Bokelskere.no

Har lest de første fem kapitlene (av 26).

Jeg har en bokklubb-utgave fra 1971 (260 sider).
Jeg skal lese i gjennomsnitt ett kapittel pr. dag, og regner med å være ferdig noen dager før leseperiodens slutt.

Min utgave er oversatt fra engelsk av Aksel Akselson.
Jeg lurer på om oversettelsen blir dårligere når det ikke oversettes direkte fra originalspråket (her: gresk). Er det noen som har meninger/kunnskaper/erfaringer på dette området?

Femte kapittel:

Vi måtte rope, for gamlingen hørte dårlig - han hadde "fornemme ører", som han uttrykte det. (s. 51)

Gamlingen er Anagnotis, og han forteller om hvordan det gikk til at han ble døv (tunghørt).
En god, eventyraktig historie. Håper det blir flere sånne.

... som var veldig bra!

Intervju med forfatteren i NRK-programmet Torp 10. oktober 2018, programmet kan sees her: https://tv.nrk.no/serie/torp/NNFA52101018/10-10-2018

(Jeg har ikke lest Leksikon om lys og mørke ennå, men nå kan jeg jo starte med å se intervjuet...)

KORT OM HANDLINGA (utan ”spoilers!”)
Ei mor vaknar klokka fire natt til sundag med ei kjensle av at noko er feil, og magekjensla har rett; Cressida – den yngste av dei to døtrene har ikkje kome heim. Senga er tom, mobilen svarar ho ikkje på, og innan lunsjtider dagen etter er leiteaksjonen i gong. Vitnar har observert henne saman med store-systeras eks-forlovede; som kort tid etter blir funnet i bilen sin, dehydrert og blodig. I bilen finner dei spor etter Cressida. Søket i området finner henne likevel ikkje. Ingen kropp. Ingen lik. Ingen andre spor. Det går lang tid før ein tilståing kjem, og den er det ymse meiningar om ettersom ein del detaljar skurrar, og ikkje minst fordi han er ein traumatisert og skada krigsveteran (etter eit opphald i Afghanistan). Kva skjedde med Cressida?

Slik starar boka, i 2005 – og vi får skildra denne tida frå ulike hald; systera, den mistenkte, mora og faren. Så hopper vi frem i tid til 2012; og også her får vi sjå korleis dei har det, sju år seinare. Og – så skjer det også ein rekke andre ting som ikkje kan skrivast ned utan å røpe og øydelegge for potensielle lesarar…

KVIFOR EG LIKTE DENNE:
+ eg opplevde boka som ein god miks av sjangrar: drama, thriller, krim i eitt – noko som, for meg, blei ein oppfriskande lett bris inn i leselivet kor eg sjeldan opplever same type spenning samstundes med at eg er knyta til karakterens indre liv. Ofte føler eg at ”typiske” spenningsbøker har hovudfokus på ytre omstende, at spenninga kjem av handlingar og ”ytre plott”. Her skjer det i grunn ikkje så enormt mykje, sett bort i frå sjølve forsvinninga. Men det indre livet i karakterane skaper også ein spenning. Klarar ikkje heilt forklare det betre enn dette – at det er spenning gjennom heile boka knyta både til situasjonen og også til kvar enkelt karakter.
+ Altså ein fin kombo av spenning, nyfikenheit og kjensler.
+ likte godt korleis fleire karakterar fekk ”skine litt”; det handla ikkje berre om hovudpersonen og ”saken”. Mor, far, syster, Cressida, Brett (den mistenkte) – alle får plass.
+ Handlinga går langt utover forsvinninga; indirekte kan ein finnes ein heil haug av samfunnsaktuelle sakar: forholda i fengsel, dødsstraff, psykisk helse, krig, politikk, menneskelege relasjonar, traumar, helse, kjærleik, skuld, tilgiving, religion, sjalusi, media,
+ Likte at hovudpersonen blei skildra som litt spesiell, som med snev av ymse diagnosar; men at denne kanskje-diagnosen ikkje fekk definere henne som person eller karakter – ho blei ikkje framstilt som svak eller evneveik. Likte pgså at denne ”kanskje-diagnosen” var noko som ikkje blei avklart – det verka til å vere eit tema som verken ho eller familien makta å ta tak i. Det blei eit tema som berre blei lagt litt vekk og forsøkt oversett. Ho blei sett på som annleisog ikkje sjuk. Ikkje noko svart eller kvitt. Ein udefinert mellomting. Ofte føler eg at så snart det er snakk om å vere annleis i bøker – då særleg i psykologiske thrillerar – så blir hovudpersonen utilrekneleg og sjukeleggjort, diagnosen får stor plass og definerer karakteren i for stor grad til at eg som lesar kan kome inn på sjølve menneske og bli kjent med det; altså prøver eg å seie at i denne boka er Cressida berre Cressida, ho får vere litt sær og unik utan at ein eventuelt diagnose blir klistra i panna på henne. Eg ser HO og ikkje ein etikett. Også den mistenkte – krigsveteranen – er heilt klart skadd (fysisk og mentalt), men heller ikkje det får definere han som person her. Det blir aldri svart på kvitt i denne boka; det er aldri så ”enkelt” som at Han/ho lider av diagnose X og derfor gjorde an/ho handlinga Y.
+ eit relativt originalt plott; har lese eit utall bøker med forsvinningar o.l – men aldri ein som denne, og det er godt gjort mtp kor mange bøker som inneheld/bygger på forsvinningsnumre som plott

