Ja, dette blir spennende. Mange gode og spennende kandidater i tet her, og Thiong'o er absolutt en av dem.

Ja det er supert om du blir med i diskusjonen! :-)

Monica Kristensen skriver godt, hun dokumenterer godt og dette er en av de beste dokumentarbøkene jeg har lest fra etterkrigstiden i Norge. Alf R. Jacobsen må finne seg i å ligge en divisjon under. Men Kristensen/redaktør snubler på målstreken: Boken slutter med å spekulere i sekundene mot selve ulykken og da skjer en ekte slurvefeil, for siste setning i selve boka er: "Det er mandag 5. november 1963 og klokken har blitt 22:45.". Kings Bayulykken skjedde 5. november 1962, noe som er helt riktig skrevet i resten av boka.
Og Kristensen skriver i etterord at hun takker for hjelpen med romanen? Hvorfor i all verden er dette plutselig en roman nå, når både ingress, bakside og boka er en dokumentar? Et forsøk på knebling?

Da avslører vi vinneren av dystopisk lesesirkel bok nr. 8: Fiolinane av Jan Roar Leikvoll!

Jeg er veldig spent på denne boka!

Sagt om boka:
"Leikvoll har funne sin eigen estetikk og gjer som han Gud der oppe i himmelen: Han skaper verda av inkje.”
Odd W. Surén, Dag og Tid

"Briljant utført, nesten utålelig tungt. Jan Roar Leikvoll er et skrivetalent som kompromissløst fordyper seg i det ondes problem".
Pål Gerhard Olsen, Bergens Tidende

Boka er ikke å få tak i på Storytel eller Audible, men godt tilgjengelig i bibliotek, bokhandlere etc.

Som vanlig er alle velkommen til å lese boka og delta i diskusjonen! Det er uforpliktende å være med, men vi håper du synes det er så gøy at du slenger deg på en bok til. Men det kan være tungt å lese masse dystopier, så pauser er lov ;)

Leseperiode: 16. oktober til 16. november

Diskusjoner om boka legges i denne tråden. Forslag til andre bøker og diskusjoner om gruppa legges her: https://bokelskere.no/tekst/288884/

God lesning! :D

Jeg fortsetter å heie på Joyce Carol Oates - men det hadde jo vært moro om Jon Fosse tok prisen!

Jeg håper på Jon Fosse.

Helt enestående om sauedrift! Rørende, intelligent og meget litterær!

Hvem hadde vel trodd at en sauebonde fra Nord-England og hans debutbok "Sauebondens liv" skulle seile opp som en av de mest utrolige, aller mest overraskende og følelsesladede bøkene jeg har lest på det jeg kan huske? Det er for øvrig ikke bare jeg som har latt meg berøre sterkt av denne saueboka. Anmelderne i alle de store avisene har brukt uttrykk som "litterær sensasjon", at å lese denne boka "føles omtrent som å klatre opp en åsside og se ut over et stort og åpent landskap ... den gir deg både ro og perspektiver", at "blir du ikke fascinert av det engelske fjell-landskapet etter å ha lest James Rebanks´fortelling fra en sauebondes liv, blir du det aldri" ... osv. Jeg kan underskrive på at ingen av dem overdriver! Ikke i det hele tatt!

Jeg ante i grunnen allerede da boka kom uanmeldt i min postkasse etter ferien i sommer at dette ville være en bok for meg. Både tittelen på boka og bildet på smussomslaget førte til at jeg ble sittende og bla i boka samme dag som den ankom. Det var ikke tilfeldig. Tidligere i sommer var nemlig mannen min og jeg på øy-loffing i Skottland, og vi var innom Shetland, Orknøyene og de ytre og indre Hebridene. For å si det sånn: jeg har vel aldri sett så mange sauer på beite i hele mitt liv. Det var sauer over alt! Nå var riktignok vi der på en svært takknemlig del av året - i siste halvdel av juni - og vi så ikke akkurat så veldig mye til hvor hardt det kan være på disse øyene når det stormer som verst. Men man trenger ikke særlig fantasi for å skjønne at livet der ute på øyene må være hardt store deler av året (for ikke å si det meste av året). Mange steder var det heller ikke godt å skjønne hvor i all verden sauene kunne søke ly i uvær og blæst. I alle fall ikke på Shetland, der det bokstavelig talt ikke fantes et eneste tre, og hvor landskapet var relativt flatt. Jeg endte i alle fall opp med å ta bilder av ikke rent få sauer i løpet av ferien. Jeg ble aldri lei av å betrakte disse sauene.

