Rått om en skilsmisse

Monica Isakstuen (f. 1976) kom nylig ut med sin tredje roman - "Vær snill med dyrene". Hun debuterte med diktsamlingen "Sånn, borte" i 2008. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, og hadde derfor egentlig ingen spesielle forventninger da tilfeldigheter førte meg til denne boka.

Bokas jeg-person heter Karen, og hun har datteren Anna sammen med mannen hun nettopp har valgt å forlate. De som elsket hverandre så høyt, men som ikke fikk det til ... "Vær snill med dyrene" handler først og fremst om tiden etter bruddet, og selv om vi får mange tilbakeblikk til fortiden, berøres ikke årsaken til bruddet i særlig grad. Handlingen snurrer rundt barnet, Anna, som "ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin" ... Forfatteren trekker underveis en del paralleller til dyrenes verden, og dette setter menneskenes måte å forholde seg til sine avkom på i et perspektiv. Dette er også med på å forsterke bokas humoristiske undertone, som ligger der tross det veldige alvoret.

Allerede i løpet av de første setningene i boka skjønner vi at Karens mor er spesiell. Karen har nettopp født Anna, og moren er kun opptatt av noen julekuler hun har kjøpt til dem på salg da hun ankommer fødeavdelingen.

"Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste at han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke." (side 9)

Dialogene mellom Karen og moren er preget av morens mange stikk, særlig etter at Karen flytter fra mannen sin. Moren har riktignok selv vært gjennom en skilsmisse, men den var "helt annerledes" enn Karens skilsmisse. Hun ble nemlig forlatt, mens Karen selv har valgt å gå. Karen har fra før av elendig samvittighet overfor datteren, og moren gjør sjelden noe annet enn å legge ytterligere stener til byrden. Dette kommer ikke minst frem i måten de begge ser på Karens far, han som en gang forlot moren. Faren som for alle andre enn moren faktisk var en fin fyr ...

"For alle andre enn moren min var han en uklandelig mann. Det gjorde henne fullstendig gal, hun sa at hun skulle ønske at de andre visste. Visste hva da, spurte jeg. Knusktørr ved til det rødglødende sinnet hennes." (min understrekning) (side 144)

Tankene Karen gjør seg og måten hun observerer det som skjer, er mildt lattervekkende samtidig som det rommer mye sårhet. Hun vil så gjerne gjøre det som er best for barnet, og må ta seg i det når hun drømmer om at barnet skal fortrekke henne og ikke faren. Ønsker hun virkelig at Anna ikke skal ha det bra når hun er hos pappaen sin? "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den." Gjenkjennelig for de fleste som har vært gjennom en skilsmisse ... Også gjennom følelsen av å være med i en konkurranse man aldri har meldt seg på ...

"Om Anna er et usikkert barn, en usikker tenåring, et usikkert voksent menneske, må jeg forsøke ikke å forakte henne. Jeg må forsøke å se noe annet i henne enn alt jeg synes likner på mitt eget. Det bor så mye mer der inne, må jeg si til meg selv. Dypene, hvelvene i henne. Helt andre dyp, helt andre hvelv enn mine. Jeg må huske at de finnes. Jeg må la henne få vite at jeg vet at hun er noe annet, at hun er mer. Jeg må tro på det. Jeg må ikke være redd." (side 81)

Ja, hva gjør en skilsmisse med et barn, tenker Karen. Hun engster seg for dette, og selv om tankene av og til er grumsete og også ekle, klarer hun likevel å innse hva som er best for barnet - selv om hun altså ønsker å vinne det som egentlig ikke er en konkurranse, men likevel ...

Hva var det som gjorde denne romanen så sterk for meg? For det var nettopp dét den var: sterk! Romanen er først og fremst svært godt skrevet, og observasjonene som beskrives i et meget presist språk er så dyptpløyende at det mange ganger gjorde vondt å lese. Særlig gjelder dette når vi kommer ordentlig dypt inn i Karens egoisme, der hun drømmer om å være den eneste foretrukkede i datterens liv. Innimellom måtte jeg også le, for det er ikke til å komme bort fra at en skilsmisse også har sine komiske og patetiske sider, særlig når man betrakter dette utenfra og med litt distanse. Man trenger ikke å ha opplevd en skilsmisse med barn involvert for å kjenne igjen mange av situasjonene. Det holder lenge å kjenne en del mennesker som har vært gjennom en skilsmisse, være gift eller samboende med en som har et samlivsbrudd bak seg eller å være et skilsmissebarn selv. Eller man kan som denne leser ha en fortid som mekler i barnefordelingssaker. Mange av situasjonene som et samlivsbrudd fremkaller, er universelle og dermed lett gjenkjennbare. Det samme gjelder selvmedlidenheten som mennesker i en skilsmissesituasjon svært ofte føler. Det er mer regelen enn unntaket. Akkurat dette får Monica Isakstuen svært godt frem.

Noe av det jeg ellers synes det er viktig å trekke frem er at fortellingens form er original - i alle fall når vi snakker om romansjangeren. Noen ganger står det bare En setning i et kapittel, andre ganger et kort avsnitt. Sinne, avmakt, sorg, kjærlighet og besluttsomhet preger disse korte kapitlene, som har mye undertekst. Her er det rikelig med anledning til å tenke selv. Akkurat dette er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å få alle svar og eventualiteter ferdig uttenkt fra forfatterens side.

Det er en del sprang frem og tilbake i tid, men dette opplevde jeg som helt uproblematisk. Noen lesere synes at dette gjør historien litt rotete og forvirrende. Selv tenker jeg at forfatteren får frem hvor rotete og forvirrende et samlivsbrudd faktisk kan være. Dessuten får hun frem mange fasetter i det såkalte hellige moderskapet, hvor det lenge har vært opplest og vedtatt at mor alltid har barnets interesser fremst i hodet når viktige valg skal gjøres. Mor har ikke alltid det, dessverre ... Dette temaet belyses på en glitrende måte i boka, og det hele er gjort på en litterær måte, gjennom et skarpt observerende blikk og en like skarp penn. Noen ganger rått og brutalt, andre ganger ømt og kjærlig. Denne boka er virkelig god, og jeg er helt sikker på at svært mange kommer til å elske den når de bare oppdager den! Den er høyaktuell i en tid der skilsmisser og samlivsbrudd dessverre er så altfor vanlig. For hvor finnes den familie som ikke på et eller annet vis er berørt av tematikken?

Etter å ha lest "Vær snill med dyrene", føyer jeg enda et forfatterskap til listen over dem jeg må følge med på i fremtiden.

Har nå lest "Løgnenes Konge, Ved Elven, Brødrene fra Iron House og nå; Det siste barnet.
Jeg liker måten J.H skriver på. Den litt poetisk "drømmende" stilen står ofte i skarp kontrast til en grufulle virkelighet, noe som ofte forsterker inntrykkende. Og grufullt er det, i det meste av Harts skriverier. Man kan også fort enes om en del fellestrekk i alle hans fortellinger: Det handler ofte om familier og nærmiljøet, stolthet, grådighet og skam.
Likevel forteller bøkene hans svært forskjellige historier og alle er, etter min mening, gripende og veldig spennende.
Jeg er ikke helt sikker på hvilken jeg liker best. Muligens "Brødrene fra Iron House", som jeg leste først. "The first cut is the deepest?"
På mange vis er likevel Det siste barnet like god og vel så spennende. Den er bare litt mer stillferdig, krypende og nokså forunderlig. Jeg er en enkel sjel og ble virkelig revet med!

Ser at enkelte omtaler denne boka med tunge negative superlativer. Da henger de seg nok opp enkelte "detaljer" i boka som med en viss rett kan sies å være noe søkte og mindre troverdige.
Som at en 13 åring et helt år farter rundt i distriktet i mors bil på nettene, og rekker å registrere en hel haug med potensielle sex-forbrytere i sin jakt på sin forsvunne søster og gjerningsmann.
Og de typiske John Hart- klisjeaktige hovedpersonene kommer vi ikke utenom: Kvinnen i historien er det vakreste verden har sett og politiets hovedskikkelse(r) er enten drittsekker, men gode på bunnen, eller selvutslettende idealister.
Jeg har ingen problemer med å skyve dette litt til side og heller konsentrere meg om bokas mystikk, uløste gåter og de stadig nye og uforutsigbare vendingene i historien.
Spennende så det holder til siste side.
Jeg er klar for neste, så finn fram pennen er du snill, John.

Dette diktet har jeg på kjøleskapet mitt.

HVEM SA...?

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid