Bokelskere.no

Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:

Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.

Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?

Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.

En bok med handlingsforløp på sju timer, lest på omtrent sju timer. Heftig, intenst, utfordrende og engasjerende. I likhet med "Mannen som elsket Yngve" og "Kompani Orheim" ble jeg sittende igjen å spole tilbake i min egen livshistorie, og den opplevelsen er noe av det jeg liker aller best med Jarle Klepp. På en måte er han litt min!

Sett fra mitt perspektiv er det en bragd, det Erlend Loe har klart; han har kommunisert sine eksperimentelle og originale bøker til et bredt publikum, han har et helt særegent univers, og det er bare få forfattere forunt å synge med en så egen stemme. Syng ivei, du, trøndermann.

"Dear God, I am fourteen years old. I have always been a good girl. Maybe you can give me a sign letting me know what is happening to me."

Den fattige, svarte jenta Celies brev til Gud og sin søster er skrevet på sørstatsdialekt. Gjennom et enkelt språk får vi innblikk i et liv på kanten av hva noen kan tåle: mishandling, incest, to barnefødsel der barna er blitt tatt fra henne, tvangsekteskap. Inn i dette trøstesløse livet kommer så livsgleden og kjærligheten i form av den strålende jazzsangerinnen Shug Avery, og Celie finner styrke til å ta grep om sitt eget liv.

"I'm poor, I'm black, I may be ugly... but I'm here!"

Les første side her: http://www.amazon.com/Color-Purple-Alice-Walker/dp/0671727796

Boka ble utgitt i 1982, på norsk i 1989 under tittelen Fargen bortenfor, oversatt av Isak Rogde. Filmatisert i 1985 med Oprah Winfrey i en av hovedrollene. Filmen kan gjerne sees, men sammenlignet med boka blir det som å spise kaldt popcorn i stedet for å meske seg med ferske, nykokte maiskolber med smeltet smør.