Det er sjelden jeg avbryter bøker, men denne klarte jeg ikke å lese ferdig. Mulig historien er veldig spennende, men etter omtrent 200 sider gav jeg opp på grunn av elendig språk og irriterende feil. Jeg har muligens en nedarvet korrekturlesernevrose og jeg forsøker alltid å ha et åpent sinn i forhold til forfatteres språklige frihet. Men når jeg leser at noen "skullet gå av med pensjon" eller at "termostaten viser åtte kuldegrader", ja da blir jeg bare sittende med rødblyanten... Vanligvis opplever jeg at det er oversettere som ikke yter forfatteren rettferdighet, men det er jo ingen unnskyldning for en norsk bok av en norsk forfatter.

Synd at en potensielt god bok ødelegges av dårlig språk! Å sammenligne med Jussi Adler-Olsen er forøvrig heftig, han liker jeg særdeles godt. Hvis noen klarer å overbevise meg om Fjells forfatterevner så skal jeg kanskje grave boka ut av hylla igjen. Ellers blir den nok bare stående ulest.

Man kan velge å lese romaner på mange ulike måter. Jeg liker å lese med både hjertet og hjernen. Men noen ganger, slik som med denne boka, så kobles det analytiske vekk, og jeg leser bare med hjertet. Det var ikke meningen at det skulle skje. På notatblokka mi står det helt øverst: ”Påpek dårlig setning på side 14, sjekk hvem som har oversatt boka.” – Og så står det ikke mer. For jeg ble så betatt av denne fortellingen at jeg glemte at jeg skulle anmelde den. Jeg glemte at jeg gjerne kan påpeke floskler, klisjeer og endimensjonale hovedpersoner. Jeg glemte alt annet enn denne historien som fortelles av Henry.

Hamsteren Ted, 13 år gamle Henry, og den redde og deprimerte mora, Adele bor i et lite hus i en liten by i New Hampshire. Mora er tidligere danser, hun er vakker, men sårbar. Hun har aldri vært som andre foreldre. Det har vært en lang og varm sommer, men de to har knapt vært ute av huset. De har levd på frossenmat og supper, Henry har lekt med Ted og sett fjernsyn.

Det er en uke til skolestart og Henry og Adele er dratt på kjøpesenteret for å handle klær til Henry. Mens de går blant hyllene kommer en mann bort til Henry og spør om hjelp. Han forteller at han trenger en plass å være en stund, og lurer på om han kan bli med Henry og den vakre mora hjem. Og Adele ser på ham og sier ja. Mannen blør fra en stort åpent sår på foten og fra hodet, men Adele bryr seg ikke. Da de kommer inn i huset forteller mannen at han har rømt fra fengselet. Men Adele bryr seg ikke om det heller. Hun steller sårene hans, lar ham binde henne fast. ”Slik at du består løgndetektortesten hvis du må ta den noen gang” sier han til henne mens han knyter silkeskjerf rundt håndleddene og anklene hennes. Henry lurer på om han skal hente hjelp. Men han gjør ikke det, for mora har forandret seg. I løpet av noen minutter er hun blitt yngre, mer våken enn han noen gang har sett henne.

Det er en elektrisk spenning, en slags forbindelse mellom Adele og Frank så sterkt skildret at det er som om den kommer gjennom boka og direkte inn i leseren.

Den rømte fangen, Frank, er tilstede i nuet på en måte som jeg nesten aldri har lest om før. Historien kan virke banal, men den er skrevet med en inderlighet og en kraft som gjør det til en nærmest perfekt underholdningsroman. Jeg skriver ikke mer om hva som skjer i boka – les den selv så får du se!

Horst skriver fantastiske krimbøker! Jeg har lest det meste av ham, og bøkene blir bare bedre og bedre! Krimplottet er veldig bra, samtidig som han beskriver godt Wistings tanker og følelser, det samme med datteren, Line.

Wisting er så "vanlig", og det er så fint! Han er en veldig iherdig politimann, og gir seg ikke før han har funnet ut av alt, på en riktig og god måte. Han forventer også at de andre i politiet er slik, men der tar han feil denne gangen.....

Wisting blir veldig frustrert over å bli suspendert en periode, men han gir seg allikevel ikke! Datter Line som jobber i VG, blir også veldig involvert, og det fine samspillet mellom de to er flott beskrevet.

Jeg hørte denne som lydbok frem og tilbake til jobb, og det var alt for kort vei! Ivar Nergaard er en fantastisk oppleser og gir meg mange gode lytterstunder. Fordelen med lydbok på denne måten er at jeg får fordelt de gode lytterstundene utover. Samtidig kan jeg bruke sene kvelder og netter på andre bøker......

Alt i alt en veldig god krimbok, som jeg virkelig anbefaler andre å lese. Jeg synes det er ganske greit å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, for å bli kjent med personene og følge historiene deres. Men det er ikke nødvendig for å elske denne boka!

Jeg leste disse tre bøkene for flere år siden - og visste ikke at de var en trilogi!? De står i alle fall selvstendig og kan leses uavhengig av hverandre. Og jeg elsker disse tre bøkene - så lyrisk og klokt skrevet. Så, ja - gled deg!!

Hva ville du ha gjort hvis du ble anklaget for noe alvorlig?

Lenge har jeg vært spent på Horst sine bøker. De har høstet mange gode omtaler og i og med at forfatteren selv er etterforskningsleder, så må det jo bare være bra! Nærmere virkeligheten kommer man vel ikke i krimbøker, eller hur? Så derfor måtte jeg bare prøve som den krimelskeren som jeg er. Og som krimelsker har jeg lest mye krim oppgjennom årene. Og med det har jeg merket at jeg har blitt mer og mer kresen av det jeg leser. Og forventningene større. Jeg kan love dere at jeg hadde store forventninger til Jakthundene. Å ha store forvetninger til en bok kan både være skremmende og gledelig. Man er jo redd for å bli skuffa hvis man forventer seg noe stort. Vi mennesker er rare på mange måter ... men det er ikke noe nytt.

Men nok om det og tilbake til bokas innhold. Etterforskningslederen William Wisting blir virkelig satt på prøve da han plutselig blir suspendert. Han blir anklaget for å ha tuklet med et bevis til en sak som gjaldt for 17 år siden da en jente forsvant og senere funnet drept. Nå må han gjøre alt han kan på fritiden, og med hjelp av hans skarpe journalistdatter, Line, for å finne ut hvem som egentlig forplantet beviset, og renvaske seg en gang for alle.

Endelig har jeg lest en av bøkene til Horst og angrer jeg? Nei. Ikke det hele tatt. Det eneste jeg angrer på er hvorfor jeg ikke har sjekket ut bøkene hans tidligere? Hvorfor har jeg nølt så lenge? Men nå vet jeg at jeg har mye å se frem til. At jeg ikke leser bøkene hans i kronologisk rekkefølge gjør heller ikke noe. Har vært nøye med det før når jeg leser krim at jeg vil lese de i kronologisk rekkefølge, men skjønner nå at det ikke er helt nødvendig. Jeg ble godt kjent med både Wisting og datteren hans likevel. Og jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med begge to!

Det var vanskelig å legge boka fra seg. Det føltes ut som om hendene var som limt fast til boka, og det hendte seg også at jeg skippet flere måltider fordi jeg måtte bare lese videre. Jeg måtte vite hva som ville skje, og da kan jeg bli sittende lenge og lese i en bok. Gjerne til the bitter end bare for å finne ut om jeg har rett eller ikke, om hva som egentlig foregår. Jeg lever meg så til de grader inn i bøkene og det gjorde jeg også i denne. Jeg var med på hele jakten, både sammen med Wisting selv og journalistdatteren, Line.

Å lese Jakthundene var som å se en spennende CSI Miami episode. Minnet meg litt om da Horatio (hovedetterforskeren i tv-serien, da han selv ble anklaget, men i en helt annen sak), og jeg kjente til den samme spenningen som da jeg så den episoden.

Dette vil jeg ha mer av og jeg ser frem til å lese flere bøker av Herr Horst!

Klokka er i skrivende stund 04:00 og jeg burde ha vært i seng for flere timer siden. Men jeg måtte bare dele denne lesegleden med dere.

Åhhh... Du har noe å gjede deg til.....

Teller du år, blir livet kort,

teller du dager, går livet fort,

teller du timer, varer livet en stund,

men lengst varer livet om du nyter hvert sekund.

Du kan være glad du ikke fikk skrive om ham. For jeg fikk, men fikk trekk i karakteren fordi læreren ikke var størra tilhenger av serien enn han var før han leste særemnet mitt.

Og siden jeg først bryr meg i tråden her, så får jeg rette litt på Arthur Park i den første posten og.

Utrolig flott, trist, tragisk og nydelig bok!

Jeg valgte denne boka pga tittelen, ønsket å vite hvem vakre jente var. Handlingen gjelder mennesker som er plassert på spesialskoler/institusjoner, slik vi også gjorde i Norge opp til vår tid. Dette er ikke noe å være stolt av, det er rett og slett tragisk behandling av medmennesker.

Opp i alt det triste finnes det mennesker som faktisk bryr seg, og prøver så godt de kan. Dette bidrar til å holde motet oppe hos hovedpersonene, samtidig som de etterhvert får hjelp med sine handicap (veldig mange år for sent!).

Underveis i boka klarte jeg ikke alltid å holde motet oppe, dette kunne ikke gå bra. Det ble en fin slutt, og tårene rant for min del!

En aldeles flott og nydelig bok, som jeg anbefaler alle å få med seg!

Du skal itte trø i graset.

Du skal itte trø i graset.
Speda spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå å tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vàre varme veng.
Pipet i den minste strupe,
skal bli kvitring over eng.

Du skal itte sette snurru
når du ser et hara-spor.
Du skal sjå deg for å akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen

ENIG ENIG ENIG! Veldig laang bok, mye forskjellig som skjedde, men det var så morsomt skrevet og så fengende at jeg ble fullstendig revet med. Slutten er dessuten så fiin...og så trist. Ah, nei, denne var bare herlig. Tenk å ha en grandtante fra 20-tallet som hjemsøker deg, da? Og så med en så utsøkt familie- og kjærlighetshistorie....jeg falt pladask.

Jeg fant en bok med bruksdikt, skrevet på dialekt og med enderim. Syns faktisk det var godt å lese slike dikt igjen. Boka er fra 1983, og da var det jo vanligere å skrive på denne måten. Jeg leser gjerne andre diktsjangere, men det er ikke alltid jeg forstår dikterens budskap.Derfor var det befriende med noe hverdagslig og forståelig. Forlagene tar inn få diktbøker, de sier de er vanskelig å selge. Men kanskje tida er overmoden for eksperimentelle dikt? Jeg kjenner i alle fall svært mange som liker å lese dikt de kan kjenne seg igjen i.

Herlig spenningsbok! Utrolig bra krimdebut av Reiersgård! Spennende bok som var vanskelig å legge i fra seg. Veldig gode personbeskrivelser, fikk godt frem alle personlighetene i et lite tettsted, klarte å få frem bygdehemmeligheter, alle mistanker internt i bygda, hva noen tror om andre uavhengig om det er sant eller ikke, alt det som enkeltpersonene ikke vil skal komme ut til andre.

Alt i alt en herlig bok, som jeg hadde stor glede av å lese. Brukte ikke mange dagene på denne, tre ca. Måtte lese ofte og mye! Det er et godt tegn på en god bok!

Kanskje den mest spennende krimboka jeg har lest. Det er sjelden jeg leser med hjertebank.

Fantastisk bok, som går rett i hjertet!

Beskriver et fosterbarn som har store problemer med å knytte seg til andre, og som dermed reagerer med å ofte gjøre vondt mot de som bryr seg om henne. Hun har ikke lært seg så mye underveis i livet, men blomstenes hemmelig språk har hun lært seg, og det veldig godt. I tillegg har hun et fantastisk håndlag med å sette sammen riktige blomster til riktig anledning og person.

Boka er veldig godt skrevet, og jeg opplevde den flere ganger som en slags spenningsroman. Veldig vanskelig å legge i fra seg, og jeg måtte bare lese ofte og mye! Det er det sikreste tegnet på at det er ei god bok! Brukte ikke mange dagene på boka, tre dager på 350 sider!

Skuffende at bare 2 % av de som har denne i bokhylla si er menn, dette er ikke en typisk dameroman. Den er like mye for menn.

Varme, ensomhet, kjærlighet, vennskap og humor. Det er ikke mer å si. Denne boka har en fin blanding av dem alle.

Jeg er så enig!
Her er virkelig en sterk historie som gjør uutslettelig inntrykk, om en barndom og en oppvekst der barna klarer seg forbløffende bra til tross for at foreldrene svikter på så mange områder.
Dette er også et glimrende eksempel på hvor lojale og trofaste barn som regel er overfor sine sviktende foreldre. Til tross for alt de går gjennom, gjør barna alt de kan for å holde familien samlet, og tilgir omsorgssvikten igjen og igjen.
Jeg anbefaler den også, - på det varmeste!

Sterkt om et følelsesmessig skadd barns vei mot et selvstendig voksenliv. Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbauch. Posted on March 4, 2012 by artemisia

Først må jeg bare si at denne boka er noe av det mest medrivende jeg har lest på lenge. Det finnes ikke et dødt punkt i denne boka, som handler om den tilknytningskadde jenta Victoria og hennes kamp for å finne veien til et godt voksenliv. Jeg startet torsdags kveld, og leste den ferdig natt til søndag. Kun avbrutt av måltider, handling, helgevask og noe TV-titting. Faktisk så var det godt med litt pauser i lesingen, fordi dette er en særdeles sterk historie, som trengs å fordøyes litt innimellom.

Victoria ble forlatt av sin mor tidlig i livet og vokste opp i utallige fosterhjem og gruppehjem. I USA er det slik at fosterhjem/beredskapshjem kan adoptere barnet etter et år. Ingen familie ville ha Victoria så lenge. Eller hjemmet dugde ikke, så hun måtte flytte uansett. Da Victoria var ni år opplevde hun å komme i et fosterhjem som virkelig brydde seg om henne, som nektet å gi opp, som sto i det. Som den skadete fuglen Victoria var, hadde hun store problemer med å tro på fostermor Elizabeths godhet og vilje til å tåle henne. Hun testet ut sin fostermor på de mest utfordrende måter. Gradvis fikk Victoria tillit til Elizabeth, og hun lærte seg å ta imot kjærlighet og omsorg. Da ettårsdagen for plasseringen nærmet seg, var også Victoria svært spent. Hun gledet seg til å få sin egen mamma. Så skjedde det noe. Noe veldig dramatisk, og barnevernkonsulenten Meredith som Victoria hadde hatt kontakt med hele livet, mente at det beste for Victoria var at hun måtte flytte i et såkalt gruppehjem. (barnevernsinstitusjon). Den påfølgende rettsak besluttet at Victoria skulle flytte fra Elizabeth og inn i et gruppehjem, hvor hun bodde til hun var 18 år.

Vi følger Victoria fra hennes 18 årsdag, med tilbakeblikk på hennes tilværelse i fosterhjem og gruppehjem, og da spesielt i tiden hos Elizabeth. Victoria får noe penger av barnevernet til å klare seg noen få uker, og deretter er kravet at hun må skaffe seg jobb og sørge for seg selv. Victoria bor ute inntil hun greier å skaffe seg noen timers arbeid hos blomsterhandleren Renata. Renata imponeres av Victorias kunnskap om blomster, og når det viser seg at hun har et spesielt talent for blomsterbinding får hun stadig mer arbeid hos Renata. Victoria har lært mye om blomster og planter hos Elizabeth, samt om blomsterspråket fra Victoriatiden. Dette er en interesse hun har dyrket siden hun flyttet fra Elizabeth.

På markedet for blomstersalg dukker det opp en mystisk ung mann med hettegenser, som viser interesse for Victoria. De begynner å kommunisere med blomsterspråket, og ting utvikler seg. Mannen viser seg å ha en forbindelse til Victorias fortid.

Vanessa Diffenbaugh, har skrevet en særdeles gripende debutroman, om hvor vanskelig det er for en av disse mest sårbare barna å knytte seg, når det gjennom et ufullstendig system blir offer for stadig nye omsorgspersoner av varierende kvalitet. Om hvor vanskelig det er å tørre å ta imot kjærlighet, når man selv intet, eller svært lite, har fått. Men dette er også en roman om håp. Om kjærlighet som kan tåle det meste, og om tålmodighet. Om hva som skal til for å nå inn til barn som mange vil kalle uspiselige, vanskelige, bråkete, slemme, adferdsvanskelige, håpløse..

Jeg jobber selv i barnevernet, med rekruttering, opplæring og oppfølging av fosterhjem. Vi vet ikke om det alltid går bra med slike barn som Victoria. Vi vet at det ofte kan gå veldig galt. Men vi vet også at det noen ganger går bra mot alle odds, men mest kanskje fordi det finnes mennesker som nekter å gi seg med å bry seg, som tåler å stå i det uansett avvisning og utfordrende oppførsel. Selv om denne boka viser amerikanske forhold, som er noe anderledes enn det norske, er mennesker ganske like. Slik Victoria fremstår med sine følelser, oppførsel, vansker med å stole på, få tillit, er det noe jeg kjenner godt igjen gjennom min jobb. Både i arbeidet med fosterhjem, men også gjennom mange år som miljøterapeut på ungdomsinstitusjoner. Hun er det vi kaller tilknytningsskadet, eller kanskje tilknytningsforstyrret. Det er mange barn også i Norge som har det slik. Som også opplever gjentatte flyttinger fra hjem til fosterhjem, beredskaphjem, nye fosterhjem, institusjon osv. Det er ingen ønskesituasjon, det er noe vi helst vil unngå. For disse barna blir stadig utsatt for nye traumer og nye sår. Jeg opplever boka som troverdig slik den beskriver Victoria.

Forfatteren er selv fostermor, og har også skaffet seg kunnskap om tilknytningsforstyrrelser fra eksperthold, jfr etterordet.

Dette er en av de få gode bøkene jeg har lest om denne problematikken. En annen er Harald Rosenløw Eegs bok Yatzy, som handler om et norsk fosterbarn.

Boka anbefales. Den anbefales til alle som er glad i en god historie, til blomsterelskere, til fosterforeldre, til barnevernsarbeidere og alle som interesserer seg for barn og unges oppvekst. Og selv om jeg sjelden gir terningkast, får denne full score: 6

P.S. Bakerst i boka er det et blomsterleksikon med alle blomstene og betydningene som Victoria har brukt.

(fra bloggen min http://artemisia.bloghog.no )

Enig med dere her. Noen ord om stemningen jeg hadde underveis; kald, grått - betong, nakent. Denne stemningen innbakt med spenning :) Anbefales

Jeg leste ferdig Din godhet i går, og må bare si meg enig i det du skriver. Sår OG øm.
Jeg merker ofte at jeg ikke er helt bekvem når forfatteren hopper fram og tilbake i tid, men her skapte det bare en fortettet stemning.
Det var jo en sår undertone gjennom hele boka, og det toppet seg jo mot slutten.
Olsson skriver så klokt, det virker som hun har en stor livserfaring som hun klarer å formidle. I tillegg til historien får vi jo så uendelig mange drypp av klok livsvisdom.
Jeg gleder meg til neste bok...