Bokelskere.no

Ethvert menneske burde en gang iblant stille seg opp foran speilet, for eksempel en gang i uken, se seg selv inni øynene og spørre sitt eget speilbilde: Er jeg et snilt menneske? Ønsker jeg det beste for mine medmennesker? Eller for kommende generasjoner? Bidrar jeg til å verne om livsmangfoldet på min egen planet?
Og speilet svarer. Så sant vi ikke viker med blikket, stirrer øynene i speilet tilbake på oss selv.

mamma

vi sier muttern, så vi slipper å si mamma, muttern bæder, istefor mamma er redd, mamma er redd for meg

Når noen ble tullerusk, glemsom eller vrang, het det åreforkalkning. Det var først senere man satte andre og fine navn på denne tilstanden, men samme hva man kaller det, er det en forsmak på døden, en øvelse i glemsel. Du er ikke engang alene hjemme, du er alene borte.

Det ligger en makt i det meningsløse som kan være fristende å misbruke. Alt man ikke ønsker å gjøre, kan erklæres som meningsløst. Den som er redd for å bli såret og derfor ikke tør å knytte seg til andre, kan erklære alle menneskelige relasjoner for meningsløse. Den som ikke orker å redusere forbruket sitt, kan på samme måte erklære kampen mot klimakrisen for meningsløs ved å hevde: «Mitt lille bidrag betyr ingenting.» Ved å erklære seg betydningsløs i den store løsningen kan man fortsette som før.

Språket kan endres, tankemåter kan endres. Men bare gjennom handling. Bare ved at språket tas i bruk.

Hvordan sier man unnskyld for et helt liv, uten å forsvinne selv?

Hell is the absence of the people you long for.

Jeg skulle til å si hvor glad jeg var i ham, men så fortalte jeg i stedet at det i fjor ble drept sju mennesker av hai og fjorten av brødristere.

Jeg kan ikke vie mitt liv til soning for noen annen. Hvem denne annen så enn måtte være.

Tiden lever i språket, både for den enkelte og for fellesskapet, og da Lara sa fra om sitt foretrukne pronomen, kjente jeg alderen min. Det føltes som om språket mitt var stølt, som om stivnede muskler måtte tøyes opp og lære nye bevegelser, nye mønstre. Å anerkjenne gamle privilegier som om de var nye.

Sorg er ofte en bløff, tror jeg. Altså ikke sorgen, men folks måte å snakke om sorg på. Regelrett så lyver folk. Man sier "så er det akuttfasen hvor man benekter det, så er det den fasen, så er det stort sett over etter et år". Det er bare tull. Sorg kan plutselig ramme deg syv år etter, like intenst som det var dagen etter at du mistet noen. Det er mye mer uforutsigbart enn mange skal ha det til. Man kan ikke gi en oppskrift på hvordan sorg er. Min beskrivelse er: Alt er lov. Stort sett alt er normalt.

(Elses psykolog)

Jeg husker det som det var i går, sier folk om minner de har. Med traumer er det annerledes. Det er ikke mulig å huske det, fordi det alltid føles som det skjer akkurat nå. Man kan bare ikke ta det inn over seg, sortere, differensiere. Inntrykkene er for rå, for ekstreme, for umiddelbare. Fragmenterte. Kaotiske.

Jeg husker første gang jeg prøvde å skru av hjertet mitt, jeg satt foran vinduet og ventet på at mamma skulle komme hjem.

Motsetningen mellom den uendelighet som bor i oss og vår samtidige begrensning og jordbundenhet er drivkraften for all litteratur og for all kunst, tror jeg

Han var høflig. Han trakk for gardinene da han hang seg

Man blir ikke snill av å ha det vondt

Skam forutsetter at det finnes noen å skamme seg for. Slik er skamfølelse på et vis et luksusfenomen. Det er bare de som lever med et visst minimum av sosiale nettverk som over lengre tid kan gå og bære på en skam.

..... i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av.

Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skitt, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom.