Bokelskere.no

(...) Jack var jo så godtroende at man kunne lurt av ham buksene og solgt dem til ham.

I Hannover hadde en robotsøppeltømmer gått baklengs ut i gaten foran en førerløs elektrisk buss. Barnesykdommer.

Marx elsket å lese, og han følte at Sadie muligens var en bok av den typen man kunne lese mange ganger og alltid sitte igjen med noe nytt.

ho mor strikke
å ser Nårrge Rojnnt
strikkepijnnann går i ett sabla tæmmpo
å nårr det e kattonga i huse
angrip dæmm nøsstann

Er det sånn at alle lengtar? Ikkje kvar dag, kanskje, men innimellom. Kan hende går lengten til ein by eller ei bygd eller eit land langt borte der du ikkje er til vanleg nordover, sørover, mot aust eller rett vest?

Kan hende har du vakse opp der, eller ein av foreldra kjem derifrå, og du har feriert der som barn og blitt glad i nett desse fjella, gatene, skogane, øyane, strendene. Kan hende kjem du deg ikkje dit lenger, og grunnane kan vere mange til det, men du har mange minne som er knytte til akkurat desse svaberga og knausane, og då blir dei kan hende vakrast, heilt objektivt sett vakrast på jord, til og med så vakre at det kan gå på sanninga laus.

Og så blir du eldre, og kroppen får meir plass til nostalgi, og då kan ho bli sterkare, denne lengtinga, dragninga? Eller kan hende ikkje i det heile. Kan hende vil du aldri tilbake, ikkje eingong på ferie.

Og naturen verkar på og i oss. Det er gjort undersøkingar om kva urørt natur og naturlege lydar gjer med sentralnervesystemet, og det er skrive dikt og songar, men verken orda eller kunsten eller forskinga kan erstatte eller fullt ut forklare den ordlause kjensla i kroppen no, denne roa, flyten. Roa i rørsle. Kadonk, kadonk, plask. Denne gjentakinga. Kadonk, kadonk, plask.

Kan hende ser vi meir no når vi reiser så sakte. Sjølvsagt gjer vi det, men har vi plass nok til å reflektere over alt som er og har vore, i kjølvatnet vårt, i etterdønningane, får vi meir innsikt? Eg veit ikkje, eg vil gjerne tenke meir, på kven eg vil vere, men no alt går i eitt med bølgeskvulp, kadonk, kadonk og skiftande vindretningar, straumar og stadige samtalar.

Vi har framleis fjorden for oss sjølve. Og for ein fred det er. I rørslene. I stilla. Kan hende var det dette som var meininga med det heile. Lyden og synet av årene som duppar i fjorden. Dei store, grove hendene til mannen. Pusten vår som går i takt med taka.

Jeg var ganske glad i meg selv. Noen måtte jo være det.

I det øyeblikket skyene gjemmer månen, lyser de plutselig hvite og kalde. Når mørke skyer blander seg, skapes det vakre, subtile og enkle mønster. Bak disse mønstrene i grått og lyseblått skjules månen, rund eller halv, til og med tynn og slørete

Hvis det brenner hjemme hos meg, og jeg må velge mellom mannen min og leirgryta … vel, det eneste jeg kan si, er at han har levd et godt liv.

Jeg lente ansiktet mot ruta og betraktet det vide Stillehavet utenfor. Det så ut som om horisonten løftet seg opp mot himmelen. Jeg fulgte den rette linjen fra den ene enden til den andre. Ikke noe menneske er i stand til å tegne en så vakker, rett linje, ikke engang med linjal. Og nedenfor streken syder myriader av liv. Verden er så full av liv, og like full av død.

Hun husket hva håp var, og det var dette. Den indre kverna som beveger deg fremover, som pløyer deg gjennom livet slik båtene der nede pløyde seg gjennom det skimrende vannet...

Sexlivet deres er selvsagt veldig spennende nå, og de tror utvilsomt at det kommer til å vare, sånn som nye par gjør. De tror de er ferdige med ensomhet også.

Jeg overlevde på grunn av den sterke, norske sherpaen som bærer og bærer og bærer, velferdsstaten som har skaffet meg legene og medisinen og pleierne og sykesenga og tiden til å bli frisk eller friskere.

Tenk på hvor kort livet er, og på hvor lenge vi skal være døde. Det er bare å BJUDA PÅ!

Mesteparten av menneskets nedskrevne historie er preget av en eneste stor datamangel. Allerede fra jegersamfunnets tid har fortidens historieskrivere tillagt kvinnen liten betydning i menneskets utvikling, så vel kulturelt som biologisk. Man har i stedet sett på mennenes liv som representativt for menneskeheten som sådan. Når det gjelder livet til den andre halvparten av arten, finnes det ofte ikke annet enn stillhet.

No reiser kvelden seg i vesterbrun,
han trør paa lette føter gjennom tun
og skuggevegen fjell imillom hengjer.
Det gjeng ei kviskring gjennom kjørr og lyng,
og talatrasten skifter ljod og syng
med avdagsskjelven under sine strenger.

For det er så godt som utenkelig at noen slutter å tenke på noe fordi vedkommende bestemmer seg for å slutte å tenke på noe. Å tenke på å slutte å tenke på noe bestemt er også en tanke, og så lenge man tenker den, tenker man på dette noe. For å slutte med å tenke på noe bestemt er man nødt til å slutte å tenke på at man vil slutte å tenke på det.

Hun ville forklare ham at han ga avkall på en fantastisk mulighet, men da kom hun til å høres akkurat som moren sin, som alltid visste nøyaktig hvordan alle andre burde leve livet sitt.