Det spørs hva man mener Gud er. Har mye å si for evt alternativ lesning også.
Richard Dawkins kommer med et greit eksempel i The God Delusion. Han viser til en sekt som tror på spagettimonsteret. Skal en tenke som en agnostiker så må en si at en ikke kan bevise at spagettimonsteret ikke eksisterer. For de fleste blir dette så søkt at det vil være fornuftig å be om beviser. På samme måte mener Dawkins at en ikke skal avkreve beviser fra ateisten, det er den andre parten som må bevise sin eksistens.
Det er forøvrig ikke alle ateister som liker Dawkins, da han ikke akkurat inviterer til debatt.
På ethvert gitt tidspunkt finnes det en ortodoksi, et sett av ideer som man antar at alle rettenkende mennesker aksepterer uten å stille spørsmål. Det er ikke direkte forbudt å si dette eller hint, men det er ikke noe man gjør.
Alle som utfordrer den herskende ortodoksi, oppdager at de bringes til taushet med forbausende effektivitet. En mening som går på tvers av det som er moderne, får nesten aldri en fair behandling, verken i den populære presse eller i de intellektuelle tidsskrifter.
George Orwell
Hilde S har rett i at mitt eget ståsted er irrelevant, så lenge jeg bare framfører generelle synspunkter. Men siden jeg selv dro inn poenget, har jeg ingen problemer med å si at jeg er en som "har fått livet i fleisen", og erfart at den avslappede holdningen jeg har hatt til denne type spørsmål gjennom livet ikke er lett å praktisere lenger.
For øvrig syns jeg at en oppsummering av debattinnleggene her er at det fremdeles er svært mye igjen som er uavklart og overlatt til den enkeltes overbevisning.
A kleptomaniac is a person who helps himself because he can't help himself.
Henry Morgan
I forbindelse med oppgaven din vil jeg anbefale Hans Christian Cars' bok, Tro Vett Vanvett.
I boken blir eksistensielle spørsmål diskutert av seks gode venner med ulikt livssyn. Her diskuteres og filosoferes det over vitenskapens betydning for, og religioners rolle i menneskers liv, og i vår utvikling.
Jeg har en mistanke om at boken kan være til like stor hjelp som enkelte av innleggene i denne tråden. :)
Boken kan lånes på biblioteket eller kjøpes på Human Etisk Forbund's nettbutikk.
Uansett, lykke til med oppgaven!
Finnes gud?
Aner ikke. Men mitt siste besøk i kirken fikk meg til å falle ut av statskirken, iallefall.
Men at jeg ikke tror er ikke det samme som at det ikke finnes noe.
Menneskene har i alle tider hatt behov for beskyttelse. At det da dukker opp ulike "beskyttere" er ikke unaturlig.
Og disse gudene flytter rundt.
Se på den kristne guden. Han som er i himmelen. Som nå er flyttet til "himmelen", for vi har vært i himmelen uten å finne ham.
Så vi tilpasser oss.
Men den enkleste måten å se det på er ved å ta tak i ordet "tro". Hadde vi vært sikre så ville vi kalt det "visshet".
Hele konseptet bygger på at menneskene har evnen til å TRO på noe som ikke er bevist.
Oppegående mennesker har ikke behov for noe å tro på. Men det er ikke det samme som at det ikke finnes noe "der ute".
At det er "naturlig" at vi eksisterer er IKKE det samme som at det ikke finnes en høyere makt.
At vi har hatt mange guder opp igjennom historien er ikke det samme som at det ikke finnes noen.
Det er det som er så spennende med "tro", den kan ikke motbevises.
Tips: samme argument kan brukes for og i mot. Der de kristne bruker skapelsesverket som et "bevis" på at det finnes en gud, bruker vitenskapen det samme som bevis på at det ikke finnes en gud. Et argument for er Bibelens egne ord; ”Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om Hans henders verk. Den ene dag bærer bud til den andre, en natt gir sin kunnskap til sin neste. Det er ikke tale, det lyder ingen ord og ingen røst som kan høres. Men budskapet går over hele jorden, vitnesbyrdet når til verdens ende.” (Sal 19, 2-5). Men det betyr at da tror man at Bibelen er Guds ord, og det er det jo ikke alle som gjør!
En bok du kanskje kan låne på biblioteket: "Filosofi - en innføring" av Vegard Martinsen tar for seg andre sider ved eksistens/ikke-eksistens av en gud. Kikk også litt på ulike nettsider om ateisme og agnostisisme, her vil du nok finne en del argumenter mot.
Lykke til med oppgaven!
Å argumentere for eller mot guds eksistens, er meningsløst. Gudstro dreier seg om nettopp det -å tro. (Må virkelig en ikke-troende opplyse om det :-))
Doktoren og Martha havner på en sumpplanet hvor de møter kolonister, oterlignende dyr og tentakkkelmonstre. Klarte ikke å leve meg inn i denne, så den ble litt kjedelig. Virker som om annenhver bok i Doctor Who The New Series Adventure er bra eller dårlig. Alle disse bøkene er beregnet på unge lesere, noe denne bærer mer preg av enn andre i serien. Wetworld tok seg riktignok litt opp mot slutten, men ble litt for mye "jobb" å lese seg igjennom den. En positiv ting er at den er ganske kort.
Her sitter jeg
- og ser langsomt i veggen.
Alle sier at jeg ikke kan fortsette med det!
Sier de.
Først må jeg ta hendene vekk fra ansiktet
og begynne å bruke dem til noe annet
enn å ha i ansiktet.
Sier de.
I det hele tatt,
sier de,
kan jeg ikke fortsette å sitte her
og se langsomt i veggen
men begynne å leve
et fullværdig mål i Livet.
Sier de.
Jeg må reise meg opp,
sier de,
Bli aktiv: Skaffe meg en utdannelse og
begynne i det levende Livet og
tjene penger sånn at jeg kan skaffe meg
forskjellige ting og
leve et fullværdig og meningsfylt Liv i Målet og
få anledning til å gjøre det jeg har lyst til.
Men lyst til?
Det jeg har lyst til er
å sitte her og se langsomt i veggen så
jeg kan vel bli sittende?
Ja, vi var ein generasjon som lærte å ordleggje seg humoristisk av Børretzen, Aukrust, Wesenlund og Heide Steen jr.
Fabula - Aero er første bok i en bokserie som skal til slutt bli fire bøker. Fabulaserien er skrevet av norske Astrid Luisa Niebuhr. Den er jo fantastisk bra:) Så liker jeg veldig godt Stjernestøv av Neil Gaiman og Song for Eirabu av Kristine Tofte er fantastisk.
The Strain av Guillermo del Toro og Chuck Hogan er bra vampyrbok, litt annerledes enn det klassiske synet på vampyrer. Veldig skummel bok. Er første boken i en trilogi. Utgitt på norsk med tittelen Trusselen. Guillermo har visst sagt at han med disse bøkene ville gjøre vampyrene skumle igjen. Salem's Lot av Stephen King har også skikkelig skumle vampyrer. Presten fra den boken dukker også opp i Dark Tower-serien hans. Ellers liker jeg serien Vampire Earth (første bok Way of the Wolf) av E. E. Knight. Den handler mer om vampyrlignende romvesener som har tatt over jorda. Men de er vampyrlignende. :-) Ellers var Anne Rice allerede nevnt. De er veldig bra, men litt langdryge noen ganger. Hvis du heller vil ha vampyr-humor i stedet for grøss, kan jeg anbefale Carpe Jugulum av Terry Pratchett. (latinsk for grip halsen)
Eg sleng meg på dei fleste andre kommentarane her og seier at dette er skjønnlitteratur. I skjønnlitteratur er det fullt lov å vri på historiske fakta for å gjere ei historie meir interessant og for å få det til å passe inn i plottet for øvrig. Det at Dan Brown har feil i forordet, burde jo ha tipsa deg om at han kanskje ikkje har gjort den grundigaste researcha i forkant av boka. Om eg hugsar rett, skreiv han denne og "Engler og Demoner" etter å ha lese ei anna bok, "Hellig Blod, Hellig Gral", og kanskje den igjen hadde visse faktafeil?
Eg trur det er svært få som les og har lest "Da Vinci-koden" som ei slags fagbok i kristendomens historie. Dei fleste skjønner nok at dette berre er underhaldning, nesten kiosklitteratur. Det er spenning, krydra med kontroversielle emne - som kanskje var grunnen til den store suksessen boka fekk.
Om ein klarar å sjå bort frå faktafeil og til tider dårleg språk, er boka veldig spannande, i alle fall etter mi meining. Eg kan skjønne at det irriterar deg, då, sidan du tydelegvis veit veldig mykje om dette emnet. :-)
"And don't forget," my father would say, as if he expected me at any moment to up and leave to seek my fortune in the wide world, "whatever you learn about people, however bad they turn out, each one of them has a heart, and each one of them was once a tiny baby sucking his mother's milk....."
Fairy-tale words; fairy-tale advice. But we lived in a fairy-tale place. In a lock-keeper's cottage, by a river, in the middleof the Fens. Far away from the wide world.
"Waterland" by Graham Swift.
Jeg synes det blir vanskelig, om ikke umulig, å sette opp en liste over "de ti beste" romanene. Hvordan velger man egentlig noe slik? De bøkene jeg anser som best, er ikke nødvendigvis de bøkene jeg faktisk har et sterkest forhold til. Jeg liker Harry Potter-bøkene bedre enn jeg liker Pride and Prejudice, men jeg kan ikke med god samvittighet rangere Rowling over Austen om jeg skal liste opp de ti bøkene jeg mener holder høyest litterær og språklig kvalitet.
Om du hadde bedt meg lage en liste over de romanene jeg faktisk favoriserer hadde det blitt noe enklere, men det fremstår også som ganske umulig å lage en liste som kun inneholder romaner. Hva med noveller, skuespill, diktsamlinger og tegneserieromaner? Jeg kan ikke lage en ærlig favorittliste uten å inkludere Frank Miller og Dylan Thomas.
Jeg skal ikke starte en diskusjon om statsbudsjettet, for da regner jeg med vi får omtrent like mange forskjellige synspunkt som vi er medlemmer her inne.
Men jeg må bare komme med en liten kommentar til eldreomsorgen.
For selv om vi kanskje har forskjellige ståsteder, så er vi vel alle enige om at eldre er viktig.
Hva i allverden har da fått dem som styrer til å faktisk kalle det (i forkortet form) "haha"?
Eller er det bare en intern morsomhet som nå har lekket ut? (teksten i bildet)