Tekst som har fått en stjerne av Line Handgård:

Viser 1 til 20 av 88:

jeg er veldig glad i Wisting, så er lite objektiv :-) er begeistret! spennende, fin driv i boken.
er full av godord, så rett og slett: Veldig god krim, les den!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja, de er troverdige, og "snille" - passe spennende. Fin slutt på denne, og gode temaer - men jeg synes Jakthundene er en god del bedre.
Har omtalt Vinterstengt i bloggen.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det finnes ikke noe vakrere i livet enn natten før det uskjedde og dens dugg.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Veldig, veldig god bok. Jeg likte godt intensiteten i den og skildringa av de to hovedkarakterene. Veldig god komposisjon og vanskelig å legge fra seg. Denne forfatteren vil jeg følge med framover!

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Der formulerte du det godt, "krimhistorien blir borte i personenes private historier", den må jeg huske. Enig med deg, det irriterer. Jeg kan tåle mange trykkfeil, men når dette skjer biter jeg tennene sammen. Jeg er også glad for at Kallentoft bare har beholdt littegrann av de dødes stemmer, tror dette var noe mange ergret seg over. Takk for flott kommentar, nå sitter jeg og smiler :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det som fascinerer med "løse tråder" er nettopp dette at man vet ikke alltid hvor det bærer hen - ellers i livet heller...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sterk bok

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Enig i at det er litt vanskelig med terningkast her. Jeg syntes historien ble lang og delvis litt kjedelig. Jeg liker imidlertid godt skrivemåten og den varierte, sofistikerte bruken av ord og uttrykk som f.eks. "diametral motsetning", "soignert blankpusset", "bebrillet"… Og videre:
- "…rekken av håpefulle kandidater som alltid flankerte Frederik."
- "Ikke vær så forbasket bornert nå!"
- "Vi kunne unne henne en eksistensivering av dette øyeblikket."
- "Et kodespråk som bare lar seg dechiffrere av de innvidde."

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (23) Varsle Svar

DEN FALNE ENGEL av Daniel Silva: Jeg ble anbefalt boken som leser av Dan Brown. Og enda jeg kun har lest nevnte forfatters siste utgivelse trakk jeg klare paralleller, enda Brown og Silva setter hvert sitt personlige preg på måten de formidler sine historier på.

Boken begynte for meg som en bok hvor forfatteren heiv agnet etter meg som en fisk bare for å dra det inn igjen før jeg fikk fatt i det. Jeg på en måte druknet i massive bølger av historie og kunstrelaterte forklaringer. Sidene som kom etter skulle imidlertid vise meg at den som venter på noe god slettes ikke venter forgjeves; resten slukte jeg. Drivet Silva besitter er formidabelt, de historiske elementene han har fått hjelp til å inkludere i historien gjør ingenting annet enn å gjøre den til en av de sterkeste jeg noen gang har lest. Dialogene er solide, ut ifra min opplevelse til tider preget av en underliggende mørk humor, aldri for lange eller korte. Silvas måte å avslutte avsnittene og kapitlene på, med klimaks, holder meg som leser bundet til boken fullstendig. Jeg er ikke nødvendigvis interessert i historie, men må innrømme at å lese denne boken pirret denne interessen i høy grad, underliggende som den er.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Om et fandens kvinneliv

Herbjørg Wassmo (f. 1942) har på en måte vært der bestandig - helt fra hun for alvor slo gjennom med "Huset med den blinde glassveranda" i 1981, og frem til i dag. Hun er ikke blant våre mestproduserende forfattere siden hun "kun" har skrevet 12 romaner over en drøy 30 årsperiode, men det bør også nevnes at hun har utgitt tre diktsamlinger og noen skuespill i tillegg. Jeg har stort sett fulgt henne i alle år, selv om jeg må innrømme at jeg falt litt av etter romanen "Lykkens sønn" (1992), som jeg ikke oppfatter som hennes beste bok.

Med "Et glass melk takk" (2006) befestet Wassmo atter sin stilling som en forfatter jeg anser meg rimelig lojal i forhold til - i den forstand at jeg nå leser alt hun utgir. Og etter at den selvbiografiske romanen "Hundre år" utkom (og som jeg valgte å gi terningkast seks), ruver hun atter i teten blant mine mest skattede forfattere. Jeg har derfor ikke vært det minste i tvil om at "Disse øyeblikk" (2009) er en bok jeg var nødt til å få med meg.

"Disse øyeblikk" er i likhet med "Hundre år" selvbiografisk. Men der forfatteren i "Hundre år" har et bredere blikk på slektens kvinner, der er blikket i "Disse øyeblikk" stort sett rettet mot henne selv. Dette er en nådeløst ærlig bok man tidvis kan få pustebesvær av, og som oppleser Gjertrud Jynge leser så glitrende. Hun leser tidvis med en nokså besk og bitende stemme, på grensen mot det rasende, og det skulle da faktisk bare mangle! Forfatteren har vært sint mens hun skrev "Disse øyeblikk", og dette tvinger seg frem overalt i teksten. Hun er sint på omstendighetene, sint på seg selv, sint på sin første ektemann, sint på familien som ikke skjønte ... Og fremfor alt på sin far ...

Sånn sett er det alltid interessant å lese selvbiografiene til store anerkjente forfattere, fordi man da får svar på det skjellsettende spørsmålet alle lesere fra tid til annen stiller seg: hvor mye av det våre forfattere skriver om er fiksjon, og hvor mye er hentet fra deres egne levde liv? Her får vi svar (noen svar fikk vi dessuten også i "Hundre år"), og det er smertelig. Som at hun i Tora-bøkene har brukt egne erfaringer til å skrive incest ... Nå er hun så pass gammel, de hun kunne såre gjennom å være åpen er for lengst døde, og da er det greit ... I alle fall nesten ...

Noe av det mest spesielle med Herbjørg Wassmos selvutleverende selvbiografiske roman er at hun omtaler seg selv i tredje person entall. Hun er for så vidt ikke den første som gjør dette. Per Olov Enquist er blant dem som har gjort dette før - da han skrev om sitt eget liv i selvbiografien "Et annet liv". Kanskje er det enklere å rette et nådeløst blikk mot seg selv når man setter seg i betrakterens sted - ser seg selv utenfra og ikke innenfra? I alle fall fungerer teksten i Wassmos roman godt gjennom dette fortellergrepet, hvor hun omtaler seg selv som et navnløst "hun", og alle rundt seg som hhv. "mannen", "sønnen" osv. Og antakelig forskåner hun dem fra en direkte opplevd utlevering på denne måten.

I et intervju med Dagsavisen tidligere i høst ble hun stilt spørsmål ved om det er uproblematisk å skrive så tett på andres liv som det hun gjør i "Disse øyeblikk". Hun svarte da følgende:

"Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Wassmos første ekteskap var - slik jeg opplevde det gjennom lesing av boka - ikke spesielt lykkelig. Fra før av hadde hun en sønn født utenfor ekteskap, og vi aner at dette på den tiden må ha vært tøft for henne. Og at hun antakelig ikke følte at hun var i posisjon til å velge på øverste hylle da det handlet om å bli gift, men på en måte flyktet inn i ekteskapet og trodde at dette skulle bli en slags redning for henne og sønnen. Når de siden krangler, opplever hun at veggene kommer mot henne, bøyer seg over henne og gjør rommet trangere og vanskeligere å få puste i.

Det at Wassmo ønsket å skrive, noe som ofte kom i konflikt med de oppgavene ektemannen mente at hun skulle sette høyest, var noe hun opplevde som smertelig. Selv klarte hun ikke å la være å skrive. Ordene, trangen til å skrive - det var der hele tiden - og tvang seg frem i henne. Etter hvert hjalp ektemannen henne til å få ro rundt skrivingen, men da var det åpenbart at ekteskapet hadde fått noe inne i henne til å stivne helt, og hun klarte ikke å ta i mot det som måtte komme av omtanke og velment kjærlighet. De befant seg så til de grader på forskjellige planeter, og hadde ingen felles plattform i ekteskapet sitt. At hun tross omstendighetene klarte å skape stor litteratur, er det i grunnen bare å ta av seg hatten for! Så gikk også ekteskapet over styr til slutt, men kanskje ikke på den måten jeg hadde forventet. Jeg trodde jo hele tiden at "nå går hun" ...

I boka briljerer Herbjørg Wassmo med sin særegne fortellerkunst. Hun beskriver naturen på en måte som gjorde at jeg kjente fukten, kulden, vinden. Gjennom øyeblikksbeskrivelser ser vi inn i et levd liv med all den smerte og alle de gleder også forfatterens liv var fyllt med. Skjønt inntrykket av at barndommens sår hele tiden lå der i veien for det livet hun kanskje aller helst hadde ønsket å leve, er det som fester seg aller mest ...

Små og store hendelser beskrives, som møtet med Hamsuns enke. Dvs. navnet sies aldri her heller, men vi forstår det likevel. Møtet beskrives vart og respektfullt.

"Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre svarer henne innenfra. Stemmen er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet. Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i, og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene. Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet som gjør det.

Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod. Men hun tør ikke å spørre hvordan det var å være en berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og elendighet over familien." (side 40 - jeg måtte bare skaffe meg papirutgaven av boka også, og leste litt parallelt underveis)

Herbjørg Wassmo bekrefter med sin bok myten om at virkelig gode forfattere helst bør ha lidd litt for å kunne skape stor litteratur. Hun befester dessuten sin stilling som en dronning blant de norske kvinnelige samtidsforfatterne våre. Denne forfatteren hvis sterkeste fortrinn er å beskrive kvinners liv og levned - på godt og vondt! Jeg håper at det vil komme enda flere bøker fra hennes hånd i årene fremover! For "Disse øyeblikk" gir jeg et sterkt terningkast fem! Helt på grensen mot en sekser ...

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Klarte ikke engasjere meg jeg heller, dessverre. Det er for mye hodehopping for min smak, og ikke minst manglende humor og/eller spenning.

Bøkene blir ofte bedre av en annen grunn en den du nevner. Forfatteren blir bedre og bedre for hver bok :-) Leste en gang at det krevde så mye som 7 bokutgivelser før forfatteren virkelig hadde funnet sin stemme. Vet ikke om det er sant, men at man blir bedre jo mer man skriver tviler jeg ikke på et eneste sekund.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

ET HELT HALVT ÅR av Jojo Moyes: Jeg fikk muligheten til å lese denne boken uten å betale for den, med den vri at jeg ikke får eie den, men må levere den tilbake. Etter å ha lest den vil jeg betale for den, slik at jeg kan eie den for på den måten å ha de beste muligheter for å kunne lese den igjen. Halvveis vurderte jeg å klappe boken igjen og ta det fra begynnelsen av - så god syntes jeg at den var. Og det bare halvveis! Jojo Moyes har skrevet en kjærlighetsroman som er for innsiktsfull til at jeg i det hele tatt har lyst til å henge meg opp i detaljene typiske kjærlighetsbøker inneholder. Det gjør med andre ord ikke denne. Dette er den første kjærlighetsromanen jeg har lest helt ut. Som jeg har likt. Et særdeles kraftfullt språk veier dessuten oppunder den påstanden.

Godt sagt! (38) Varsle Svar

Enda en nydelig bok fra Herbjørg Wassmo. En usedvanlig fengende livshistorie og selvbiografisk roman. Av de bøkene du bare MÅ få med deg.
Historien om den lille usikre jenta der nord som vokste til en sterk og uavhengig kvinne. Som opplevde overgrep ingen barn skulle bli utsatt for, men som brukte sin fantasi og styrke, fant sin egen vei og skrev seg ut av traumene.
Herbjørg Wassmo sine bøker er fulle av levd liv; de inneholder alltid noe alle og enhver kan gjenkjenne seg i.
Det eneste jeg har å utsette på boka, er at den godt kunne ha vært mye lenger.
Les! Les! Les!

Godt sagt! (9) Varsle Svar
Godt sagt! (5) Varsle Svar

Åh du herlige William Wisting! Dette er nok en fantastisk krimroman fra Horst Lier, og det er bare så herlig!

Den død mann i et nabohus utløser etterhvert flere hendelser, og forblir ikke bare det ubetydelig dødsfallet til en ensom mann som det i utgangspunktet så ut til å være.

Boka er veldig spennende, og det er ingen dødpunkter. 350 sider er veldig passe for en krimbok. Horst Lier klarer å bygge opp stemningen sakte og sikkert. Hele boka bærer preg av Wistings rolige natur, og det er ikke noe jag og mas. Allikevel er det uhyre spennende og umulig å legge i fra seg!

Wistings datter Line har en stor rolle i denne boka, og også hun er en herlig person som det er godt å bli bedre kjent med. Håper hun kan spille store roller i de neste bøkene også.

Heldigvis har Horst Lier nå sagt opp jobben som politimann, og vier seg til forfatterskapet på heltid. Da går det forhåpentligvis ikke så veldig lang tid før vi kan lese neste bok.

Godt sagt! (14) Varsle Svar

Klarte nesten ikke å lese fort nok, da betyr det bra krim - mer skal jeg ikke røpe :-)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

man blir sugd inn i historien, ser det så levende for seg. Herlig, fengslende bok, usentimentalt, vakker. Sterke personligheter.
Den har alt. anbefaler begge bøkene om Karitas varmt

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Sigrid NygaardLibraritas vBarbaraHeidiMarianne AugustaKarin BergtuhamreGodemineMette-MAmanda AaserødJulie StensethsomniferumMonica Carlsenella76Heidi BAstrid Terese Bjorland SkjeggerudMayLailaKaren RamsvikalpakkaMari Nordø LommelunGrete AastorpHarald AndersenReadninggirl20Kirsten LundKathrine HaaheimmarithcTorill Elisabeth RevheimEgil StangelandSynnøve H HoelSolgunnPia Lise SelnesMargretheBabynemiEster SKnutMBjørn SturødHildaLise MuntheJon Rye