Bokelskere.no

Min beste krimbok i år.!!! Så spennende. Og litt anderledes enn vanlig «skurk politi» historie. Godt språk med ispedd litt humor. Dette er bok 2. Bok 1 er ikke like sterk med det tegner bra for bok 3. Anbefales.

Frampek og en krypende uhygge, er essensen i denne boka.
Helt fra første stund, aner man at den nye naboen til Jørgen, kona og de to sønnene, gjør noe som ikke er helt bra. Man lurer, konspirerer, er sikker på svaret, før alt endres når realiteten er et faktum.
Velskrevet, som vanlig, medrivende, umulig å legge fra seg, selv om man av og til ikke ønsker å lese videre av frykt for hva som kommer.
LES DEN!

Det er sju norske krimforfattere som har vunnet Rivertonprisen to ganger. Torkil Damhaug er den eneste som har vunnet den tre ganger og leser du «Hund uten grav», skjønner du raskt hvorfor. Det var med nettopp denne krimromanen han ble historisk.

Nettopp lyttet denne, i mangel av noe annet - enig med din vurdering, en svak 4-er fra meg. En av hennes svakeste etter min oppfatning - ikke så veldig mye spenning, noe rotete i komposisjonen, og "rask" og dårlig avslutning.

Som lydbok er dette 43 timer timer med Jonathan Espolin-Johnsen sin behagelige stemme på øret, og for meg noe mer. Jeg valgte flere ganger å spole tilbake for å høre avsnitt lest igjen bare for å nyte de gode formuleringene, den særegne måten å beskrive noe på eller for virkelig å forstørre bildene Harstad klarer å skape i mitt indre.
Jeg leste i et intervju med forfatteren at han var oppsatt på å skrive det beste han kunne, og det vises! Boken er full av geniale beskrivelser, mye sagt med få ord og snedige metaforer. Det beste er at det virker så enkelt og ekte, jeg sitter ikke med følelsen av at forfatteren prøver å briljere eller imponere, det er Johan Harstads ingenium.
Mye kunne vært sagt om karakterene og handlingen, men jeg lar det bli med dette, bruk heller tiden på å lese boken :)

Jeg lyttet til lydbokutgaven av denne boka. Fra før har jeg hørt Lewis-trilogien, som jeg likte godt.
Som i ovennevnte bokserie veksler også denne boka mellom nåtid og fortid. Denne gangen blir skildringene fra hovedpersonenes barndom og ungdom litt for mange, litt for langdryge og veldig uttværet. Det samme gjelder igrunnen naturskildringene. Joda, Peter Mays bøker gir meg lyst til å besøke Hebridene, men det blir tidvis for mange og lange beskrivelser av torv, klipper og brytende bølger.
I denne boka drives historien alt for sakte framover. I lydboka, som er ca 10:30 lang, er oppnøsting av alle tråder og nesten all spenningsfylt handling samlet til den siste halvtimen. De ti foregående timene går ulidelig sakte. Historien er dessverre tynn og slutten er aldeles himmelropende dårlig og usannsynlig. Boka burde vært både forkortet og mer gjennomarbeidet.
Eneste grunn til at jeg kaster toer på terningen, istedenfor én, er samfunnsbeskrivelsene fra Hebridene og at framstilling av tweed som næringsveg og håndverk vekker interesse.

Troverdig er handlingen ikke, men artig fortalt med et uvanlig persongalleri, fra katten Nøstet i evig slummer på kopimaskinen, til fullmektig Adamsberg selv. Som vanlig har nok ikke oversetteren hatt det helt enkelt med innslag av dialektord og ordspill, men kommet fra det med briljans. Ett poeng for det!

Jeg var Kepler-fan i starten, men fascinasjonen har lagt seg. Et plott som bare blir mer og mer usannsynlig, og groteske detaljer som ikke bidrar med noe. Jeg leste aldri ferdig Speilmannen, men tenkte å gi Kepler en ny sjanse med Edderkoppen. Det holder nå.

Denne rammeromanen femner om 25 soger som alle er knytt til buarane i ein stor bygard i industristaden Odda. Tidsrammen strekk seg over eit heilt år som inkluderer båe jula og nyttårshelga. Eit gjennomgåande tema er mannen sitt strevsame liv. Somme menn har originale, men litt for fikse løysingar på krava dei møter i livet. Kontrasten finn vi i gjennomsnittsnordmannen Harry Lund, men han ter seg ikkje heilt som ein vanleg mann når det kjem til stykket.

Sjølv om kvar episode er kort, klarer Grytten å gjere fleire av dei spanande og medrivande, medan andre historier har meir preg av satire grensande til sarkasme. Slutthistoria «Jetlag» om datteren som kjem på vitjing heim til foreldra frå New York er ei kjenslevar og god avrunding på boka.

