Bokelskere.no

Jeg tenker at krim kan være manges inngangsport til det å bli et lesende menneske. Man begynner fordi et plot i en krimbok virker spennende, og så - etter x antall forbrytelser med tilhørende oppklaring - kommer et behov for å lese også andre ting.

Ingunn S her inne beksriver seg på sin profil som "krimidiot med forbedringspotensiale", og det samme kunne vel jeg skrevet.

Det er jo også vanlig å ty til litt ulik litteratur avhengig av hvordan livet steller med oss til enhver tid. Krim har definitivt sin berettigelse, og må ses på som et viktig supplement til annen litteratur, ikke som en konkurrent eller motsetning.

Med jevne mellomrom uttaler såkalte kulturpersonligheter seg om kriminallitteraturen, dette stebarnet som til stadighet står utenfor og banker på den ugjennomtrengelige middelalderporten til vår nasjonale kulturborg.

Etter min mening faller disse uttalelsene på sin egen urimelighet. For hva er god litteratur? Jeg har skrevet om dette tidligere, men det skader ikke å gjenta det. God litteratur kjennetegnes etter min mening ved et intelligent utviklet plot, der handlinger og hendelser er godt motiverte og ved et godt utviklet språk, der det brukes uvante metaforer og gode formuleringer som får oss til å se ting på en ny måte.

Mange vil også påstå at et kriterium for god litteratur er at den berører oss, og at den handler om samfunnsmessig viktige ting. Andre vil si at troverdige skildringer av skikkelser og situasjoner er viktig, og at interaksjon mellom mennesker må være slik at vi kjenner oss igjen, lærer av dette og kanskje til og med blir bedre mennesker.

Atter andre vil si at god litteratur er litteratur som underholder oss.

Alle disse kriteriene er uavhengig av sjanger.

Hva med Dostojevskijs skildring av Raskolnikovs forbrytelse. Er dette krim? Det er i hvert fall høyverdig litteratur.

Fosses uttalelse tilfører ikke noe positivt til kulturdebatten i Norge. Tvert imot skaper han en unødvendig distanse mellom "litteraturfolket" og den jevne lesende nordmann.

Akkurat denne tråden er jo litt spesiell, synes jeg.
Jeg oppfatter den som et tilbud om hjelp/støtte her på bokelskere.no.
Da er jeg faktisk håpefull og tror jeg skal få et svar på spørsmål jeg stiller...?
Utgangspunktet er jo kjempeflott, men hvis den ikke fungerer klarer jeg ikke å se hensikten med tråden.

Takk for den opplysninga. Jeg visste heller ikke noe om André.
Det hadde likevel vært fint med respons på en slik tråd som denne.

Ei bok om sorg og kor skjør han kan vere: som den tynnaste isen på vatnet som kan rakne viss ein fugl kjem for nære. Under isen, eit botnlaust djup kor kjenslene ligg, klar til å svelle til overflata. Oskar mista faren sin i åtaket mot tvillingtårna i New York. Ein får inntrykk av at huda hans er som den skjøraste isen, og under den har han eit sakn som han ikkje heilt maktar å forholda seg til. Han finn ein nøkkel i faren sitt skåp, og legg ut på ei reise for å finne holet til nøkkelen. Inni mellom denne historia viklar det seg ut ei historie rundt besteforeldra til Oskar, foreldra til faren hans. I mange lag blir me kjent med Oskar og familien hans. På ein sår, skjør og vakker måte, men og med ein humoristisk teft.

Intet mindre enn genialt. Mesterlig skrevet, eventyrlig plott, suggerende, utfordrende og lattervekkende.

JA!

Det er mange ting jeg sitter igjen med etter 530 sider. Først og fremst en stor leserpopplevelse, en av de største, men det hadde jeg regnet med. Dette er en bok som trenger en påske, en ferie, en fordypning. Det passer fint å lese boka i påsken; den handler om oppstandelse, gjør den ikke? Jeg sitter igjen med lysten til å lese alt han har skrevet; særlig Kaptein Nemos bibliotek en gang til. På svensk denne gangen.

Jeg gjør meg også tanker rundt hans store litterære selvtillit. Den får seg en knekk i den mørke perioden, men fra han debuterer i 1961 og fram til midten av åttitallet, så virker det så lett for ham. Han skriver og skriver, og alt han tar i blir fantastisk; når han debuterer som dramatiker, settes stykket (Tribadernas natt, 1975) opp over hele Europa og seiler rett inn på Broadway. Kan hende det er derfor han faller? Fallet er langt. Enquist er befriende blottet for psykologiserende skriving; han er en forteller som har en historie på hjertet, og det holder i bøtter og spann. Han skriver utelukkende om seg selv. Lite om andre. Hadde boka vært enda bedre hvis betoningen hadde vært lagt på flere av relasjonene i livet hans? Kan hende. Han har så inn i granskauen godt språk. Og han er ekstremt god på oppbygning, og dramaturgi. Han vet hvordan han skal vente i tre hundre sider, og så skrive to setninger som gjør at opplevelsen blir så sterk. Han er morsom, tørrvittig, til tider selvironisk.

