Bokelskere.no

Philip hadde oppdaget litteraturen ved trettenårsalderen, og det var tvilsomt hvordan han ville klart seg gjennom puberteten uten den. Han kunne fremdeles lure på hva folk som ikke leste, gjorde for å takle tilværelsen.

Eg vil leva, drukne vil eg ikkje!

Man var tross alt et menneske. Man kledde seg i rene nattkjoler. Man elsket barnet sitt. Man drakk varm sjokolade ved peisen - eller gasskomfyren - når kvelden kom, om vinteren.

We are blind to the future. We can barely hold on to our strange versions of the past. We see only a little of what is directly before us. We know almost nothing. The only way we can stand it, is not to care. I care and I can't stand it.

På jobben er det jo bare røykere som tar pauser. Og får frisk luft.
Så jeg tror det går opp i opp

Noe annet som går igjen,er en tendens til å tro at man er spesielt følsom. Det er ingen som er spesielt følsomme. Vi er følsomme,alle sammen. Vi dirrer og skjelver av følelser døgnet rundt , forskjellen ligger i evnen til å skjule å fortrenge,det er det hele.

Vi kan bare tro og håpe. Vi kan bare elske og ta livet som det er. Det vil si uutholdelig utrolig. Det vil si utrolig uutholdelig.

Kameraet måtte han selge. Leiligheten også. Livet tar ikke bare illusjonene fra oss.

Jeg ble paff av skam. Ingenting er så ydmykende som å bli tvunget til å se seg selv utenfra i øyeblikkene der iveren visker ut skillet mellom innside og utside.

Resultatet er en total utstøting. Fremmedlegemet som irriterte slimhinnene blir naturligvis skutt ut som en jagerflypilot, men det er ikke det eneste som blir blåst avgårde. I en stakket stund blir alt katapultert ut av kroppen av trykkluftsbølgen - et lite sekund vet du knapt hvem du er.

I sekundet etter et nys har man ingen bekymringer, da er man bare et fortumlet pattedyr som kjenner på en altomfattende lettelse. Ingen tenker på rentebanen etter et nys. Ingen tenker på global oppvarming, på innleveringsfrister, på hva de skal ha til middag.

Der og da er det kun deg. Og kosmos.

Han hadde tilbragt for lite tid med romaner, tenkte han. Nå skulle han lese dem alle.

Jeg forstår meg ikke på deg, sa Solveig da de kjørte hjemover.
Jeg forstår meg ikke på deg heller, sa Doppler.
Men jeg tror at jeg i enda større grad ikke forstår meg på deg, sa Solveig.
Jeg tror du har rett, sa Doppler.

Om våren virker alt mulig, alt er lys og løfter. Man kjenner at håndbaken mellom vinter og sommer allerede er vunnet.

For om en sykkelhjelm kan få deg til å se ut som et barn, er det stadig mange hakk bedre enn assosiasjonene som følger med broddebruk. For noen er det å gå med brodder å flagge for sine omgivelser at man befinner seg i dødens forgård. Man kan nesten like gjerne velge ut salmer til sin egen begravelse.
Brodder antyder liksom at du ikke er i stand til å fikse livet i sin alminnelighet. Du har ikke lenger tiltro til at spenst, smidighet og reaksjonsevne vil kunne redde deg når du sklir på isen, og må ty til hjelpemidler like livsnødvendige som en respirator - kobler du broddene fra tante Agnes, er det bare å samle familien for å ta farvel.

Det sies at man ikke kan leve på luft og kjærlighet, men han var min forrett, hovedrett og dessert.

Barn har en helt annen status nå enn for en generasjon siden, i dag er det deres behov som er i fokus hele tiden, de er som små forbrukere med store krav. Og foreldrene står på pinne for å gjøre dem lykkelige i en alder av tre år, livredde for konsekvensene av det minste feiltrinn. Jeg tror ikke jeg en eneste gang reflekterte over om dere var lykkelige som barn, fortsatte mamma - men det ble jo folk av dere også.

Postkassen var full, så han. Et reklameblad hang halvveis flagrende ut av sprekken, som i et fluktforsøk.

En organisasjon, kroppen er også et organisert system, den lever så lenge den holder seg organisert, og døden er ikke annet enn resultatet av en desorganisering.