Litt snobbete som eg truleg er, styrer eg som regel langt unna alle bestsellarar og andre litterære motefenomen, i overtyding om at det massane likar truleg er av liten interesse for meg. Så også med fenomenet Karl Ove Knausgård. Eg opna inga bok av han før alle andre hadde slutta å gjera det. Men så las eg første avsnitt av Min kamp 1 - og vart hekta.
No er eg halvveges i Min kamp 5, der eg også er på heimebane i og med at kulissane er Bergen og handlar om eit miljø eg har eit visst kjennskap til.
Det er berre å ta av seg hatten for dette prosjektet. Knausgård har ei eiga evne til å dra lesaren inn i boka, det er som ein sit der og seier "meir, meir" - eg klarar ikkje å leggja desse bøkene frå meg. Eg har heldigvis Min kamp 6 igjen, deretter dei to første bøkene og "Sjelens Amerika", som eg les litt i no.
Men kva kunstar er det Knausgård nyttar seg av? Først og fremst dette at han er personleg, og at skrivinga hans handlar om noko verkeleg - dette er ikkje noko som er oppdikta og kunstig (jo, sikkert noko oppdikta her og der). Stilen er enkel og rett fram, på den same måten som eg i si tid beundra hos ein del amerikanske forfattarar, t.d. Henry Miller. Og det er ein nerve der, ein desperat dirrande nerve som treffer dei fleste. Fritt for litterært jåleri og oppstylta ord. Ja, eg er seld.
... når du er invitert på besøk til nokon, men ramlar ut av konversasjonen fordi du blir oppslukt av å studere innhaldet i bokhylla til verten.
Hvor er festene du så på tv, hvor er Johnny som forteller foreldrene dine at ingen får parkere deg i et hjørne, hvor er han som skal be deg på skoleball, hvor er egentlig skoleballet i det hele tatt, de greiene i gymsalen er jo bare helt dust, og du tilbringer fortsatt nettene med å ligge alene inne på rommet ditt og skrive i dagboka di om alt det som ikke skjer, og du begynner på videregående, og når ballen begynner å rulle, når gutten sier hei til deg, når du ikke lenger gremmes av å se deg selv i speilet, når nettene bare er ølkasser og russefester, når du har glemt hvorfor du lengtet etter alt dette, når du sitter i din egen leilighet, helt alene, og ser en etter en av vennene dine flytte til utlandet, få seg samboer, forlove seg, ta eksamen og begynne i jobb, når du står opp hver dag og går samme sted, enten det er til en jobb eller en lesesalsplass, når du innser at ting begynner å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke kjente det mennesket du har blitt i dag, da alt som gjorde vondt var det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert fall fortsatt var varmt.
Dagen folder sig ut varm og vakker. Han flør, så det monner og ses. Langsomt, men sikkert fylles den veldige skålen. Blanke tunger slikker fjæren, går opp med en hvesen og tilbake med et sukk, vinner litt på den for hver gang, levner efter sig en flytende kniplingskant som blir borte i neste tunge. Skapelsen fullkommes. En høiere grad av verdensorden opstår med flo sjø.
Denne boka er hudløs. Den går rett inn. Nydelig.
Det var veldig rart å lese beskrivelsen din, for jeg er totalt uenig! Jeg elsket boken,synes det var en fantastisk leseopplevelse og levde meg inn i historien. Enig i at beskrivelsen av Færøyene var bra. Men menneskeskildringene og historiene deres var også veldig gode i mine leseøyne!
Der var noget, hun skulde levd, noget annet enn dette. Der går en sti etsteds, hun ikke finner.
Heilt til nokon kjem og legg ein unge i senga di og ungen festar seg på brystet ditt. Ikkje som ei igle, ikkje som ein parasitt, men som ein liten, varm unge med ein enda mindre munn som prøver å suge på brystvorta di, og med armar som innimellom rører på seg som om dei var under vatn, berre at nokon har tømt ut alt vatnet.
