14 år gamle Ben Rifken blir funnet brutalt myrdet i en park i Newton, Massaschusetts. Visestatsadvokat Andy Barber er overbevist om at en lokal barnemishandler er den skyldige – men etterhvert kommer det frem urovekkende opplysninger og avsløringer som gjør at Andys egen sønn, Jacob blir den hovedmistenkte.
Vi følger familien Barber gjennom deres største drama, deres livs mareritt, hvor deres 14 år gamle sønn står tiltalt for drap. Jacob sier han er uskyldig – og Andy tror ham – han må jo stole på sin egen sønn? Men hvor godt kjenner man egentlig sitt eget barn, og hvor langt er man villig til å gå for å redde det?

For en bok! Vi har ikke kommet lenger enn til mars, og jeg er ganske sikker på at jeg har lest årets beste bok! Jeg var rett og slett ikke i stand til å legge den fra meg!

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive for å få fram hvordan jeg hadde det mens jeg leste boken. Den spilte på hele mitt følelsesregister og fikk virkelig i gang tankevirksomheten. Jeg endret stadig mening om alle personene som var involvert – hadde sympati for dem, for så å bli irritert, sint, lei meg osv. Den var så intensiv hele veien, og den peker på noe veldig sårt hos oss foreldre – hvor godt kjenner vi egentlig våre barn? Den gjorde vondt, og den viste ekte familiekjærlighet. Jeg håpet at det var slik, og så håpet jeg at det var på en annen måte. Og slutten slo ned som en fullstendig overraskelse, og etterlot meg i tårer.

En bok som river så i sjela, som vekker så mange forskjellige føleleser og som er så intensiv gjør noe med meg som leser. Det er langt mellom denne typen bøker, og desto mer herlig når de dukker opp.

Jeg var rett og slett lei meg da den var slutt, fordi den hadde blitt en del av meg og jeg ville ikke forlate denne boblen som jeg hadde vært i mens jeg leste.
Rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest noensinne!

Uhyggelig og spooky!

Nikolaj Frobenius (f. 1965) er en forfatter jeg med tiden har kommet til å bli veldig knyttet til. Jeg har stort sett lest det meste av det han har utgitt siden begynnelsen av 2000-tallet og frem til i dag - senest "Så høyt var du elsket" - og har også omtalt flere av hans bøker på bloggen min. Hvis jeg skal trekke frem en fellesnevner ved bøkene hans, så er det at han ofte skriver romaner med utspring i egne opplevelser, og av og til i andres, som i boka om Edgar Allen Poe , "Jeg skal vise dere frykten". Eller kanskje han bare er mer åpen og ærlig om dette sammenlignet med andre forfattere?

I "Mørke grener" møter vi forfatteren Jo Uddermann som nylig har utgitt en selvbiografisk roman om sin egen barndom. Dvs. egentlig handler romanen vel så mye om en tidligere kamerat av ham, Georg, enn ham selv. En kamerat med et formørket sinn, og som det senere skulle gå riktig ille med ... Inntil han altså døde i følge hans mor.

Jo er gift med Agnete og sammen har de datteren Emma. Han befinner seg på hytta da forleggeren Iben ringer ham og forteller at romanen, som for lengst er antatt og som skal bli hans gjennombrudd som forfatter, nettopp er kommet fra trykkeriet. Jo reiser inn til Oslo, nærmere bestemt til Frysja, for å se denne og dessuten bli intervjuet på TV.

Etter TV-intervjuet begynner mystiske ting å skje ... Plutselig kommer det en konvolutt med et avisutklipp fra 1990 med overskriften "Skolebrannen ble slukket". Ingen avsender - bare dette avisutklippet. Etter hvert er det som om fortiden begynner å innhente Jo, som om den fortsetter å leve sitt eget liv. Og Georg, som Jo har utlevert på det groveste i romanen sin, og at på til fremstilt som et ondt vesen, viser seg å ikke være død likevel ...

Underveis får vi gjennom Jos tilbakeblikk i egen barndom, innblikk i hvordan det var å vokse opp som sønn av en begravelsesagent.

