Bokelskere.no

Kom over denne boka tilfeldigvis på biblioteket (som er en metode jeg ofte finner gode bøker på;)). Fullførte "A song of ice and fire" for en god stund siden, og var på søken etter ny god fantasy. Denne er veldig annerledes, men min leseopplevelsen var like stor med denne! Fantastisk bok! Gleder meg til å ta fatt på nr 2.

Åh.......Denne boka er bare helt enorm! Jeg hadde forventet en klassisk fantasybok, men den overgår de meste jeg har lest i den sjangeren. For meg er Neil Gaiman den store innen fantasy, men hans bøker kan ikke sammenlignes med Patrick Rothfuss`fantasy univers. De skriver to vidt forskjellige fantasy sjangre. Uansett, over til Vindens navn. Jeg elsker den! Den inneholder alt det denne sjangeren skal inneholde; demoner, magi, en helt, ondskap, kjærlighet, en vakker kvinne, samtidig som man overhodet ikke får den typiske "fantasyfølelsen". Historien er så storslått, tragisk, vakker. Og dette er bare den første boka i en serie på tre! Den største årsaken til at skillet mellom virkelighet og fiksjon er så tynt kommer av at forfatteren har den mest unike evnen jeg har sett til å beskrive omgivelsene og personene på en jordnær og ekte måte, midt oppi blå ild, sympati og chandriere.

Anbefaler deg så ABSOLUTT å lese alle bøkene om Harry Hole! Etterhvert som man leser bøkene begynner man jo faktisk å digge den herlige drittsekken av en krimetterforsker! :)

Ja, jeg synes du burde.:)

The name of the wind

(trenger jeg å si noe mer? NEI!)

Denne boken hadde jeg ingen forventninger til. Men du dæven for en bok! Ble virkelig dratt inn i historien, uhyre vanskelig å legge fra seg, anbefales ikke å lese kvelden før du må tidlig opp... Det jeg vil kalle "klassisk fantasy". Men samtidig veldig særegen, både historieløpet, selve historien og måten den blir fortalt på. Rett og slett "breathtaking"!

Å lese denne var som å sitte i en teatersal. Scenen er et rom med sparsomme kulisser: Et forheng, ei dør, et vindu med gardiner som beveger seg i trekken - og en madrass der det ligger en urørlig mann. Den kvinnelige hovedpersonen kommer og går, vi får hastige møter med noen få statister: To småjenter og noen soldater. Utenfra høres det iblant skudd, eksplosjoner og lyden av ødeleggelser, nabokona og et par barn prater, mullahen messer og kaller til bønn, og vinduet opplyses av og til av skjæret fra branner i nabolaget.

Mannlige forfattere som gir uttrykk for kvinners innerste tanker, nærmer jeg meg vanligvis med en god porsjon skepsis, men her tok det ikke lang tid før jeg lot meg overbevise om at denne kvinnen leverer en høyst troverdig monolog - eller en dialog med sin mann, som ikke responderer. Kvinnen finner for første gang i sitt ekteskap utløp for sin frustrasjon over rollen hun er tildelt i familie og samfunn, og bruker mannen som klagemur. Han er ikke død, - kanskje han hører hva hun sier? Dette var en sterk skildring av kvinneliv i et mannssamfunn!

Brukte lang tid selv på denne boka. Men det var fordi den måtte leses nøye og ikke slukes. Og ja den havnet i bunken "må leses en gang til" her også :)

Jeg beklager... alle lovordene til tross, men dette ble for klissete, sentimentalt og tøvete for min del. Søkt. Jeg fullførte ikke boken, og er sånn sett ikke i posisjon til å trille terningen. La meg likevel få si at La meg synge deg stille sanger definitivt ikke var i min smak.

Sitter innimellom den alltid spennende tekst og smiler. Herlig god bok altså!

Strålende bok! Litt kjedelig start, men den tar seg kraftig opp utover i boka. Og ein har store vanskeligheter med å legge den fra seg. Noken ting i boka er litt klisjeaktigt, men det funker i andre bøker, og det funker i denne.

Noke kan ein selvsagt sette fingeren på... Som f.eks at hovedpersonen kun er 13 år... Ville vert meir truverdigt om forfatteren la til eit par år på han.

Men alt i alt så var dette ei spennende og engasjerende bok. Kommer garantert til å lese fleire bøker av denne forfatteren.

Revet med. En bok jeg husker. Flott språk.

Ubeskrivelig, usigelig trist, og så skammer jeg meg over å sitte her å ha det makelig når dette er hverdagen for mange andre mennesker.

Fullførte boka i går - på jonsokaftan. For meg er dette ei bok som vil sitte i kroppen lenge. Eg er vanlegvis ikkje lettrørt, men her kjende eg tårene pressa på - lesepauser vart nødvendige. Og det trass i at innhaldet ikkje var overraskande; eg er godt kjend med krigshistorie og krigslitteratur.

Nazismen som system er kald og grusom, og avlar kalde, kyniske menneske. Menneskeverdet tel ikkje, straffa for den aller minste motstand mot systemet er fatal, det er frykta og valden som styrer.

Anna og Otto Quangel - to ubetydelege personar som har mist sin einaste son - utfører sin stille motstand mot regimet ved å legge ut postkort på stader der folk ferdast. Det er deira måte å få tilbake sitt eige menneskeverd på.

Eg sluttar meg til det Knut Rage skriv ovanfor her: Dette er sterkt,gripande! Eg blir reint fortvila på vegner av mennesket - Korleis er det mulig at ein leiar og eit politisk system kan ta bort evna til sjølvstendig tenking, til å ta bort evna til empati, medkjensle? Eg må også tilføye at eg under "rettsbehandlinga" av ekteparet opplevde eg parallellar til Kafka og Prosessen - absurd!

Nokre språklege minus såg eg, men likevel er eg ikkje i tvil om at frå meg får denne terningkast seks. ( Ser ikkje bort frå at eg kjem til å lese meir av Fallada)

Ikke spar den. Gi den som presang til en du ikke liker så veldig godt.....

Takk for tipset! Har kjøpt den på tilbud nå og ser frem til å lese den!

Les også "Tusen strålende soler" av samme forfatter!

En av mine favoritter. Meget sterk og rørende. Fantastisk skrevet, flotte skildringer av samfunnet i Afghanistan. En meget god forfatter som jeg fikk et kjempeinntrykk av!

Interaktivt myrtråkk

Da jeg leste Rosens navn, som det første møtet med Umberto Eco, ble jeg slått av hvor interaktiv boken var. En interaktivitet som burde være et imperativ fremfor et normativ. Eco sprer om seg med informasjon som man som leser oppfatter som selvfølgeligheter for forfatteren, og man må, for å være med på notene, kaste seg over Wikipedia og leksika med mindre man er godt over middels (pluss pluss) i historie. Eco har et personlig bibliotek på 50 000 bøker, og at man selv skal sitte med hans kjennskap til emner han har forsket på i forkant av boken må i så fall vitne om en litt i overkant voldsom interesse for konspirasjoner (selv om mange storheter kommer fra rare interesser. Psykologen Piaget var for eksempel i sin ungdom lidenskapelig interessert i bløtdyr før hans teorier om kognitiv utviklingspsykologi (som for øvrig var modellert etter biologiske prinsipper)). Det ramses opp religiøse sekter, grupperinger, historiske navngivelser, epoker, situasjoner og til dels esoteriske begreper. Jeg fikk inntrykket av at hvis man gikk på med "breisida" til, så kunne man komme ut av det med profitt. Fortellingen er en ting, innsatsen en annen, og utfallet med bonusgevinst i historisk kunnskapservervelse.

Gravlunden i Praha er på ingen måte ulik Rosens navn når det kommer til dette kravet om leserengasjement. De første 100 sidene eller så, ramser opp en rekke hendelser og personer som spinnes rundt fransk og italiensk sen 1800-tallshistorie, og urolighet på kontinentet. Ikke akkurat min sterkeste side. Men jeg gir det en sjanse, og leter opp Garibaldi, paver og keisere, leser om det usamlede Italia og finner et internetteksemplar av Sions vises protokoller.

Noe av dette er allerede kjent. Jeg har studert vestlig samtidsreligion og konspirasjonsteorier, men vært mer opptatt av utviklingen fra etterkrigstidens hippiekultur til kontemporær tidsalder, dog alt henger sammen med alt i den konspiratoriske verden, og i denne boken er det intet unntak. Dessverre kommer ikke konspirasjonene frem som actionsekvenser slik man gjerne ser for seg de gjennom for eksempel Dan Browns bøker. Her er alt omhyggelig tilrettelagt for å forsøke å skape en viss rasjonalitet og logikk i binderiet som snører de spekulative nettene sammen. Og alt dette berettes gjennom en ført dagbok av en viss Simonini med en forholdsvis delt personlighet, i tillegg til en tredje aktør som forsøker å binde det hele sammen i mellomkapitler mellom dagbokinnlegg hvor "de to" hovedpersonene ikke strekker til.

Voyeurisme og skuffelse

Dagbokforfatting kan på sett og vis legitimeres i en slik tematikk som boken tar for seg. Men dette forutsetter at boken i seg selv hevdes sann, og ikke avslører seg selv som skjønnlitteratur, skjønt alle konspirasjonsteorier i en viss forstand er skjønnlitteratur. I så måte kan dette synes å være nok et forsøk fra Eco for å poengtere nettopp forholdet mellom symbol og mening som han forsøker å lansere i Rosens navn (dog dette forholdet mellom signifier/signified er et implisitt prosjekt som bygges på språkprofessorens egen språkteori). Men i så måte er Rosens navn i mye større grad en mer detaljert skildring med adskillig mange flere høydepunkter og et høyere spenningsnivå.

En kunne ha vært tilbøyelig til å hevde at dette "dessverre" ikke skjer i Gravlunden i Praha, men sannheten er at det egentlig ikke hviler noe potensiale for at dette "dessverre" skulle være noe annet enn determinert fra side 1. Dagbokforfatteriet umuliggjør denne vendingen. Noen har skrevet at Ecos språk er tungt, og det kan nok være en viktig bemerkning for den som trenger lettfordøyd litteratur, men når sant skal sies, så er ikke språket i denne boken altfor komplisert. Når det imidlertid oppleves som vanskelig og tungt, så ser det ikke ut til at det skyldes forfatteren foruten å være et dårlig håndarbeide av oversetteren. Dette avsløres til tider gjennom feilstavelser og feiltrykking - hvilket kan skyldes hastverk mot deadline - men det oppstår også setninger med malplasserte parenteser som bryter opp setningene og ødelegger leserytmen fullstendig. Jeg vil anta at den opprinnelige italienske versjonen følger et slikt mønster, men det kan være at slike formuleringer følger språket bedre, og oversettelsesproblemet er utvilsomt noe en oversetter bør være oppmerksom på. I norsk språk oppfattes i hvert fall setningene som dårlig formulerte. I Rosens navn opplevde jeg språket som tyngre, og for så vidt mer lærerikt, men også med bedre sammenheng og i større grad fargerikt språk.

Skjønnlitterær konspirasjon = tautologi

Noen anmeldelser av boken skryter av flyt, viktighet og spenning hele "gravlunden" i gjennom. Alle disse tre tingene er noe jeg vil motsette meg, og har allerede motsatt meg i teksten over. Vedrørende aktualitet, så er det nok ikke denne boken man bør gå til om ikke direkte kilder. Det finnes masse litteratur på området som virkelig illustrerer og skildrer tidligere nevnte poeng om konspirasjonen som skjønnlitterær sjanger, og det fra et førstehåndsgalleri. Sions vises protokoller blir bagatellisert når man ser på reisverket som er blitt bygget ovenpå - hovedsaklig nå dominert av David Icke, tidligere engelsk fotballspiller, programleder, politiker, selverklært Jesus, og nå altså profetiserende om reptilfolket som kontrollerer verden gjennom internasjonale organer som FN, som bor i Atlantis og sender UFO'er ut fra undersjøiske huler til verdens ulike byer og land hvor de bortfører mennesker for å hjernevaske dem. (Ironisk nok en "seriøs" avart av Bjørneboes karakteriserende lån fra ČapeksSalamanderkrigen i Jonas. Og alle disse superkonspirasjonene har sitt opphav i antijødisk propaganda, som for øvrig ble spredd på det amerikanske kontinentet i forrige århundret av ingen ringere enn "kapitalismens far"; Henry Ford).

Ellers er det fornøyelig å lese på Nyhetsspeilet om alle mulige slags spekulasjoner, og som virkelig illustrerer at det ene river det andre med seg. Jeg skal ikke forvikle meg inn i kritikk av postmodernistiske dogmer her, men det er imidlertid et tankekors at disse konspirasjonene vokser frem med sivilasjonen som en har bygget opp. Og de har tendensen til å komme og gå med tiden. For bakgrunnsstoff om konspirasjoner generelt anbefales BarkunsA culture of conspiracy, og denne ga mer enn hva Gravlunden i Praha gjorde for undertegnede selv om den er en fagbok. Som sagt blir alt som berører konspirasjoner en skjønnlitterær affære, om det så er teori.

Anbefalt?

En norsk næringslivsleder ble for noen år siden bedt om å fortelle om sin drømmeferie, og fortalte om et ønske om å tilbringe sommeren i norsk, bløtt myrlandskap med høyvannsstøvler. Selv er jeg glad i å tråkke myr, og mener man skal kjenne at man beveger seg fremover, men denne boken oppfattet jeg som å stå i stampe. Jeg fraråder ingen å lese den, men det er ingen ren anbefaling heller. Bonusen er at man bør/må sette seg ned med leksika og lese mer om det man ikke kjenner til av historien fra før av, og bøker som muliggjør dette får, i det minste av meg, en stor pluss i margen til tross for et kritikkverdig innhold.

PS: Beklager sammenslåingen av forfatter og tittel hvor det forekommer, men valget av formattering lot det ikke gjøre å adskille tekst og stil (det er som om språkteorien tar hevn).