Den enkle og forbløffende sannheten om India og indere er at når du drar dit, og må forholde deg til landet og menneskene, er det hjertet, fremfor hodet, som er din beste rettesnor
Om denne boka skulle ha blitt film, så tenker jeg meg at nesten hele filmen må dreie seg om Ellings tanker og fantasier, dvs en slags "drømmefilm", der vi får se alt som utspiller seg i Ellings hode.
Og hva var det egentlig man sparte til når man sparte på kreftene?
Du kan gestalte en tur på dass på tyve sider og få folk som leser det, til å bli blanke i øynene.
23-salen bør være obligatorisk for alle som jobber innenfor helse og omsorg, spesielt psykisk helse.
Innsikten om at hun bare er to år gammel, er det ikke plass til før om kvelden, når de sover og jeg sitter oppe og tenker på hva det egentlig er jeg holder på med her. Men da er jeg ute av det. Inne i det har jeg ikke en sjanse.
Lenge forholdt jeg meg rent teoretisk til problemstillingen, som er så grunnleggende at den kan brukes som satsplanke inn i en hvilken som helst sammenheng - er miljøet den betonte faktor, for eksempel, er mennesket i utgangspunktet både likt og formbart, og det gode mennesket kan skapes gjennom å gripe inn i dets omgivelser, derav min foreldregenerasjons tro på staten, undervisningssystemet og politikken, derav deres begjær etter å kaste vrak på alt som hadde vært, og derav deres nye sannhet, som ikke fantes i menneskets indre, i det enkeltstående og unike, men tvert imot i menneskets ytre, det kollektive og allmenne, kanskje aller tydeligst uttrykt av Dag Solstad, som alltid har vært sin samtids kronograf, i teksten fra 1969, hvor hans berømte utsagn "Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger", står: bort med åndeligheten, bort med inderligheten, fram for en ny materialisme - men at den samme holdningen kunne stå bak rivningen av gamle bystrøk, byggingen av veier og parkeringsplasser, som den intellektuelle venstresiden naturligvis var motstandere av, slo dem aldri, og har kanskje ikke vært mulig å bli slått av før nå, hvor forbindelsen mellom likhetstanken og kapitalismen, velferdsstaten og liberalismen, marxismens materialisme og varesamfunnet, jo er innlysende, for den største likhetsskaperen av alle er pengene, de utjevner alle forskjeller, og er din karakter og din lodd formbare størrelser, er pengene den mest nærliggende formgiveren, og slik oppstår det fascinerende fenomen at hele masser av mennesker hevder sin egen individualitet og originalitet gjennom å handle identisk, mens de som en gang åpnet den døren,ved sin bejaelse av likhet, vektlegging av det materielle og tro på forandring, nå står og raser mot sitt eget verk, som de tror fienden skapte - men som alle enkle resonnementer er heller ikke dette helt sant, livet er ikke en matematisk størrelse, det har ingen teori, bare praksis, og om det er fristende å forstå en generasjons omkalfatring av samfunnet ut fra dens syn på forholdet mellom arv og miljø, er fristelsen litterær og består i gleden ved å spekulere, det vil si å tråkle tanken gjennom de mest ulikartede områder av menneskets virke, mer enn i gleden ved å si det sanne.
Det eneste som ikke eldes i ansiktet, er øynene. De er like klare den dagen vi blir født som den dagen vi dør.
For mennesket er bare en form blant andre former, som verden uttrykker igjen og igjen, ikke bare i det som lever, men også i det som ikke lever, tegnet i sand, stein, vann. Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av kleshengeren og faller ned på gulvet.
åja! det er der den er fra, historien om gutten som bodde i den delen av byen som rev seg løs fra resten og seilte ut på havet og forsvant til slutt, etter at han og jenta hadde holdt kontakten gjennom en stadig lenger telefontråd, og jeg skjønte aldri hvorfor han ikke bare gikk i land, gå i land da for svarte, tenkte jeg hele tida, for hvorfor skulle han absolutt sitte på en avrevet del av byen og forsvinne ut på havet. men noen ting er bare sånn.
Men Norge, det er jo blant annet deg det, og folk på din alder. Det er jo opp til dere selv å markere dere som generasjon. :)