 40.000. Det gjør den til en av de mest solgte sakprosa i år. I skrivende stund ligger den på 3. plass på Bokhandlerforeningens liste. Det overrasker meg derfor at jeg ikke ser den omtalt i større grad enn den er. Kanskje er det fordi Terje Tvedt nok en gang utfordrer etablerte “sannheter” om Norge som en kolonimakt, Vesten som årsaken til at noen land er fattige og noen land er rike. Det er mye mer komplisert enn det. For eksempel at landet vi elsker å hate og forakte, men ikke klarer oss uten, USA, satte som betingelse for å gå inn i Andre verdenskrig at britene skulle gi koloniene selvstendighet. Bokens innhold passer rett og slett ikke det verdensbildet vi blir bedt om å akseptere og ta til oss.

Terje Tvedt klarer å fremføre historien på en saklig, grundig og gjennomført måte. Han avslører aldri eventuelle sympatier eller antipatier, eller sin egen politiske legning for den saks skyld. Det gjør Verdenshistorie til en fryd å lese. I tillegg har han greid å forbedre en del av det kompliserte språket fra Det internasjonale gjennombruddet. Boken kan trygt anbefales til alle som vil ha et “du trodde du visste mye om verden, men skjønte at du visste ganske lite”-øyeblikk. Dette har blitt en av mine favorittbøker av nettopp den grunn. Jeg har nok en gang lært at jeg egentlig ikke vet særlig mye om verdens historie.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det er en sprø, skjelvende tråd gjennom denne boka, et insisterende hastverk - livet renner som sand mellom fingrene våre - som gir en særegen følelse. Jeg vet ikke hvor mange andre som hadde klart å turnere så mange tidsplan og tråder på 170 sider, og likevel få det til å fungere så bra. Det handler om forfatterens far som holder på å dø, minner fra oppveksten i Oslo på 1960-tallet, forfatterens reise til Kina og ikke minst om arbeidet med å pusle sammen historien om farmoren og farfarens opphold i Hong Kong på begynnelsen av 1900-tallet.

Tidens dille blant norske forfattere er å skrive om seg selv, men få gjør det bedre enn Lars Saabye Christensen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg kan Austen-opplegget nå, etter den femte romanen jeg har lest av henne: Ung heltinne som er snartenkt og reflektert, men knuget av samfunnets rammer, befinner seg i øvre lag av det britiske samfunnet. Etter en hel del snakk, spaserturer, selskaper og brevskriving, blir hun gift med mannen i sitt liv til slutt. Det er en egen nervøs energi i Jane Austens bøker.

Mange mener at det er en voksnere og mørkere tone i denne romanen. Sammenlignet med Emma, som var dårligere enn denne, er jeg enig. Men det er ikke voldsomme dyp i denne boka heller. Denne satiren som alle tillegger Jane Austen, jeg ser den bare ikke. Kanskje er antennene mine for dårlige, kanskje har satiren blitt spist opp av de 200 årene som er gått siden bøkene ble utgitt.

Til forskjell fra de andre bøkene, er det i Persuasion faktisk noen folk som - gisp! - jobber. Det vil si, de er marineoffiserer som er gått i land. Der underholder de omgivelsene og oss lesere med fantastiske historier fra Napoleonskrigene, fra slavefarten over Atlanterhavet og om de store sjøslagene mot spanjoler og franskmenn. Tulla! Siden dette er Austen, gjør de selvsagt ikke det. De går i selskap, spaserer og skriver brev, som alle andre.

Én Austen-roman igjen å lese: Northanger abbey.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Boken beskriver godt overgangen fra ungdomstilværelse til begynnende voksenliv, og hvor vanskelig det er å finne seg selv, og være tro mot den man egentlig er. Shakar får godt frem hvordan denne overgangen ytterligere kompliseres i et samfunn med mange fordommer mot mennesker med en annen hudfarge og etnisk bakgrunn.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er virkelig langt fra Haugenstua til Y-blokka. Zeshan Shakar skriver glitrende om å leve i et miljø så totalt annerledes fra det man vokste opp i. For sine gamle venner har hovedpersonen, Mani, blitt annerledes - han ser at han er ulik fra dem, og de ser at han har forandret seg. For sine nye kolleger i departementet er han likevel ulik. Han blir med én gang plassert i reklamebrosjyren for departementet, selv om han er én av ytterst få "sånne". Hvem er han egentlig - for dem? Fra sin egen fadder Jan Tore får han høre at "vi minoriteter må stå sammen".

Han har havnet en slags limbo mellom sin gamle og nye verden. Dette sliter på forholdet til ungdomskjæresten Meena, som drømmer om ferie i Dubai. Dubai? Et slikt kvinneundertrykkende sted vil ikke kollegene i departementet være bekjent av.

Zeshan Shakar fanger tidsånden i Oslo mellom 2008 og 2012 så godt at det er som å være der. En meget spennende andre bok i det som forhåpentlig blir et langvarig forfatterskap.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne, - jeg har lest de to forrige bøkene hennes, og gleder meg!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Siden dette er Jane Austen, kretser også denne boka rundt ekteskap, kjærlighet, relasjoner og samfunnets forventninger til individet i tidlig 1800-tall i England.