James Rebanks og hans gård befinner seg i Nord-England, nærmere bestemt i Lake District, midt i et område som er definert som en nasjonalpark. Her har familien hans drevet med sauedrift i generasjoner, og kunnskapene har blitt overført fra far til sønn i slektsledd etter slektsledd i uminnelige tider.

I bokas innledning møter vi en svært skoletrøtt gutt som lengter etter at skolegangen - pliktløpet - skal ta slutt. En del hendelser satte sitt preg på ham. Som "den helvetes lærerkjerringa (som) mente at vi var for dumme og fantasiløse til "å gjøre noe med livet vårt" ... " "At vi, våre fedre og våre mødre kanskje kunne være stolte, hardtarbeidende og intelligente mennesker som drev med noe verdifullt, eller til og med noe beundringsverdig, var for henne en helt fremmed tanke. For en som betraktet suksess som noe man kunne vise til i form av utdannelse, ambisjoner, eventyrlyst og strålende yrkesprestasjoner, må vi ha fremstått som noen svært dårlige eksemplarer." (side 14)

James Rebanks gjorde det elendig på skolen, og fullførte ikke en gang skolen. Han skulle bli sauebonde, og så ikke hvilken nytte han skulle kunne ha av skolegangen. Først senere - etter at leselysten var vekket for alvor - innså han at han faktisk hadde et godt hode, og dette førte ham til Oxford, der han studerte i noen år. Og der har vi også forklaringen på at han er så til de grader skrivekyndig som denne boka beviser. Han sier selv at han måtte lære seg å skrive.

Boka er en slags memoarbok om Rebanks egen oppvekst i 1970-, 1980- og 1990-årene, og den handler om menneskene han har hatt rundt seg. Mennesker som lever i Lake District står sentralt. Og sauene og hva sauedrift faktisk er og betyr.

"Det beiter rundt ti forskjellige flokker på vårt fell, et svært område med hei og snaufjell. Fordi det ikke er noen store rovdyr der, kan sauene gå og beite uten tilsyn, men flere ganger i året blir de hentet ned for lamming, klipping og andre nøkkelaktiviteter i flokkens liv. Bortenfor allmenningen vår ligger andre fjellområder der andre sauegårder har beiterettigheter, så teoretisk sett kunne sauene våre vandre tvers over Lake District. Men det gjør de ikke, for de vet hvor de skal holde seg på fjellet. De er hefted - som lam lærte mødrene dem hvor de hørte til: en ubrutt læringskjede som strekker seg tusenvis av år tilbake i tid. Derfor kan sauer aldri bli solgt vekk fra fjellet uten at det eldgamle båndet blir brutt. Dette er visstnok den største konsentrasjonen av beiteallmenninger i Vest-Europa, og her har en mer opprinnelig form for sauehold enn det som bedrives i store deler av verden i dag, overlevd." (side 29)

Underveis får vi høre om ulike sauslag, der særlig Herdwick-sauene var å foretrekke siden disse sauene tåler klimaet i Lake District så mye bedre enn andre typer sauer. Vi blir innviet i viktigheten av å tilføre flokken friskt blod. Derfor er sauebøndene nødt til å selge og kjøpe sau. Det handler om å gjøre driften bærekraftig over tid. Det som skiller en sauebondes suksess fra en annen er hvorvidt man har teften for å treffe de riktige valgene. På auksjonene tilbyr man sine beste dyr - noe annet fungerer ikke. Et godt renomme fører til generelt høyere priser på dyrene fra aktuelle gård på litt sikt. Selv vant han en sølvpokal da han bød frem en premievær på auksjonsmarkedet et år.

"Det var den beste væren vi noen gang hadde hatt, og den raget et hode høyere enn sine jevnaldrende værer på auksjonen. Jeg hadde stelt den godt og vist den bra, så den var på sitt aller beste da det var som viktigst. Under dommervurderingen snek jeg meg opp på det høyeste punktet midt i ringen. Der fikk jeg den til å stå helt perfekt. Den sto som en konge og så ned på de andre - et gammelt utstillerknep. Væren visste den var best, vi skulle bare vise alle de andre det i tilfelle de ikke hadde sett det. Far blunket til meg og smilte da han så det." (side 118)

At han etter hvert hadde begynt å studere i Oxford prøvde han å holde for seg selv. Blant dem som visste det, merket han en usikkerhet - inntil de skjønte at han fortsatt var seg selv, og så snakket de om sau i stedet.

Det dukker opp sykdommer blant sauene, og det gjelder å ha alle sanser åpne for å få syke dyr under behandling i tide. Da munn- og klovsyke-epidemien slo til i 2001, måtte de slakte ned hele bestanden. Det var en katastrofe av noen dimensjoner som man nesten ikke kan forestille seg. Alt arbeidet med å avle opp en sauebestand gjennom årtier - bortkastet! Og bare å begynne på nytt ...

Swaledale-værene har horn som krøller seg ... ofte "en eller to ganger som en ammonitt før de blir gamle". (side 165) Hos noen vokser hornene inn i hodet, og da må de sages av. Ellers tar de langsomt livet av væren.

Beskrivelsen av parringen av værene og søyene er virkelig et kapittel for seg. Værene blir klint inn med en oljeglatt masse i sterk farge. Etter at det har gått en tid, skifter de farge på værene. Dermed ser bonden hvilke værer som har besteget hvilke søyer, og så kan de følge med på om en vær har befruktningsproblemer. Dessuten vet de i hvilken fargesyklus på seksten dager søyene ble befruktet i når de senere på våren føder lam. Det er de eldre værene som er mest utholdende. De kan nemlig bestige hundre eller flere søyer, mens de yngre kanskje bare klarer 15-20 søyer. Fruktbarheten er helt avgjørende for produksjonen av lam til våren.

Selve lammeperioden er en meget sårbar periode i sauedriften som sådan. Aller helst skulle han ha vært til stede over alt. En fødende søye som ikke får ut lammet sitt på egen hånd, er i livsfare. Samtidig gjelder det ikke å stresse søyene slik at de stikker av og utsetter både seg selv og det ufødte lammet for risiko. Igjen handler det om å ha teft og det rette blikket - noe som handler om mye erfaring og visdom. Noen ganger dør likevel lammet og andre ganger er det søyas liv som går tapt. Da gjelder det å få koblet de morløse lammene sammen med søyene som har mistet lammene sine.

"Jeg tar lammet i hendene da jeg kommer hjem. Skinnet fra det døde lammet blir en tettsittende vest. Beina til det morløse lammet stikker ut av beinhullene og hodet gjennom halsåpningen. Straks hodet og beina er på plass, faller ikke skinnet av. Så setter jeg lammet i en liten kve sammen med den sørgende søya og holder pusten i håp om at hun vil ta det til seg. Søya ser på lammet med falsk fell og skuler mistenksomt. Så snuser hun på det og blir forvirret. Det lukter akkurat som lammet hun hadde for en time siden. Hun går noen runder i kveen mens lammet er sultent og nærmer seg henne. Hun er ikke overbevist om at det er hennes. Dulter det over ende med hodet et par ganger, samtidig som trangen til å amme noe som lukter riktig, konkurrer med mistanken om at jeg har hatt en finger med i spillet. Kanskje vet hun også at lammet hennes er dødt." (side 250-251)

Og de gamle gjetertriksene fungerer! Samtlige søyer som har mistet lammene sine i barsel, tar til seg de morløse lammene. Her samarbeider sauebondene på tvers av gårdene sine. Alt for å redde liv. Det hele er så rørende beskrevet at jeg måtte kjempe mot tårene.

En annen utfordring er når uvær slår til under lammingen. Det trenger i grunnen ikke å være verre enn at det er kaldt og vått. Et lam som ikke umiddelbart blir tatt hånd om av moren, risikerer å dø i løpet av svært kort tid. Det klarer ikke å holde på kroppsvarmen alene rett etter fødselen. Bonden springer mellom de fødende og redder det som reddes kan. Balansen mellom liv og død er hårfin. Å være sauebonde er sannelig ikke noen dans på roser.

Hva var det som gjorde at denne boka tok meg fullstendig med storm? - for å bruke et forslitt uttrykk. Det aller viktigste er faktisk at James Rebanks er så inderlig åpen og ærlig. Han legger ikke to fingre i mellom, men forteller ting akkurat slik de er. Han prøver ikke å fremstå som noen helt, og selv når han krangler med faren sin, er han både nyansert og full av selvinnsikt. Her tegnes det aldri noe svart-hvitt-bilde. Han har nemlig stor respekt for sin gamle far, selv om han er både sta og gammeldags, for han kjenner virkelig ingen som er så til de grader arbeidssom som ham. Han sparer seg aldri. Det er verken penger eller berømmelse som driver faren. Derimot en masse ære ... James Rebanks byr på seg selv, og boka er svært personlig, samtidig som han sier en hel masse om sauedrift som sikkert er ganske universelt innenfor denne bransjen.

Boka er dessuten glitrende skrevet. Naturen skildres på en vakker og poetisk måte, samtidig som brutaliteten i naturen er høyst tilstedeværende. Er det noe Rebanks får til så er det å beskrive hverdagen som sauebonde så levende at jeg følte at jeg var med ham, tett på, absolutt hele tiden. Man trenger ikke å være oppvokst på en sauefarm i England for å ha følt på det skumle i å stikke seg litt ut, og det i et miljø der det ikke er kult å være verken skoleflink eller lesehest. Lenge skjuler han at han elsker å lese bøker, inntil han blir avslørt under quizen på den lokale puben. Men plutselig er det fint å ha ham med på laget, fordi bøndene endelig kan knuse lærerne på puben! For James Rebanks er det viktig at den utdannelsen han etter hvert får i Oxford ikke skal komme i veien for ham der hjemme. Han er jo den samme som han alltid har vært. Han har sett nok eksempler på folk som har reist vekk for å ta seg høyere utdannelse, og som kommer hjem og ikke lenger passer inn. Samtidig tvinger det moderne samfunnet ham til å måtte ha to jobber, og da kommer det godt med å ha litt skolegang. Ikke en eneste gang får vi vite hva han utdannet seg til - som om dette er helt uviktig.

Ærligheten i fremstillingen og evnen til å fortelle de gode historiene, kombinert med at Rebanks skriver litterært godt, gjør "Sauebondens liv" til en helt enestående og eksepsjonell bok. Her kommer vi tilbake til røttene, som - selv om disse røttene ikke er direkte mine eller dine - handler om nødvendig matproduksjon i samfunnet. Rebanks reiser på en måte kjerringa, og har gjennom denne boka vist for all verden hvor mye respekt vi faktisk bør ha for de som jobber i primærnæringer som sauehold. Dette er ikke et yrke for de som ikke lykkes andre steder i samfunnet. Dette er derimot et yrke hvor kun de ekstremt arbeidssomme og intelligente er i nærheten av å ha en sjanse til å lykkes.

Kan det bli litt vel mye med 300 sider om sauehold? Nei! Faktisk ikke! Jeg kan ikke få anbefalt denne boka sterkt nok!

Forfatteren er for øvrig ute med en bok nr. 2 - "The Illustrated Herdwick Shepherd". Det er bare å håpe på at også den kommer på norsk snart!

Jeg er veldig glad i Murakamis forfatterskap. Har håpa på han flere år jeg :)

Håper det blir Atwood. Blir det Murakami så setter jeg ikke lit til prisen lenger.

Helg igjen og godværet fortsetter her i Nord-vest også.Sitter ute på verandaen og leser langt ut i oktober,utrolig. Jeg har "sliti" meg gjennom Røtter så nogenlunde nå,tung og omstendelig var den. Denne helga har jeg tatt fram Frimurernes hemmeligheter av Roger Karsten Aase,interessant på mange måter. Det er også ei omfangsrik bok kan en si,så det blir nok ikke noe annet denne helga.
God lesehelg til alle.

Hei :-)

Denne helga skal jeg lese 'Mannen som ville bli lykkelig' av Laurent Gounelle. Denne boka har jeg lest og hørt lite om, men den var så liten og søt, og tittelen var så fristende. Så den ble med meg hjem sist jeg var på biblioteket.

Om en bok har vært veldig bra, så er det sjelden filmen innfrir, synes jeg. Som regel sitter jeg litt skuffet tilbake fordi alle hendelser fra boken ikke er med, eller fordi filmen har blitt for fjern fra boken.

Men jeg var og så 'Et helt halvt år', og den ble veldig fin som film, synes jeg Skuespillerne kledde rollene veldig godt, og handlingen i filmen var tett opp til boken. Så der var jeg veldig fornøyd.
Så var jeg og så *Bridget Jones' baby'. Den er vel ikke egentlig en film av en bok, men mer basert på bøkene og deres persongalleri. Den synes jeg var ustyrtelig morsom, jeg hadde virkelig en god stund i kinostolen :-)

Ellers ser det ut som vi skal få en helg med strålende høstvær nesten over hele landet, så dere får ha en god helg alle lesevenner :-)

Jeg leser fortsatt på "Mormor hilser og sier unnskyld" av Fredrik Backman... En del av skylda for at det tar en evighet å lese denne er at jeg ikke synes den er så voldsomt interessant. Men jeg må nok også skylde på at HBO slapp "The walking dead" sesong 5 ;)
Må bare se til å få lest ferdig denne nå. Har starta høstferie, så jeg regner med å få lest en god del! Etter denne, skal jeg lese "Onkel Oswald" av Roald Dahl.

Bøker som er blitt bra på film/ serier etter min mening:
Ringenes Herre
Harry Potter
Halvbroren (serie)
Boktyven
Kongens nei ( selv om den mest er basert på..)
The Outsiders
Narnia
Det gylne kompasset
......og sikkert noen fler jeg ikke kommer på....
En film jeg husker skuffa meg var "Siderhusreglene".

God lesehælj!

Foreløpig to som ligger likt på toppen.. Blir spennende å se hva det blir til!

Lesehelg under oppseiling! Og med fint vær og fri, så er det en fryd at det er helg.

Jeg er i gang med en eiendommelig roman, Consumed, av den kjente filmskaperen David Cronenberg. Blant utdrag av romanens omtaler kan nevnes: «An eye-opening dazzler… As troubling, sinister, and as enthralling as his films» (Stephen King), “As though Jean Paul Sartre were dining with Hannibal Lecter” (The Times), “With Consumed, Cronenberg has become the definitive heir, not just of Kafka and Borges, but of Cronenberg himself” (Bruce Wagner).
Jeg er ikke av den typen som nødvendigvis leser ferdig en bok dersom jeg ikke er fornøyd med den. Selv om jeg bare er på s. 39, så er jeg sikker på at Consumed kommer til å bli lest ferdig.

A propos Cronenberg og litteratur, så er jeg midtveis i hans film Cosmopolis på Netflix. Filmen er basert på Don De Lillos roman Cosmopolis som jeg både har lest og likt. Filmen gjengir tonen i romanen på en ganske god måte (derfor måtte jeg «spare» andre halvdel av filmen til en annen kveld, he-he).

Temaet skjønnlitteratur og film er bredt og omfattende. Filmen Madame Bovary fra 1937 er en av de første spillefilmene jeg så som er basert på en roman; den berømte filmskaperen Jean Renoirs versjon av Flauberts klassiker gjorde inntrykk. Madame Bovary har for øvrig vært filmatisert en rekke ganger – senest i 2014.

Over fra den klassiske litteraturen til moderne tider: jeg har tenkt meg en tur på kino for å se «The Girl With All the Gifts» - basert på dystopien ved samme navn som vi har lest i den dystopiske lesesirkelen her på Bokelskere. Jeg er dessuten nysgjerrig på filmatiseringen av Metro 2033 som vi også har lest i den dystopiske lesesirkelen.

Har du innspill angående temaet film/skjønnlitteratur så er kommentarer velkomne. Del gjerne dine beste erfaringer med filmatisert litteratur!

Kjære bokelskere: riktig god helg!

Nyt livet og litteraturen :-)

Også glidelås teller...

enda kan det erfares at slik småmunterhet kan bli
belønnet med tilbud
om å få en sådan montert
tversover veltalerens taleorgan

Haha, Jostein, der lo lomma mi - sjølv om eg dessverre ikkje har ei einaste lomme i dag! :-)

Jeg skrev for en uke siden at jeg skulle la være å stemme denne gangen fordi jeg nylig har lest to av de fire bøkene som kom på "andre plass" sist.

Som den vinglebøtta jeg er, ombestemte jeg meg og har herved stemt.

Jo da, Jostein. Ifølge NRK (30.09.), blir vinneren kunngjort 13. oktober, altså om en ukes tid.