"Jenny og jeg hadde bodd et steinkast fra hverandre under hele oppveksten. Jenny i Radioveien, jeg i Frysjaveien. Enebarn begge to. Fedrene våre drev begravelsesbyrået sammen, de hadde overtatt bedriften etter sin far, Knut Uddermann, virksom begravelsesagent siden 1933. Men den gamle døde rett etter at sønnene tok over sjappa. Han ble bare sekstifire år gammel. En gang hørte jeg pappa si: Han la seg selv i kisten. Pappa var en rolig, innesluttet mann. Høflig og stille. Bortsett fra når han drakk pjolter. Da snakket han med en stemme som skremte vettet av meg. En skiftende mørk og lys, forbannet og tryglende og ynkelig stemme som fikk meg til å tenke at det bodde et annet vesen inne i ham. Mange ganger under oppveksten løp jeg barbent opp til Jennys hus fordi jeg ikke fikk sove mens pappa holdt en av sine lange nattmonologer." (side 59)

Det skal vise seg at Jo selv kanskje ikke er så uskyldig som han selv vil ha det til når han opplever at fortiden kommer mot ham, slik at han så og si "blir innhentet av sitt eget romanprosjekt", for å sitere fra forlagets presentasjon av boka på smussomslaget. Med noe av den uhyggen som også kjennetegner Frobenius´roman "Jeg skal vise dere frykten", ble jeg dratt gjennom boka i et forrykende tempo - hele tiden på jakt etter et slags svar. For hvem av dem - forfatteren Jo eller barndomskameraten Georg - er egentlig den onde her?

I boka veksler Frobenius mellom nåtid (2012) og fortid (1990), og en gammel historie om to tenåringsgutter som begge rivaliserte om den samme jenta, er gjennom Jos roman atter vekket til live. Og Jo, som foregir å ha skrevet den mest autentiske og ærlige romanen noen sinne - kan vi tro på ham, når han lever et så til de grader lite autentisk liv i virkeligheten? Et liv der iveren etter research i forbindelse med romanprosjektet har ført ham rett i armene på den tidligere nevnte jenta, som i mellomtiden er blitt en vakker og meget tiltrekkende kvinne på snart førti? En kvinne Jo ikke klarer å holde fingrene fra ... Hva er virkelighet og hva er fiksjon når det kommer til stykket? Og hvor mange hemmeligheter trenger man egentlig å kjenne til i et menneskes fortid før man er i stand til å ødelegge det fullstendig, dersom dette er hva man ønsker?

Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en fabelaktig god roman, som virkelig innfridde mine forventninger! Handlingen og stemningen i "Mørke grener" er uhyggelig og kryper inn under huden på leseren. Da jeg var kommet et stykke ut i boka, var jeg så trollbundet at jeg ikke klarte å legge den fra meg før siste side var vendt. For å sitere fra en anmeldelse jeg leste i VG - boka skriker etter filmatisering! Og jeg - jeg gleder meg veldig til neste roman fra Nikolaj Frobenius!

Dette begynner så bra! Nydelige stemning med kjærligheten mellom barn og dyr og et univers det er lett å leve seg inn i og et klassisk, men godt plot; finn den forsvunne gutten. Men så blir det så veldig mye greier. Det virker som forfatteren ikke stoler på at dette er spennende nok og fyller på med teknomagi og sølvkonglefrø og tre sorter troll og fyrster og brorskap og til slutt skjønte jeg ikke hva det egentlig skulle handle om. Falt helt av og stemningen som først hadde tatt tak i meg hadde falt av lasset et eller annet sted på veien. Nok innhold til fire oppfølgere i denne, og det blir for mye for meg.

Jeg må bare kommentere, for det er så morsomt hvor forskjellig oppfatning vi kan ha om ting. Jeg synes nemmelig at toeren var helt, aldeles, fantastisk. Den første boken var kjempespennende, den hadde raskt tempo, introduserte mange karakterer, det skjedde mye. Så kom toeren, en nedtonet, nesten stillestående, fantastisk beretning om forholdet mellom de to brødrene. Den var så spennende at jeg svettet og kjente adrenalinet i kroppen. Den tok meg helt på sengen, men jeg tenkte så genialt, så fint at en kan gjøre sånn, velge ett moment fra den første boken og gå i dybden på det i bok to.

Bok tre syntes jeg avsluttet fint, men jeg hadde kanskje ønsket meg at han eksperimenterte enda mer med formatet, sånn som jeg mener han gjorde i toeren. Det er de to første bøkene som er grunnen til at jeg kommer til å fortsette å anbefaler triologien til andre.

