Hehe, kjenner meg igjen... men skal prøve igjen da vi skla ha boka i lesesirkelen min...

Så går de litt, og så spiser de litt, og så jobber de litt. Ja, halvveis inn i boken innser jeg at dette er mer en Vandring fra Finnland til Norge minutt for minutt, og jeg er ikke blitt fenget. Jeg er ute etter bøker med en edge, overraskende beskrivelser og kildringer, bøker som kan ryste litt, dette er alt annet enn det.

Godt skrevet men, for å være ærlig, ganske kjedelig. McEwan bekrefter det vi allerede vet: det foregikk mye sykt på britiske kostskoler. Mange barndommer er ødelagt for barn av yrkesmilitære. McEwan får vist at han kan mye, om bla øst-tyskland, om politikk, musikk, tysk, men det er disse (litt kunstig innskutte avogtil) partiene som gjør boka langdryg og litt kjedelig. Men, han belyser på en innsiktsfull måte hvordan overgrep og en dysfunksjonell oppvekst/foreldrerelasjon preger en person.

En tid for å leve. Jan Kjærstad.
For en leseopplevelse. (selv om det var ei lydbok).
Kjærstad er en nestor i faget, og er en av våre aller beste samtidsforfattere. I denne boka tar han Norge på kornet ved å følge 12 forskjellige personer på sin vei til Nasjonalteateret for å oppleve en oppsetning av Hedda Gabler. Noen av stemmene skal opptre, andre ikke. De fleste ikke. Boka er utrolig stilig komponert, ved at vi følger disse forskjellige til et felles sted for en felles opplevelse, men uten at flere her ikke har så mye annet til felles, eller andre berøringspunkter. Deres historier blir på en måte egne noveller, med frempek til teateret og med tilbakeblikk i forskjellige liv, med et skråblikk på vår nasjon - på godt og vondt.
Helt fantastisk. Denne boka vil stå seg lenge. Det er mulig, jeg vet ikke for jeg er ingen Ibsen-fan og har heller ikke sett noen Hedda Gabler forestilling, men kanskje dere som har det får enda mer ut av denne enn hva jeg gjorde. Velger å tro at det ikke spiller noen rolle, for Hedda har blitt tolket i så mange roller.
Løp og kjøp.

Tok litt tid før denne kom i gang synes jeg, men slutten ble skikkelig spennende! Ikke hennes beste, men ingen dårlig krim av den grunn.

Om denne er det bare en ting å si - Les den! Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste den uten opphold. Brutal, vond, vakker, rystende og nydelig. Et mesterverk rett og slett. Det beste jeg har lest på lange, lange tider.

Verste krimboken jeg har lest på lenge! Jeg liker egentlig Unni Lindell, men dette var uinteressant, dårlig skrevet og boken er bare rotete skrevet. Slet meg gjennom den.

Sara er psykolog. Kontoret hennes er i rommet over garasjen. Sigurd, Saras ektemann, er arkitekt, og jobber døgnet rundt. Huset deres, på Nordberg i Oslo, er arvet etter Sigruds bestefar. Da de tok over, bar huset preg av å ha stått "urørt" i mange tiår. Nå er det et katastrofeområde. Kun kjøkkenet er ferdigstilt - nesten. På soverommet, henger tapetstrimler i laser, og badet er uten fliser. Sigurd har tegnet hvordan det etterhvert skal bli, men det drøyer.

En grytidlig fredag morgen, reiser Sigurd. Han skal på hyttetur med to kamerater. På formiddagen legger han igjen en melding på Saras mobil. De har ankommet hytta, og har det supert. På vei hjem fra trening på ettermiddagen, ringer en av Sigurds kamerater fra hytta. Han lurer på om hun vet hvor Sigurd er. Det er to timer siden han skulle ha kommet.

Sara prøver å komme i kontakt med ektemannen, men havner rett på svarer, og senere er beskjeden at mobilen er avskrudd. Hun må kontakte politiet, men så begynner det å skje rare ting i huset. Ting forsvinner, for så å dukke opp igjen. Huset er fullt av mistenkelige lyder, og det er da virkelig skritt hun hører fra loftet? Sakte, men sikkert blir Sara i tvil om hun kan stole på seg selv og sine observasjoner.

Boka har fått strålende kritikker, og skal oversettes til en rekke språk. Jeg henger meg ikke på ovasjonene. Kjedelig, langdryg, og slett ikke spennende. Veldig oppskrytt.

Koke bjørn. Mikael Niemi
Nord-Hålogaland bispedømmeråd tilbød Julie Schjøth ansettelse som sogneprest i Nordreisa sogn i Nord-Troms prosti i går 23.02.2019 - men hun tar betenkningdtid, for læstendianerne har meldt at de da trolig vil utebli fra preknene. Dette er altså i 2019, så Lars Levi er fortsatt blant oss.

Dette er ei helt spesiell krimbok, hvis handling lagt tilbake til 1852. Her tar forfatteren av Poppmusikk fra Vittula tak i legenden Lars Levi Læstadius på en skikkelig måte, og med stor respekt - for han leser seg skikkelig opp på denne sagnomsuste fyren fra hans hjemtrakter, og finner ut at han nok ikke var så fæl og konservativ som hans tilbedere vil ha han til, selv om han nok var både hard i ord og meninger. Men Levi var noe annet også; han var som proster flest på den tida langt mer belest og utdannet enn de andre. Han hadde i tillegg svært gode talegaver og en lidenskap for planteriket.

Forfatteren er sønn av en politimann, så han kan litt om etterforskningsteori, og bygger opp en fin krim, hvor prosten og hans unge hjelper etterforsker noen drap og utukt som foregår i bygda. Prester er en jo fantastisk fin skikkelse å bruke til hva man vil, når man vil, hvor man vil. De kan fremskives som usikre dilletanter, som har pugget seg til det de kan, og andre diktes til kloke maktsyke herskere med like stor troverdighet. Prester er som poteten, og det var faktisk på denne tida potenten kom til Norden - og det var selvsagt prester involvert.

Vel, boka er utrolig spennende, velskrevet, med god balanse mellom krimgåta og utmalinga av livet og karraktetene rundt sjølvaste Læstadius.

Den må dere få med dere.

Jeg er svært glad i "historisk krim", altså historier hvor setttingen er lagt såpass langt tilbake i tid at hovedpersonene for lengst er døde og levesettet skiller seg betydelig fra dagens liv og kulturelle føringer. Særlig godt liker jeg fortellinger fra vikingtida og helt fram til slutten av 1800 tallet.
Ingen bør derfor bli forbauset over å finne bøkene fra forfattere som Kurt Aust og Patrick O'Brian på min liste over favoritter.
Og, la det være sagt med en gang; Niklas Natt og Dag gikk rett inn på denne lista!
Rett og slett en av de beste bøker jeg jeg har lest i sjangeren. Kanskje den beste.
Niklas trekker oss inn i Stockholm, helt på slutten av 1700 tallet, og gir oss en flott og fargerik skildring av hvordan livet for de mindre velbergede kan ha artet seg på den tid. Her er det nok av grusomheter og urettferdighet. Korrupsjon og maktmisbruk preger det offentlige styre og stell. Kampen for å overleve visker ut grensene for moral og hva som er rett og galt. Og jo lenger ned på rangstigen, jo verre blir det. Og nederst, der står kvinnene...
Jeg har ingen problemer med å tro, at ja, slik var det, eller slik kan det godt ha vært.
Og dialogene og sproget henger godt med. Tale-form, valg av ord, den påtatte høflighet, alt virker meget tidsriktig. Om det faktisk ER tidsriktig eller ikke, vet jeg forsåvidt ikke, men det spiller ingen rolle, all den stund forfatteren evner å gi meg følelsen av å være tilbake i tid, oppleve hvordan en annen kultur og tankesett styrer en samtale.
Boka er verd en 6'er, bare for den roman-dokumentariske delen av boka.
Men boka er jo mer enn et historisk dykk tilbake til den sen-Gustavianske tid. Den er også en hårdbarka krim. Så full av ondskap og grusomheter at selv Jo Nesbø blekner litt.
Men, til forskjell fra Jo Nesbøs bestialiteter, virker faktisk det meste i denne boka nokså troverdig, sett i lys av tidens rettsløse vanvidd og elitens overdimensjonerte makt.
Boka starter, kort fortalt med et likfunn og etterfølgende drapsetterforskning. Ett stykke på vei, forlater vi etterforskningen og hopper over på en tilsynelatende helt annen historie. Og så til en tredje.
Men fortvil ikke. Disse tre historier bringes sammen på eminent vis og gjør boka til en meget interessant roman og en spennende om enn rystende krim.
En sterk 6'er fra meg.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og da er vi ved kjernen i denne boka. Ta en suksess, rør sammen ingrediensene og gang oppskriften med ti eller femti eller hva det blir etter hvert – jeg kom fullstendig ut av tellingen hva gjelder lik i denne boka.
Og er ikke London stort nok er det jo mulig å legge til New York.
Og er ikke London-politiet bra nok er det jo mulig å legge til både MI5, NYPD, FBI og CIA.
Og hva blir så resultatet med så mange ingredienser rørt sammen i ei bok?
For min del blir det ei nesten uspiselig suppe med innhold på grensen til det parodiske.