TING EG LIKTE MINDRE:
– Oversetninga er tidvis litt mangelfull; enkelte gonger står det f.eks ”men” i staden for ”med” – noko som jo berre er trykk-Leif, men ganske plagsamt, særleg når det gjelder lengre setningar, og gjer at eg mister tråden og må lese om att; men dette er utelukkande forlaget/oversettarens skuld og ikkje forfattaren – dermed let eg ikkje det gå ut over (prøver iallfall…) mi dom over boka .
– Enkelte deler av boka (ca midtvegs i – det gjelder eit laaaaangt kapittel med besøk i eit fengsel) er unødvendig lange, litt for mange detaljar, litt for mykje unødig dill dall som kunne blitt redigert vekk utan at boka hadde mista noko.
– Litt for mykje “kunstig skapt” mystikk: måten forfattarinna skriv på gjer at mykje blir hinta til heller enn sagt direkte, men desse hinta er det ikkje heilt mogleg å mistolke og det irritere meg derfor ofte at ho ikkje berre kunne skrive ting litt meir direkte.
– Tidvis elska eg språket, men i blant fekk eg den ufullstendege setningane opp i halsen. Det er nok eit bevisst verkemiddel, men æsj altså – av og til skulle eg ønskje forfattaren tillèt seg mindre friheit mtp å seie seg unntatt frå grammatiske reglar.

(Utdrag frå- https://spraakraadblaagg.wordpress.com/2018/10/23/karthago-joyce-carol-oates/)

Jeg hadde en godt bevart utgave fra 1963 stående. Den er på min alder og har nok holdt seg vesentlig bedre enn meg. Innholdet er upåklagelig så langt. (Har lest 2 kapitler). Ingen grunn til å være skeptisk, bli med!

Jeg har også et gammelt,heller tvilsomt eksemplar av boka,men angrer ikke et sekund på at jeg begynte å lese historien. Jeg er ikke med i felleslesinga men leser den nå med stor glede. Vil jammen foreslå at du gir den en sjanse, kan jo se filmen lell.

Hei, Marit!
Kjente ikke til denne gravskriften. Men den får meg straks til å minnes et (fritt?) sitat fra Zorbaz:
I slutten av første kapittel sier Zorbas vitterlig (siterer):
------" **Du må være klar over at jeg er en mann når det gjelder slike saker "
" En mann ? Hva mener du med det ?"
" vel - fri mener jeg "

Stol på magefølelsen!

Jeg forlot antikvariatet med de fagbøkene jeg var ute etter. Lot «Berømte og gløymde trondheimskvinner» bli liggende fordi den ikke passet inn i mitt prosjekt. Trodde jeg. Tok en tur innom biblioteket, og magefølelsen fortalte meg at jeg hadde begått en skikkelig bommert!

Alle ære til journalist og forfatter Marte Mona som løfter disse kvinnene frem i lyset! 49 kvinner fra alle samfunnslag, fra den lutfattige og forvillete Kirsten Iversdatter (?–1674) som ble brent levende på bålet, til den styrtrike og mektige Catharina Meincke Lysholm (1744-1815) skipsreder og storkjøpmann (kvinnen bak Linjeakevitten!). Kvinner fra de fleste yrker, som Trondheims første faglærte jordmor Maren Anders (midt på 1700-tallet). Maren hadde fått sin utdannelse i København, og Trondheim var en av de første byene i Norge som fikk en utdannet jordmor. Nattmannens hustru Gunille Jonsdatter (1730-1752) som selv måtte gjøre den nedverdigende utedotømmingen om nettene.

Vi møter kvinner i samfunnets bunnsjikt som lever et usselt liv med drikking og stjeling. Desperate mødre som blir dømt til døden for å ha tatt livet av sitt eget, nyfødte barn. Og rikmannsdøtre som blir giftet bort i 13-14-åralderen til eldre menn for å øke patrisierfamilienes rikdom og makt.