Hovedpersonen Fanny Price blir sendt til sine rikere slektninger for å bo der, og Mansfield Park blir hennes hjem. Herfra brer historien seg utover, og en større krets unge voksne (og noen av foreldrene deres) danner nettet som utgjør romanen. Fanny er godheten og karakterstyrken selv, og forblir tro mot sine solide prinsipper selv når alle rundt henne ikke er det. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde rufset til glansbildet av Fanny litt.

Mansfield Park er en møysommelig gransking av personenes følelser og reaksjoner på hverandres oppførsel. Og som de skriver brev! Og venter på brev! Etter Fornuft og følelse og Stolthet og fordom, opplevdes Mansfield Park som et pusterom. Romanen er mer åpen, og trekker inn omverden i større grad enn de to første bøkene. En far drar til Antigua (i Karibia). En bror drar til sjøs. Klasseperspektivet bringes inn når Fanny får flytte ut av fattigdommen og til Mansfield Park. At det finnes usympatiske og grunne folk i samfunnets toppsjikt, er ingen overraskelse, men Austen nyanserer dette og gjør mot slutten av romanen en finurlig vri når hun sender Fanny hjem til familien i Portsmouth. Skildringen derfra kommer neppe i noen turistbrosjyrer for byen.

Selv om Jane Austen vever intrikate nett av personer og handling, skjønner du fort hvordan dette skal ende: De to gode menneskene som er ment for hverandre, får hverandre til slutt. De løgnaktige og falske får svi for sine manipulasjoner. Mansfield Park har en allvitende forteller som her og der bryter inn som ekspertkommentator, og mot slutten bikker det over i en moralpreken som en redaktør burde strøket.

Mansfield Park er for tjukk, men å lese den er som å grave gull: Plutselig dukker det opp gullkorn som er verd tiden din.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mr. Darcy! Etter alle disse årene møtes vi altså. Jeg tror det var BBC-serien med Colin Firth, i kombinasjon med Bridget Jones-bøkene, som gjorde Mr. Darcy til en av klodens mest kjente romanskikkelser.

Stolthet og fordoms mest interessante person er likevel Elizabeth Bennet. Jeg innbiller meg at hun må ha vært en radikal romanfigur for 200 år siden; frekk, morsom og skarp, med klare meninger om det fastlåste samfunnet hun er en del av. Men siden dette er Jane Austen og handlingen foregår i den øvre britiske middelklassen, er ikke rommet hennes stort. Da Elizabeth helt mot slutten blåser ut mot henne som sperrer for veien til Mr. Darcys hånd, oppleves det som endelig å kunne puste. Stolthet og fordom knirker seg framover, med lite ytre handling og desto mer samtaler og relasjonsdynamikk.

Da jeg leste denne boka, kom jeg til å tenke på Elena Ferrantes romantittel Kvelande kjærleik. Ikke fordi kjærligheten i denne boka er kvelende, men vilkårene dens er det.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ingar Kolloen har levert en variert og velskrevet fortelling fra slutten av 1939 og gjennom det første krigsåret.

Under krigen er den første av en planlagt serie bøker om menneskene under krigen. Den lykkes godt med det. Her er det mange og forskjellige fortellinger om alt fra småfolk til fintfolk. Det er dens store styrke. Den handler ikke om politikken, ikke om krigshandlingene, men er et tversnitt av alt. Selvfølgelig er de store hendelsene med: Senkingen av Blücher, gjenerobringen av Narvik, Churchills overtakelse av statsministerposten. Uten at disse store, velkjente hendelsene blir dominerende. De er brikker i et det store puslespillet Kolloen har lagt. Her får vi detaljerte og levende beskrivelser fra innsiden av både kanontårnene på Oscarsborg, og de indre gemakker i den stadig reisende regjeringen på flukt fra invasjonsstyrken.

Det gjøres ikke forskjell på noen. Om forfatteren gjør det, skjuler han det godt. Her får både norske politikere og engelskmenn gjennomgå. Verden er mer kompleks enn ubetingede helter og definitive skurker. Det er så mange nyanser. Det er vanskelig å anklage boken for å være partisk i den ene eller den andre retningen.

Forfatteren har brukt et stort antall skriftlige kilder. Det meste er skrevet før - men det er ganske sikkert at de færreste har lykkes med å beskrive et så godt tverrsnitt av okkupasjonen av Norge.

Litt overraskende er det at forlaget sluppet et par skrive- og redigeringsfeil gjennom. Uten at det ødelegger totalen.

Under krigen er, for meg som er interessert i krigshistorie, et friskt pust.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

RufsetufsaArveVigdis VoldLars MæhlumSilje HvalstadTorill Elisabeth RevheimBjørg L.Anne Lise JohannessenTjommiHeidi Nicoline ErtnæsTanteMamieHarald AndersenKirsten LundSynneBeathe SolbergAgnete M. HafskjoldMarit HåverstadVibekeJulie StensethAstrid Terese Bjorland SkjeggerudmoiraIngunn SGro-Anita RoenHeidiKine Selbekk OttersenKay NilsenReadninggirl20Tonesen81NinaLilleviRoger MartinsenNeda AlaeiBerit B LieHåvard Edvardsen HellerudSiv ÅrdalPia Lise SelnesLailaVidar KruminsEivind  Vaksvikgretemor