Tre åpne latterutbrudd på de første halvannet CDene. Deilig befriende klassehat!

Jeg likte ikke denne boken i det hele tatt.. Kjedelige karakterer og veldig usansynlig plott.. Bare dop og unge mennesker på vidvanke. Og eldre menn som uforbeholdt lar seg manipulerer av unge damer. Ser jeg er uenig med de andre her, men dette fenget ikke meg.

De to siste linjene var også kanon ;-)

Ah ... Eneste jeg trengte nå. En femte mulig løsning. Hadde jeg hatt en peis, så hadde denne boka ....

For en nedtur.....en langtrukket beskrivelse av omgivelser ispedd litt handling. Jeg ble veldig skuffet over denne boka som fortonet seg som overfladisk og kjedelig. De tidligere bøkene har hatt gnist og vært spennende. Denne var bare grå....

Fornøyelig og absurd!

Året er 1980 og Bernhard Hval nærmer seg åtti år. Han skjønner at han ikke har lenge igjen, og nå sitter han altså sentralt i Oslo og memorerer over det som har vært hans liv. Utdannet lege, tvangsnevrotiker og med et udiagnostisert Tourettes syndrom som arter seg slik at det kommer ukontrollerbare tirader - såkalte tics - med ukvemsord trillende ut av ham når det aller minst passer seg ... Med en eneste sann venn - Notto Fipp - som hadde det med å gå av seg sine frustrasjoner, og med en kone som det må ha vært besværlig å elske ...

Nokså tidlig i Bernhard Hvals liv viser det seg at han er alt annet enn gjennomsnittlig. Vi forstår også at han ikke har vært et spesielt høyt elsket barn - med en mor som var nokså livsfjern og en far som stort sett kritiserte ham så snart anledningen bød seg. Det var kanskje ikke så rart at han og Notto Fipp fant hverandre - noen merkelige skruer som de begge i grunnen var, hver på sin måte.

Gjennom et helt liv lever Bernhard på at han var den beste i sitt kull på medisinen. Når livet blir for hardt og uutholdelig, er det dette han klamrer seg til - at han tross alt var den beste i sitt kull. Blant annet øker hans aksjer i forhold til Sigrid, som finner ham attraktiv og gifter seg med ham. Etter hvert kan man saktens spørre seg hva som egentlig binder dem sammen - hun en kvinne av det virkelig giftige slaget, besk og forbitret, han en mann som er livredd for å sette barn på henne og som gjør alt som står i hans makt for å unngå å gjøre henne gravid ...

Vi følger Bernhard Hval, hans kone Sigrid og vennen Notto Fipp gjennom mange tiår. Verdenskrigene og spesielt den siste, som får et nokså trist endeligt for noen ... Bernhard gjør karriere som rettsmedisiner, men ender etter hvert opp som det han har hatt mest lyst til etter krigen, nemlig som allmennlege.

Mange har slitt med denne kolossen av en bok, og det er ikke få som har gitt opp underveis. Om det var det forhold at jeg hørte den som lydbok med Kim Haugen i sin kanskje aller beste oppleserrolle noen gang, eller om det var humoren i boka som traff meg spesielt, er jeg ikke helt sikker på, men faktum er at jeg elsket denne boka fra første stund! Noen ganger ga jeg meg ende over og lo så jeg hikstet. Oppi all humoren er det likevel en del tristhet. Oppleser Kim Haugen tolker Bernhard Hval så glitrende, toppet av rasende utbrudd med tics, at jeg aldri har hørt maken! Beskrivelsen av Hvals forsøk på å holde sine skammelig tics i sjakk, er rørende.

Det er slett ikke første gang Lars Saabye Christensen skriver om skrudde personer, men denne gangen gjør han det så til gangs at jeg ble fullstendig oppslukt i Bernhard Hvals univers. Og selv om han er totalt annerledes alle jeg noen gang har kjent, og også var veldig spesiell - på grensen til det uspiselige - likte jeg ham og følte godhet for ham. Kanskje særlig når hans kone Sigrid drev ham til det ytterste med all sin urimelighet ... Historien er absurd, på grensen til det urealistiske, og sånn sett minner denne romanen lite om hans foregående romaner, som stort sett har hatt mer hverdagsrealisme i seg. Det får meg til å tenke at Lars Saabye Christensen virkelig er en forfatter som er i stand til å fornye seg! Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at denne boka er for lang eller at det blir for mange gjentakelser. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

Fantastisk bok, måtte leses igjen for å ha mulighet til å forstå hva jeg hadde lest. Er fremdeles ikke helt sikker..