Ser tilbake på nyttårsforsettet fra i fjor, føler jeg klarte å holde forsettet ganske bra. Men skulle gjerne lest flere bøker. Boklesing måtte vike for aviser og tidsskrifter.

Fra i fjor:
For egen del har jeg en plan om å lese litt mindre krim i 2015 enn i 2014. Ikke noe gærnt med krim, men sitter ofte igjen med en følelse av at jeg har kastet bort tid jeg kunne brukt på andre bøker. Og har som alltid et ønske om å lese mer enn i fjor.

Jeg leser Terry Hayes, Jeg er Pilegrim. Har kommet 60-70 sider, og den har veldig god driv så langt.

Jeg leser Jakthundene av Jørn Lier Horst. Jeg leste de sju første bøkene om William Wisting i sommer, og ble veldig glad når bok åtte og ni lå under juletreet i går.

Akkurat nå er det "Spilt blod" av Åsa Larsson :)

Jeg leser : Bare mjuke pakker under treet av Levi Henriksen.

Håper alle hadde en fin og koselig julekveld. Hvilke bøker lå under treet hos dere i år?

Selv var jeg heldig og fikk fem av bøkene fra ønskelisten:
- Jakthundene av Jørn Lier Horst
- Hulemannen av Jørn Lier Horst
- Brudekisten av Unni Lindell
- Den ene pluss en av Jojo Moyes
- Rovdyret av Jan Erik Fjell

Jeg begynte så vidt på den første i går, og gleder meg til mange gode lesestunder med disse bøkene.

En vakker stemning, en dyp sorg og et intenst vemod som kommer frem i møtet mellom to ensomme sjeler. To sjeler av forskjellig alder som har lengtet etter å ha en tilhører til sin egen sorgfulle beretning. De er av forskjellig alder, den ene så gammel at hun knapt kan gjøre annet enn å stå sitt løp ut. Den andre så ung at ennå bør livet ha mye å by på. Om hun bare snart kan innse det. Hennes sorg er for ung. Og konsentrert om én stor kjærlighet som en ulykke brått gjorde ende på. Den andre med et livsløp så langt at det må innebære langt flere opplevelser av sorg. Hvilket det og gjør. Mye i et menneskes livsbane kan ikke forklares, heller ikke bortforklares. Hva kunne vært gjort annerledes? Uansett blir en stående med den gamle klisjé om at gjort er gjort. Boken er mesterlig skrevet, det er en debut. Den er mer enn lovende. Og en kommer i et stille vemodig sorgmodus ved å lese den. Dette er et forsøk på å fram min oppfatning. Og det mangler noe for at jeg skal fullrose den. Men, kanskje det har noe med alder på leseren å gjøre? Selv ser jeg et litt haltende forhold mellom hvordan de to kvinneskjebnene belyses. Den unge forfatteren får den gamles skjebne til å bli merkbart mer sorgfull , hennes liv mer "bortkastet" enn den unges. Og kanskje det også er perfekt? For det er liksom det som holder igjen, dette blir for perfekt utlevert til oss. Jeg "hørte" straks at der kom en sart musikk ut av boken, til og med den ble avslørt: Brahms sonate for fiolin og klaver. Jeg må si jeg kun hørte"hørte" fiolinen. Uten at det skulle ha den minste betydning for annet enn meg og min mangel på gehør? Overført i et litterært grep.
Uansett angrer jeg ikke til at jeg tok meg tid til å lese denne boken. God tid. Den fortjener det. Synes jeg. Om den fortjener å bli omtalt på denne måten, av meg, er en annen sak. En bok jeg vil huske og som jeg kan anbefale.

Kanskje noen av disse kan passe.

Jeg har sett på The Silent wife, men ikke lest den ennå.
Her er noen utdrag fra noen anmeldelser:

"Sharp, witty, dark as hell and totally engrossing... A worthy rival to Gone Girl in its psychological complexity and accomplishment" DAILY MAIL

Beautifully written and superbly paced, not to mention full of ingenious twists. Fans of Gone Girl will love it" SUNDAY MIRROR

Aper, Gorillaer, Sjimpanser, Orangutanger o.l.

Når morfar var nazist ...

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli.

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes.

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak.

Det er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist?

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv.

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om!

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen.

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen.

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge.

Jeg er ordentlig imponert over språket ditt. Fortsett og skriv :)

Ida Jackson er barnebarn av Peder Pedersen Tjøstland , som var SS-mann, frontkjemper, redaktør og journalist for avisa Germaneren under den 2.verdenskrig. Jackson kom tilfeldigvis over informasjonen om morfarens fortid som nazist ved et googlesøk. For henne hadde han alltid vært en kjærlig morfar, og fortiden som nazist var det ingen som snakket om i hennes familie. Sjokket var stort, og Ida har skrevet om sine opplevelser, sin søken etter svar ved historiske dypdykk og graving i familien. Boka har blitt et sterkt og personlig dokument om Per Pedersen og den andre verdenskrig.

Les mer i min bloggomtale HER