Endelig er min debutroman utgitt:-)! Håper noen har lyst til å lese den, og kommentere. Boka kan kjøpes på bl a bokkilden.no og bokdykk.no. På disse sidene fremkommer også en beskrivelse av historien. God fornøyelse!

Fra min bokprat om denne boka: Vallgren ble født i Linköping i 1964, og debuterte i 1987. Han har gitt ut både romaner, novellesamlinger og en reiseguide. På hjemmesiden hans står det at han tilbrakte mesteparten av 80-tallet på ”omfattande resor i Asien och Europa”, og da får jeg assosiasjoner til aristokratiske unge menn fra 1800-tallet! Han har dessuten bodd i både Spania, Danmark og Tyskland. En litt spesiell ting med Vallgren er at han også er aktiv musiker. På hjemmesiden sin beskriver han seg som musiker og forfatter, og han har gitt ut 6 plater.

Tre av Vallgrens bøker er oversatt til norsk, og den mange kanskje kjenner best er ”Den vidunderlige kjærlighetens historie” som kom på norsk i 2003. Den mottok flere priser og ble en stor suksess i mange land.

Dokumenter vedrørende spilleren Rubashov kom på svensk i 1996, og på norsk i 2001. Når boka starter befinner vi oss i St Petersburg nyttårsaften 1899. Der møter vi Josef Nikolaj Dimitrevitsj Rubashov. Rubashov kommer fra en velstående familie, men er uhelbredelig hasardspiller. Han har spilt bort arven -inkludert morens livrente-, mistet kjæresten, er hatet av broren, har gjeld til oppover ørene og kreditorer etter seg. Nå sitter han i et lite leid rom med en dress og en kortstokk; neste stopp er gjeldsfengselet.

Men Rubashov vil fortsatt spille, og denne nyttårskvelden har han en avtale med en som bare omtales som gjesten. De skal spille et siste slag poker. Innsatsen er Rubashovs sjel, og jeg avslører ikke mye hvis jeg sier at han taper. Hva skjer med en som taper i poker mot djevelen? Det viser seg at helvete er fullt! Isteden dømmes Rubashov til å vandre på jorden, uten å kunne dø. Hele denne avtalen stadfestes med en kontrakt som underskrives av begge parter.

Det første Rubashov gjør når han våkner dagen etter, er å rive i stykker kontrakten. Men dokumentet viser seg umulig å ødelegge, og han tjener raske penger på å vedde med folk om de kan ødelegge det. Han tjener også penger på å spille russisk rulett med 5 kuler i revolveren. I begynnelsen går det veldig bra med Rubashov. Han slutter å spille, han gjenoppretter forholdet til broren, sender moren på et godt pleiehjem, gifter seg med ungdomskjæresten og blir styrtrik finansmann. I tillegg gir han store summer til veldedighet i et Russland preget av fattigdom. Men etter 10 års tid begynner alt å rase: han mister kone og barn, finansimperiet smuldrer hen. Nå vil Rubashov bare dø, men han kan jo ikke!

Herfra blir boka merkbart mørkere. Vi følger Rubashov på nært og fjernt hold der han er Rasputins munnskjenk, opplever både første og andre verdenskrig og krigen på Balkan. Det er mye krig, nød, onde handlinger og elendighet. Han flakker vidt omkring, ofte i søken etter gjesten, som han vil be om å få slippe å leve mer. I andre perioder blir han helt motløs, og fjerner seg helt fra menneskene. Han blir eldre, men kan fortsatt ikke dø.

Rubashov blir leserens vitne gjennom Europas historie, og det er ikke en hyggelig historie. Etter hvert forstår man at det å ikke kunne dø er en fryktelig dom, og at Rubashov har blitt ett av de ensomste menneskene på jorda.

Denne boka har en allvitende forteller, og tittelen sier mye; dette er virkelig et forsøk på å dokumentere Rubashovs liv. Vi får beskrevet dokumenter og avisartikler der han nevnes, bilder han er med på, etter hvert også tv-sendinger. Jeg likte språket i denne boka; det er rikt og kanskje litt gammelmodig anlagt, og spesielt i begynnelsen lett ironisk. Dette er en forfatter som virkelig har ordet i sin makt.