Boka er òg eit tidsbilete frå 1990-tallet der det vert røykt mykje, fasttelefonen er framleis i bruk og drikkevanene i form av øl og brennevin enno ikkje er prega av raudvinskulturen frå Briskeby i Oslo.

Alt i alt ei høgst leseverdig og underhaldande bok.

Serien på seks bind er samlet sett en stor leseopplevelse. Alle bindene er tjukke, rundt 800 sider, men lettleste. Og for meg er det få eller ingen dødpunkter. Så også dette sjette og siste bindet. Det er kanskje det mørkeste, med all terroren som har vært en stor del av hverdagen de siste ti årene. Den norske terrorbombinga av Libya, som det offisielle Norge fortsatt holder fast på var riktig. De utallige islamistiske terrorangrepene i Frankrike, Utøyamassakren,osv osv. Ketil Bjørnstad skriver godt og engasjert og står fram som en tydelig stemme. Skulle gjerne lest et neste bind også!

Minier er kanskje ikke original, men hans mørke og dystre krimbøker fascinerer.

Er det noen som skriver mørkt, så er det ham. Ikke at det sjokkerer for har lest en del mørke bøker og sett en del mørke filmer, så det skal mye til for å sjokkere, men liker at han prøver. Har ennå ikke fått med meg de to første bøkene i serien: Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, men føler ikke at jeg misser noe, og det spørs jo hvor nøye man er. Selv er jeg ikke så nøye når det gjelder krimserier, for det er lett å få med seg bakgrunnen til hovedkarakterene uansett. Har lyst til å få med meg Hvis helvete var av is siden jeg allerede har den i samlingen.

Bøkene blir bare bedre og bedre
Dalen er sjette bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, og som vanlig er han i hardt vær. Han er for tiden suspendert og venter et viktig møte om noen uker. Et møte som kan gjøre resten av karrieren hans. Samtidig har han sønnen Gustav å tenke på. Ikke nok med det. Midt på natten får han en telefon fra noen han ikke har hørt fra på åtte år. Personen det gjelder er en han kjent godt en gang i tiden. Personen trenger hjelp, og ved hjelp av noen stikkord, tror Servaz han skjønner hvilken sted personen som ringer mener på. Han drar dit i håp om å finne den som ringte ham, før det er for sent. Men stedet han har dratt til består av mye fjell og skog. Det er et kloster i nærheten og et småsted. Det er bare en vei som fører inn og ut av småstedet. Et bestialsk drap skal ha skjedd i nærheten, og av den grunn møter Servaz en gammel venn. På grunn av noe som skjer, er Servaz nødt til å bli der lenger enn planlagt. Folk blir nervøse da enda et drap skjer ... Klarer Servaz å holde seg unna, med tanke på at han er suspendert?

Det er ikke bare Bernard Minier jeg liker bedre og bedre, men også Martin Servaz. Han er jo en typisk antihelt. Det er ikke derfor jeg liker ham, men fordi han kjører sitt eget løp samme hva det måtte være, og følger instinktene sine. Samtidig tar han vare på de rundt seg.

Gjennomsiktig sak, men veldig medrivende
Syntes saken i seg selv var noe lett å gjette seg frem til på grunn av et hint, men følte ikke at det ødela spenningen, for Minier er som Slaughter og kan å skrive på en medrivende måte. Karakterene føles ekte og realistiske, også de man ikke liker, og hele tiden må man lese litt videre. Kapitlene er korte og det er alltid noe som skjer. Likte også at handlingen foregikk i et isolert småsted. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke leste denne da det var høst, men kunne ikke vente. Hvordan han klarer å skrive store bøker på kort tid, er for meg en gåte, men jeg klager ikke.

Etter Miniers sjette bok, kjeder han meg fremdeles ikke, og jeg venter allerede på hans neste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Kan man kjenne et menneske i sin nære omgivelse? Kan noen med store psykiske problemer skjule det? Tør vi oppdage? Klarer vi å hjelpe? Tore Renberg skriver godt om relasjoner mellom forekdre-barn, partnere, naboer osv osv. Denne boken intet unntak. Jeg kjenner meg igjen, den treffer meg midt i magen, i hjertet, i sjelen. Vond, fin, viktig.

I utgangspunktet er tematikken relevant og interessant, men for meg blir dette bare skoleflink og blodfattig. Livene til en materielt og økonomisk velstående søskenflokk (30-40 år, alle bosatt på Oslo vest) rystes da deres foreldre tidlig i 70- årene bestemmer seg for å skille seg. (Wow, vi har det bra i Norge! ) Yngstemann i flokken, som bodde hjemme til han var 23, står som talerør for selvstendighet og refleksjon rundt samlivsformer i vår tid. Greit, men også han bukker under til slutt. Og det var det hele. Litt skremmende at kultureliten i Oslo hyper denne, men de kjenner vel seg igjen...

