Bokelskere.no

I cannot make you understand what is happening inside of me. I cannot even explain it to myself.

Om jeg ikke hadde vært Albert Åberg, hadde jeg løpt rett tilbake til et visst kjøkken på Montparnasse akkurat da.

I dag var jeg syk. Ikke syk i den forstand vanlige mennesker blir syke, jeg var bare lammet av tårer som jeg ikke visste hvor kom fra.

Din forbrytelse, den du nå må sone for, var at du forvekslet drømmen med virkelighet, at du trodde denne vidunderlige nye verdenen tilhørte deg, at alt var kommet for å bli, at det var slik det skulle være fra nå av. Du trodde at det som på et så fantastisk vis var blitt ditt, skulle fortsette å være det. Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem, hjem til skyggenes dal.

Det er som regel noe overfladisk ved provokasjoner. De som ikke evner å formidle seg i dybden, forsøker i stedet å si det med et sjokk.

Det er et åpenbart slektskap mellom å lese og å reise. Forholdet til litteratur er en god oppdragelse som reisende - og omvendt. Når man leser, søker man seg mot noe fremmed, og det man kan finne er det fremmede i en selv.

Mennesket burde være forskånet for å se sitt eget ansikt. Det er det frykteligste av alle syn. Naturen skjenket oss det privilegium det er å slippe å se det, slik at vi ikke skulle kunne se oss selv i øynene. Bare i elvene og vannene kunne vi se vårt eget ansikt. Og stillingen vi var tvunget til å innta, var symbolsk. Vi måtte bøye oss og gå ned på kne for å begå den skjenselen det er å se seg selv. Speilets oppfinner har forgiftet menneskets sjel.

Minutter, kanskje timer av din egen eksistens

som du har glemt, men som jeg

husker. Du lever et hemmelig liv

i en annens minne.

Kom ikke og si at naturen ikke er et under. Kom ikke og fortell meg at verden ikke er et eventyr. Den som ikke har innsett det, gjør det kanskje ikke før eventyret er i ferd med å ta slutt. Da får man nemlig en siste sjanse til å rive av seg skylappene, en siste anledning til å gni seg i øynene av forbauselse, en siste mulighet til å hengi seg til det underet man nå tar avskjed med og skal forlate.

[...] For når man først forstår at det er noe man ikke forstår, da er man i grunnen på god vei til å forstå både det ene og det andre.

I dag våkner jeg og har mange tanker. Helt sikkert mer enn fem. Det er et mas.

Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker.

Jeg skal i alle fall ikke ta opp kampen med sånne alvorlige vitenskapsmenn. De tror at alle naturens hemmeligheter kan avsløres i mikroskoper og teleskoper. Og så tror de bare på sånt som kan veies og måles. Men de forstår bare stykkevis. De skjønner ikke at de ser alt sammen i et speil, i en gåte. Det går jo ikke an å granske et speil i et mikroskop. Resultatet blir bare at man ser sitt eget speilbilde enda tydeligere.

-Hele skaperverket er et speil, Cecilie. Hele verden er en gåte.