Bokelskere.no

The animal climbed into it, then ran up her arm, nestling in the crook of it. Door stroked its side with her finger. It was dark brown, with a long pink tail. There was something that looked like a folded piece of paper attached to its side.
"It's a rat," said Richard, feeling that there were some times when a man could be forgiven for stating the obvious.
"Yes, it is. Are you going to apologize?"

Neverwhere, av Neil Gaiman

Tankevekkende og forstyrrende om hvor fort det vi tar for gitt kan bli revet vekk.

Jeg tror jeg forstår spørsmålstillingen, og var vel altfor mye opptatt av hva som syntes i bokhyllene mine en gang i tiden. Men det var da.

I dag har jeg gjemt bort bøkene i et kott, hvor jeg sitter nå, og innser at jeg forsøkte å fremstille meg selv som en mer kulturell og belest person enn jeg i virkeligheten var. I dag ser jeg det som viktigere å lese disse bøkene, enn å vise de frem.

Hadde lenge vært nysgjerrig på De dødes bibliotek og under mammutsalget i fjor måtte jeg bare ha den da jeg først kom over den. Visste egentlig ikke så mye om hva den handlet om, men noen bøker vekker sånn nysgjerrighet bare ved hjelp av coveret og tittel. Rart det der.

De dødes bibliotek handler om flere innbyggere i New York som mottar et noe spesielt eller skal jeg si grotesk, postkort fra en fremmed. På postkortet står det dødsdatoen til mottakerne. Veldig oppløftende postkort, ikke sant? Like etter blir mottakerne av disse postkortene funnet døde. Er det bare en tilfeldighet eller er det en kreativ drapsmann på ferde? Will Piper er satt på saken og får en noe temmelig spesiell sak å løse.

Jeg hadde ingen forventninger til denne boka før jeg begynte å lese den. Jeg hadde Da Vinci - Koden litt i baktankene da jeg først skulle starte på den. Regnet med det var noe konspirasjonsgreier, nåtid som møter fortid og diverse. Det er det jo også. Jeg er litt lei av bøker som ligner på Da Vinci-Koden. Men selv om De dødes bibliotek ikke hadde noe med Da Vinci - Koden å gjøre (bortsett fra litt konspirasjonsteorier) så var denne boka veldig spennende, og litt kreativ. Boka hjalp mine 30 minutters lange bussturer til å bli veldig korte, og det hendte seg faktisk at jeg skippet noen lunsjtider på jobb hvor jeg stakk av for å sitte ute og lese litt i stedet da det var oppholds. Det høres utrolig sært ut, men av og til skipper jeg lunsj på jobb for å gjemme meg litt unna i området for å være i fred med en bok. Det gjorde jeg blant annet med De dødes bibliotek og det var verdt det.

Liker du mordgåter, gamle hemmeligheter og nåtid som møter fortid da er De dødes bibliotek noe for deg.

1. Du burde absolut lese "Drep ikke en sangfugl". En av de aller beste, etter min mening.

2. Skjønner ikke vitsen med å ha bøker i en bokhylle som ikke skal leses/er lest. Bøkene i min hylle har jeg et forhold, noen er jeg mer glad i enn andre, alle er ikke lest, men jeg har forhåpentlig mange år igjen å leve/lese.

3. Klassikerne finnes på alle bibliotek, de må på ingen måte bo hos meg.

4. Hvor i all verden skulle jeg gjøre av alle bøkene som burde være i en bokhylle i et møblert hjem? Jeg har problemer med å finne plass til de jeg har lest/skal lese.

Skamløs selvpromotering.

http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=35863492

Egentlig håpløst å selge bøker, spesielt over nett. Som regel er portoen høyere enn prisen. Vi trenger flere bokmarkeder i Bergen.

Enig. Selv er jeg interessert i ernæring, men har vært skeptisk til denne lavkarbo-bølgen fra starten av. Kjøpte på salg LCHF, den skandinaviske lavkarbosuksessen av Annika Dahlqvist for få litt mer kjennskap, men så langt har jeg lest andre bøker. Jeg mener at man skal ikke bare tro - man skal vite også. Tenkte nok at der ville komme et etterspill etter en slik bølge. Man skal tenke etter hva man putter i munnen.

Hva blir det neste - liklukt for de som liker å lese om mord?

Et annet bytteforslag: På min gamle arbeidsplass hadde vi en lang hylle på personalrommet. Der satte folk opp bøker de hadde lest og, ikke minst viktig, hadde likt. Så var det bare å forsyne seg for andre og sette dem tilbake når de hadde lest dem igjen. En god side-effekt: det ble mange gode bokdiskusjoner i spisepausene!

ja, hva skal man si...Denne fyren har absolutt gode poenger og eg digger filmene hans! Men jeg syns nok det ble litt kjedelig å lese side opp og side ned med tall og statistikker og dritt om Bush...

Denne gleder jeg meg masse til å begynne på! Har alltid vært fascinert av det uforklarlige... :)

Når jeg leser er det den beste stunden for meg. :)

En fantastisk fortelling og unike bilder. Denne boka satte virkelig et støkk i meg. Ble med en gang en favoritt!

Artig "gjensyn" med Agatha Christie....Må tilstå at eg har mora meg litt over den "godeste" Hercule Poirot, han framstår nesten som ein sosialkurator i sin omgang med dei meir eller mindre hovne medpassasjerane som reiser på Nilen.(...forøvrig eit spennande reisemål som vi får vite minimalt om..jaja..)

Ja, vi må ha et nytt treff så ingen glemmer hvordan jeg ser ut;) God ide! Jeg føler også at katten har blitt "meg" nå, så jeg kommer nok ikke til å bytte ham ut før jeg finner et bilde av meg selv jeg kan bruke.

Det er forresten ikke bare her jeg skuler meg bak et kattebilde, jeg har en katt som profilbilde på facebook også, så det er ikke fordi jeg "gjemmer" meg for noen her at jeg ikke har bilde av meg selv.

Tror du har et poeng,Trond

Joda, hyggelig med bilde, om man er fotogen i alle fall. Etter bokelskertreffet hadde jeg store planer om å bytte ut katten med et bilde av meg, men jeg innså ganske raskt at det ikke kom til å la seg gjøre. Jeg har hele tre bilder av meg selv hvor jeg ser ok ut, det ene bildet bruker jeg i CV'en min, det andre finnes på arbeidsgivers hjemmeside, så disse bildene ønsker jeg ikke å bruke. På det tredje bildet skåler jeg i rakija og tenker at ingen vil ta meg seriøst om jeg legger ut det.

Det får bli katten i fremtiden også, egentlig like greit siden de fleste her inne nok assosierer mitt navn med det bildet nå. Også er jeg en crazy cat lady, så sånn sett passer det jo bra;)

Jeg forstår godt hva du mener, og årsaken til at dere kjenner meg som Wolfcat er at jeg bruker dette nicket omtrent overalt på nett. Jeg liker å hegne om privatlivet, og det er noe av grunnen til slik anonymitet, og bakgrunnen for at jeg ventet veeldig lenge med å opprette en facebookprofil. Ærlighet, derimot, har jeg ingen problemer med å hente fram...

Det kan være forvirrende når noen som er ganske så aktive bytter profilbilde ofte, siden det er noen med forholdsvis like navn. Ja, det er koselig med folks fjes på sidene!