Jeg tror det var tittelen som fanget meg første gang jeg fant boka. Konseptet med å selge sjela si er jo velkjent i både litteratur, musikk og film, og her er en vri. Jeg følte at boka ga meg en innsikt i Europas historie, selv om den fokuserer mest på de mørke delene. Den får fram at europeiske kriger var like fæle som andre kriger. Jeg liker også godt beskrivelsene av Russland på begynnelsen av 1900-tallet; jeg ser liksom St. Petersburg for meg selv om jeg aldri har vært der. Boka får også godt fram det uhyrlige i å måtte overleve alle en er glad i; man får virkelig ikke lyst til å leve evig etter å ha lest denne boka!

Det er alltid en fryd å lese Askildsen, selv om denne lille romanen i perioder blir vel polemisk og farget av forfatterens tilknytning til m-l-bevegelsen på 70-tallet. Som fortelling fungerer den uansett godt. Og jeg gleder meg over å se fortellertekniske grep som Askildsen har dyrket videre i sitt forfatterskap. En herlig, om enn litt naiv, bok. Og et morsomt gjensyn med Oslo på syttitallet for meg, som også sto midt oppe i den kanskje største polariseringen som noensinne har vært i norsk politikk.

Han heter jo Jarle..

Leste den på engelsk - det hjalp ikke noe særlig, er jeg redd. Alle oversettere møter samme problem: er boken i utgangspunktet dårlig skrevet, blir oversettelsen deretter. Det er en hårfin balanse mellom å oversette og omskrive ...

Jeg har alltid lest, og har lest masse slike bøker som du kaller ikke særlig nevneverdige. Var med i TL-klubben, Penny-klubben og en klubb til der disse grøsser-bøkene var med. Selv om det kanskje ikke er stor litteratur syns jeg disse bøkene er viktige. De har nemlig bidratt til at veldig mange barn og unge har fått interesse for bøker og lesing! Syns ikke det er så viktig at bøkene er "ordentlige bøker". Har grått mang en tåre over bøkene fra disse ungdomsbokklubbene, hatt hjertebank og drømt meg vekk. Hjelper ikke med "ordentlige" bøker for ungdom, hvis ungdommen ikke leser de.

Jeg har lest flere bokserier for voksne også, av type kiosklitteratur, og syns at mange av disse også er kjempebra, selv om de ikke blir regnet som "ordentlige bøker".

Jeg blir faktisk litt frustrert av disse folka som ser ned på visse typer litteratur, og som tviholder på "ordentlige" og "viktige" bøker som det eneste riktige. Forfattere = merkeklær? Ikke riktig holdning spør du meg... (men så er jeg imot merkeklær-snobberi også da...)

Å, du Kristin, du Kristin, vet du hva? Du må gjerne dra meg etter hårene gjennom gjørmehull og tornekratt om du ikke liker bøkene mine, det er en rettferdig sak, men jeg kan ikke like den mistenksomheten du legger for dagen her, og derfor klarer jeg ikke å la være å poste en liten melding, selv om jeg sikkert burde holde hodet kaldt og munnen lukket. Jeg har jobbet i 10 år med samme litterære karakter og univers. Det har vært et maratonløp, det har vært risikabelt, det har vært ekstremt krevende. Du trenger slett ikke lese Pixley Mapogo, eller noen andre bøker jeg har skrevet, om du ikke vil det, men du behøver jo heller ikke sitte og spre dårlig stemning; du har ganske sikkert bedre ting å foreta deg i det herlige året 2010, tigerens år, som akkurat nå har begynt :)

Askildsen er sannsynligvis den beste novelle-kunstneren vi har. Burde vært pensum i grunnskolen. Slik skal fortellinger skrives!

Jeg ser den nok, håper bare ikke de leser på med for mye Hollywoodaction, for selv om boken inneholder noen spenningsmomenter, er det mer den overliggende spenningen jeg likte så godt, ikke den råe volden som det sikkert er fristende å overdrive litt. Vel, får håpe australieren vet hva han gjør.