Nydelig bok om savnet etter datteren, kampen om å finne henne, aldri gi opp. Svært velskrevet og fengende bok. Anbefales.

Takk for en knallgod omtale! Det som greip meg mest i denne boka, var all kjærlighet og omsorg midt i all brutaliteten. Det gjennomsyrer hele fortellingen, både på og mellom linjene, at dette er en familie der den viktigste oppgaven er å ta vare på hverandre. Med Katrina som truende bakteppe gjennom hvert kapittel blir spenningen nesten uutholdelig: Hvordan skal disse menneskene greie å ta vare på hverandre når katastrofen kommer? Og etterpå, når hele tilværelsen er smadret, hva gjør de da? Det siste spørsmålet blir overlatt til leserens fantasi.

Det er ikke ofte at man lukker en ferdiglest bok og får følelsen av å være et annet menneske enn da man startet å lese. Likevel klarer Bjørneboe å gjøre det flere ganger, spesielt med Uten En Tråd, og leseren får en (godt trengt) egen refleksjonsprosess etter lesingen. Slik som jeg tror ethvert menneske hadde gjort, leste jeg boka i ett sett, akkurat slik som Bjørneboe skrev den. Det er forfriskende å lese en slik bok, med slike beskrivelser og handlinger, som er skrevet nettopp av Bjørneboe. Målet han hadde ved å skrive boken var å bli kvitt sitt rykte som "forsvarer for de forsvarsløse i samfunnet", og jeg tror han lykkes meget godt med det. Ikke bare er boken nokså detaljert om seksuelle beskrivelser som får enhver leser til å rødme, men den skildrer også tabuet og skammen knyttet til seksualitet, spesielt unge kvinner seksualitet. Boken er mye mer kompleks enn man skulle tro ved første blikk, den er artig og samtidig alvorlig. Kort sammenfatt er boken et genialt mesterverk som jeg mener burde få mer skryt enn den får, og til de som mener at boken er for grov og pornografisk, ja det er nok nettopp de som har godt av å lese den.

Strålende bok!
Den går rett inn blant mine "favoritter".
Få ord og korte setninger. Men, du verden som hvert ord og hver setning veier. En gripende fortelling fra "bygda" om stabeisen og einstøingen Tollak. Han er en lukket, stri person og nærmest avhengig av sin høyt elskede kone Ingeborg som med sitt lyse sinn og utadvendte vesen gjør hverdagene levelig. I hvert fall for familien.
Som ofte er kan gamle løgner være tunge å bære.
Og tidens tann vil gjerne ha sannhetene fram, uansett hvor grufull den måtte være.
Må leses!

En næringsrik hvilerett fra Jo Nesbø. Blodet skvetter, kjeltringer ekspederes, alle sviker hverandre, kvinnene er lunefulle og folks replikker i ekstreme situasjoner er saga-lignende i sin tørrhet. Det eneste som skurra litt var hovedpersonens bibliotek-hangup. Tro meg, jeg jobber på et, og ingen av folkene som låner Les miserables er i nærheten av å kunne være leiemordere.

Boka ligger bare noen knepp unna å være en parodi på seg selv, men Nesbø er selvsagt for god til det. Jammen klarer han ikke å flette inn en fin backstory for hovedpersonen også, og 2-3 livsvisdomsord som ikke er så dumme.

Jeg likte ikke denne boka i begynnelsen. Syns historien virka kunstig, ingen av karakterene kom under huden på meg. Alle var, for å si det på backmansk, idioter.

Men så gjør han det han alltid gjør. Klarer å få dem til å krype under huden på deg likevel. Sakte, sårt og lydløst. Så man til slutt heier på alle karakterene, ler og gråter om hverandre. Over hvor sta og tverre mennesker kan være, men hvor mye det egentlig handler om å skjule hva som gjør vondt inni oss. Hva som skjer når vi gir slipp. Og hvor mye kjærlighet som finnes i hverdagene.

Nok en innertier fra Backman - selv om den skiller seg ut fra hans andre bøker. Han har nok latt seg inspirere litt av sin finske kollega Arto Paasilinna, men i stedet for kynisme er det en nysgjerrighet for og kjærlighet til mennesket med alle sine sider som preger Backmans fortelling.

Nok en innertier fra Belinda Bauer! Originalt plott, veldig sjarmerende, full av humor og som vanlig en språklig fornøyelse (kred til oversetter Guro Dimmen). Denne historien vil nok falle i smak også hos de som ikke er ihuga krimlesere. Anbefales!