Så mange begavete og kunnskapsrike malerinner, pianistinner, sangerinner, pedagoger, forfatterinner og kulturpersonligheter mellom to permer. Kvinnesakskvinner, stemmerettsforkjempere og organisasjonstalenter, som Antonie Løchen (1850-1933), stifter av Trondhjems Kvindesagsforening og Fredrikke Marie Qvam (1843-1938), stifter av Norske Kvinners Sanitetsforening. Qvam er ikke «gløymt», men flere andre av disse kvinnene hadde fått sin rettmessige plass i historiebøkene om de bare hadde hatt et annet kjønn.

På få sider tegner forfatteren opp levende, informative og interessante portretter. Samlet sett gir tekstene et godt innblikk i kvinners stilling på 1600-, 1700-, 1800- og 1900-tallet, (med hovedvekt på 1700- og 1800-tallet) samt et bilde av Trondheim på samme tid. Av slit, sult, frost, barnedød- og hjertelag – og ufattelige rikdommer og særinteresser. Klasseaspektet er tydelig til stede. Kvinnenes stilling beror i vel så stor grad på deres sosiale rang, som på deres kjønn.

Boken er organisert etter kvinnenes bosted. Kvinner i samme bydel er omhandlet i samme bolk. Hver bolk blir innledet med en kort tekst om bydelens særpreg og et kart, slik at vi praktisk talt kan følge i de portrettertes fotspor. Flere av kvinnene, de velstående vel og merke, er fotografisk representert.

Mona skriver godt og har gjort et imponerende grundig forarbeid. Dette er en bok man stadig kan vende tilbake til; den fungerer utmerket som oppslagsverk. Jeg er glad for at jeg lot magefølelsen råde, gikk tilbake til Wangsmos antikvariat og sikret meg denne kulturhistoriske skattkisten. Terningkast 5 +!

Hyttebok frå Helvete.

Jeg klikka feil, og kjøpte lydbok i stedet for ebok. Jeg har problemer med å holde fokus når jeg leser lydbøker - men ikke med denne. Are leser sjøl. Denne rolige stemma har fulgt meg i ca 30 år. 30 år er en mannsalder. Når sant skal sies, og det skal det, så er det vel jeg som har fulgt stemma. Are går som regel sine egne veier - på sin måte. Bare ikke i denne boka. I denne boka prøver han å gå i andres fotspor for å virkelig prøve å forstå hvorfor han har mistet så mange venner til naturen. Gode morsomme venner, som først mister håret, så humoren - og så ender de ute i naturen et sted.
Are får med seg en dokumentasjonsansvarlig, på sin søken etter å forstå dette fenomenet om at alle på død og liv må gå fra hytte til hytte. Han gjør som andre; kjøper seg dyre klær i rare farger, med for mange lommer med glidlås, og legger ut på tur - bort fra alt det urbane som han er så glad i.
Dette er ei god humre bok, på Kalvøs vis. Den er preget av sannheter, merkeligheter og noen lett nedlatende kommentarer - god krydret med anekdoter.
Artig bok, som jeg valgte å høre på ca 1 time hver dag, for det kan bli litt for mye inni mellom også, sånn at man ikke får med seg alle snertene.

Heia! Eg har nettopp fått i hus ei eldgamal, gulna utgåve av "Fortell, Zorbas..." Det er nesten så eg kvir meg for å ta i boka. Så no ventar eg nokre dagar og ser...om dokke meiner at innhaldet er så bra at eg må overvinne skepsisen min og bli med på felleslesinga!
I det minste kan eg kanskje låne filmen på biblioteket.
Den kan sikkert tole eit gjensyn etter mange år!

Har ikke sett det innlegget ditt tidligere dessverre. Hadde jo sjekket antikvariat.net. Trodde faktisk de fleste brukthandler/antikvariat var med der. Begynte å lese på bokhylla.no, men så noen av de skannede sidene dessverre var litt ute av fokus og at det ble forstyrrende.
Men det går greit med engelsk lydbok. Bruker det mye, rimelig også.

Sikkert bra å lese den på engelsk, men viss du vil ha den på norsk, så er den tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket:

https://www.nb.no/nbsok/nb/a5283e15d148d440a5232344905673be?index#1

Oppvarming!

Ferdig med siste Codexboka som heter Rosettanøkkelen som er lik bøkene til Egeland. Her er det også gamle manuskripter, utgamle graver, noen religiøse tullinger og andre gærninger som skal ha tak i et eller annet for å hindre at andre skal finne det først...

Ikke helt lett å få tak i - så det blir engelsk lydbok for min del.

Denne helga har eg lese Simon Stranger si "Leksikon om lys og mørke". Ei sterk bok, som fortel om historia til Stanger sin jødiske svigerfamilie, og om Henry Rinnan og hans samarbeid med nazistane under andre verdskrig.