Bokelskere.no

Jeg snakker alltid sant. Det er bare ikke alltid jeg snakker.

Det er ikke mulig
Det er ikke mulig
å være rask nok. For
i neste sekund
er Nå
allerede fortid.

"På toppen av det hele, har jeg nettopp fått meg kjæreste, som til min store sorg og glede også liker leverpostei med rødbeter. Uten karvefrø. Tror jeg. Siden det er jeg som er den mer erfarne i faget, er det naturlig at jeg smører hans brødskiver også. Egentlig mest fordi jeg insisterer, da. Innerst inne tror jeg ikke han ville kommet til å fjerne karvefrøene hvis det var opp til ham, men det betyr ikke at han ikke synes det er irriterende, han også.

Jeg holder oppriktig talt ikke ut tanken på at jeg kanskje blir stående i totalt 180 timer det kommende året og pirke karvefrø ved kjøkkenbenken. Dere må redde meg."

"Jeg kysset deg god natt," sier jeg.
"Nei, sier Ruth til meg, og stemmen synker og blir lav og forførerisk. " Jo visst kysset du meg, men det var ikke bare et godnattkyss. Selv da kunne jeg føle løftet i det, løftet om at du ville kysse meg akkurat slik, for bestandig."

Å velge bort er å gjøre en bestemmelse.

Vent ikke med å danse til du blir gammel. Da kan det være for sent.

"Mannfolk tror at de kan snakke seg ut av alt mulig, de vil bestandig ha det de ikke kan få."

Jeg ser ingen utvei i noen vei lenger

Jeg føler meg bortkommen. Virkelig bortkommen. Det kommer til å skje noe forferdelig. Jeg kjenner det på meg. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen som helst anelse om hva jeg burde gjøre. Er det klart? Jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre når jeg har avsluttet denne samtalen.

Jeg lurer ofte på om ikke hjertet er som en dyp brønn. Ingen vet hva som skjuler seg der nede. Man må bruke det som innimellom flyter opp til å gjette.

Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter. Det vil jeg skrive om.

Endelig klarte han å godta det hele. Omsider forsto Tsukuru Tazaki, i dypet av sin sjel. Menneskers hjerter knyttes ikke sammen bare gjennom harmoni. Det er snarere gjennom sårene de knyttes dypere sammen. De forenes gjennom smerte, gjennom svakhet. Det finnes ingen stillhet som ikke også romer ekkoet fra angstfylte smerteskrik, ingen tilgivelse uten blod som renner på marken, ingen favntak uten sønderknuste tap. Sann harmoni bygger på dette.

Ylva hadde levd. Årene med henne var en nålepute full av øyeblikk. Jeg husker ikke mitt første kyss eller den første bilen jeg kjøpte, men jeg husker alt fra de siste årene. Jeg stod ikke lenger midt i et fargerikt rom uten å se fargene. Jeg hadde på mange måter fått et bedre liv.

"Dette sier du bestandig, men det er ikke sant. Du så knapt på meg"
" Det kunne jeg ikke. Du var den vakreste jenta jeg noengang hadde sett. Det var som å prøve å stirre rett inn i solen."

" Han trodde at hvis mennesker fikk et valg , ville de fleste gjøre det riktige, selv når det var vanskelig. han trodde også at det gode nesten alltid vant over det onde. Likevel var han ikke naiv. "Stol på folk," kunne han si til meg, "helt til de gir deg grunn til ikke å gjøre det. Og da skal du aldri vende ryggen til." "

Vi er familie; det er ikke snakk om blodsbånd, vet du. Familer er mennersker som passer på hverandre og ikke gjemmer seg bak hemmeligheter.

Du er en velsignelse, ikke en byrde. Glem ikke det.

Du kan ikke bruke andres dårlige oppførsel som unnskyldning for din egen.

Dra så langt som øyet kan se, og når du kommer dit, vil du se enda lengre.