Bokelskere.no

Hvor er festene du så på tv, hvor er Johnny som forteller foreldrene dine at ingen får parkere deg i et hjørne, hvor er han som skal be deg på skoleball, hvor er egentlig skoleballet i det hele tatt, de greiene i gymsalen er jo bare helt dust, og du tilbringer fortsatt nettene med å ligge alene inne på rommet ditt og skrive i dagboka di om alt det som ikke skjer, og du begynner på videregående, og når ballen begynner å rulle, når gutten sier hei til deg, når du ikke lenger gremmes av å se deg selv i speilet, når nettene bare er ølkasser og russefester, når du har glemt hvorfor du lengtet etter alt dette, når du sitter i din egen leilighet, helt alene, og ser en etter en av vennene dine flytte til utlandet, få seg samboer, forlove seg, ta eksamen og begynne i jobb, når du står opp hver dag og går samme sted, enten det er til en jobb eller en lesesalsplass, når du innser at ting begynner å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke kjente det mennesket du har blitt i dag, da alt som gjorde vondt var det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert fall fortsatt var varmt.

Dagen folder sig ut varm og vakker. Han flør, så det monner og ses. Langsomt, men sikkert fylles den veldige skålen. Blanke tunger slikker fjæren, går opp med en hvesen og tilbake med et sukk, vinner litt på den for hver gang, levner efter sig en flytende kniplingskant som blir borte i neste tunge. Skapelsen fullkommes. En høiere grad av verdensorden opstår med flo sjø.

Der var noget, hun skulde levd, noget annet enn dette. Der går en sti etsteds, hun ikke finner.

Heilt til nokon kjem og legg ein unge i senga di og ungen festar seg på brystet ditt. Ikkje som ei igle, ikkje som ein parasitt, men som ein liten, varm unge med ein enda mindre munn som prøver å suge på brystvorta di, og med armar som innimellom rører på seg som om dei var under vatn, berre at nokon har tømt ut alt vatnet.

Den enkle og forbløffende sannheten om India og indere er at når du drar dit, og må forholde deg til landet og menneskene, er det hjertet, fremfor hodet, som er din beste rettesnor

• Vet du hva jeg først la merke til hos deg da? spurte hun.
• Nei.
• At du alltid satt å stirret på meg på bussen. Jeg tenkte: Han der, han må ha spist glanesuppe til frokost.

Og hva var det egentlig man sparte til når man sparte på kreftene?

Du kan gestalte en tur på dass på tyve sider og få folk som leser det, til å bli blanke i øynene.

Innsikten om at hun bare er to år gammel, er det ikke plass til før om kvelden, når de sover og jeg sitter oppe og tenker på hva det egentlig er jeg holder på med her. Men da er jeg ute av det. Inne i det har jeg ikke en sjanse.

Lenge forholdt jeg meg rent teoretisk til problemstillingen, som er så grunnleggende at den kan brukes som satsplanke inn i en hvilken som helst sammenheng - er miljøet den betonte faktor, for eksempel, er mennesket i utgangspunktet både likt og formbart, og det gode mennesket kan skapes gjennom å gripe inn i dets omgivelser, derav min foreldregenerasjons tro på staten, undervisningssystemet og politikken, derav deres begjær etter å kaste vrak på alt som hadde vært, og derav deres nye sannhet, som ikke fantes i menneskets indre, i det enkeltstående og unike, men tvert imot i menneskets ytre, det kollektive og allmenne, kanskje aller tydeligst uttrykt av Dag Solstad, som alltid har vært sin samtids kronograf, i teksten fra 1969, hvor hans berømte utsagn "Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger", står: bort med åndeligheten, bort med inderligheten, fram for en ny materialisme - men at den samme holdningen kunne stå bak rivningen av gamle bystrøk, byggingen av veier og parkeringsplasser, som den intellektuelle venstresiden naturligvis var motstandere av, slo dem aldri, og har kanskje ikke vært mulig å bli slått av før nå, hvor forbindelsen mellom likhetstanken og kapitalismen, velferdsstaten og liberalismen, marxismens materialisme og varesamfunnet, jo er innlysende, for den største likhetsskaperen av alle er pengene, de utjevner alle forskjeller, og er din karakter og din lodd formbare størrelser, er pengene den mest nærliggende formgiveren, og slik oppstår det fascinerende fenomen at hele masser av mennesker hevder sin egen individualitet og originalitet gjennom å handle identisk, mens de som en gang åpnet den døren,ved sin bejaelse av likhet, vektlegging av det materielle og tro på forandring, nå står og raser mot sitt eget verk, som de tror fienden skapte - men som alle enkle resonnementer er heller ikke dette helt sant, livet er ikke en matematisk størrelse, det har ingen teori, bare praksis, og om det er fristende å forstå en generasjons omkalfatring av samfunnet ut fra dens syn på forholdet mellom arv og miljø, er fristelsen litterær og består i gleden ved å spekulere, det vil si å tråkle tanken gjennom de mest ulikartede områder av menneskets virke, mer enn i gleden ved å si det sanne.

Det eneste som ikke eldes i ansiktet, er øynene. De er like klare den dagen vi blir født som den dagen vi dør.

For mennesket er bare en form blant andre former, som verden uttrykker igjen og igjen, ikke bare i det som lever, men også i det som ikke lever, tegnet i sand, stein, vann. Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av kleshengeren og faller ned på gulvet.