Her er lenke til mine omtaler av Enquist: http://knirk.wordpress.com/prosjekt-per-olov-enquist/

Vidunderlig bok! Stor, rik! Jeg elsket den!

Jeg er ferdig med boka!! Jeg har lest rubbel og bit. Ha ha, du verden for en bok. Merkelig og ironisk og med et tankespinn så jeg ble helt ør. En god porsjon humor i bøkene og med et frekt og sexfiksert språk som må ha vært vågalt å skrive på den tiden.

Men hva synest jeg om de over 600 sidene. Første boka var helt grei, da ble jeg kjent med flere av innbyggerne, det være seg herrer eller damer med ulike yrker og bakgrunn, de fleste levde et utsvevende liv i Dublin's gater og steder.

Bok nr 2 begynte som et skuespill med noen av de jeg var blitt kjent med i "rollene", og da tenkte jeg at nå utfordrer han Shakespeare som han lar noen diskutere og kommentere tidligere. Men nei da så lett var det ikke.

Hva i alle dager mente den godeste James Joyce med denne boka? Det er det vel bare han selv som vet nøyaktig. For å si det slik så kjenner jeg nå de fleste som er noe å kjenne i Dublin, problemet er at når jeg dra dit i år vil jeg ikke treffe noen av de, vel vel jeg er over 100 år forseint ute.
Denne fortellingen må fordøyes men jeg har en mistanke om at jeg ikke vil glemme den med det første. Er boka god? vanskelig spørsmål, ja,nei, vet ikke!!

Fra Wikipedia: "Jeg har lagt inn så mange gåter at det vil holde professorene beskjeftiget i århundrer med å diskutere hva jeg har ment. Det er den eneste måten man kan sikre sin udødelighet på.»
Sitat og en hilsen fra James Joyce.

SPOILER

Den aldrende estiske kvinnen Aliide Truu bor alene på sin bondegård og året er 1992, rett etter at Estland gikk fra å være en del av Sovjetunionen til å bli en egen selvstendig stat. Mangeårig undertrykkelse er erstattet med tendenser til anarki. Med dette som bakteppe oppdager den eldre kvinnen en bylt utenfor huset sitt. Inne i bylten befinner det seg en ung jente, som er temmelig forkommen.

Aliide er i villrede om hva hun skal gjøre. På den ene side føler hun ekte medfølelse og ønsker å hjelpe den unge jenta. På den annen side kan hun ikke være sikker på om jenta er lagt der for å være lokkemat for ranere. Hun faller heldigvis ned på at hun vil hjelpe jenta.

Deretter avsløres det litt etter litt at jenta, som heter Zara, er datterdatter av Aliides søster Ingel. Zara har flyktet fra mennene som tvang henne til å jobbe som prostituert. Hun ble lokket til Vesten med helt andre fremtidsutsikter. Da de tilfeldigvis var innom Estland, så Zara sitt snitt til å flykte. Og hun hadde kun ett navn og en adresse å forholde seg til. Zaras halliker er på jakt etter henne, og spørsmålet er om de finner henne til slutt …

Men hvorfor blir ikke Aliide glad for å høre at den ukjente jenta hun har forbarmet seg over, faktisk er hennes egen slektning? Gjennom tilbakeblikk til tiden etter andre verdenskrig, får vi langt på vei svaret. Det er en historie om tapt kjærlighet og et levd liv som aldri ble slik Aliide håpet. Hennes store kjærlighet Hans falt nemlig for søsteren Ingel. Med smerte ble hun vitne til hvordan søsteren fikk alt som skulle ha vært hennes eget. Da Ingel og datteren Linda plutselig ble deportert til Sibir, undret jeg meg over hvem som sto bak dette. Selv giftet Aliide seg med en partipamp hun aldri elsket. Mens Hans levde et liv i dekning i et kott i huset hennes ….

Hva er det ved denne romanen som tok så til de grader tak i meg? I første rekke var det selvfølgelig historien, og ikke minst måten den er fortalt på. At estisk historie spesielt under russernes okkupasjon var blodig, kjente jeg til. Angiveri, seksuelle overgrep og et liv nesten med fravær av menn, preget mange kvinners liv i denne tidsperioden. For å overleve måtte man av og til ta sjeen i egne hender, selv om det skulle koste et menneskeliv eller flere. Og da friheten endelig kom, ble det heller ikke bedre. Lokking av unge jenter til Vesten har vært en del av dette, og hvor kvinnene havnet i klørne på brutale bakmenn som tvang dem inn i prostitusjon. Alt dette har Oksanen fått med i sin roman. Og denne historien forteller hun med et nokså knapt språk som virkemiddel. Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt. Denne boka får toppkarakter fra meg! At Oksanen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne sterke romanen, burde ikke forbause noen.

Jeg ser virkelig frem til å lese flere av Oksanens bøker etter hvert!

Hurra! Sofi Oksanen fikk idag Nordisk råds literaturpris for "Utrenskning". Denne boka har virkelig noe å gi oss lesere, så jeg synes det er herlig at hun danket ut Knausgård!

Enda bedre enn mange av romanene hans, og mer som en roman enn flere av dem. Og jeg liker romanene hans utrolig godt. Ogm det handler ikke primært om alkohol, for dem som fikk nok av alt snakket av det under lanseringen.