I alle fall våkner jeg for første gang uten sorg. Det forundrer meg. Det skremmer meg. Men jeg tror ikke et øyeblikk på at den er over. Sorgen har bare stanset og ser seg om.
En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes det en mulighet, tenkte jeg.
ravnen og muslingen lagde et barn født i et svev, død i et garn
her er ingen hvem er ingen?
ingen er deg når du har reist herifra
ingen er deg før du har kommet hit
Jeg senket mitt legeme i barndommen og målte den nøyaktige vekten av sorg.
Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv. Jeg var enebarn.
jeg gikk ikke i min fars fotspor
men jeg så dem
uten de sporene
kunne jeg aldri valgt en annen vei
Det sikreste tegnet på at det finnes intelligent liv et eller annet sted ute i universet, er at ingen av dem har tatt kontakt med oss.
They were poor, tired, worried men, but they were Indian, and any Indian man wil tell you that altough love might not have been invented in Inida, it was certanly perfected there.
Forståelse og kunnskap er ikke det samme. Forståelse er en endring av din person.
En tynn flis av en ryggrad har hittil aldri båret oppe en stor og edel sjel.
Er nettopp ferdig med andre gangs lesing av ”Sangen om den røde rubin” av Agnar Mykle. Denne boken var ikke akkurat pensum på gymnaset, men jeg leste den likevel i min ungdoms dannelse og oppvåkning og syntes den gang at den var litt vanskelig tilgjengelig. Det var en ganske annerledes opplevelse å lese den med en moden kvinnes blikk. Ingvar Ambjørnsen snakker om ”svenskeblikket” – blikket som noen (ikke alle!) kvinner i 40-50 årsalderen har. Ettersom jeg er svensk og befinner meg i den rette målgruppen, leste jeg Mykles roman med nettopp ”svenskeblikket”.
”Nu var filipensene forlengst forsvunnet; likevel hang der i ham en viss redsel mot å se på unge piker, han var redd for å se medlidenhet eller avsky i deres blikk. Efter hvert var der også kommet inn i ham en viss angst mot å se på middelaldrende kvinner; hos dem leste han noe ganske annet; middelaldrende kvinner kunne ha det med å få en slags fuktighet i blikket når de så på han; hvorfor?”
Dette var merkelig lesing for en 17 år gammel blyg jomfru, men for en middelaldrende kvinne (for å bruke Mykles definisjon) gir det mening. I alle fall for meg.
Anne B. Ragde snakker om ”cougars” som om hun er den første og eneste i Norge som har erfaring med dette begrepet. Vel, det er kanskje en markant forskjell på om man er praktiserende cougar, eller nøyer seg med å være utøvende med ”svenskeblikket”.
Hva jeg vil si med dette innlegget? Flere ting. Jeg vil komme med følgende påstander:
Jeg gledet meg som et lite barn til julekvelden til å se Riksteaterets versjon. Forestillingen svarte til ønske og forventninger og ble sett sammen med gemalen – han er fortsatt en vakker ung Adonis (og selvsagt yngre enn undertegnede) ;)
Når man passer på å feie vulkanene ordentlig, brenner de pent og jevnt uten utbrudd. Vulkanutbrudd er akkurat som pipebrann. Nå er vi naturligvis for små her på vår jord til å feie vulkanene våre. Det er derfor vi har så mye bråk med dem.
Utopia is not a kind of place but a kind of time, those all to brief moments when one would not wish to be anywhere else
Det ville være best om du kunne komme på samme tid, sa reven. Hvis du for eksempel kom hver ettermiddag klokken fire, kunne jeg begynne å glede meg klokken tre.
Ingen blir våtere i regnet enn jeg.