Bokelskere.no

Et lite apropos: Fra gammelt av, eller i steinalderen, likte mennene å sitte og stirre inn i ilden i timevis etter at de kom hjem fra dagens jakt. Er det her TV'en kommer inn som "erstatning" i våre dager?

Jeg var nettopp innblandet i en liten diskusjon om arbeidsoppgaver i hjemmet.
Alle som noen gang har vært i et forhold vet hva jeg snakker om. Svært mange som bare har observert mor og far, vet hva jeg snakker om. Den evige diskusjonen om «hvem skal vaske gulvet». (Eller en hvilken som helst annen oppgave som dukker opp med jevne mellomrom. Ikke en sånn oppgave som man gjør og er ferdig med det. Neida, en sånn oppgave som, når man er ferdig med den, så kan kan man egentlig la være å rydde bort verktøyet, for ganske snart vil man få spørsmålet «når har du egentlig tenkt å...» og så må man starte på nytt igjen.)

Problemet med disse oppgavene er todelte.
Del en er «hvem skal gjøre det». Et spørsmål som er verdt en diskusjon i seg selv, og hvor resultatet av diskusjonen av og til burde vært forelagt Nobelkomiteen for vurdering av en av deltagerne til fredsprisen.

Del to er «hvor ofte trenger man egentlig gjøre dette». Dette er en problemstilling som aldri kommer på Nobelkomiteens bord, for her utkjempes det regelrette SLAG, og «fred» er bare et ord. Riktignok et ord mange bruker ofte, gjerne i setninger som «er det ikke mulig å få lit FRED her i huset», men det er kun en tom frase, og ikke egnet for noen pris.

Uansett... i denne diskusjonen jeg var innblandet i, så var et tilbakevendende argument at vi menn ikke SÅ at gulvet måtte vaskes.

Jeg ble sittende og tenke litt. Er dette genetisk betinget? At kvinner ser bedre at gulvet er møkkete enn det vi menn gjør?

Og det slo meg at det faktisk kanskje kan være sånn.

Fra gammelt av var mennene jegere, mens kvinnene passet hus og hjem og barn. I praksis betyr dette at mannen løp ut av hulen om morgenen og gikk på jobb, mens kvinnen ble gående hjemme.

Jeg tør ikke tenke på hvor lang tid det tok før den første kvinnen tok en kjepp som hun festet noen grener på. Og begynte å feie rundt i hulen.

Men jeg ser ikke bort fra at en dag mannen kom hjem fra jakt, så fikk han beskjed om «Tørk av deg på bena».
«Hva?»
«Tørk av deg på bena, du dra skitt inn på det nyfeide gulvet mitt.»
«Du vet at det er et jordgulv?»
«Ja, men du drar med deg utejorden inn på den rene innejorden min.»

Og mannen tørket av de bare føttene sine på den flate stenen som lå behendig plassert akkurat på overgangen mellom «ute» og «hulen» mens han lurte på om den søte blondinen i hulen ved siden av også hadde sånne «tørk av føttene»-planer, og om hun kanskje hadde behov for en hendig jeger. Før han slo det hele fra seg, og tuslet innover i hulen.
«Se her, jeg har med meg dinosaurkjøtt til deg. Leveren, som du liker så godt. Vi løp i hele dag, men vi klarte å ta den til slutt.»
«Åh, æææsj, du søler blod på det rene gulvet mitt.»

Noen dager senere, når han kommer hjem fra en ny jakttur, så møter han damen i huleåpningen. «Hvor har du vært? Du tar aldri noe ansvar. Har du SETT hvor møkkete det er på gulvet her? NÅR har du tenkt å gjøre din del av husarbeidet? Du vet at du KAN IKKE bare løpe rundt med kameratene dine hele dagen!»
Og mannen titter fortvilet på jordgulvet i hulen, mens han minner seg selv om at «innejord» ER noe annet enn «utejord». Om han bare kunne SE den forskjellen, for så langt så han bare at det var jord ute og jord inne...

Dagens mann sitter i stuen og ser på fotballkamp. Kvinnen legger fra seg bladet hun har lest i, og setter øynene i ham. «Når har du tenkt å vaske det gulvet?»
Han ser seg forundret om. Hadde det enda vært et spørsmål han var istand til å svare på.
Han studerer gulvet, men bortsett fra den ene hybelkaninen som gjemmer seg bak benet på den lave stolen i hjørnet, så ser han ingenting galt. Vurderer å jakte på hybelkaninen, noe han som gammel jeger er istand til å gjøre uten hjelp fra tekniske nyvinninger som støvsugere, men innser at det ikke vil få ham ut av knipen.
Langt bak i hjernen hans ligger kunnskap som ikke lenger har noen verdi. «Innejord» er IKKE lenger noe annet enn «utejord». ALL jord hører til ute. Kanskje den jorden som kommer innenfra nå må vaskes før den slippes ut? Han vet ikke, men han tør ikke spørre...

Vet ikke om dette er noe som bare jeg syns er dumt, men jeg syns det hadde vært veldig greit om samme boken på forskjellige språk var på samme side, om dere skjønner hva jeg mener? Slik at alle bok anmeldelsene kommer opp uavhengig hvilket språk man har lest den på.. Så kunne man heller valgt hvilke utgave man har lest....
Tenker at hva man mener om boka som regel er uavhengig av hvilket språk man har lest den på (så lenge det ikke er en håpløs oversettelse da).
Men dette er kanskje vanskelig å få til?

Det interesserer meg ikke 
hva du livnærer deg med. 

Jeg ønsker å vite hva du brenner for 
og om du våger å møte ditt hjertets savn.


Det interesserer meg ikke hvor gammel du er.

Jeg vil vite om du våger å risikere 
og se ut som en tosk for kjærlighet, 
for dine drømmer, 
for eventyret av å være i live.


Det interesserer meg ikke hvilke planeter 
som danner kvadrat til din måne.

Jeg vil vite om du har følt på kilden 
til din egen sorg, 
om du har blitt åpnet 
av livets mange bedrag 
eller om du har visnet 
og lukket deg av frykt for mer smerte!


Jeg vil vite om du kan sitte med smerte, 
min, eller din egen, 
uten å bevege deg for å gjemme den, 
få den til å falme eller fikse den.


Jeg vil vite om du kan være med GLEDE, 
min eller din egen; 
om du kan danse av villskap og la ekstasen 
fylle deg til fingertuppene og tærne 
uten å advare oss om å være forsiktige 
eller realistiske eller å huske begrensningene 
av å være menneske. 



Det interesserer meg ikke om historien 
du forteller er sann. 

Jeg vil vite om du kan skuffe en annen 
for å være lojal mot deg selv; 
om du kan tåle anklagen om bedrag 
og ikke bedra din egen sjel. 


Jeg vil vite om du kan være trofast 
og derfor være tillitsverdig. 

Jeg vil vite om du kan se skjønnhet 
selv når det ikke er pent hver dag, 
og om du kan la DENS nærvær 
være kilde til ditt liv. 


Jeg vil vite om du kan leve med fiasko, 
din eller min, 
og likevel skrike til fullmånens sølv: JA!!

Det interesserer meg ikke hvor du bor 
eller hvor mye penger du har. 

Jeg vil vite om du kan stå opp 
etter en natt med sorg og desperasjon, 
sliten og blåmerket til beinet 
og gjøre det som trengs å gjøres for barna.


Det interesserer ikke meg hvem du er 
eller hvordan du kom hit. 

Jeg vil vite om du kan stå midt i ilden 
sammen med meg og ikke vike tilbake.


Det interesserer ikke meg 
hvor, hva, eller med hvem du har studert.

Jeg vil vite hva som holder deg oppe fra innsiden 
når alt annet faller vekk.

Jeg vil vite om du kan være alene 
med deg selv, 
og om du virkelig kan sette pris på 
ditt eget selskap i disse tomme Øyeblikkene. 



(Oriah Montain Dreamer, Indian Elder)

Jeg er litt ambivalent til lesemål. Det er selvsagt fint å bruke dem for å få litt mer struktur inn i lesingen, særlig når man er så ustrukturert som jeg er, og det er også ganske praktisk å ha en slags påminner om at man "skal" lese diverse ting som kanskje ellers hadde blitt stående og støve ned. Samtidig er det slik at jeg blir demotivert av å ha lesemål. Jeg ender gjerne opp med å tenke "hah, Jane Austen kan gjemmes bakerst i bokhylla, jeg leser Hobbiten for ørtende gang i stedet!", ikke "hmm, jeg skulle jo lese Jane Austen. Storartet!".

I 2012 har jeg forsøkt, og konklusjonen er akkurat som jeg trodde den kom til å bli: lesemål fungerer særdeles dårlig for min del. I 2013 gir jeg blaffen i mål og utfordringer, og leser i stedet etter innfallsmetoden.

Lesemål er ikke noe for meg! Jeg er lystleser, og liker best å lese bøker som tilfeldigvis "flyter forbi". Da blir det ekstra morsomt når jeg en gang i blant kommer over en overraskende god bok.

Takk for omtanken, Ellen :-)))

Litt på siden, men jeg oppfatter at dette henger sammen med det nye systemet med skille mellom diskusjoner og bokomtaler. Bokomtalene blir lett stående litt for seg selv. De kommer ikke automatisk frem i skjermbildet; du må må aktivt søke dem opp.

Bokomtalene burde få være med i "kampen om" beste innlegg, slik sitatene er. En teknisk glipp? (Og for all del - jeg tar meg ikke nær av "forbigåelsen"!)

Takk for info. Da vet jeg hva jeg skal drive med frem til jul.

Men siden jeg er på språklig korstog om dagen:
Reglenes punkt 10, hvor dere gjør oppmerksom på at kontorer ikke får delta i konkurransen... Er dette et problem dere har ofte, at kontorer melder seg på konkurransene dere avholder?

Og premieinformasjonen, at vi får vite dagspremiene i januar 2013... Kanskje litt sent?

Norli har en julekalender der du kan vinne mat og bøker for 100.000 kroner. 20.000 i gavekort hos Norli, 80.000 i gavekort hos alle NorgesGruppens butikker. I tillegg kan du vinne bokpremier hver dag.

Du får et bokspørsmål på mail hver dag, og med 5 riktige svar er du med i trekningen av hovedpremien. Påmelding på norlijulekalender.no

Bli med da vel!

Hilsen Caroline hos Norli Libris

Når jeg tenker meg om, oppfatter jeg pokker som et bokmål/Oslo-uttrykk, kanskje mest Oslo vest. Kan liksom høre Toralv Maurstad: "Det var da som pokker!"
Eller noe fra radioteateret...

Artig diskusjon. Selv vil jeg si at Pokker må være et svært anvendelig ord. Ikke så stygt at det egentlig noensinne blir helt upassende, og heller ikke så populært og mye brukt at det går av moten. Rett og slett et slitesterkt kraftuttrykk.

Vel, jeg er veldig glad i kjepphesten min jeg også, til tross for at jeg ofte kommer til kort selv. Spesielt hard er jeg mot dårlig engelsk-norsk oversettelse. Men akkurat her må jeg si meg uenig. For det første har jeg aldri sett på pokker som et banneord, men det må jeg innrømme er nokså subjektivt for hele befolkningen. For det andre, som skulle vært det første (sirkler); "Forbanne deg" blir heller ikke helt i tråd med originalen og alt i alt tror jeg "pokker ta deg" er en langt mer idiomatisk korrekt oversettelse. Språk er så nyanserte og forskjellige at en direkte oversettelse ofte er langt mindre lik "meningen/uttrykket" enn man skulle tro. Men interessant tema!

Der hadde jeg vært stamkunde hadde de hatt utsalg i Tønsberg:-))

Skadedyr

Når jeg kommer inn i et rom, så kommer alle kakerlakkene ut av treverket. Hele mitt liv har jeg fått for mye oppmerksomhet, og spesielt fra dem som ikke liker meg.

Mona Kristensen
Polfarer

Dette leseåret har lært meg at jeg ikke har gode grunner til å legge leseplaner jeg ikke klarer å følge.

Derfor følgende forsett:

Glemme at de uleste bøkene er for mange, la være å forsøke å systematisere lesingen på noe som helst vis (inkl. "skal lese" lister/planer) og velge nye etter innfallsmetoden (fortrinnsvis i fra egen hylle eller bibliotek). Mao insistere på at bøkene er min glede og hobby, et fristed og ikke et prosjekt eller "må gjøre" slik resten av livet er :)!

Har søkt endel forskjellige steder uten å finne noe jeg også...
Men takk for forsøket :)

Jeg skal fortelle dere hva kunnskap er. Å vite når man vet noe og å vite når man ikke vet noe. Det er kunnskap.

Confucius

Albert Einstein sa at fantasi er like viktig som kunnskap. Og jeg må si meg enig. Uten at man ser noe for seg, kan man jo ikke begynne å jobbe for at det skal skje.

Janne Rønningen

Jeg tror jeg har kommentert det her inne tidligere. Og forsøkt å le av det. Ganske enkelt fordi jeg ikke klarte å ta det alvorlig.

Så dukket det opp igjen her om dagen. I en artikkel. Som jeg ikke tenkte så mye over, jeg var ikke i "boklig" humør, så det ble borte for meg.
Til Amazon sendte meg en ny påminnelse idag.

