Bokelskere.no

Jeg har tenkt på det samme i det siste. At vi som er unge i dag ikke har en like "sterk" tid å være en del av, i hvert fall ikke en tid som 60, 70 og 80-tallet. Vi har ikke hockeysveis og Levisbukser og vi står ikke like sterkt sammen om slike ting, føles det som. Kanskje det er slik som Jan sier under her, at neste generasjon kommer til å tenke det samme om oss,noe det egentlig er vanskelig å se for seg nå, mye på grunn av teknologien som på så mange måter har ødelagt så mye, selv om den også har gitt oss veldig mye bra. Jeg håper jo selvsagt at jeg kan se tilbake på livet mitt i tidsepoker, og si at sånn var det da, for nostalgien, den vonde, fine nostalgien skal jo eksistere. Jeg tiltrekkes veldig av de store lidenskapene Jarle og vennene hans har, særlig lidenskapen for musikk og politikk, men også alt annet, omtrent. Jarle suger til seg verden! Alt nytt er en forelskelse for ham, en genuin og sterk forelskelse som det for meg er veldig lett å kjenne seg igjen i. Å føle at man er en del av en spesiell tidsepoke er jo viktig, og man ønsker jo så gjerne denne tilhørigheten.

Jarle liker skikkelige jenter også, han. Gutten bare tuller det sånn til for seg :) Hva skal jeg si, uten å framstå som en forfatter kun ute etter å forsvare bøkene sine sånn mødre og fedre forsvarer ungene sine - det ene jeg kan si er at jeg ikke har ønsket å skrive fire bøker om Jarle som betrakter ham fra samme ståsted, samme vinkel, med samme optikk, det ville bli repetitivt for både leserne og meg, så jeg har forsøkt, ganske sikkert med vekslende hell, å stille meg på ulik avstand fra ham for å se livet hans på ny for hver gang. Det andre jeg kan si er at han er en intens gutt som gjør mye tåpelig, men alt han gjør blir gjort i stort og fossende alvor, og det er antagelig derfor han virker spennende for meg gang på gang, fordi han er uavklart for meg, et impulsivt, urovekkende følelsesmenneske som jeg ikke har klart for meg hvor beveger seg. Når det gjelder Hasse, som Heidi Solberg Økland kommenterte her i denne tråden, så er han en gutt jeg selv har blitt veldig glad i, en drøy mann, en visjonær (kanskje er Hasse "det gode mennesket" i universet mitt?), og vil dere ha et tips, så kan jeg si at talen hans i Lotte-romanen nok er litt inspirert av Jarl Kulles tale mot slutten av Bergmans "Fanny og Alexander". Ellers, Anne Lunde, så gjør det meg ikke noe om du falt av, jeg har krevd mye av leserne mine ved å ikke snakke med samme stemme i hver bok, jeg er klar over det, men det var nå en gang sånn jeg måtte gjøre det selv for å synes at mannen skulle være interessant gang på gang, i tillegg til at noe av det sentrale med å være forfatter for meg, er å stadig vekk ta på badehetten og badebuksen og oppsøke nye svømmebasseng. Og det er korrekt som Charlotte B sier; jeg har en drøm, briste eller bære, om å følge disse folkene, og andre som måtte dukke opp, til jeg en dag ikke lenger er her, så får vi se hva det resulterer i; det er verdt et forsøk. PS: Arve og Jonas, de hyggelige guttene i Farmor har kabel-tv, finnes også på skoleturen til Jæren i Orheim-boken. Beste hilsen fra Tore

Du lager en hel verden du, Tore. Så mye liv! Det er så fint, så herlig! Jeg liker at vi får bøker om alle. Om Jarle, Helge, Hasse og Pål. Når jeg er ferdig med en god bok får jeg ofte følelsen av at jeg vil ha mer, mer av alle karakterene og livene deres, at jeg ikke er ferdig med dem. Derfor er det så fint at du finnes i litteraturen, at du kanskje tenker litt det samme, at karakterene dine skal følges til du selv ikke er mer, på en måte, samtidig som det selvsagt finnes en verden utenfor alt sammen også. ÅH! Jeg har ikke ord for hvor bra det er alt sammen, hvor endeløst beundringsverdig det er.

Morsomt at dere diskuterer linjene og utviklingene i bøkene, tenkte bare jeg skulle komme med en saksopplysning: Hasse vil dere finne i Kompani Orheim om dere leser nøye, han og kameraten Pål er med på skoleturen til Jæren hvor Helge og Jarle møtes for første gang, senere dukker Hasse og Pål opp som hovedpersoner i romanen Videogutten, før Hasse får en betydelig rolle både i Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo.

En som hele tiden, langt inn i evigheten, tror han finner lykken må vel være kong Sisyfos i det han når toppen av fjellet med sin stein. Som straff for sine tidligere handlinger ble Sisyfos dømt til å rulle en stein til toppen av et fjell, siden den samme steinen hver gang rullet tilbake så måtte han fortsette handlingen til evig tid. Det å nå toppen av fjellet med steinen må jo ha vært toppen av lykke, av håp, mens det å se steinen rulle tilbake etterhvet må ha skapt den dypeste fortvilelse. Eller?

Jeg er glad i Olav H. Hauge og kanskje kan dette diktet passe, - eller er jeg litt på siden av hva du tenker deg?

I dag såg eg
tvo månar
ein ny
og ein gamal
Eg har stor tru på nymånen
Men det er vel den gamle

Ok, dette er kanskje teit av meg, kanskje er det morsomt, uansett tenker jeg å forsøke det, siden det er usvømt vann for meg: Jeg trenger hjelp til en passasje i en bok jeg skriver på. Om dette noen gang kommer ut, om det blir bra, er en annen sak, men jeg sitter fast, og siden det er ekstreme mengder lesende folk her inne og altså kolossalt med gode hoder samlet på et sted, så anser jeg sjansen for å få hjelp som ganske stor.

Her er tre sitater, henholdsvis fra populærkulturen, som alle peker mot den samme menneskelige erfaringen. Det jeg leter etter, er den litterære broren til dette, gjerne en arketypisk historie, gjerne en karakters erfaringer fra en roman eller et drama, evt et sitat fra litteraturen som utsier noe av det samme. Jeg skal ikke si noe om hvorfor jeg leter etter dette, eller hva som er konteksten, for så langt kan jeg ikke slippe folk inn i arbeidet mitt, men jeg er takknemlig om noen kommer på noe. Det bør helst være av et visst format, og desto mer klassisk, desto bedre.

Sitatene:

Thåström:

Jag vet du klättrar väggar, som du inte trodde fanns, just när du trodde allting, hadde fallit ner på plats.

Al Pacino i Gudfaren:

Just when I thought I was out, they pull me back in.

Japan:

Just when I think I’m winning, when I’ve broken every door, the ghosts of my life blow wilder than before

Tusen takk, og beste hilsen fra Tore i Stavanger City Of Love And Greed

Jeg er forfatter. Jeg debuterte med "Vingespenn" for et år siden, og kommer med "Ctr+Alt+Delete" i februar. Nå sniker jeg meg rundt her inne, listende på tå med tung pust og skummel musikk i bakgrunnen, for å kikke anstendige bokelskere over skuldra. Muahahaha.

red: forresten syns jeg det står respekt av folk som tør å spørre om det de er nysgjerrige på. Ække bare-bare, det, når man risikerer å få tyn for den minste lille ting!

Å, du Kristin, du Kristin, vet du hva? Du må gjerne dra meg etter hårene gjennom gjørmehull og tornekratt om du ikke liker bøkene mine, det er en rettferdig sak, men jeg kan ikke like den mistenksomheten du legger for dagen her, og derfor klarer jeg ikke å la være å poste en liten melding, selv om jeg sikkert burde holde hodet kaldt og munnen lukket. Jeg har jobbet i 10 år med samme litterære karakter og univers. Det har vært et maratonløp, det har vært risikabelt, det har vært ekstremt krevende. Du trenger slett ikke lese Pixley Mapogo, eller noen andre bøker jeg har skrevet, om du ikke vil det, men du behøver jo heller ikke sitte og spre dårlig stemning; du har ganske sikkert bedre ting å foreta deg i det herlige året 2010, tigerens år, som akkurat nå har begynt :)

neei! skikkelig uenig :P leste Sofies verden da jeg var ca tolv. drømte om å bli filosof i flere år. elsket det fantastiske elementet ved den. tenkte mange ganger at jeg skulle begynne å legge igjen lapper med spørsmål i folks postkasser.

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Nå er jeg akkurat ferdig med "Mixing Part", og bøyer meg - som Renberg over - i støvet for Loe, som gang på gang greier å skape helstøpte romaner ut av nesten ingen ting. Det virker i hvert fall sånn med første øyekast. Men etter hvert som handlingen i romanene hans utvikler seg, merker vi at det nesten over-enkle inneholder mange innsiktsfulle lag om mennesker, samliv og samfunn.

Jeg lo flere ganger høyt på bussen av denne boka. For meg ble dette en "Tatt av kvinnen 2", der Loe gang på gang avslører hvor hjelpeløse vi er i forhold til hverandre og oss selv. Innertier.

Og som Jan Kjærstad er mester til - Loe skaper også sitt eget vokabular som fortjener en egen sjargong. Jeg gleder meg til det blir dagligtale å si at noe er teater eller nazinips.

Uten tvil Saabye Christensens beste! Fortellermessig genial. Les første side og se Norgeslitteraturens beste overgang fra fortellerstemme til fortelling. Glimrende!

Ja, den ultimate bok om oppvekst og vennskap i oppveksten. Jeg leste den hvert år fra jeg var 14 til jeg gikk ut av videregående, og hver gang jeg leste den fikk jeg en ny opplevelse ut av den. Aldri kommer jeg til å lese en bok som har betydd så mye for meg, det er jeg sikker på.

Labben, jeg har akkurat lest Tatt av kvinnen for andre gang. Det er en utrolig sterk debut av Norges kanskje mest underkjente forfatter.