Hurra for Askildsen. Kåra til norges beste bok og sånn, og det er vel fortjent. Syns askildsen tidvis er enda bedre, men aldri morsommere enn i denne. For en mann, både Kjell A og Thomas F. Håper jeg blir sånn når jeg blir gammel

Har hatt ei fantastisk uke på ferie i egypt, men kofferten full av afrikanske romaner og novellet. Svarte forfattere, alle relativt unge, alle sør for sahara. Herregud så mye bra, og herregud så lite man veit om Afrika. Bøkene er steinbra, forfatterne kommer snart på litteraturhuset, men det er ikke poenget mitt nå. Jeg har en tese jeg gjerne vil teste på dere. Hvor mange har lest en eller flere afrikanske romaner? Og hvis dere har det, hvor mange av disse var ikke enten skrevet av en hvit sør-afrikaner eller en fra det arabiske afrika nord for Sahara. Tesen min er at vi stort sett ikke leser noenting fra det "svarte" afrika, og at det er en av de mange grunnene til at vi nesten ikke veit noe som helst om hva som er et vanlig liv i afrika. Og dermed blir vi , igjen i følge tesen min, lettere ofre for fordommer, enten det er "Stolte og sterke" , "sultne og fattige" eller "primitive og brutale" som er vår smak i dommer og fordommer. Hva tror dere, er de bare meg?

Forsåvidt en bra bok, men mine forventninger til Renberg er alltid skyhøye. Derfor ble jeg litt skuffet, selv om mange karakterer hadde gått igjennom interessante utviklinger. Legger også opp til mange spennende temaer i senere bøker.

Bli med på en av de verste timene i Jarle Klepps liv, hvor han både får oppleve noe en pappa aller helst ikke vil vite om i det hele tatt, og kjenne på noen tanker han ikke trodde han var i besittelse av. Renberg skriver som alltid godt, med et poetisk og slagkraftig språk, og et tempo som raser avgårde. Den eneste ulempen er at det er så fort over, for man vil bare ha mer mer mer!

Jeg snublet over denne romanen i 2004. Jeg tror jeg kjøpte den på grunn av tittelen, det fine omslaget, og på grunn av det lett eksotiske ved å lese en New Zealandsk klassiker fra 1957. Jeg leste den under sluttfasen av arbeidet med Kompani Orheim, og når jeg har lest den på ny, kan jeg ikke tenke meg annet enn at den har virket som en god bror den gang for Jarle og meg.

The God Boy hører hjemme blant de små juvelene i litteraturhistorien. Alle forfattere har lyst til å skrive en sånn bok, antar jeg. En roman hvor ingenting virker overflødig, en roman hvor alt er gjennomlyst, tone, stemme, synsvinkel, fortelling. En roman hvor alt er avgrenset, og hvor dette skaper storheten. Mørkets hjerte, ikke sant, Bonjour Tristesse, ikke sant?

Cross’ roman er akkurat sånn. En liten fortelling om store ting, historien er lagt i munnen på 13 år gamle Jimmy Sullivan, som forteller om det som hendte med ham og familien hans for et par år siden. Fra første setning merker leseren denne romanens elegante prinsipp: Du vet mer enn Jimmy. Det Jimmy ikke forstår, eller feiltolker, det skimter du; hjemlig vold, et havarert ekteskap, vold. Denne differensen, som bruk av førstepersonsforteller kan skape, er godt utnyttet av Ian Cross, det er en sørgelig fryd å høre på Jimmy, som tolker sin urolige verden feil, mens man selv ser hva som egentlig foregår rundt ham.

Romanen er kort, Cross har truffet 13-års-tonen i teksten godt, dramatikken tetner for hver side. Her er Jimmy i en av de mange fine passasjene hvor han tar aggresjonen sin ut på Gud: “It’s all very well to pull off a few miracles now and then, by having people go all the heck over to France and dunk themselves into the water at Lourdes, or to make the bread and fishes go a whole lot further; it’a all very well to cut up those capers in front of the grandstand, as it were, but if he is such a hot scone why doesn’t he do more day-to-day stuff?”

Jeg reagerte likt hver gang jeg leste The God Boy: Jeg skulle ønske jeg kunne gå inn i romanen, gå ned gata i den lille, provinsbyen Raggleton i New Zealand, ta Jimmy Sullivan i hånda og si: “Kom, gutt, vi stikker. Ta sykkelen, vel, Jimmy, så spinner vi av gårde herfra og lar de satans voksne ruinere sine egne liv, de skal faen ikke få ødelegge oss.”

Jeg leste dette en gang. Hvorfor kan jeg ikke lengre huske, eller begripe. Kanskje i et fortvilt forsøk på å føle meg som et samtidsmenneske? Å fy faen. Å fy faen.