Bokelskere.no

Richard Yates er en mesterlig forfatter og romanen er mye bedre enn filmen! :-) Yates sies å være mange av de beste forfatternes yndlingsforfatter.

Vi følger Lee Fiora, en middelklassejente som ved hjelp av stipend tilbringer fire skoleår på den eksklusive kostskolen Ault.

På overflaten er dette en beretning om klasseforskjeller, og utfordringene ved å gå fra å være best i et mindre samfunn til middelmådig i et større. Men boken klarer på en stilfull måte å overbringe hvor rart det er å leve i en liten boble som først og fremst består av de folkene man hele tiden har i sin umiddelbare nærhet, hvordan man vet hvem alle er, og likevel ingen fordi man bare kjenner dem i denne spesielle settingen. Det er et folkehøgskole-over-litt-for-mange-år over hele kostskolekonseptet.

Lee viser deg også hvordan det var å være ung, hvor lett det er å se forbi sitt eget potensiale, hvor viktig jakten på en plass i gruppen, samt det å samtidig kunne få være alene er på en og samme tid. Ungdomstiden er intens, klein, levende, og veldig veldig øyeblikksviktig for enhver tenåring. Fortellerstemmen i boken bidrar til å gjøre leseren bevisst på dette ved å innimellom beskrive det hele fra et senere tidspunkt, som voksen og mer observerende.

Språket er solid(også oversettelsen), i det hele tatt er boken solid og velskrevet, og går neppe ut på dato med det første.

Dette er den selvbiografiske historien til Marjane, men også historien om Iran, og sammenhengen mellom religion og politikk. Samt hvordan offentlig opptreden og privat opptreden kan være to veldig forskjellige ting, eller gli over i hverandre på uheldige tidspunkt. Og ikke minst om det er å være kvinne i alle disse sammenhenger. Historien er gjennomført, tegnestilen enkel og forståelig. Ikke en personlige favoritt, men et solid verk.

Æsj. Hadde jeg hatt råd hadde jeg hvertfall handlet de bøkene av Kjell Askildsen.

Der var jeg tidligere i dag og bestilte noen bøker. Det ble Revolutionary road av Richard Yates
Og Det lengste steget og Vekten av snøkrystaller av Thorvald Steen. De to av Thorvald Steen har jeg ønsket meg en stund og Revolutionary Road trodde jeg egentlig var en annen, så den blir nok stående i skapet en stund. Så filmen, men det var egentlig bare fordi Leonardo DiCaprio spilte i den.

fantastisk bok. Tok tak i meg som leser tidlig og etterpå var det vanskelig og legge den fra seg. Går inn i katogori som en av mine favoritt bøker. Og ikke en æ glemme med det første. Anbefales!

Har ikke lest noen av bøkene du nevner, men er du innom bokhandlere på nett og utenom
kan du ikke unngå de. Jeg har derfor satt mye mer pris på andre bokelskeres engasjement for litteratur som ikke er kommersielle verdenssuksesser akkurat nå:) Men! Altså enig i at leselista blir lang av å være her inne:)

Etter to uker på en gresk øy med en haug bøker jeg har lest før er jeg nå i gang med et nytt bekjentskap.
Det er Marina Fiorato "Fruen av Saronno" - en bok om kjærlighet og kunst fra Italia på 1500-tallet. Har bare kommet til side 95, og er spent på hvordan den vil utvikle seg.
Ellers syns jeg det er ferie for hode å lese bøker om igjen, for jeg vet hvordan boka går, og kan kose meg enten med gode plott, god språkføring eller morsomme detaljer.

Denne historien er tragisk og engasjerende i seg selv, men det som gjør den levende i bokform er Marianne Vikås. Hun skriver så bra at jeg ser Martine for meg, jeg føler redselen til vennene hennes og jeg kjenner på fortvilelsen og sorgen til familen. Måten hun navigerer deg gjennom kulturen og dynamikken i Jemen og politikken mellom alle land involvert, gjør det lettforståelig. Det er ingen tvil om at Marianne Vikås kan skrive, men hun kan også fortelle en historie og engasjere leseren.

Det var noe jeg reagerte på og det var hvordan noe blir lagt fram. Over flere kapitler får vi høre at gjerningsmannens familie er mektige og at deres pengestøtte og gode relasjoner er grunnen til at det ikke blir utlevering. Det er ingen tvil om at det har noe å si for den videre utviklingen og mangelen på samarbeid, men sannheten er også at mange land, inkludert Norge ville gjort det samme. Det kommer fram senere i boka og jeg lurer på om det er brukt som et virkemiddel, men jeg hadde ønsket å bli informert om dette fra begynnelsen.
En annen ting som faktisk begynte å irritere meg var alle fotnotene og referansene, det er mulig det er sånn det skal gjøres eller det kan være resultatet av at forfatteren er journalist, men det ble litt i overkant for meg. Det er 150 fotnoter på 300 sider og mange av disse følte jeg kunne vært arbeidet inn i teksten eller nevnt i register bak uten å bli direkte linket til teksten. Det var allikevel ikke noe som ødela for meg eller tok noe vekk fra historien.

Jeg vet hvordan det føles når en drapsmann er på frifot fordi han er ukjent, allikevel klarer jeg ikke å forestille meg hvordan det føles når man vet hvem det er, men ikke får tak i han. Denne boka rører ved det meste av følelser, å lese om hvordan familie og venner av Martine fortsetter å kjempe og sette søkelyset på saken er oppløftende og beundringsverdig. Å lese om hvor bakvendt og lite behjelpelig politikken kan være er frustrerende, mens det varmer å lese om all støtte og engasjement som ble vist av privatpersoner. Odd Petter, faren til Martine, er en inspirasjon og det er umulig å ikke få respekt for hvordan han bruker sorgen til å jobbe for rettferdighet, ikke bare for Martine, men for fremtidige ofre.

Dette er en bok om Martine-saken men også om hvordan ting må forandres om rettferdighet og rettssikkerhet fortsatt skal oppfylles i et samfunn som blir mer og mer internasjonalt. Dette er en god bok på alle nivåer.

Dette er nok en glede og frustrasjon som deles av flere her inne, det krever en god del viljestyrke når man hele tiden blir bombadert med lovord og tips om bøker man ikke visste man ville ha. I likhet med deg så er jeg svak, det betyr at lesehaugen øker fortere enn jeg kommer gjennom den. Allikevel ville jeg ikke vært foruten, så jeg slenger meg på og takker :-)

75% av de bøkene jeg har lest i år hadde jeg aldri i verden visst finnes, og hadde aldri fått lest de, hadde det ikke vært for at jeg er her inne. Og det er fakta =) Jeg elsker bokelsker'n, det er en flott side som utvider lesereportoaret mitt til det helt maximumme, jeg har så mange bøker jeg skulle ha lest at jeg er sikker på at jeg er død og begravet før jeg kommer halvveis.

En varm og sørgmodig bok. Man blir så ufattelig glad i lille Sebastian, og så utrolig rørt å se samholdet mellom ham og bestemoren. Synes dette er den beste av de tre Samartin-bøkene jeg har lest (senor Peregrino og Drømmehjerte).

Så bra!

Høres ut som Allison Pearsons "I think I love you". Antagelig heter den på norsk "Jeg tror jeg elsker deg"? Vet ikke hvordan det norske coveret ser ut. Den handler om en dame som i sin ungdom elsket David Cassidy (70-tallsidol)...

Denne boka fikk meg til å starte og trene igjen etter fire år i inaktivitet pga sykdom. Jeg startet rolig ved å gå raskt for å få opp pulsen, og nå, fire måneder etter jeg var ferdig, er jeg i regelmessig fysisk aktivitet!

Yngvar lover ikke gull og grønne skoger, faktisk sier han rett ut at det er kjedelig å trene i starten, men for å bevare helsa vår, MÅ vi trene tre timer i uka!

Yngvar foreslår konkrete øvelser både til styrke og kondisjon, og øvelsene er også tilrettelagt for at du kan komme i form hjemme, og hvordan du kan integrere treningen i hektisk hverdagsliv!

Ikke nøl om du tenker på å komme i form: løp og kjøp! Men husk at du må gå før du kan kunne løpe!

Å gi til loppemarket, bruktbutikk, etc er ikke å kaste bøker. Jeg er så utrolig takknemlig til alle de som gir bøkene sine til slike butikker sånn at jeg kan gå på bokjakt og kjøpe billige bøker :)