Det er altså sant.
Lille Tom Cruise, mannen som omtrent måtte låne skoene hennes for å nå sin eks-kone til skuldrene, spiller den store, kraftige Jack Reacher i filmen basert på boken "One Shot".

Jim Grant (Lee Child) gjør alt riktig. "Reachers størrelse er en metafor for en ustoppelig kraft, noe Tom Cruise fremstiller på sin egen måte".
Selvfølgelig.
Hvilken forfatter vil gå offentlig ut og slakte hovedrolleinnehaveren når noen vil lage film ut av historiene hans? Og Tom Cruise har vel en historie som ustoppelig, ikke spesielt tenkende kraft, så han har det kanskje i seg? Men jeg lurer.

Dette er selvfølgelig ikke noe nytt at historier forandres på vei fra bok til film.
Det skjer i Norge også, se bare hvordan de tok bergenseren ut av Varg Veum.

Men hvordan i allverden har de tenkt å klare å gjøre dette til en troverdig gjenfortelling av Grants bok? Det er tross alt ganske fysiske fortellinger.
Jeg vet man snakker om "film basert på historien", ikke "film AV historien", men hvor mye kan man egentlig forandre før det blir en helt annen historie enn den som står i boken? Hvis man allikevel ikke bruker historien i boken, så ville man jo kommet billigere unna ved ikke å velge boken som utgangspunkt, ville man ikke?

Jeg har faktisk ikke vært så skuffet FØR jeg ser en film siden jeg satte meg for å se filmatiseringen av Lawrence Blocks innbruddstyv Bernie Rhodenbarr. I filmen het han Bernice, var svart i huden, og ble spilt av Whoppi Goldberg.

Jeg gruer meg til filmen:

Reacher åpnet døren og gikk inn i baren. Sigarettrøyken hang mellom bordene, men nede ved gulvet hadde han god oversikt over lokalet.
Gjestene så ut som de var samlet i to grupper. En gruppe som hang over jukeboxen i hjørnet, en annen gruppe på fem menn som satt rundt et bord midt i rommet.
To av mennene ved jukeboxen forlot gruppen og kom mot ham. Store typer med vaggende gange.
Reacher ignorerte dem, og gikk mot bardisken.
Etter to forsøk klarte han å klatre opp på stolen sånn at han kunne se over disken.
Bartenderen skvatt da Reachers hode plutselig dukket opp, han hadde ikke sett ham komme.
"'Gi meg en øl," sa Reacher. "Og fortell meg hvor jeg kan finne Barney". Han lente seg fremover mens han bøyde hodet bakover og så truende opp på bartenderen.
Før bartenderen rakk å gjøre noe som helst, kom de to muskelmennene bort til bardisken. De stilte seg opp på hver sin side av Reacher. Den ene av dem manglet begge fortennene, den andre hadde en svart lapp over venstre øye.
"Du har ikke noe med Barney å gjøre" sa Tannløs.
"Du har ikke tid til en øl heller" sa Enøye.
Bartenderen trakk seg tilbake til den andre enden av disken.
Reacher stoppet, strakte seg og la albuene på bordet. De fem mennene så på ham. "Hvordan klarte du å banke Bill og Roy på den måten?" spurte en av dem.
"Det er en hemmelighet, men om dere ikke forteller meg hvor jeg finner Barney, så gjør jeg det samme med dere," svarte Reacher. En av Enøyes fortenner hang fast i knyttneven hans. Han plukket den ut og slengte den i retning av de to på gulvet. Blod begynte å dryppe fra hånden hans, og samlet seg på duken. "Jeg ønsker virkelig å snakke med Barney, og jeg tror dere vet hvor jeg kan finne ham. Jeg har dårlig tid, jeg er i dårlig humør, og hvis den gjengen borte ved jukeboksen kommer nærmere nå så tar jeg dem alle sammen."

Ohh.... Jeg gruer meg!

Enig. Han har omtrent like store skylapper som fundamentalistene på andre siden av diskusjonen. Han kaller sin religion vitenskap, men det stemmer ikke helt i og med at den vitenskaplige metode innebærer at man hele tida må være åpen for at ny viten kan endre den gamle. Jeg får litt lyst til å spørre ham om han mener at vi i dag er i besittelse av den hele og fulle sannhet om alt. Hvis ikke, skjønner jeg ikke hvordan han kan uttale seg så skråsikkert om den del ting.